Føler jeg bor med en tenåring

[Maleficenta]

Kattli skrev (5 timer siden):

Hei.

Jeg trenger meninger fra dere. Jeg har bodd med samboer i snart 10 år, men vurderer å slå opp. På mange måter føler jeg at jeg bor med en tenåring. Han blir gretten og skuffet over merkelige ting. Han gir meg ofte dårlig samvittighet. Han får meg til å føle at jeg ikke gjør nok i forholdet. Jeg jobber 100% (heldigvis ble jeg akkurat ferdig med studier, så jeg slipper å «jobbe» 150-200%) mens han jobber bare 60%. Det vil si at han har mye fri. Likevel gjør jeg 96% av alt hjemme. Noen ganger går han ut med søppelet eller setter inn i oppvaskmaskinen, men det er sjeldent. Hvis han gjør det to ganger på rad så lever han på det lenge, og bruker det i krangel at «han har jo gjort så mye mer/bidratt mer i det siste».
 

Jeg kommer nesten alltid hjem til et skittent kjøkken hvis jeg ikke har ryddet det selv kvelden før. Og da har han gjerne sovet lenge og spilt hele dagen. Samtidig klager han over at jeg ikke tilbringer nok tid med han. Jeg kan ikke vinne. 

Jeg tror ikke jeg har så høy standard heller. Det ideelle for meg er å kunne vaske litt og bytte sengklær 1-2 ganger i mnd. Men han har sagt at han ikke kan leve opp til min syke standard. 
 

Hvis jeg har ryddet og fikset hele huset en dag, så går det ofte bare en dag før han river ut hele garderobeskapet sitt for å finne et plagg. Så lar han det ligge på gulvet selv om jeg spør om han kan rydde etter seg. Han har tidligere klagd på at jeg vasker klær på feil måte siden «alle» klærne hans krymper. Eller at jeg vasker feil type klær slik at han ikke har passende klær å ha på seg. Selv har han aldri vasket klær. 

Vi har tenkt litt på oppussing og å male noen vegger i huset, men der må jeg gjøre alt selv. Han sier at det ikke blir fint hvis han skal gjøre det. Jeg kjøpte nye røykvarslere for en stund siden og ville at han skulle montere dem. Men det skjer aldri. Hvis ting blir ødelagt i huset så er det alltid jeg som må fikse det. Jeg føler meg  som mannen i forholdet samtidig som jeg er mammaen og hushjelpen hans.

 

Han har heller ikke sertifikat, så jeg må kjøre han til og fra jobb + andre ærend han skal på. Han nekter å ta buss, men han går av og til hvis han virkelig må. 
 

En annen ting som irriterer meg er at han har sykt cravings på junkfood/takeaway. Det er dyrt og jeg ønsker jo heller å spare opp egenkapital. Men han gjør seg så vanskelig. Mange dager er det bare junkfood som kan gjøre han glad og det er bare jeg som kan skaffe det. Hvis jeg sier at  jeg ikke har lyst på og at han kan skaffe det til seg selv så surmuler han, og sier at jeg gjør meg vanskelig og at alt er en kamp med meg. Her om dagen skaffet jeg takeaway til han siden han ønsket det. Jeg betalte, kjørte og hentet det. Når han fikk vite at jeg ikke hadde kjøpt til meg selv, så hevet han stemmen og ble sur. Han kan visst ikke ha junkfood alene for da føler han seg dårlig. Men jeg ønsker jo ikke å bruke så mye penger på det samtidig som jeg ikke vil være usunn så ofte som han ønsker. Igjen, jeg kan ikke vinne. 

Hvis jeg tar opp at jeg trenger mer hjelp hjemme så er det ofte en unnskyldning. «Jeg er sliten», «Jeg har hatt det så vanskelig i det siste», «Husarbeid er ikke viktig» eller «Hvis du gjør det og det så skal jeg begynne å bidra mer». Jeg er sliten selv, men jeg vil jo ikke leve i en svinesti. Han mener at jeg ikke gir han nok kjærlighet, men selv om jeg prøver å gi han mer så blir han ikke bedre. Han sier at jeg må bli bedre, og jeg føler han ofte er skuffet over meg selv om jeg føler jeg bidrar mye. 
 

