gi han et ultimatum?

[eranonymjeg]

Hei dere.

Jeg har i 9 mnd nå vært i lag med en mann som gir meg mye glede, vi bor ikke offisielt sammen, men jeg har jo så smått flyttet inn hos han, har sovet der omtrent hver dag siden vi begynte å bli seriøse. jeg har kjent denne mannen i mange år (6)og vet at han har en fortid med å utnytte seg godt av oppmerksomheten han får. han har vært singel alle årene jeg har kjent han, det er vanskelig å komme inn på han og han har vanskeligheter med å slippe noen inn og har generelt veldig lite følelser. Vi har hatt mange gode samtaler om dette og jeg setter pris på at han prøver å være åpen for meg. han har en avoidant attachment style og jeg prøver å være tålmodig, han ser hvor krevende dette er for meg og han er alltid støttende, trøstende og vi snakker mye om fremtiden og drømmer sammen. vi har et fruktbart forhold, vil jeg si. 

problemet er at jeg kjenner til den siden av han før vi ble seriøse og jeg klarer ikke legge det bak meg. når en relasjon gir meg så mye glede er det utrolig vanskelig å la slike ting ødelegge relasjonen, men jeg kjenner at det virkelig er på tide å ta opp dette. jeg tok det opp for noen uker siden som ledet til en lengre samtale om at han synes det er usikker og ukjent å være i en så nær relasjon, jeg vet han snakker sant. Jeg har tidligere konfrontert han med diverse (hvordan han reagerer på ting jeg gjør som er annerledes fra vanene han har tilegnet seg ved å bo alene og være singel i 11 år, at jeg synes det er ubehagelig at han har sporadisk kontaktet med jenter jeg vet har vært tidligere ligg). når jeg nevner dette kan han nevne i en bisetning at "vi er ikke gift", og antyder at jeg ikke kan mene noe om det (slik jeg tolker det). han har introdusert meg til vennene sine, bror, vi har vært i dåp sammen og han har truffet mine foreldre.

Jeg vet jeg burde si ifra at nok er nok, men det er så utrolig vanskelig. han har vekket en helt annen, ny feminin side i meg som jeg aldri har hatt kontakt med før. Han behandler meg veldig bra, jeg føler bare at jeg ikke blir respektert akkurat på dette punktet. jeg vet rett og slett ikke hva mer jeg kan gjøre for han og for at han skal føle seg trygg på meg, trygg nok til å ville satse ordentlig.  han sier alltid at jeg ikke skal være bekymret, men det hjelper jo ikke meg. 

det er så mye enklere sagt en gjort å gi han et ultimatum. vi har det så bra, og jeg kommer til å bli knust over at vi aldri engang har gitt det en ordentlig sjanse hvis vi avslutter nå. 

håper dere kan gi meg noen gode råd i en sårbar situasjon. nå er jeg midt i eksamensperiode og takler ikke så mange vonde følelser midt i hard jobbing. 

jeg er 27 år, han er 34