Få det bedre selv i krevende situasjon med stebarn

[AnonymBruker]

Jeg står i en vanskelig situasjon (men sikkert gjenkjennelig) med stebarn/familielivet/fars håndtering av sine barn.

Vi har 2 fellesbarn i barnehagealder, samt at far har 2 særkullsbarn. 1 myndig og 1 tenåring. De bor hos oss 50%. 

De var en gang søte og hyggelige barn, men de siste årene ser de kun seg selv. De gjør ingenting hjemme, er konstant sur og bryr seg ikke om andre. Ikke besteforeldre, ikke far. Begge sliter med fravær og får oppfølging hos psykolog. De har ulike diagnoser. Hjelpen som tilbyr mener at listen med krav må senkes. Slik at det eneste som nå forventes av de er å tidvis møte opp på skolen. 

Far er tidvis lammet av frykt for selvmord (ingen indikasjon på det), delvis utrolig sår og lei seg over den manglende kjærligheten/omsorgen de har for ham. Biologisk mor mener at de psykiske problemene stammer fra samlivsbruddet og kjører hard på det overfor far - slik at det er mye dårlig samvittighet. Det hoppes bukk over at mor gikk, og at hun selv har ulike diagnoser (og nok en sterk arvelig faktor). 

Jeg har ikke noe mandat i å være foreldre ovenfor stebarna. Jeg er uenig i taktikken med å ikke stille krav. Jeg blir i liten grad (egentlig ikke under hele tatt) bedt om innspill. Og det er en klar forventning at jeg må tåle hele situasjonen. Det er tross alt verst for far. Alle innspill på barnas oppførsel blir tatt som kritik av far og jeg må trå svært varsomt. 

Det er bakgrunnen - og så er det meg som må klare å leve i dette og trenger noen tips til å ivareta meg selv. Jeg jobber redusert for å få litt pust (jeg drar lasset på fellesbarna). Vi har vaskehjelp. Men jeg har likevel kort lunte og føler meg overveldet. 

Jeg greier ikke se andre livet mitt for jeg er for overveldet selv. Så jeg er ikke den forelderen eller vennen/datteren jeg ønsker å være. 

Jeg vet søvn, mat og trening er viktig. Jeg skal gjøre en jobb der. Men finnes det noen andre råd?

Hvordan håndterer å bo i dette?

Stebarna lyger mye og de kan snakke en måte til ansiktet mitt, og høyt nok til at jeg kan høre det snakkes stygt om meg til søsken (kun når far ikke er tilstede). Så det oppleves ikke som en trygg relasjon. Det blir rapportert til mor og far har som nevnt ett annet standpunkt enn meg på hvordan dette skal håndteres. Slik at jeg kan ikke endre situasjonen. 

Jeg må lære meg å leve med den. Eller gå. 

Men da vil de små barna våre måtte stå i dette. Uten meg. Som ikke føles greit. 

Anonymkode: bb7c4...80d

[AnonymBruker]

Dere voksne må være på lag! Det viktigste tiltaket rundt barn som sliter er god kommunikasjon og godt samarbeid mellom hjem og skole, og da selvsagt enda viktigere når barna har to hjem.

Du, din mann, barnas mor og evt hennes mann må rett og slett få til et bedre samarbeid.

Hvis det er bitterhet og såre følelser rundt bruddet så må de ulike partene ta ansvar for sine feiltrinn og be om tilgivelse og forsoning. Og så må dere legge det bak dere og se fremover.

Noen ganger er det enkleste også det vanskeligste. Men jeg ser ingen annen vei.

Anonymkode: 0d8c8...94e

[AnonymBruker]

Den myndige bor fortsatt hjemme? Har dette vært diskutert?

Jeg reiser ofte bort med fellesbarn når mannen har sine særkullsbarn. Ikke optimalt, men det er blitt slik.

Mannen og jeg krangler også mye oss imellom når barna er her. Så det handler mye om det.

Anonymkode: cd49c...1c4

[ibsen]

Familievernkontoret?

 

Endret 25. november 2024 av ibsen
*

[AnonymBruker]

Den myndige bor hjemme ja. Ikke ferdig med vgs. usikker på om det vil være nok grunnlag for karakterer. Tror ikke det er nok selvstendighet/vilje til å bo alene med det første. 

 

Mor har en personlighetsforstyrrelse og samarbeid i større grad enn vi har nå er ikke mulig. 

 

Jeg har foreløpig ikke greid å få barna til å lukke baderoms døren etter seg slik at småsøskene ikke går oppi do - det er nivået. Gjentatte beskjeder over år . Og ingen handling. Jeg har ikke mandat og far hører ikke på meg. Han ser ikke at de er bla. mobilavhengige. 

 

Slik at jeg kan som sagt bare ta utgangspunkt i meg selv - og hvor jeg kan overleve. TS

 

Anonymkode: bb7c4...80d

[Snublefot62]

En ting er at du kanskje ikke har et automatisk mandat til å oppdra hans særkullsbarn.