Har dere erfaringer med slike samboerskap? Hvorfor kan jeg ikke forvente mer av han? Vi er i 30-årene begge to. Ingen barn. Tror ikke jeg vil ha barn noen gang, men jeg skal ihvertfall ikke ha barn med han. Tanken på å bo alene frister bare mer og mer. Jeg er jo veldig glad i han og vi kan ha det veldig morsomt sammen, men dette ødelegger så mye føler jeg. Vet det ble mye negativt her nå, men måtte bare lufte litt.

Herregud. Han der er jo absolutt fullstendig ubrukelig. Hva skal du med han? Han tilfører jo ingenting positivt i livet ditt.

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vet du, livet alene er faktisk heilt amazing i forhold til det du lever nå. 

Du er ei handlekraftig og sterk dame, så dette greier du helt fint alene, bruk nyåret på å finne deg ein ny plass og bo, flytt, og start det nye livet ditt.

Vi lever bare en gang, og livet er for kort til å søles vekk på nitriste forhold der en får null tilbake. 

Dere lever ilag kun på gammel vane. 

Anonymkode: 651a5...54e

Enig. Og fordelen er at de sparer til egenkapital for å kjøpe bolig, noe jeg tolker som at dere leier, ts? Da er det ennå lettere å flytte da dere ikke må styre med boligsalg mtp brudd

[AnonymBruker]

Hvorfor er du sammen med han? 🤔

Anonymkode: 7cde1...b9a

[Dojakitty]

Kattli skrev (5 timer siden):

Hei.

Jeg trenger meninger fra dere. Jeg har bodd med samboer i snart 10 år, men vurderer å slå opp. På mange måter føler jeg at jeg bor med en tenåring. Han blir gretten og skuffet over merkelige ting. Han gir meg ofte dårlig samvittighet. Han får meg til å føle at jeg ikke gjør nok i forholdet. Jeg jobber 100% (heldigvis ble jeg akkurat ferdig med studier, så jeg slipper å «jobbe» 150-200%) mens han jobber bare 60%. Det vil si at han har mye fri. Likevel gjør jeg 96% av alt hjemme. Noen ganger går han ut med søppelet eller setter inn i oppvaskmaskinen, men det er sjeldent. Hvis han gjør det to ganger på rad så lever han på det lenge, og bruker det i krangel at «han har jo gjort så mye mer/bidratt mer i det siste».
 

Jeg kommer nesten alltid hjem til et skittent kjøkken hvis jeg ikke har ryddet det selv kvelden før. Og da har han gjerne sovet lenge og spilt hele dagen. Samtidig klager han over at jeg ikke tilbringer nok tid med han. Jeg kan ikke vinne. 

Jeg tror ikke jeg har så høy standard heller. Det ideelle for meg er å kunne vaske litt og bytte sengklær 1-2 ganger i mnd. Men han har sagt at han ikke kan leve opp til min syke standard. 
 

Hvis jeg har ryddet og fikset hele huset en dag, så går det ofte bare en dag før han river ut hele garderobeskapet sitt for å finne et plagg. Så lar han det ligge på gulvet selv om jeg spør om han kan rydde etter seg. Han har tidligere klagd på at jeg vasker klær på feil måte siden «alle» klærne hans krymper. Eller at jeg vasker feil type klær slik at han ikke har passende klær å ha på seg. Selv har han aldri vasket klær. 

Vi har tenkt litt på oppussing og å male noen vegger i huset, men der må jeg gjøre alt selv. Han sier at det ikke blir fint hvis han skal gjøre det. Jeg kjøpte nye røykvarslere for en stund siden og ville at han skulle montere dem. Men det skjer aldri. Hvis ting blir ødelagt i huset så er det alltid jeg som må fikse det. Jeg føler meg  som mannen i forholdet samtidig som jeg er mammaen og hushjelpen hans.

