Hvorfor klarer jeg ikke å velge det som er bra for meg?

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et forhold med en mann i 6 måneder nå, har skrevet om han her inne før. Veldig unnvikende, jeg gir alt og han gir meg smuler tilbake. Han har gjort det slutt fordi han sier han ikke klarer å være i et forhold og må være alene resten av sitt liv. Han har vært alene i 30 år og er i slutten av 50-årene. Han svarer ikke på telefonen og svarer ikke på meldinger fordi han "ikke liker telefonen". Jeg sier at jeg er glad i han men han sier det ikke tilbake. Jeg godtar det fordi han er som han er og ikke vil forandre seg. Jeg prøver vel å "fikse" han.... Han ringer aldri først, tar skelden telefonen og spør meg aldri hvordan jeg har det. Snakker bare om seg selv og sitt liv. Nå er jeg ikke engang sikker på om vi er sammen lenger, for vi ble sammen igjen men han tar jo ikke kontakt. Han er nå dypt deprimert og sier han ikke føler han er glad i noe eller noen for tiden, men at han har vært veldig glad i meg. Vi har en kjemi som er veldig elektrisk de få gangene vi er sammen.

Litt før jeg traff han traff jeg en annen mann. Vi var sammen en helg og hadde det veldig hyggelig, men jeg ble ikke "forelsket". Litt kjemi, kanskje, men ikke slik at jeg ble forelsket. Han var veldig oppmerksom, opptatt av meg og hvordan jeg hadde det. Etter den helgen ville han gjerne ha et forhold med meg men da traff jeg denne andre mannen og jeg ble forelsket i han. Nå har denne "snille" mannen tatt kontakt igjen og sier han vil treffe meg fordi jeg er en så bra dame og han virkelig ikke klarer å glemme meg. Mann nummer en har aldri sagt at jeg er en bra dame, eller gitt meg noe særlig oppmerksomhet, kun når han har drukket. Da sier han at han elsker meg....

Så hvorfor er jeg så håpløs at jeg fortsetter med den unnvikende mannen om ikke gir meg noe annet enn angst og uro? Jeg har blitt sykemeldt pga dette, sover ikke og har gått ned 10 kg på 4 måneder. Hadde jeg tenkt på hva jeg trenger så er det jo en som denne andre mannen. Han gir meg oppmerksomhet, lytter, viser interesse for en fremtid med meg.... Alt jeg egentlig ønsker og som mann nummer en ikke kan gi. Han kan ikke si noe om fremtiden eller ønsker og sier stadig at han vurderer å flytte til utlandet, 

Hvordan skal jeg få meg selv til å skjønne hva som er mitt eget beste? Burde jeg bare treffe mann nummer to igjen? Hjelp og råd taes imot med stor takk! Jeg er helt fortvilet over min egen håpløshet. Jeg jo selv at mann nummer en ikke er bra for meg i det heletatt, men jeg er vel bare hekta på et potensiale som jeg ser hos han......

Anonymkode: aae82...6a3

[AnonymBruker]

Om du leser innlegget ditt en gang til, så ser du jo at det ikke er et potensiale. Det er kun kjemi. Du har nå muligheten til å gjøre det som er bra for deg,  treff han andre mannen igjen og bruk tid sammen med noen som er gode for deg. Litt og litt vil det du føler for han andre forsvinne.  Slutt å dyrke det! 

Anonymkode: 2f111...8f4

[AnonymBruker]

Det er bare å lese de andre trådene dine, du har fått mange gode svar i de.

Anonymkode: a725d...a8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er bare å lese de andre trådene dine, du har fått mange gode svar i de.

Anonymkode: a725d...a8e

Ja, det har jeg gjort, og tatt de til meg. Skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke bare dropper han og går for han som viser oppriktig interesse for meg. Jeg ble nok litt opphengt i at jeg ikke følte det var så mye kjemi der. Er så usikker på hvor viktig det med kjemi egentlig er, for jeg tenker at kjemi er ALT. Men det kan jo ikke være det siden jeg har knall kjemi med den unnvikende men likevel har det helt forferdelig….

