Jeg kollapser!!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så kjipt å høre at det ble sånn for deg 😔

Men hva om det er jeg som bare klager? Hva om det er jeg som overdriver? Hvordan vet man egentlig at man er på vei i kollaps, sånn på ekte?

Ts

Anonymkode: b88aa...2c1

Du forteller om fysiske symptomer. Folk som møter veggen bagatelliserer ofte egne problemer og driver seg for langt, så blir veien tilbake ennå lenger en den behøver være. Jeg tenker du ikke overdriver men faktisk tørr være ærlig her når du kan være anonym. 

Anonymkode: 117f0...737

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men jeg vet helt ærlig ikke hvor jeg skal begynne og hvilken ende jeg skal ta tak i. 

Jeg tror jeg er på en fullstendig kollaps nå. Jeg har et samliv som går skikkelig dårlig (går til familievernkontoret), jeg har et barn med ekstra utfordring som tar mye kapasitet om dagen, pluss dårlig samvittighet ovenfor de andre to, jeg har nylig får leddgiktsdiagnose som jeg forsøker å bli enig med meg selv om jeg skal begynne med medisin eller ikke + jeg har ADHD, men vet ikke hvor mye den påvirker meg.

Jeg jobber 100 %, og trives egentlig i jobben min. Føler meg likevel som en elendig ansatt fordi jeg har hatt en del sykmelding (her og der) før diagnose. Hatt utmattelse og slitt veldig med energi. Jeg er på full vei tilbake i dette etter å hatt en del energi og positiv gnist i sommer. 
Vi holder på meg oppussing, og har nylig tatt opp lån for å få det ferdig. I dag var jeg så dum, at jeg gikk på et svindelforsøk og de tok 90.000 kr!!! Vet ikke om vi får det refundert. Høres ut som jeg dikter dette opp, men det var liksom siste dråpen som skulle til. Ble svindlet da jeg skulle selge noe på Finn.no til 300 kr!! Det er så absurd!

 

Jeg trener og holder huset ryddig. Jeg forsøker det jeg kan å få alt til nå. Men jeg har fått så tinnitus og angst. Jeg gråter hver dag, også på jobb. Jeg føler jeg har holdt meg sterk så lenge men nå kollapser jeg helt!! Sover ikke. Aldri slitt med angst før, men som om jeg går i konstant panikk. 

Kan ikke sykmelde meg fordi jeg føler jeg ikke kan gjøre det igjen. Aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Føler jeg har lyst å flykte fra alt, men har ikke mulighet. 
 

Hva gjør jeg? Skulle ønske jeg kunne sovnet, også våknet opp til at alt var bra. 

Anonymkode: b88aa...2c1

Oppussingen burde ikke vært prioritert i det hele tatt pr nå. Huset må holdes mindre ryddig. Trening er kanskje heller ikke det du bør prioritere. Du må kutte et sted. 

Anonymkode: b4012...16e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men jeg vet helt ærlig ikke hvor jeg skal begynne og hvilken ende jeg skal ta tak i. 

Jeg tror jeg er på en fullstendig kollaps nå. Jeg har et samliv som går skikkelig dårlig (går til familievernkontoret), jeg har et barn med ekstra utfordring som tar mye kapasitet om dagen, pluss dårlig samvittighet ovenfor de andre to, jeg har nylig får leddgiktsdiagnose som jeg forsøker å bli enig med meg selv om jeg skal begynne med medisin eller ikke + jeg har ADHD, men vet ikke hvor mye den påvirker meg.

Jeg jobber 100 %, og trives egentlig i jobben min. Føler meg likevel som en elendig ansatt fordi jeg har hatt en del sykmelding (her og der) før diagnose. Hatt utmattelse og slitt veldig med energi. Jeg er på full vei tilbake i dette etter å hatt en del energi og positiv gnist i sommer. 
Vi holder på meg oppussing, og har nylig tatt opp lån for å få det ferdig. I dag var jeg så dum, at jeg gikk på et svindelforsøk og de tok 90.000 kr!!! Vet ikke om vi får det refundert. Høres ut som jeg dikter dette opp, men det var liksom siste dråpen som skulle til. Ble svindlet da jeg skulle selge noe på Finn.no til 300 kr!! Det er så absurd!