 

Han har heller ikke sertifikat, så jeg må kjøre han til og fra jobb + andre ærend han skal på. Han nekter å ta buss, men han går av og til hvis han virkelig må. 
 

En annen ting som irriterer meg er at han har sykt cravings på junkfood/takeaway. Det er dyrt og jeg ønsker jo heller å spare opp egenkapital. Men han gjør seg så vanskelig. Mange dager er det bare junkfood som kan gjøre han glad og det er bare jeg som kan skaffe det. Hvis jeg sier at  jeg ikke har lyst på og at han kan skaffe det til seg selv så surmuler han, og sier at jeg gjør meg vanskelig og at alt er en kamp med meg. Her om dagen skaffet jeg takeaway til han siden han ønsket det. Jeg betalte, kjørte og hentet det. Når han fikk vite at jeg ikke hadde kjøpt til meg selv, så hevet han stemmen og ble sur. Han kan visst ikke ha junkfood alene for da føler han seg dårlig. Men jeg ønsker jo ikke å bruke så mye penger på det samtidig som jeg ikke vil være usunn så ofte som han ønsker. Igjen, jeg kan ikke vinne. 

Hvis jeg tar opp at jeg trenger mer hjelp hjemme så er det ofte en unnskyldning. «Jeg er sliten», «Jeg har hatt det så vanskelig i det siste», «Husarbeid er ikke viktig» eller «Hvis du gjør det og det så skal jeg begynne å bidra mer». Jeg er sliten selv, men jeg vil jo ikke leve i en svinesti. Han mener at jeg ikke gir han nok kjærlighet, men selv om jeg prøver å gi han mer så blir han ikke bedre. Han sier at jeg må bli bedre, og jeg føler han ofte er skuffet over meg selv om jeg føler jeg bidrar mye. 
 

Har dere erfaringer med slike samboerskap? Hvorfor kan jeg ikke forvente mer av han? Vi er i 30-årene begge to. Ingen barn. Tror ikke jeg vil ha barn noen gang, men jeg skal ihvertfall ikke ha barn med han. Tanken på å bo alene frister bare mer og mer. Jeg er jo veldig glad i han og vi kan ha det veldig morsomt sammen, men dette ødelegger så mye føler jeg. Vet det ble mye negativt her nå, men måtte bare lufte litt.

Dette er jo helt sinnsykt at du gidder. 

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Fanatisk standard = rydde og vaske 1-2 ganger i måneden😅😅😅

Nei, Ts har på ingen måte noe fanatisk standard, støv på hjernen osv. 

Akkurat samme her. Jeg var nok litt naiv til hva kjærlighet var i alle årene før barn. Jeg elsket han ubetinget på en måte. Hadde selvfølgelig ikke godtatt vold og lignende, men dere skjønner hva jeg mener. Da det ble tøft med et barn som krevde mye og kraftig søvnmangel osv begynte jeg å føle veldig avsky. Jeg kunne ikke støtte meg på han når jeg hadde det tøft. Vi var ikke et team som fikk det til å gå rundt sammen, han stod bare og så på at jeg presset meg helt ned i kjelleren, mens han selv kun gikk på jobb og deretter hvilte resten av tiden. Han var som en tenåringsgutt som ble oppgitt de få gangene han motvillig bidro med en liten ting, ellers syns han jeg bare maste. Det var masete om jeg ba han om å rydde inn i oppvaskmaskinen etter seg selv, det var masete om jeg spurte om han kunne holde babyen i 10 min så jeg kunne dusje for første gang på 3 dager og det var også masete om jeg spurte om han kunne underholde barnet mens jeg vasket badet, som ikke var vasket ordentlig på 3 mnd. Det så jo ikke skittent ut, i følge han.

Uansett. Ts, slike menn har ingenting å gjøre i et forhold med en person som ønsker en voksen og likeverdig partner. Jeg skulle ønske jeg innså det før jeg fikk barn, for da hadde jeg definitivt gått mye tidligere. Det tok litt tid å få landet i det nye livet, men nå har jeg det veldig bra med ny kjæreste som er eksens rake motsetning.

