Joda, vi tåler noen nullskatteytere

[A-hunter]

Høsten preges av skattediskusjoner, dette som en konsekvens av det kommende valget der ulikheten mellom rød og blå side ser ut til å handle om formuesskatten. Dette er ikke et innlegg i den debatten. Men i disse diskusjonene er det et argument som gjentas fra begge sider - at skattesystemet ikke kan utformes slik at noen blir nullskatteytere.

Ingen spør: "Hvorfor ikke"?

Og det spørsmålet er viktig, for jeg tror den jevne innbygger fint kan leve med at noen på bunnen av inntektssiden og noen på toppen av inntektssiden tidvis er nullskatteytere.

Hvis eventyrlig rike mennesker tar seg ut en lønn hvert femte år og er nullskatteyter de fire årene i mellom er vel ikke det et egentlig problem for noen?

Går man bakover i historien finner man at skattesystemet har utviklet seg til å bli svært avansert med et avsindig antall tillegg, fradrag, skjerpelser, beregningsmetoder, grunnrente, skjermingsmetodikk og mye annet, for det meste helt gresk. Så avansert er det at en del mennesker må inn i rettsvesenet hvert år for å avklare hva alt dette betyr for dem, mens enkelte andre uforskyldt havner i bunnløs skattegjeld.

Mye tyder på at systemet har blitt så avansert på grunn av en iboende (falsk) frykt for at noen skal fremstå som nullskatteytere. Man har derfor tettet små hull ved å åpne nye, og bygge på lag på lag med ventiler for å unngå at det skjer. I sum har systemet vokst seg for stort.

Burde ikke skatt egentlig være enkelt? Så enkelt at den jevne innbygger faktisk forstår hele systemet og hva man faktisk snakker om?

Skal skattesystemet opprettholde en helt nødvendig tillit er det en forutsetning at det er mulig å forstå og at det gir mening. Det burde være et folkekrav - uavhengig om man er rød eller blå.