 

Jeg trener og holder huset ryddig. Jeg forsøker det jeg kan å få alt til nå. Men jeg har fått så tinnitus og angst. Jeg gråter hver dag, også på jobb. Jeg føler jeg har holdt meg sterk så lenge men nå kollapser jeg helt!! Sover ikke. Aldri slitt med angst før, men som om jeg går i konstant panikk. 

Kan ikke sykmelde meg fordi jeg føler jeg ikke kan gjøre det igjen. Aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Føler jeg har lyst å flykte fra alt, men har ikke mulighet. 
 

Hva gjør jeg? Skulle ønske jeg kunne sovnet, også våknet opp til at alt var bra. 

Anonymkode: b88aa...2c1

Fort gjort å sette seg selv sist.Pass på din egen helse,det er ingen andre som gjør.Husk og pust med magen innimellom også.

 

Anonymkode: 05559...9b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Kan jeg få det så tidlig? Jeg er 35 år.

Så et annet innlegg om utbrenthet her, og kjente igjen mange ting. Jeg har alltid vært en people pleaser, alltid satt andre sine behov foran mine egne. Jobben min består også av det, å hjelpe andre. Alltid vært enklere å hjelpe andre enn seg selv. Aldri likt å virke svak, vil klare meg selv. 
 

Samlivet er virkelig ikke bra. Men vi har søkt hjelp og jeg har blitt litt flinkere å si hva jeg har behov for. Er dessverre sammen med en som kanskje ikke har mulighet eller evne til å se meg, lytte til meg eller være den støtten jeg kanskje har behov for. Føler jeg også der er jeg den som står støtt og sterk.

Jeg trener 3-4 gang i uken, har gjort det i mange år. Dessverre fått vegring mot å legge meg, sove pga tinnitus. Alltid vært den som sovna før jeg traff hodeputa tidligere, så dette påvirker meg i så stor grad.

Jeg spiser 16/8 fasting, men opplever at jeg mister matlyst helt. Spiser ikke sukker, mindre lavkarbo, reduser alkohol. Jeg forsøker som du sier å puste med magen å ta en ting om gangen, men nå får jeg det ikke til som jeg har gjort før. Følelsen av kaos og fortvilelse.

Ts
 

Anonymkode: b88aa...2c1

Jeg var også supermann engang,det gikk ikke i lengden.TA VARE PÅ DEG SELV FØRST!!!

Anonymkode: 05559...9b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Oppussingen burde ikke vært prioritert i det hele tatt pr nå. Huset må holdes mindre ryddig. Trening er kanskje heller ikke det du bør prioritere. Du må kutte et sted. 

Anonymkode: b4012...16e

Oppussing kan vi faktisk sette på pause, nå når pengene ble tatt stopper det opp automatisk.

Trening er medisinen min, både for leddgikt og min mentale helse, så den er ikke aktuell å kutte. Har derimot begynt å trene mine hardt, har det med å gi alt på trening også 🫣 Altså at jeg pusher, forsøker å springe litt raskere for hver gang, løfte litt tyngre. Så må endre mentalitet rundt trening. Dose, styrke, respons. 

Uryddig hus, jeg kjenner på økt stress bare av tanken 😮‍💨 

Ts

Anonymkode: b88aa...2c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg forstår godt hva du mener sånn rasjonelt. Men når det kommer til stykke så vegrer jeg meg for å gå det steget. Har hatt mange tegn på utbrenthet, rundt 3 år. Har tålt og tålt og tålt. Har i tillegg fått tidenes hovne lymfeknute i den ene lysken, psoriasisleddgikt, smerter daglig, pluss skal fungere som alle andre. Jeg prøver og prøver. Tror der jeg merker min ADHD er at jeg ikke er så god på å ramme meg inn, eller sette på bremsen. Dess sliten jeg er, desto mer skal jeg gjøre. Kaos i hodet = sykelig opptatt av ryddig hjem osv. Sliter meg ut på alle områder.