Anonymkode: 700ca...4b7

Grøss. Han høres jo direkte slem ut

[AnonymBruker]

Ts har sikker rømt tråden.

Anonymkode: 6cffb...335

[Hmmmmmm]

Ikke gjør den samme tabben som mange av oss har gjort med disse mannebabyene. LØP så fort du kan. Livet er for kort rett å slett. Men husk at det er ikke langt i mellom disse mannebabyene, så ikke føl deg for trygg der ute. 

[Helene]

Jeg dro ifra en sånn mann. Han levde i 80 tallet, og behandlet meg som en mor. Det var opp til meg når vi skiftet på sengeklær. Ok, han var flink til å støvsuge og vaske gulv. Alt annet falt på meg. Dere som er voksne damer vet at å ta vare på en bolig handler om mere enn å ha rene gulv. Jeg dro. I perioden det var slutt, før vi solgte huset, jeg sov på et annet soverom. Han skiftet ikke på sengen på 4 mnd.  Jeg prøvde å antyde at dette ikke var greit. Han prøvde å antyde at han hadde vasket sengeklær og lagt dem på igjen. Puten sa sitt. Den var så grå. Dengang var jeg så ferdig med han at jeg gav f. 

[AnonymBruker]

Kommentar til Helene: Det var ikke normalt å ha det som dette på åttitallet heller. Jeg fikk meg kjæreste og ble gift på den tida. Han gjorde like mye om ikke mer husarbeid enn meg.
 

Anonymkode: 8781c...ae3

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (13 minutter siden):

Grøss. Han høres jo direkte slem ut

Ja, i min bok er dette helt klart å være slem, men han innså aldri det selv. For de fleste virker han snill. Han gjør lite utav seg og er normalt høflig ute blant folk. Pliktoppfyllende på jobb osv.

Uansett hvor mye jeg prøvde å realitetsorientere han, så var det nok slik i hans hode at jeg var den kjipe, siden jeg satte ord på de oppgavene han burde gjøre hjemme. Det var som om han ikke trodde oppgavene eksisterte før jeg satte ord på dem. Han syns nok jeg var slem de gangene jeg ikke bare gjorde alt selv, for da lempet jeg en oppgave over på han, og det krevde både tid, energi og ga dårlig humør fordi det var kjedelig/han heller ville se på TV. 

Anonymkode: 700ca...4b7

[Tått]

Kattli skrev (5 timer siden):

Hei.

Jeg trenger meninger fra dere. Jeg har bodd med samboer i snart 10 år, men vurderer å slå opp. På mange måter føler jeg at jeg bor med en tenåring. Han blir gretten og skuffet over merkelige ting. Han gir meg ofte dårlig samvittighet. Han får meg til å føle at jeg ikke gjør nok i forholdet. Jeg jobber 100% (heldigvis ble jeg akkurat ferdig med studier, så jeg slipper å «jobbe» 150-200%) mens han jobber bare 60%. Det vil si at han har mye fri. Likevel gjør jeg 96% av alt hjemme. Noen ganger går han ut med søppelet eller setter inn i oppvaskmaskinen, men det er sjeldent. Hvis han gjør det to ganger på rad så lever han på det lenge, og bruker det i krangel at «han har jo gjort så mye mer/bidratt mer i det siste».
 

Jeg kommer nesten alltid hjem til et skittent kjøkken hvis jeg ikke har ryddet det selv kvelden før. Og da har han gjerne sovet lenge og spilt hele dagen. Samtidig klager han over at jeg ikke tilbringer nok tid med han. Jeg kan ikke vinne. 

Jeg tror ikke jeg har så høy standard heller. Det ideelle for meg er å kunne vaske litt og bytte sengklær 1-2 ganger i mnd. Men han har sagt at han ikke kan leve opp til min syke standard. 
 

