Brystkreft - trenger tips til mindset

[AnonymBruker]

Jeg skrev her for en ukes tid siden og. Har vel visst at det har vært kreft siden mammografien, men nå er det helt bekreftet. Prøver å kjenne etter om angsten slapp litt etter alle kortene ble lagt på bordet, men jeg tror dessverre ikke det. 
Prognosene er gode, jeg skal opereres om et par uker og deretter cellegift og stråling og hormonkur i mange år. 
 

Problemet mitt er altså tankene mine. De er så destruktive. Jeg har alltid slitt med angst for sykdom og nå lever jeg mitt verste mareritt. Jeg vet jo at det kan hende dette går fint og at jeg går gjennom behandlingen uten de største plagene, men jeg er så redd, og det er så slitsom og jeg har begynt å lure på om jeg er i stand til å holde ut, leve med denne redselen, i sikkert veldig mange år fremover. Jeg har gode venner rundt meg, men tankene er der hele hele tiden, og jeg kan ikke mase på dem hele tiden for å få dem til å fortelle meg at det kommer til å gå bra, jeg kommer til å klare det. Jeg kommer til å smile igjen.

 

Har noen råd? Hvordan endre tankene? Hvordan brette opp ermene og tenke at dette skal gå bra? 

Anonymkode: f84ad...794

[Maud-1919]

Jeg gikk i krigsmodus. Gjorde mental trening. Jeg forberedte meg på at det ville bli tøft. Før jeg dro på sykehuset øvde jeg meg på det som ville være vanskelig. 
 

Men jeg tenker det viktigste er å anerkjenne og bearbeide følelsene når de dukker opp. Ikke fortreng at du er redd, sint og frustrert. Jeg grein vanvittig mye da jeg hadde kreft. Det er jeg glad for i dag. Alt er bearbeidet. 
 

Men ha også fokus på hva som gir deg glede. Oppi alt skal du leve så godt som du kan. Bruk de gode dagene til å lade. Ta de dårlige dagene med ro og fatning ❤️

God bedring! ❤️

[AnonymBruker]

Det hjelper å komme i gang med behandling!

Kreftforeningen har en del ressurser, og du kan også begynne til psykolog eller psykisk helsehjelp. Det er fryktelig slitsomt å gå rundt og være redd hele tiden, men det finnes teknikker og ressurser som kan hjelpe. 

Anonymkode: 3cd0c...8b3

[AnonymBruker]

Ville bare si at jeg skjønner deg så godt.. Er i samme situasjon og har lurt på det samme.. Hvordan finne motivasjon til dette? Hvordan klare å finne noen aksept for dette som man ikke VIL forholde seg til, men som har tvunget seg inn i livet..? Noe man egentlig bare er sint for.

Jeg har operert men har samme behandling foran meg som deg. Så langt kan jeg bare si at det eneste som har hjulpet meg er å sette meg skikkelig inn i fakta og lese meg opp. Vet de ikke anbefaler det på sykehuset, men jeg er sånn, jeg MÅ ha mest mulig kontroll og er vant til å lese fagstoff (ikke alle sånn da). Så er det den store kunsten å ikke se for langt fram i tid, men en dag om gangen. Og prøve å fylle dagene med noe litt hyggelig. telefoner, møte venner, kino, god mat, gå turer, sove og hvile, lese.. Ønsker deg lykke til ❣️

Anonymkode: a3761...06d

[AnonymBruker]

Jeg har hatt veldig god nytte av fysisk aktivitet. Trening hjalp meg å komme gjennom behandlingen både fysisk og psykisk. Sjekk f.eks. om dere har Pusterommet på sykehuset deres, der kan dere få hjelp med tilpasset trening og treffe andre i samme situasjon. 

Anonymkode: af134...b73

[AnonymBruker]

Hei . Du, dette kommer til å gå helt fint. Du kommer det igjennom dette ❤️ Jeg har vært der, og det gikk faktisk mye bedre enn jeg trodde. Helsevesenet er fantastisk, og du blir godt ivaretatt. Jeg tok et bevisst valg om at jeg ikke skulle la frykten styre hverdagen min . Når jeg er så heldig å bli frisk, ville jeg ikke ødelegge livet mitt med frykt. Det tar så unødvendige krefter/tid og energi fra deg. Jeg har greid det. Jeg opplevde min største frykt, men så gikk det jo også fint . Jeg er kreftfri på tiende året, og har hatt svært lite/eller ingen plager i etterkant av behandling. Jeg har også snakket mye om frykten min til venner, psykolog og frivillige i regi av kreft linjen. Det er viktig å sette ord på tankene. Det hjalp meg veldig. Ønsker deg all mulig lykke til videre, og så skal du bare se på at du kommer sterkere utav dette enn du tror 💪 Jeg heier på deg 🥰 Hilsen en «med søster «

