Har du medlidenhet med de psykisk syke, eller syns du de er bare irriterende

[AnonymBruker]

Jeg har full forståelse for at folk kan ha problemer med både det fysiske og det psykiske. Men det jeg føler ofte skjer med de som er psykisk syke, som er enten sykemeldt over lengte tid eller som blir ufør. Er at de faller uten for samfunnet, utenfor det sosiale - noe som ikke er bra. De jeg kjenner med angst og depresjon feks, føler jeg at kan glemme at jeg har en psyke. Hvis jeg er med dem så er det veldig mye snakk om dem og hvorfor de er syke, hvordan psyken har vært de siste ukene. Om jeg har hatt det tøft, som jeg da har stått i, så kan vi ikke snakke om det, fordi jeg er tross alt på jobb fortsatt. 

Anonymkode: 120a6...141

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Har du, som overskriften sier medlidenhet med de psykisk syke, eller syntes du de er vare irriterende? 

 

Anonymkode: d1b89...3d8

Kommer ann på den aktuelle personen og hva slags diagnose det er snakk om.

Anonymkode: 276d1...cb5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg er ufør, på grunn av KPTSD (og en fysisk sykdom, men psyken var grunnlaget for søknaden men med den fysiske så måtte jeg ha gått over til uføretrygd senere allikevel). Går i terapi og nekter å bare sitte hjemme og å være psykisk syk. 

Tror ikke du helt forstår konseptet å ta seg sammen. Det handler ikke om å bli frisk av absolutt alle alvorlige psykiske lidelser. For det er mange man aldri kan "bli frisk av". Å ta seg sammen handler om å være noe annet enn en diagnose. Gjøre det man kan for å bli så frisk som man kan. Stå i vanskelige situasjoner uten å være feig og å bruke "Jeg er for syk" som unnskyldning. M.m. Det er enkelt og behagelig å ikke bli frisk. De som har lidd i mange, mange år forstår hva jeg mener. Du kommer til et punkt hvor man lærer seg å leve rundt sykdommen og begrensningene, man gir opp og tillater seg selv å være syk fordi det er trygt og behagelig. Gud hvor deilig de årene før terapi var for meg, da jeg var totalt isolert grunnet agorafobi. Jeg vil ofte tilbake dit, fordi mennesker er noe dritt, livet er noe dritt. Et liv hvor det som er farlig holder man seg langt unna, er trygt og enkelt. Etter et par tiår i isolasjon og med begrensninger så blir man en ekspert på å drukne savn, håp og ønsker for livet. Det er trygt og enkelt å sitte hjemme på trygd og å bare være syk. Ensomt, trist, tomt og meningsløst, absolutt. Men trygt og enkelt. Det som er skummelt og vanskelig er å ta meg sammen for å komme meg tilbake til livet. Et liv jeg har lite håp for, for livet er det som kan for at jeg er der jeg nå. 

Det er ingen unnskyldning for å ikke ta ansvar for eget liv og å ta seg sammen. 


Jeg snakker ikke om offentlig som på gaten, jeg snakker om sosiale medier og i sosiale settinger. Om du leser det jeg skrev, så forstår du at jeg snakker ikke om alle med psykiske lidelser, men de som oppfører seg negativt med selvmedlidenhet, offermentalitet og dyrking av egen lidelse. Ikke de som skjuler det. Applaus til de som har vett nok til å holde det privat og nært. De som er noe mer enn en diagnose, som evner å se lengre enn sin egen nesetipp. Det er de som gjør nettopp det jeg sier, skjerper seg. De er ikke friske, de lider, men de lever ikke av diagnosen sin.

Å skjule er ikke det samme som å holde noe privat og nært (nært som i å kun dele med relevante folk rundt seg) 

Skam hører ikke til noen steder. Unntaket er snyltere og de med vondt i viljen. Jeg er naiv nok til å tro at de fleste blir tatt og nektet uføretrygd, men antall unge uføre grunnet diffuse angstlidelser som lever det glade livet på trygd sier noe annet dessverre. 
Litt off topic, men jeg mener at når det kommer til uføretrygd og psykiske lidelser så burde vi ha flere over på AAP. AAP er som en tidsbegrenset uføretrygd. Vi trenger frister og tidskrav slik som AAP er i dag, men det er absolutt mange på uføretrygd som trenger flere år i terapi og ikke trygd. Slik som AAP er i dag så får de ikke nok tid i terapi, og helsevesenet er for svakt og har for lite kapasitet. Uføretrygd er for oss med varig nedsatt arbeidsevne, ikke midlertidig nedsatt arbeidsevne. 
Arbeidsmarkedets mangler for mangfold og diskriminering er et kapittel for seg selv. 