Men du har absolutt lov til å bestemme hvordan dere skal ha det i det som også er ditt hjem. Faren deres må være på banen og ta denne jobben - ELLER annerkjenne at du og kan oppdra hans særkullsbarn. I dette inkluderer oppdragelse, krav, forventninger og grensesetting - OG dette må kommuniseres til alle involverte.

Altså enten må han faktisk ta ansvaret og jobben der er med å være alenepappa i et felles hjem - eller så må han annerkjenne din rolle og plass i forholdet og hjemmet. Så enkelt. Og så vanskelig.

Alternativet er at deres felles barn ikke får nødvendig oppfølging og/eller at en eller begge foreldre blir sykemeldt og melder seg ut. Er det ønskelig?

Ellers tenker jeg at når ting er så ille som dette så er det på tide å skape seg pusterom. Vaskehjelp har du nevnt. Matkasse kan være en ide? Hva med dørpumpe på baderomsdøra så den lukker seg selv? Totalt idiotisk men løser det umiddelbare problemet til du/dere får avklart ting og pustet litt.

[AnonymBruker]

Jeg hadde krevd mandat og myndighet ovenfor barna.

Jeg hadde satt ned foten ovenfor tafatt far. Om ikke hadde jeg mistet alt av følelser og respekt. 

Anonymkode: 61373...223

[AnonymBruker]

Ta kontakt med Familievernkontoret og gå alene første gang.  Det er for å få hjelp til å sortere uten at far er der. 

Så kan far bli med på neste møte.

Kanskje må du ta et skritt tilbake og se hele situasjonen på litt avstand. Kan du redde egne barn ved å flytte? Hvis svaret er ja, da hadde jeg begynt prosessen med å finne egen bolig. 

De to eldste barna må far og personlighetsforstyrret mor ta seg av.  De to eldste høres ut som dårlige eksempler for mindre søsken. Sikkert grunner til at det er slik, og det er foreldres oppgave å ta tak i. Som det virker som disse foreldrene ikke gjør.

Må fellesbarna ha mye kontakt med far og hans to eldste barn etter dere har flyttet, ja da er dette en vurdering jeg ikke misunner deg. 

Anonymkode: c7f62...e0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Den myndige bor hjemme ja. Ikke ferdig med vgs. usikker på om det vil være nok grunnlag for karakterer. Tror ikke det er nok selvstendighet/vilje til å bo alene med det første. 

 

Mor har en personlighetsforstyrrelse og samarbeid i større grad enn vi har nå er ikke mulig. 

 

Jeg har foreløpig ikke greid å få barna til å lukke baderoms døren etter seg slik at småsøskene ikke går oppi do - det er nivået. Gjentatte beskjeder over år . Og ingen handling. Jeg har ikke mandat og far hører ikke på meg. Han ser ikke at de er bla. mobilavhengige. 

 

Slik at jeg kan som sagt bare ta utgangspunkt i meg selv - og hvor jeg kan overleve. TS

 

Anonymkode: bb7c4...80d

Så de bor 50% av tiden hos en mor med personlighetsforstyrrelser og har en tafatt far som ikke evner å ta ansvar? Og likevel forventer du mer av dem enn du forventer av foreldrene deres?

Akkurat det med å lukke døren tror jeg er en tapt kamp. Du kan sette grenser for oppførsel i fellesområder, og du kan be dem om å utføre enkelte oppgaver for å bidra til husholdningen.  

Anonymkode: 0d8c8...94e

[AnonymBruker]

Her ville jeg dratt med far til familievernkontoret.

Du kan sette krav til oppførsel i eget hjem, det å snakke stygt om deg er helt uakseptabelt. Greit at foreldre og barn kan diskutere friskt og være uenige med å være slem er ikke ok.

Jeg har selv to tenåringer. De gjør ikke noe hjemme de heller og eldste har gjerne døra på gløtt når han er på do.

Kan du ta med fellesbarn ut, dra på hytta eller på besøk til noen?

Kan du flytte og lage et eget hjem?

Anonymkode: e971a...0cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg står i en vanskelig situasjon (men sikkert gjenkjennelig) med stebarn/familielivet/fars håndtering av sine barn.

Vi har 2 fellesbarn i barnehagealder, samt at far har 2 særkullsbarn. 1 myndig og 1 tenåring. De bor hos oss 50%. 

De var en gang søte og hyggelige barn, men de siste årene ser de kun seg selv. De gjør ingenting hjemme, er konstant sur og bryr seg ikke om andre. Ikke besteforeldre, ikke far. Begge sliter med fravær og får oppfølging hos psykolog. De har ulike diagnoser. Hjelpen som tilbyr mener at listen med krav må senkes. Slik at det eneste som nå forventes av de er å tidvis møte opp på skolen. 