Tok kontakt med rask psykisk helsehjelp i kommunen, hun mente jeg ikke har angst/depresjon men står i en krise. Så ting må ryddes rundt livet mitt før jeg kan jobbe med meg selv. Jeg har hatt perioder på jobb hvor jeg besvimer. De tror det er blodtrykksfall, utredet men finner ingen feil. Jeg besvimer mens jeg sitter på en stol, så ikke at jeg reiser meg for raskt. 
 

Så tilbake om andre er dumme og svake. Absolutt ikke! Jeg hadde rådet andre til sykmelding. Jeg hadde sagt at det var viktigst å tenke på seg selv, og familien. Men noe stopper meg fra å gjøre det selv. Jeg føler meg svak og dum til min arbeidsgiver. Hvorfor aner jeg ikke. Skammer meg for den jeg er.

Ts

Anonymkode: b88aa...2c1

Høres ut som du tar offerrollen. Selg huset somnoppussings oppussingsobjekt og flytt. 

Anonymkode: 4fcae...af2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres ut som du tar offerrollen. Selg huset somnoppussings oppussingsobjekt og flytt. 

Anonymkode: 4fcae...af2

Det verste jeg vet er når andre tar offerrollen. Derfor jeg ikke ønsker å ta den til fastlege og arbeidsgiver heller.

Vi kan ikke selge huset per nå, men kan stoppe oppussing i en periode til livet er mer på plass. Energitappende å bo i noe som ikke er ferdig. Klassisk sinnasnekkeren 🤦🏻‍♀️

Ts

Anonymkode: b88aa...2c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Du forteller om fysiske symptomer. Folk som møter veggen bagatelliserer ofte egne problemer og driver seg for langt, så blir veien tilbake ennå lenger en den behøver være. Jeg tenker du ikke overdriver men faktisk tørr være ærlig her når du kan være anonym. 

Anonymkode: 117f0...737

Oppsummert er disse symptomene jeg har:

- Besvimelser/blodtrykksfall

- Betennelser + hovne lymfekuler

- Hjernetåke, glemt og uoppmerksom. Konsentrasjonsproblemer på jobb. Antar det var derfor jeg klarte å gå på en helt åpenbar svindling i går, blir altså så sjokkert når jeg ser det nå i ettertid hvorfor jeg ikke reagerte?!

- Gråter lett, aldri brukt å grått før. Har grått hver dag siste 2 uker. Føles bedre etter jeg gråter da, akkurat som spenningene løser litt opp.

- Angst/panikkfølelse i brystet

- Ting som før var en bagatell, oppleves stort og vanskelig. Dårligere på å ta valg.

- Søvnproblem og tinnitus

- Kort lunte, men mer at jeg blir lei meg og gråter. Tidligere ble jeg sint, nå er jeg bare lei meg.

- Opplevelse av kaos i hodet. Tankekjør som ikke skrur seg av. Mer bekymret enn tidligere.

- Klarer ikke stå opp om morgenen, vil bare sove. 
 

- Føler meg syk/kvalm, dårlig matlyst. Influensafølelse i kroppen.

 

Er det noen av dere som har sier dere har opplevd utbrenthet eller møtt veggen som har hatt lignende symptomer?

Ts

Anonymkode: b88aa...2c1

[AnonymBruker]

Altså det hjelper jo 8kke med sykemelding når du ikke tar tak i det som faktisk er problemet, nemlig privatlivet. Folk på KG mener sykemelding er løsningen på alt, det er det ikke. Ts må først og fremst få skikk på ting hjemme.