Anonymkode: c0716...39f

Du er sterk og god. Men det er jo noe med at det virker som du mangler litt empati også. Ikke bare for andre i samme situasjon som deg, men for deg selv også. Det blir så innmari strengt. Det er ikke akkurat sånn at selvmedlidenhet er forbeholdt mennesker som sliter psykisk. Jeg er enig i masse av det du skriver, men jeg mener det er viktig å være snill med seg selv også, og la seg selv være, akseptere og ikke angripe seg selv. Og akkurat det kan man få litt inntrykk av i innleggene dine, at du behandler deg og "dine" strengere enn andre.

Anonymkode: 70054...1cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Faktisk litt enig! Irriterer meg noe enormt over alle disse unge uføre med angst som visstnok ikke innehar evnen til p stå i noen form for lønnet arbeid.

Jeg har tatt meg grundig sammen. Fikk diagnosen sosial angst som 18-åring. Var selv på AAP som 21-åring, den brøt jeg selv ut av fordi jeg fant et studie jeg hadde tro på.

Rundt 22 ble det galt igjen. Innleggelse. Lange behandlinger. Angsten fikk selskap av ocd, depresjon og suicidalitet på papiret.

Som 23-åring var det opp på hesten igjen. Ny utdannelse. Ny jobb.

Holdt ut lenge parallelt med behandling.

3 selvmordsforsøk og et par innleggelser senere var jeg fremdeles i samme yrke (dog avbrutt av sykefravær av lengre og kortere tids varighet) kjente jeg selv at yrket ble for tøft. Da ble det ny omskolering. Nytt yrke og ny jobb.

Ny knekk midt i 30-årene. Ny diagnose - Asperger med anbefaling om varig ufør. Nå er jeg på AAP. Har klort meg tilbake i 50% arbeid og har stor tro på at jeg vil klare å komme opp i 80% innen 2026.

Hvis jeg klarer på ren vilje og urholdenhet, så begriper jeg ikke hvorfor alle disse ungjentene bare legger seg på sofaen og gir opp? Nekter å tro at alle disse er så mye sykere enn meg. De de tafatte.

Systemet må ta kraftig tak, det er fullt mulig å stå i lønnet arbeid og trosse angst. Er det tøft? Ja! Krever det selvdisiplin? Ja! Krever det offer av sosialt liv for å gi rom til nok hvile? Ja? Men er det 100% mulig? JA!! 

Anonymkode: 18d8e...96d

Det er ganske vanlig å komme seg gjennom noe, bli overlegen når det er ferdig og snakke ned de som står i det eller ut fra forestillinger om at andre i "samme situasjon" ikke prøver. Hva med å helle være takknemlig for at du fikk det til, stilt gjerne, men ikke bikke over i forakt og nedlatenhet for andre?

Anonymkode: 70054...1cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Mener du virkelig dette? 

Schizofreni er den mest alvorlige psykiske lidelsen som fins, og kan ikke sammenlignes med depresjon, angst, eller andre "lettere" lidelser. 

De kan "velge" bort medisiner og terapi fordi de er overbevist om at et romvesen som har tatt over legen forsøker å stjele tankene dine og forgifte deg. Det er ikke mulig å ta seg sammen da. De lever i en annen verden og virkelighet. 

De aller fleste er dessuten tungt medisinert og jevnlig innlagt, uten at det hjelper noe særlig. 

Jeg anbefaler absolutt at du setter deg mer inn i hva disse lidelsene innebærer dersom du tror at det er mulig å "ta seg sammen" midt i en akutt psykose.

Anonymkode: 2cdcf...ae9

Schizofreni og psykoselidelser har langt bedre prognoser enn før. Man kan ikke ta seg sammen i selve psykosen. Men man kan gjøre ekstremt mye når man ikke er i psykose. Har to bekjente med szhizo og psykose, som fikk god hjelp, tok tak, i dag er gift og jobber.

Anonymkode: 70054...1cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Faktisk litt enig! Irriterer meg noe enormt over alle disse unge uføre med angst som visstnok ikke innehar evnen til p stå i noen form for lønnet arbeid.

Jeg har tatt meg grundig sammen. Fikk diagnosen sosial angst som 18-åring. Var selv på AAP som 21-åring, den brøt jeg selv ut av fordi jeg fant et studie jeg hadde tro på.

Rundt 22 ble det galt igjen. Innleggelse. Lange behandlinger. Angsten fikk selskap av ocd, depresjon og suicidalitet på papiret.

Som 23-åring var det opp på hesten igjen. Ny utdannelse. Ny jobb.

Holdt ut lenge parallelt med behandling.