Hvis jeg har ryddet og fikset hele huset en dag, så går det ofte bare en dag før han river ut hele garderobeskapet sitt for å finne et plagg. Så lar han det ligge på gulvet selv om jeg spør om han kan rydde etter seg. Han har tidligere klagd på at jeg vasker klær på feil måte siden «alle» klærne hans krymper. Eller at jeg vasker feil type klær slik at han ikke har passende klær å ha på seg. Selv har han aldri vasket klær. 

Vi har tenkt litt på oppussing og å male noen vegger i huset, men der må jeg gjøre alt selv. Han sier at det ikke blir fint hvis han skal gjøre det. Jeg kjøpte nye røykvarslere for en stund siden og ville at han skulle montere dem. Men det skjer aldri. Hvis ting blir ødelagt i huset så er det alltid jeg som må fikse det. Jeg føler meg  som mannen i forholdet samtidig som jeg er mammaen og hushjelpen hans.

 

Han har heller ikke sertifikat, så jeg må kjøre han til og fra jobb + andre ærend han skal på. Han nekter å ta buss, men han går av og til hvis han virkelig må. 
 

En annen ting som irriterer meg er at han har sykt cravings på junkfood/takeaway. Det er dyrt og jeg ønsker jo heller å spare opp egenkapital. Men han gjør seg så vanskelig. Mange dager er det bare junkfood som kan gjøre han glad og det er bare jeg som kan skaffe det. Hvis jeg sier at  jeg ikke har lyst på og at han kan skaffe det til seg selv så surmuler han, og sier at jeg gjør meg vanskelig og at alt er en kamp med meg. Her om dagen skaffet jeg takeaway til han siden han ønsket det. Jeg betalte, kjørte og hentet det. Når han fikk vite at jeg ikke hadde kjøpt til meg selv, så hevet han stemmen og ble sur. Han kan visst ikke ha junkfood alene for da føler han seg dårlig. Men jeg ønsker jo ikke å bruke så mye penger på det samtidig som jeg ikke vil være usunn så ofte som han ønsker. Igjen, jeg kan ikke vinne. 

Hvis jeg tar opp at jeg trenger mer hjelp hjemme så er det ofte en unnskyldning. «Jeg er sliten», «Jeg har hatt det så vanskelig i det siste», «Husarbeid er ikke viktig» eller «Hvis du gjør det og det så skal jeg begynne å bidra mer». Jeg er sliten selv, men jeg vil jo ikke leve i en svinesti. Han mener at jeg ikke gir han nok kjærlighet, men selv om jeg prøver å gi han mer så blir han ikke bedre. Han sier at jeg må bli bedre, og jeg føler han ofte er skuffet over meg selv om jeg føler jeg bidrar mye. 
 

Har dere erfaringer med slike samboerskap? Hvorfor kan jeg ikke forvente mer av han? Vi er i 30-årene begge to. Ingen barn. Tror ikke jeg vil ha barn noen gang, men jeg skal ihvertfall ikke ha barn med han. Tanken på å bo alene frister bare mer og mer. Jeg er jo veldig glad i han og vi kan ha det veldig morsomt sammen, men dette ødelegger så mye føler jeg. Vet det ble mye negativt her nå, men måtte bare lufte litt.

Du bor ikke med en tenåring men med et barn..og nei han kommer ikke til å bli voksen.

[AnonymBruker]

Se for deg livet ditt om 10 år. Jobben din, huset du har spart til, venner, ferier. 

Er det mulig å nå dine mål med han på slep? 

Anonymkode: 30666...74e

[AnonymBruker]

Helene skrev (18 minutter siden):

Jeg dro ifra en sånn mann. Han levde i 80 tallet, og behandlet meg som en mor. Det var opp til meg når vi skiftet på sengeklær. Ok, han var flink til å støvsuge og vaske gulv. Alt annet falt på meg. Dere som er voksne damer vet at å ta vare på en bolig handler om mere enn å ha rene gulv. Jeg dro. I perioden det var slutt, før vi solgte huset, jeg sov på et annet soverom. Han skiftet ikke på sengen på 4 mnd.  Jeg prøvde å antyde at dette ikke var greit. Han prøvde å antyde at han hadde vasket sengeklær og lagt dem på igjen. Puten sa sitt. Den var så grå. Dengang var jeg så ferdig med han at jeg gav f. 