Anonymkode: aae82...6a3

[AnonymBruker]

Det er mye en kunne sagt om det du skriver, men jeg tror jo du vet det selv. Du beskriver jo selv at du ser og kan reflektere rundt hvor vondt du gjør deg selv med valgene dine. 

Men et spørsmål som kommer til meg, som jeg virkelig lurer på, er hva får du utav dette som gjør at det er denne realasjonen du velger å gjøre så viktig i livet ditt? 

Hva prøver då å oppnå? 

Du sier jo litt, at du prøver å " reparere han". Hva tror du skjer om du får til det? Hva er belønningen du håper på her? 

Eller er så så grenseløst altruistisk at du syns det er belønning nok å gi alt uten å få noe tilbake? ( jeg tror ikke det, jeg tror du trenger noe, ellers hadde du ikke trent sykmelding og brukt då mye tid på å  skrive om det her).. 

 

 

 

Anonymkode: 5a501...3c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ja, det har jeg gjort, og tatt de til meg. Skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke bare dropper han og går for han som viser oppriktig interesse for meg. Jeg ble nok litt opphengt i at jeg ikke følte det var så mye kjemi der. Er så usikker på hvor viktig det med kjemi egentlig er, for jeg tenker at kjemi er ALT. Men det kan jo ikke være det siden jeg har knall kjemi med den unnvikende men likevel har det helt forferdelig….

Anonymkode: aae82...6a3

Fordi du er hekta, ønsker du å gå videre så må du lese deg opp på mekanismene bak en hekt, og hvordan du kan avhekte deg. 

Anonymkode: a725d...a8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Det er mye en kunne sagt om det du skriver, men jeg tror jo du vet det selv. Du beskriver jo selv at du ser og kan reflektere rundt hvor vondt du gjør deg selv med valgene dine. 

Men et spørsmål som kommer til meg, som jeg virkelig lurer på, er hva får du utav dette som gjør at det er denne realasjonen du velger å gjøre så viktig i livet ditt? 

Hva prøver då å oppnå? 

Du sier jo litt, at du prøver å " reparere han". Hva tror du skjer om du får til det? Hva er belønningen du håper på her? 

Eller er så så grenseløst altruistisk at du syns det er belønning nok å gi alt uten å få noe tilbake? ( jeg tror ikke det, jeg tror du trenger noe, ellers hadde du ikke trent sykmelding og brukt då mye tid på å  skrive om det her).. 

 

 

 

Anonymkode: 5a501...3c9

Når vi er sammen (annenhver helg) har vi en fantastisk kjemi. Han kan sitte og holde rundt meg i timesvis og holder meg inntil seg hele natten. Har ikke så mye med sex å gjøre, bare den nærheten vi har akkurat der og da. Når han ser meg inn i øynene, holder hånda mi…. Det er som en magnet… eller elektrisk. 
Tror også jeg liker at han ikke har vært i noe særlig forhold på 20 år. Han er ikke på sosiale medier, ville aldri vært utro…. Det er ting jeg ser på som positive.

Anonymkode: aae82...6a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Når vi er sammen (annenhver helg) har vi en fantastisk kjemi. Han kan sitte og holde rundt meg i timesvis og holder meg inntil seg hele natten. Har ikke så mye med sex å gjøre, bare den nærheten vi har akkurat der og da. Når han ser meg inn i øynene, holder hånda mi…. Det er som en magnet… eller elektrisk. 
Tror også jeg liker at han ikke har vært i noe særlig forhold på 20 år. Han er ikke på sosiale medier, ville aldri vært utro…. Det er ting jeg ser på som positive.

Anonymkode: aae82...6a3

Det er nok en ganske usunn grunn til det; at han sliter psykisk, og har gjort det i mange år. 

Anonymkode: de9c2...0ff

[Frk Midnattsol]

Nå skal ikke jeg være noen profet her, men tar jeg veldig feil hvis jeg antar at du trådstarter bærer med deg en del traumer fra tidligere? Jeg tenker type relasjonstraumer fra barndom/oppvekst, eventuelt tidligere relasjoner som har vært type traumatisk? 