3 selvmordsforsøk og et par innleggelser senere var jeg fremdeles i samme yrke (dog avbrutt av sykefravær av lengre og kortere tids varighet) kjente jeg selv at yrket ble for tøft. Da ble det ny omskolering. Nytt yrke og ny jobb.

Ny knekk midt i 30-årene. Ny diagnose - Asperger med anbefaling om varig ufør. Nå er jeg på AAP. Har klort meg tilbake i 50% arbeid og har stor tro på at jeg vil klare å komme opp i 80% innen 2026.

Hvis jeg klarer på ren vilje og urholdenhet, så begriper jeg ikke hvorfor alle disse ungjentene bare legger seg på sofaen og gir opp? Nekter å tro at alle disse er så mye sykere enn meg. De de tafatte.

Systemet må ta kraftig tak, det er fullt mulig å stå i lønnet arbeid og trosse angst. Er det tøft? Ja! Krever det selvdisiplin? Ja! Krever det offer av sosialt liv for å gi rom til nok hvile? Ja? Men er det 100% mulig? JA!! 

Anonymkode: 18d8e...96d

I tillegg definerer du det som at du hadde det verst av nesten alle og din styrke er ekstra, og at andre jenter egentlig ikke sliter, men er late. For en holdning. Nesten litt misogynt i tillegg, sånn som noen menn driver med, størst og best og har det verste, mens andre bare er en bleik versjon av dem selv.

Anonymkode: 70054...1cc

[AnonymBruker]

Psykisk syke mennesker er svake mennesker

Anonymkode: 8d51c...68c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Psykisk syke mennesker er svake mennesker

Anonymkode: 8d51c...68c

Nei. Mange av oss er sterkere enn deg. Vi kan være løsningsorienterte, ha stå-på-vilje, ha styrke til å stå i tunge ting. Vi blir faktisk vant til tunge hjernegreier. Jeg har en venninne som tenkte som deg. Så jævla sterk og stolt, så fikk hun en livskrise, var noen minutter unna å dø ved selvmord. Hun var så ukjent med noe sånt at hun ikke skjønte noe, reagerte på vondheten med impulsivt selvmordsforsøk. I dag har hun endelig mer forståelse. Psykisk sykdom kan ramme alle, særlig i livskriser. Og noen av som sliter med det, kan også ha ganske gode liv, med jobb og venner.

Anonymkode: 70054...1cc

[Irak]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Har du, som overskriften sier medlidenhet med de psykisk syke, eller syntes du de er vare irriterende? 

 

Anonymkode: d1b89...3d8

Jeg har empati, medfølelse og medlidenhet for alle som har det vondt uansett hva det er. Sympatisere prøver jeg å unngå for det er ikke bra. 

[AnonymBruker]

Irak skrev (4 minutter siden):

Jeg har empati, medfølelse og medlidenhet for alle som har det vondt uansett hva det er. Sympatisere prøver jeg å unngå for det er ikke bra. 

Sympati er en uting. Eller, det kan være fint i små doser selvfølgelig! Men de fleste trenger empati, lufting og snakke om muligheter. Det kan også være generelle livsnestringsstrategier. Trenger ikke være "psykiske tips". De fleste kan dele av seg selv og hva som har gjort deres liv bedre. Det har alle mennesker prøvd på. Ekte dialog er likhet, ikke nivåforskjell, der den ene er over den andre.

Anonymkode: 70054...1cc

[makkapakka]

Har medfølelse for de som på ekte har psykiske lidelser og må medisineres, være på institusjon, ha hjelp til å fungere i hverdagen. Jeg har null forståelse for disse influenserne, med innbilt angst, depresjon og ptsd selvpåførte diagnoser som de innbiller andre svake ungdomsgrupper at de også har..

[AnonymBruker]

makkapakka skrev (Akkurat nå):

Har medfølelse for de som på ekte har psykiske lidelser og må medisineres, være på institusjon, ha hjelp til å fungere i hverdagen. Jeg har null forståelse for disse influenserne, med innbilt angst, depresjon og ptsd selvpåførte diagnoser som de innbiller andre svake ungdomsgrupper at de også har..

Finnes influensere som sliter ogeller har slitt også, på ekte. Tics. Frøysaa. Det trenger vi jo ikke ta vekk, selv om vi synes influenser er et tullete yrke.

Anonymkode: 70054...1cc

[Andrine&]

Selv kan jeg ha utfordringer med å kjenne empati for andre som strever, det kommer av at jeg har hatt et liv med mye stygge hendelser. Det gjør at jeg sjelden kan relatere med andre og det blir på en måte sånn at jeg synes de klager for ingenting.