Far er tidvis lammet av frykt for selvmord (ingen indikasjon på det), delvis utrolig sår og lei seg over den manglende kjærligheten/omsorgen de har for ham. Biologisk mor mener at de psykiske problemene stammer fra samlivsbruddet og kjører hard på det overfor far - slik at det er mye dårlig samvittighet. Det hoppes bukk over at mor gikk, og at hun selv har ulike diagnoser (og nok en sterk arvelig faktor). 

Jeg har ikke noe mandat i å være foreldre ovenfor stebarna. Jeg er uenig i taktikken med å ikke stille krav. Jeg blir i liten grad (egentlig ikke under hele tatt) bedt om innspill. Og det er en klar forventning at jeg må tåle hele situasjonen. Det er tross alt verst for far. Alle innspill på barnas oppførsel blir tatt som kritik av far og jeg må trå svært varsomt. 

Det er bakgrunnen - og så er det meg som må klare å leve i dette og trenger noen tips til å ivareta meg selv. Jeg jobber redusert for å få litt pust (jeg drar lasset på fellesbarna). Vi har vaskehjelp. Men jeg har likevel kort lunte og føler meg overveldet. 

Jeg greier ikke se andre livet mitt for jeg er for overveldet selv. Så jeg er ikke den forelderen eller vennen/datteren jeg ønsker å være. 

Jeg vet søvn, mat og trening er viktig. Jeg skal gjøre en jobb der. Men finnes det noen andre råd?

Hvordan håndterer å bo i dette?

Stebarna lyger mye og de kan snakke en måte til ansiktet mitt, og høyt nok til at jeg kan høre det snakkes stygt om meg til søsken (kun når far ikke er tilstede). Så det oppleves ikke som en trygg relasjon. Det blir rapportert til mor og far har som nevnt ett annet standpunkt enn meg på hvordan dette skal håndteres. Slik at jeg kan ikke endre situasjonen. 

Jeg må lære meg å leve med den. Eller gå. 

Men da vil de små barna våre måtte stå i dette. Uten meg. Som ikke føles greit. 

Anonymkode: bb7c4...80d

Jeg hadde tatt barna mine med meg og dratt. Ingen tvil. Du og dine barn er viktigst. Hvorfor skal du få et slitsomt liv bare fordi dine stebarn og dere biologiske mor er slitsomme mennesker??? Sett barna dine først. De fortjener din energi. 

Anonymkode: 39e75...23b

[AnonymBruker]

Du og far må være på lag, men han må oppdra de.

dere burde sette av tid hver kveld barna er hos dere for å prate om dagen der du kan fortelle hva som har skjedd, din opplevelse, dine følelser og hvordan du trenger at far håndterer situasjonen. 
 

du bør ikke korrigere stebarna i den sårbare situasjonen dere befinner dere i. Derfor må han gjøre det, og derfor må dere hver kveld sette av tid til en prat. Da kan han ta ansvar. 
 

far må forstå at han har fire barn, ikke to. Du må ha tillit til at hjelpeapparatet kommer med råd om stebarnas behov. Sier de at kravene skal senkes, så er det nok en god vurdering bak det. I en stund fremover må du klare å svelge kamelene, men for at du skal klare det, så må far korrigere barnas oppførsel og atferd. 
 

når stebarna snakker stygt om/til deg, så ikke korriger de. Si «det er trist at du tenker slik, hvorfor mener/tror/gjør du det?» ikke gå i forsvar, men still spørsmål. Da blir de til slutt lei. Evt kan du si «det var trist å sårende at du tror/mener/føler det». Aldri korriger de, de leter etter en reaksjon fra deg. 
 

sist, men ikke minst; vær trygg i rollen som mor. Vær trygg på din relasjon til dine biologiske barn. Dine stebarn kan ikke ødelegge den. Dine barn har en tilknytning til deg. Fortsett å oppdra dine barn slik du føler er best. De er små og trenger deg. 
 

kan båndet mellom de fire barna styrkes? Kanskje stebarna kan finne glede i sine små søsken? Kan dere invitere til spillekveld, pepperkakebaking etc.? Antagelig sier de nei, men gjør det likevel, smil og si det hadde vært koselig om de ble med når dere er i gang. Bank på døren deres med pepperkakene når de er ferdige og si «jeg håper dere vil være med neste gang». 
 

dette er vanskelig, og du fortjener ikke situasjonen du er i. Du har allerede tatt grep i forhold til fysisk helse, så må du vurdere hva din psykiske helse kan tåle. Mine råd innebærer å svelge mange kameler og å tidvis sette egne følelser og behov til side. I tillegg må du ha mannen på din side, han må ta mer ansvar. Klarer ham ikke det, så er ikke dette fruktbart for deg. Du vil i så fall ikke være den første kvinnen som forlater sin mann på grunn av uoverensstemmelser med stebarn.

Anonymkode: 97eb1...4b1

[AnonymBruker]

Et voksent barn som flytter frem og tilbake? La hvertfall det "barnet" få et fast bosted, om det så er hos dere, eller hos mor frem til h@n er klar for å flytte ut. 

Anonymkode: 60d64...ee9