Anonymkode: 74c2c...0c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Oppsummert er disse symptomene jeg har:

- Besvimelser/blodtrykksfall

- Betennelser + hovne lymfekuler

- Hjernetåke, glemt og uoppmerksom. Konsentrasjonsproblemer på jobb. Antar det var derfor jeg klarte å gå på en helt åpenbar svindling i går, blir altså så sjokkert når jeg ser det nå i ettertid hvorfor jeg ikke reagerte?!

- Gråter lett, aldri brukt å grått før. Har grått hver dag siste 2 uker. Føles bedre etter jeg gråter da, akkurat som spenningene løser litt opp.

- Angst/panikkfølelse i brystet

- Ting som før var en bagatell, oppleves stort og vanskelig. Dårligere på å ta valg.

- Søvnproblem og tinnitus

- Kort lunte, men mer at jeg blir lei meg og gråter. Tidligere ble jeg sint, nå er jeg bare lei meg.

- Opplevelse av kaos i hodet. Tankekjør som ikke skrur seg av. Mer bekymret enn tidligere.

- Klarer ikke stå opp om morgenen, vil bare sove. 
 

- Føler meg syk/kvalm, dårlig matlyst. Influensafølelse i kroppen.

 

Er det noen av dere som har sier dere har opplevd utbrenthet eller møtt veggen som har hatt lignende symptomer?

Ts

Anonymkode: b88aa...2c1

Typisk symptomer på allerede utbrenthet  og varseltegn på at du må roe ned. Du sier du pusher deg på trening, en ting er å kanskje ta rolige gåturer  isteden for hard trening. Kroppen er utslitt og da må du ta hensyn til det -hjelper ikke pushe for å bli bedre når du allerede i mange år har drevet hardkjør på deg selv. 

Anonymkode: 117f0...737

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Altså det hjelper jo 8kke med sykemelding når du ikke tar tak i det som faktisk er problemet, nemlig privatlivet. Folk på KG mener sykemelding er løsningen på alt, det er det ikke. Ts må først og fremst få skikk på ting hjemme.

Anonymkode: 74c2c...0c8

Jeg har satt i gang tiltak på hjemmebane. Jeg har søkt om hjelp, både hos familievernkontoret og andre plasser. Man kan ikke gå fra samboer på dagen om det er løsningen, samtidig forsøker vi å jobbe med det som har blitt problemet. Vi har fått hjelp hos barnet med utfordringer men det er heller ikke noe «quick-fiks».

Oppussing er en faktor, som jeg sier vi skal pause. Årsak til at vi tok opp lån nå var etter anbefaling fra de som hjelper oss til å få det siste lille ferdig slik at det ikke henger over oss.

Jobben min er emosjonell belastende i den grad at jeg hjelper andre som står i kriser. Siste to ukene har jeg grått, tørket tårene og hjulpet andre. Føles feil og kanskje ikke riktig at jeg gir råd når mitt liv selv ikke er på plass.

Jeg sier at jeg ikke ønsker å sykemelde meg. Men ting rundt i livet mitt går ikke på plass på 1-2-3. Endring tar tid, både på meg selv og omgivelsene rundt. Mulig har dårlig samliv over år vært årsak til at jeg er der jeg nå er. Det prøver jeg å rydde opp i. Men det er også jeg som tar ansvar der. Ringer hit og dit, holder den røde tråden og familien oppe.

Ts

Anonymkode: b88aa...2c1

[AnonymBruker]

Det du beskriver var meg for 2 år siden. Her ligger jeg nå i senga etter 2 år, på AAP. Det gikk alt for langt for min del, med fysiske og psykiske plager. Nå sliter jeg med å komme meg tilbake til livet. Alt jeg vil er å jobbe og være noenlunde normal... 

Du MÅ ta tak, ta ut sykmelding, si nei til ting og prioritere deg selv nå. Det er en styrke! 