Det er også slik at jeg anser meg selv som plagsomt og lite givende å være sammen med, jeg er sykt distre pga angst, tørr sjelden å bli med på noe å ønsker helst ikke besøk. Angsten min gjør meg ikke til er menneske som noen vil være med. Det har økt med tiden å nå er alt nettverket mitt borte. Jeg besøker en jeg kjenner en sjelden gang men føler alltid på en stor skam for at han må plages med det, jeg jobber hardt for å ikke ta kontakt. 
Sånn er det å være dårlig i mange år. Jeg har jobbet mye med utfordringene, men når en utfordring er bekjempet kommer det en ny… 

Internett er en stor glede! Der kan jeg skrive litt å se folk streamer. 

[Irak]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Sympati er en uting. Eller, det kan være fint i små doser selvfølgelig! Men de fleste trenger empati, lufting og snakke om muligheter. Det kan også være generelle livsnestringsstrategier. Trenger ikke være "psykiske tips". De fleste kan dele av seg selv og hva som har gjort deres liv bedre. Det har alle mennesker prøvd på. Ekte dialog er likhet, ikke nivåforskjell, der den ene er over den andre.

Anonymkode: 70054...1cc

Så flott at du utfyller innlegget mitt. Det satt jeg veldig pris på. Er veldig enig i det du skriver. Spesielt i forhold til likeverd. 

 

[AnonymBruker]

Irak skrev (5 minutter siden):

Så flott at du utfyller innlegget mitt. Det satt jeg veldig pris på. Er veldig enig i det du skriver. Spesielt i forhold til likeverd. 

 

Det er så ekstremt viktig, veldig vanskelig og en kontinuerlig prosess. Man må være genuin, virkelig se noen, være bekymret på ekte, og derfra er det mengdetrening og kanskje litt teori om hva som funker. Det krever oppmerksomhetstrening og at man på ekte ønsker å like mennesker og se dem, og at man øver opp evnen til å improvisere. Så blir man bedre på det.

Synes dette er veldig interessant. Vil være god på det selv. Og når noen møter meg på en sånn måte, blir jeg imponert. De fremstår så dyktige. Det tuner inn, som om de har en slags musikalitet. Det er en dyd, og jeg tror ofte det ligger mye arbeid bak. Ren og skjær hjelpekunst.

Anonymkode: 70054...1cc

[Merlin]

Jeg har stor medlidenhet med psykisk syke.  Mange er også klar over det selv i gode perioder hvor syke de er og at deres tilstand er uhelbredelig.  Jeg har også stor medlidenhet med pårørende . 

[Irak]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Det er så ekstremt viktig, veldig vanskelig og en kontinuerlig prosess. Man må være genuin, virkelig se noen, være bekymret på ekte, og derfra er det mengdetrening og kanskje litt teori om hva som funker. Det krever oppmerksomhetstrening og at man på ekte ønsker å like mennesker og se dem, og at man øver opp evnen til å improvisere. Så blir man bedre på det.

Synes dette er veldig interessant. Vil være god på det selv. Og når noen møter meg på en sånn måte, blir jeg imponert. De fremstår så dyktige. Det tuner inn, som om de har en slags musikalitet. Det er en dyd, og jeg tror ofte det ligger mye arbeid bak. Ren og skjær hjelpekunst.

Anonymkode: 70054...1cc

Å improvisere er kjempegøy 🤩. 

Du er veldig god til å ordlegge deg må jeg si, for ikke å snakke om å beskrive det så flott. Musikalitet var et nydelig ord på det 💕. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Psykisk syke mennesker er svake mennesker

Anonymkode: 8d51c...68c

Du vet at psykisk sykdom ikke er et personlighetstrekk? Det kan ramme alle, også deg.

Anonymkode: 1966a...16f

[Maskinfører]

Har medlidenhet med alle som er syke 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Nei. Mange av oss er sterkere enn deg. Vi kan være løsningsorienterte, ha stå-på-vilje, ha styrke til å stå i tunge ting. Vi blir faktisk vant til tunge hjernegreier. Jeg har en venninne som tenkte som deg. Så jævla sterk og stolt, så fikk hun en livskrise, var noen minutter unna å dø ved selvmord. Hun var så ukjent med noe sånt at hun ikke skjønte noe, reagerte på vondheten med impulsivt selvmordsforsøk. I dag har hun endelig mer forståelse. Psykisk sykdom kan ramme alle, særlig i livskriser. Og noen av som sliter med det, kan også ha ganske gode liv, med jobb og venner.

Anonymkode: 70054...1cc

Man kan faktisk gå gjennom tunge ting uten å bli psykisk syk 🙄 

Anonymkode: 370bc...7d9