Jeg vokste opp på 80-tallet. 

Nei, min far skiftet ikke sengetøy. Men han jobbet mye og tjente godt, slik at mamma kunne være hjemme. Han stod opp tidlig og måkte snø. Han fikset at vi alltid hadde nok ved. Han klipte plen og holdt hagen. Han pusset opp, bygde til og med nytt bad (den gang slikt faktisk var lov). Og han var veldig tilstedeværende når det gjaldt leksehjelp, spill og lek, satt oppe om vi var syke, kjøpte små overraskelser,og uttrykte mye stolthet over oss. 

Beklager at du opplevde det du har gjort. Men ikke sammenlign det med menn på 80-tallet generelt. 

Anonymkode: 25cb9...403

[Bbbb]

Han er en mannebaby i 30-årene. En som mangler boeevne er utrolig avventende. Tenk hvordan boligen hadde sett ut hvis alt var opp til han. 

TS, han bidrar ikke med noe positivt i livet ditt. For meg hadde ikke dette vært aktuelt, men det er du som kjenner mannen. Det høres ikke ut som han har tenkt å endre seg eller ser noe problem med at du gjør alt. 

[AnonymBruker]

Det vil aldri bli bedre det er hvertfall sikkert.  Jeg kasta bort 9 år på noe lignende. Håpte alltid han skulle forstå ting, men skjedde ikke. Begge i full jobb jeg gjorde mesteparten hjemme. Hvis han vaska klær så var han såååå stolt og ville ha skryt. Forsvant alltid på annet rom med hobbyen sin når ting skulle gjøres men beskjed "skal bare først..." Takk og lov at vi ikke fikk barn sammen. 

Samboeren din er heldig som har hushjelp som gjør alt. Du blir utnyttet.  

Jeg jubla den dagen samboer flyttet og jeg fikk det mye bedre med meg selv. 

Anonymkode: 38e51...de3

[AnonymBruker]

Min ex mann ble sånn på slutten av vårt forhold. Det var alltid jeg som hadde gjort mest, men før så bidro han da noe. Og jeg gikk, og ble 99% alene med 2 små barn, og livet ble så mye lettere. 

 

Anonymkode: 3b8f1...25a

[Kranken]

Absolutt alle jeg kjenner som har flyttet fra en slabbedask har fått det bedre alene. Dere har ikke barn heller, så her er det ingen andre å ta hensyn til enn deg selv. Livet er for kort til å leve med en misfornøyd mannebaby. 

[Skopuss]

Om du fortsatt er glad i han og ønsker å være sammen, så kan du/dere evt. vurdere å bli særboere? 🤷‍♀️ 😊

Slik det er nå virker ikke å fungere hvertfall. 

 

 

[PM75]

Han trenger å bo alene og bli voksen. 
 

Du trenger å prioritere deg selv og etterhvert bo sammen med en partner som tilfører noe til livet ditt. 

[AnonymBruker]

Kattli skrev (6 timer siden):

Hei.

Jeg trenger meninger fra dere. Jeg har bodd med samboer i snart 10 år, men vurderer å slå opp. På mange måter føler jeg at jeg bor med en tenåring. Han blir gretten og skuffet over merkelige ting. Han gir meg ofte dårlig samvittighet. Han får meg til å føle at jeg ikke gjør nok i forholdet. Jeg jobber 100% (heldigvis ble jeg akkurat ferdig med studier, så jeg slipper å «jobbe» 150-200%) mens han jobber bare 60%. Det vil si at han har mye fri. Likevel gjør jeg 96% av alt hjemme. Noen ganger går han ut med søppelet eller setter inn i oppvaskmaskinen, men det er sjeldent. Hvis han gjør det to ganger på rad så lever han på det lenge, og bruker det i krangel at «han har jo gjort så mye mer/bidratt mer i det siste».
 