Ingen takker deg for at du stod ekstra på på jobb. Det betyr nada i det store bildet. 

Jeg lover deg. 

Anonymkode: a0817...4ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Altså det hjelper jo 8kke med sykemelding når du ikke tar tak i det som faktisk er problemet, nemlig privatlivet. Folk på KG mener sykemelding er løsningen på alt, det er det ikke. Ts må først og fremst få skikk på ting hjemme.

Anonymkode: 74c2c...0c8

Det hjelper ikke med sykemelding når man er i ferd med å kollapse? Så tullete å si. Det blir uansett sykemelding på TS. Spørsmålet er om det blir mens hun fremdeles kan stå på beina og om hun skal bruke et halvt år på å være syk eller 2-5 år.

Anonymkode: 9b669...576

[Snublefot62]

Som jeg skriver til alle andre. Om DU ikke tar vare på DEG - hvem gjør det da? Svaret er ingen.

Utbrenthet kan ofte bagatelliseres med at du bare trenger en real pause så er du på bena igjen. En lang sykemelding så går det fint. Og siden du har vært så flink og stått på så vil alle respektere dette og ta hensyn, og gi deg en klapp på skulderen og takk for innsatsen.

Realiteten er en helt annen. INGEN - jeg mener ABSOLUTT INGEN kommer til å takke deg for den ekstra innsatsen du har gjort. Og selv om kanskje de nærmeste har ekstra omtanke for deg når du er sykemeldt og ute av stand til å ta på deg dine egne sko så er fortsatt livet der og forventninger og krav til ting som må gjøres. Barna må fortsatt følges opp. Middager må fortsatt lages. Kroppen må stelles. Huset må ryddes. Lekser må gjøres. NAV må ha tilbakemelding. Arbeidsgiver er pålagt oppfølging MED DEG. Ingenting av dette forsvinner fordi du er sykemeldt. Men dette er bare det praktiske og hverdagslige.

En annen realitet er at utbrentheten du opplever kan i veldig stor grad bli kronisk. Du kan bli permanent preget av å være utbrent og ikke ta grep. Du kan oppleve alt fra endret adferd til kroniske sykdommer. Autoimmune sykdommer er veldig vanlig. Permanent hjernetåke er veldig vanlig. Permanent redusert evne til å yte er veldig vanlig. Du kan risikere å aldri kunne jobbe igjen. Du kan risikere å være så sliten så store deler av døgnet uten at hvile hjelper. Og så sliten at du går glipp av sosiale sammenkomster med venner, familie - og ikke minst ikke i stand til å følge barna dine opp i oppveksten.

Jeg har permanent redusert arbeidskapasitet. Jeg klarer 100% jobb, men det er bare så vidt. Jeg elsket å ha mange prosjekter før. Nå er det kun jobb. Og som et resultat av det har jeg vesentlig mindre kapasitet til sosiale aktiviteter enn før. Omgangskretsen min er stort sett borte. I tillegg sliter jeg med å holde lengre samtaler i gang uten å surre eller rote meg inn i egne tanker. Før kunne jeg holde lange foredrag og kurs for andre. Og jeg elsket det. Nå er det en ikke-sak. Før var jeg engasjert i beredskap og søk- og redning. Jeg var leder, kursholder og faglig interessert. I dag får jeg akutt stressreaksjon om alarmtelefonen ringer (eller jeg hører lyden). Noe som resulteter i akutt behov for toalett hvor jeg blir sittende minst en halvtime.

Alle tegnene du nevner er tegn på at kroppen er utbrent. Og mange av tegnene er alvorlige tegn på at du har hatt dette lenge. Realiteten er at om du ikke allerede er kronisk påvirket av situasjonen du er i så vil du snart oppleve det.