[AnonymBruker]

Du har jo ikke satt noen grenser for deg selv. Hva du kan akseptere, hvordan du trenger at relasjonen skal være for at du skal ha det bra i et forhold. Du må tørre å la gå de som ikke gir deg det du trenger, annet enn god kjemi innimellom. 

Anonymkode: 6cfb1...202

[AnonymBruker]

Frk Midnattsol skrev (1 time siden):

Nå skal ikke jeg være noen profet her, men tar jeg veldig feil hvis jeg antar at du trådstarter bærer med deg en del traumer fra tidligere? Jeg tenker type relasjonstraumer fra barndom/oppvekst, eventuelt tidligere relasjoner som har vært type traumatisk? 

Ja, jeg har det. Og det har han også. Han er unnvikende mens jeg er i behov av bekreftelser på at jeg er «god nok»…. 

Anonymkode: aae82...6a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Du har jo ikke satt noen grenser for deg selv. Hva du kan akseptere, hvordan du trenger at relasjonen skal være for at du skal ha det bra i et forhold. Du må tørre å la gå de som ikke gir deg det du trenger, annet enn god kjemi innimellom. 

Anonymkode: 6cfb1...202

Du har helt rett i det. Jeg har ingen grenser når det kommer til han. Tar til takke med smuler. Mens denne «snille» fyren som viser interesse finner jeg masse småfeil med…. Ja, håpløst…

Anonymkode: aae82...6a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvordan skal jeg få meg selv til å skjønne hva som er mitt eget beste? Burde jeg bare treffe mann nummer to igjen? 

Anonymkode: aae82...6a3

Bør du egentlig være i forhold nå?

Anonymkode: 430fa...c37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Bør du egentlig være i forhold nå?

Anonymkode: 430fa...c37

☝️

Du burde være singel til du er på en bedre plass psykisk ts, det siste du trenger nå er enda en mann. Du må jobbe deg gjennom traumene dine med profesjonell hjelp, eller så kommer du aldri til å klare å ha et sunt forhold. 

Anonymkode: a725d...a8e

[Enmanelskeråhate]

Kom deg på jobb, så har du annet å tenke på, herregud

[AnonymBruker]

Enmanelskeråhate skrev (17 minutter siden):

Kom deg på jobb, så har du annet å tenke på, herregud

Jobber nå, var gradert sykemeldt en periode. Har en jobb man må være tilstede og fokusert på. Men takk for forståelsen! 

Anonymkode: aae82...6a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Når vi er sammen (annenhver helg) har vi en fantastisk kjemi. Han kan sitte og holde rundt meg i timesvis og holder meg inntil seg hele natten. Har ikke så mye med sex å gjøre, bare den nærheten vi har akkurat der og da. Når han ser meg inn i øynene, holder hånda mi…. Det er som en magnet… eller elektrisk. 
Tror også jeg liker at han ikke har vært i noe særlig forhold på 20 år. Han er ikke på sosiale medier, ville aldri vært utro…. Det er ting jeg ser på som positive.

Anonymkode: aae82...6a3

Ja, det er jo fint det da 😊 

 

Men det virker jo som du i det første innlegget har en del problemer med at han ikke har deg respons digitalt. 

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men han er så gammel at han har levd livet sitt uten sosiale media og digital kommunikasjon. Det er jo ikke noe sykelig med det. Det har vært helt normalt før i verda 😊

Kanskje du bare får prøve å være i et old school forhold uten digitale media men at dere er sammen når dere er sammen uten at du lager problem utav det? 

Anonymkode: 5a501...3c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Ja, det er jo fint det da 😊 

 

Men det virker jo som du i det første innlegget har en del problemer med at han ikke har deg respons digitalt. 

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men han er så gammel at han har levd livet sitt uten sosiale media og digital kommunikasjon. Det er jo ikke noe sykelig med det. Det har vært helt normalt før i verda 😊

Kanskje du bare får prøve å være i et old school forhold uten digitale media men at dere er sammen når dere er sammen uten at du lager problem utav det? 

Anonymkode: 5a501...3c9

Jeg sier jo at jeg liker at han ikke har sosiale medier…. Men han har telefon og ringer aldri. Svarer ikke på sms heller. Jeg kan skrive «Glad i deg, håper du får en kjempefin dag» og han leser men gidder ikke svare. Han gjorde det den første måneden, men sier han ikke orker telefon og meldinger.