Jeg kommer nesten alltid hjem til et skittent kjøkken hvis jeg ikke har ryddet det selv kvelden før. Og da har han gjerne sovet lenge og spilt hele dagen. Samtidig klager han over at jeg ikke tilbringer nok tid med han. Jeg kan ikke vinne. 

Jeg tror ikke jeg har så høy standard heller. Det ideelle for meg er å kunne vaske litt og bytte sengklær 1-2 ganger i mnd. Men han har sagt at han ikke kan leve opp til min syke standard. 
 

Hvis jeg har ryddet og fikset hele huset en dag, så går det ofte bare en dag før han river ut hele garderobeskapet sitt for å finne et plagg. Så lar han det ligge på gulvet selv om jeg spør om han kan rydde etter seg. Han har tidligere klagd på at jeg vasker klær på feil måte siden «alle» klærne hans krymper. Eller at jeg vasker feil type klær slik at han ikke har passende klær å ha på seg. Selv har han aldri vasket klær. 

Vi har tenkt litt på oppussing og å male noen vegger i huset, men der må jeg gjøre alt selv. Han sier at det ikke blir fint hvis han skal gjøre det. Jeg kjøpte nye røykvarslere for en stund siden og ville at han skulle montere dem. Men det skjer aldri. Hvis ting blir ødelagt i huset så er det alltid jeg som må fikse det. Jeg føler meg  som mannen i forholdet samtidig som jeg er mammaen og hushjelpen hans.

 

Han har heller ikke sertifikat, så jeg må kjøre han til og fra jobb + andre ærend han skal på. Han nekter å ta buss, men han går av og til hvis han virkelig må. 
 

En annen ting som irriterer meg er at han har sykt cravings på junkfood/takeaway. Det er dyrt og jeg ønsker jo heller å spare opp egenkapital. Men han gjør seg så vanskelig. Mange dager er det bare junkfood som kan gjøre han glad og det er bare jeg som kan skaffe det. Hvis jeg sier at  jeg ikke har lyst på og at han kan skaffe det til seg selv så surmuler han, og sier at jeg gjør meg vanskelig og at alt er en kamp med meg. Her om dagen skaffet jeg takeaway til han siden han ønsket det. Jeg betalte, kjørte og hentet det. Når han fikk vite at jeg ikke hadde kjøpt til meg selv, så hevet han stemmen og ble sur. Han kan visst ikke ha junkfood alene for da føler han seg dårlig. Men jeg ønsker jo ikke å bruke så mye penger på det samtidig som jeg ikke vil være usunn så ofte som han ønsker. Igjen, jeg kan ikke vinne. 

Hvis jeg tar opp at jeg trenger mer hjelp hjemme så er det ofte en unnskyldning. «Jeg er sliten», «Jeg har hatt det så vanskelig i det siste», «Husarbeid er ikke viktig» eller «Hvis du gjør det og det så skal jeg begynne å bidra mer». Jeg er sliten selv, men jeg vil jo ikke leve i en svinesti. Han mener at jeg ikke gir han nok kjærlighet, men selv om jeg prøver å gi han mer så blir han ikke bedre. Han sier at jeg må bli bedre, og jeg føler han ofte er skuffet over meg selv om jeg føler jeg bidrar mye. 
 

Har dere erfaringer med slike samboerskap? Hvorfor kan jeg ikke forvente mer av han? Vi er i 30-årene begge to. Ingen barn. Tror ikke jeg vil ha barn noen gang, men jeg skal ihvertfall ikke ha barn med han. Tanken på å bo alene frister bare mer og mer. Jeg er jo veldig glad i han og vi kan ha det veldig morsomt sammen, men dette ødelegger så mye føler jeg. Vet det ble mye negativt her nå, men måtte bare lufte litt.

Hva får du ut av dette forholdet? Vil du ha det sånn resten av livet? Det høres ikke ut som at han kommet til å forandre seg

Anonymkode: a30ae...23a