Anonymkode: 61a02...7da

[AnonymBruker]

Slutter meg også til de andre i at du faktisk kommer til å klare deg gjennom dette ❤️ Har vært der selv, vanvittig redd, men måtte jo bare stå i det for barna, mannen og familien. Et godt tips er å begrense tiden du bruker til bekymring, så sett tidsbegrensning til f.eks en halvtime-time der du får lov å gruble og bekymre deg. Resten av tiden skal du gjøre noe annet som er positivt for deg selv. Trening er bra og viktig. Bruk naturen. Se en film, les en bok, hør på podcast, gjør hobbyaktiviteter osv. 

For meg lettet det med tiden, etter første årskontrollen bestemte jeg meg for at nå hadde dritten tatt nok av livsgleden fra meg og jeg tok livet mer tilbake. Det blir bedre for hvert år. Fem år siden nå og jeg er frisk. Hold håpet oppe kjære deg ❤️

Anonymkode: 5854d...1a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ville bare si jeg skjønner deg så godt.. Er i samme situasjon og har lurt på det samme.. Hvordan finne motivasjon til dette? Hvordan klare å finne noen aksept for dette som man ikke VIL forholde seg til, men som har tvunget seg inn i livet..? Noe man egentlig bare er sint for.

Jeg har operert men har samme behandling foran meg som deg. Så langt kan jeg bare si at det eneste som har hjulpet meg er å sette meg skikkelig inn i fakta og lese meg opp. Vet de ikke anbefaler det på sykehuset, men jeg er sånn, jeg MÅ ha mest mulig kontroll og er vant til å lese fagstoff (ikke alle sånn da). Så er det den store kunsten å ikke se for langt fram i tid, men en dag om gangen. Og prøve å fylle dagene med noe litt hyggelig. telefoner, møte venner, kino, god mat, gå turer, sove og hvile, lese.. Ønsker deg lykke til ❣️

Anonymkode: a3761...06d

(Får ikke fjernet sitatboksen, så den får bare stå.)

En dag av gangen, en fot foran den andre. Fyll dagene med det som er riktig for deg, om det nå er å være helt alene eller sammen med noen utvalgte få. Ikke hør på hva andre tenker og mener!

Hvis det passer deg så les deg opp, men vær kritisk til hva du leser og husk at all lett tilgjengelig statistikk er utdatert. Det er et veldig komplekst og raskt voksende felt, og selv om behandlingen er rimelig standardisert internasjonalt er det samtidig en del forskjeller som kan være krevende å forholde seg til. Skal du finne relevant informasjon må du vite ganske mye om både medisin, medisinsk litteratur og om din egen sykdom, så kanskje hold deg til hovedtrekkene for nå. Eller ikke les noe i det hele tatt og la legene styre. Jeg leste litt i starten, fant ut at det var en veldig dårlig ide, lot legene styre alt en stund, og nå er jeg der at jeg leser litt på spesifikke enkelt spørsmål. Det passer for meg

Det er flere ganske gode nettforum for brystkreft, men bruk dem med nettvett. Kan fort bli katastrofetanker som er vanskelige å håndtere, særlig i starten hvor alt er så nytt og ukjent. Særlig for praktiske råd kan de være gull.

Det finnes mange ressurser i både Kreftforeningen, rask psykisk helsehjelp i kommunen, fastlegen og privat psykolog (husk forsikringer, kanskje har du noe gjennom dem) som kan være nyttig både på kort og lang sikt. Diverse apper, nettsider og podcaster kan være nyttig hvis du liker sånt.

Anonymkode: 3cd0c...8b3

[AnonymBruker]

Kjære TS, hva er alternativene dine i fht disse tankene? Altså, når de slår inn og du tenker at dette klarer du ikke - er det å ikke klare det et alternativ egentlig? Nei det er jo ikke det! Husk det, husk at alternativene dine er DINE - du eier hvordan du tar ting, du og bare du, ingen kan GI deg de verktøyene, de må du grave dypt etter, og du har dem i deg. Du kan finne dem ❤️ 

Anonymkode: 36cd0...261