Anonymkode: aae82...6a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg sier jo at jeg liker at han ikke har sosiale medier…. Men han har telefon og ringer aldri. Svarer ikke på sms heller. Jeg kan skrive «Glad i deg, håper du får en kjempefin dag» og han leser men gidder ikke svare. Han gjorde det den første måneden, men sier han ikke orker telefon og meldinger.

Anonymkode: aae82...6a3

Han har ikke respekt for deg, det kommer du til å skjønne den dagen du får respekt for deg selv. 

Anonymkode: a725d...a8e

[Mardina]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har vært i et forhold med en mann i 6 måneder nå, har skrevet om han her inne før. Veldig unnvikende, jeg gir alt og han gir meg smuler tilbake. Han har gjort det slutt fordi han sier han ikke klarer å være i et forhold og må være alene resten av sitt liv. Han har vært alene i 30 år og er i slutten av 50-årene. Han svarer ikke på telefonen og svarer ikke på meldinger fordi han "ikke liker telefonen". Jeg sier at jeg er glad i han men han sier det ikke tilbake. Jeg godtar det fordi han er som han er og ikke vil forandre seg. Jeg prøver vel å "fikse" han.... Han ringer aldri først, tar skelden telefonen og spør meg aldri hvordan jeg har det. Snakker bare om seg selv og sitt liv. Nå er jeg ikke engang sikker på om vi er sammen lenger, for vi ble sammen igjen men han tar jo ikke kontakt. Han er nå dypt deprimert og sier han ikke føler han er glad i noe eller noen for tiden, men at han har vært veldig glad i meg. Vi har en kjemi som er veldig elektrisk de få gangene vi er sammen.

Litt før jeg traff han traff jeg en annen mann. Vi var sammen en helg og hadde det veldig hyggelig, men jeg ble ikke "forelsket". Litt kjemi, kanskje, men ikke slik at jeg ble forelsket. Han var veldig oppmerksom, opptatt av meg og hvordan jeg hadde det. Etter den helgen ville han gjerne ha et forhold med meg men da traff jeg denne andre mannen og jeg ble forelsket i han. Nå har denne "snille" mannen tatt kontakt igjen og sier han vil treffe meg fordi jeg er en så bra dame og han virkelig ikke klarer å glemme meg. Mann nummer en har aldri sagt at jeg er en bra dame, eller gitt meg noe særlig oppmerksomhet, kun når han har drukket. Da sier han at han elsker meg....

Så hvorfor er jeg så håpløs at jeg fortsetter med den unnvikende mannen om ikke gir meg noe annet enn angst og uro? Jeg har blitt sykemeldt pga dette, sover ikke og har gått ned 10 kg på 4 måneder. Hadde jeg tenkt på hva jeg trenger så er det jo en som denne andre mannen. Han gir meg oppmerksomhet, lytter, viser interesse for en fremtid med meg.... Alt jeg egentlig ønsker og som mann nummer en ikke kan gi. Han kan ikke si noe om fremtiden eller ønsker og sier stadig at han vurderer å flytte til utlandet, 

Hvordan skal jeg få meg selv til å skjønne hva som er mitt eget beste? Burde jeg bare treffe mann nummer to igjen? Hjelp og råd taes imot med stor takk! Jeg er helt fortvilet over min egen håpløshet. Jeg jo selv at mann nummer en ikke er bra for meg i det heletatt, men jeg er vel bare hekta på et potensiale som jeg ser hos han......

Anonymkode: aae82...6a3

Tygg litt på det du skriver her. Han vil ikke forandre seg og du får ikke fikset han. Han er tydeligvis så fastkjørt i måten han er på, at det neppe er noe du kan få gjort. 

Du har en annen mann som er interessert i deg og som vil deg vel. Da er det vel ganske opplagt hva du skal velge. Ikke la en sånn god mulighet gå fra deg. Så lar du eremitten leve sitt eget liv. Han vil ikke være med deg og det må du bare godta. 

Endret 25. november 2024 av Mardina