Og da er spørsmålet - er det verdt det?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Altså det hjelper jo 8kke med sykemelding når du ikke tar tak i det som faktisk er problemet, nemlig privatlivet. Folk på KG mener sykemelding er løsningen på alt, det er det ikke. Ts må først og fremst få skikk på ting hjemme.

Anonymkode: 74c2c...0c8

Det handler om en totalbelastning -livet kan man ikke sykemelde seg fra, men jobben -slik at man får overskudd til å kunne konsentrere seg om å komme seg igjen og klare ta tak i og se hvor og hvordan man kan gjøre endringer slik at man blir «frisk» igjen. 

Anonymkode: 117f0...737

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Men jeg vil ikke være en byrde for fastlegen og lederen min igjen. Den følelsen er nesten tyngre enn å bare dra på jobb. 
Jeg føler meg dum og svak.

 

Ts

Anonymkode: b88aa...2c1

Da får du vel bare kollapse?

Anonymkode: 24b60...2e6

[AnonymBruker]

Du nevner ADHD - går du på medisiner for dette?

Du er på vei til å få fibromyalgi - noe de fleste med ADHD ender opp med etter noen år....jeg har det samme, og sitter her nå sykemeldt pga fribromyalgi - som egentlig er ADHD'en sin skyld....  😉 

Betennelser, tinnitus, angst, muskelplager, matintoleranser, you name it.

Alt dette er senvirkninger av ADHD.....

Anonymkode: 98732...ca0

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (7 minutter siden):

Som jeg skriver til alle andre. Om DU ikke tar vare på DEG - hvem gjør det da? Svaret er ingen.

Utbrenthet kan ofte bagatelliseres med at du bare trenger en real pause så er du på bena igjen. En lang sykemelding så går det fint. Og siden du har vært så flink og stått på så vil alle respektere dette og ta hensyn, og gi deg en klapp på skulderen og takk for innsatsen.

Realiteten er en helt annen. INGEN - jeg mener ABSOLUTT INGEN kommer til å takke deg for den ekstra innsatsen du har gjort. Og selv om kanskje de nærmeste har ekstra omtanke for deg når du er sykemeldt og ute av stand til å ta på deg dine egne sko så er fortsatt livet der og forventninger og krav til ting som må gjøres. Barna må fortsatt følges opp. Middager må fortsatt lages. Kroppen må stelles. Huset må ryddes. Lekser må gjøres. NAV må ha tilbakemelding. Arbeidsgiver er pålagt oppfølging MED DEG. Ingenting av dette forsvinner fordi du er sykemeldt. Men dette er bare det praktiske og hverdagslige.

En annen realitet er at utbrentheten du opplever kan i veldig stor grad bli kronisk. Du kan bli permanent preget av å være utbrent og ikke ta grep. Du kan oppleve alt fra endret adferd til kroniske sykdommer. Autoimmune sykdommer er veldig vanlig. Permanent hjernetåke er veldig vanlig. Permanent redusert evne til å yte er veldig vanlig. Du kan risikere å aldri kunne jobbe igjen. Du kan risikere å være så sliten så store deler av døgnet uten at hvile hjelper. Og så sliten at du går glipp av sosiale sammenkomster med venner, familie - og ikke minst ikke i stand til å følge barna dine opp i oppveksten.

Jeg har permanent redusert arbeidskapasitet. Jeg klarer 100% jobb, men det er bare så vidt. Jeg elsket å ha mange prosjekter før. Nå er det kun jobb. Og som et resultat av det har jeg vesentlig mindre kapasitet til sosiale aktiviteter enn før. Omgangskretsen min er stort sett borte. I tillegg sliter jeg med å holde lengre samtaler i gang uten å surre eller rote meg inn i egne tanker. Før kunne jeg holde lange foredrag og kurs for andre. Og jeg elsket det. Nå er det en ikke-sak. Før var jeg engasjert i beredskap og søk- og redning. Jeg var leder, kursholder og faglig interessert. I dag får jeg akutt stressreaksjon om alarmtelefonen ringer (eller jeg hører lyden). Noe som resulteter i akutt behov for toalett hvor jeg blir sittende minst en halvtime.

Alle tegnene du nevner er tegn på at kroppen er utbrent. Og mange av tegnene er alvorlige tegn på at du har hatt dette lenge. Realiteten er at om du ikke allerede er kronisk påvirket av situasjonen du er i så vil du snart oppleve det.

Og da er spørsmålet - er det verdt det?

Oi, denne traff meg veldig. Kjenner mye igjen i din historie. Har også mye av de samme reaksjonene som du har, klarer ikke lengre å sitte i kantina på jobb fordi det er så høy lyd. Klarer ikke å høre hva de andre sier, tenkte det var fordi jeg har fått nedsatt hørsel. Har allerede fått autoimmun sykdom, altså psoriasisleddgikt. Men har ikke psoriasis. Har forsøkt medisiner, men er ikke så glad i de så prøver andre ting som kosthold og trening.

Jeg klarer ikke følge opp SMS, svare venner. Jeg har kun overskudd til å være hjemme etter barna er lagt, eller at jeg prioriterer trening. 

Hva sier jeg til fastlege da? Han har tidligere sykmeldt meg to uker i strekk. Så må jeg bestille ny time hver uke for å si at jeg foretatt har det vanskelig. Føler jeg skuffer både fastlegen og arbeidsgiver. Er i kontakt med fysioterapeut gjennom bedrifthelsetjenesten pga jeg har så betennelse i en finger, og senebetennelse i andre hånd. Er så smertefullt å bruke tastatur og det finnes ikke noe diktafon. Er det bedre å ta kontakt via de? Har en arbeidsgiver som viser lite større og forståelse. Beinhard!

Ts

Anonymkode: b88aa...2c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du nevner ADHD - går du på medisiner for dette?

Du er på vei til å få fibromyalgi - noe de fleste med ADHD ender opp med etter noen år....jeg har det samme, og sitter her nå sykemeldt pga fribromyalgi - som egentlig er ADHD'en sin skyld....  😉 

Betennelser, tinnitus, angst, muskelplager, matintoleranser, you name it.

Alt dette er senvirkninger av ADHD.....

Anonymkode: 98732...ca0

Har prøvd medisin i kanskje 2 mnd totalt, liker ikke de medisinene heller. Har vurdert om jeg skal begynne igjen for å se om det blir bedre med tankekjør og kaos.

Jeg har fått diagnosen psoriasisleddikt, men kjenner meg igjen i beskrivelsen av fibromyalgi. Vet ikke helt forskjell på det?

Alt det andre kjenner jeg også igjen 😮‍💨 Trodde ikke jeg var så plaget av min ADHD jeg? Men har jo hatt det hele livet, så vet ikke hvordan det påvirker meg, altså vet jo ikke hvordan det oppleves et liv uten.

Ts

Anonymkode: b88aa...2c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Det verste jeg vet er når andre tar offerrollen. Derfor jeg ikke ønsker å ta den til fastlege og arbeidsgiver heller.

Vi kan ikke selge huset per nå, men kan stoppe oppussing i en periode til livet er mer på plass. Energitappende å bo i noe som ikke er ferdig. Klassisk sinnasnekkeren 🤦🏻‍♀️

Ts

Anonymkode: b88aa...2c1

Du..du har allerede tatt offerrollen - om du leser dine egne svar i denne tråden.
Jeg tror du har misforstått hva offerrolle er. 
 

Det er ikke å innta offerrollen når man sier stopp - dette har jeg ikke kapasitet til. 
Det som derimot er offerrolle er når man tar på seg ting man ikke har kapasitet til - og kaller seg selv udugelig og idiotisk fordi man ikke klarer å gjennomføre. 
«Det er bare meg som ikke får til dette, alle andre klarer mer enn meg». 

Anonymkode: 8a6ed...fab