Har du medlidenhet med de psykisk syke, eller syns du de er bare irriterende

[AnonymBruker]

Har du, som overskriften sier medlidenhet med de psykisk syke, eller syntes du de er vare irriterende? 

 

Anonymkode: d1b89...3d8

[Purple_Pixiedust]

Har medfølelse med både meg selv og andre som sliter. 

Men i en vennskapsrelasjon kan jo ikke hele fokuset være på akkurat det. 

[AnonymBruker]

Selvfølgelig har jeg medlidenhet med psykisk syke.

Anonymkode: 859ed...4a4

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å ha medlidenhet for en masse, altså ikke-individer. Jeg får medlidenhet når jeg forstår at en person sliter. I sånne debatter prøver jeg å forholde meg ganske prinsippfast. Utgangspunktet er at jeg ofte ikke vet noe om det som ligger bak, og at det lureste er å tilbakeholde alle eventuelle forestillinger og forutinntattheter jeg har om en gruppe eller evnt. flere grupper, så ikke det skapes følelser i meg jeg agerer på og begynner å tenke ut fra.

Anonymkode: 70054...1cc

[skreppamedleppa]

Min mening om de som lider av psykisk uhelse er at de er hverdagshelter!

De klistrer ofte på seg et falskt smil og forteller alle hvor godt det går enda de har lyst til å henge opp hengeløkken i taket. De klatrer seg ut av sengen hver dag enda det føles som å gå på toppen av Mount Everest. De prøver hver dag å tilpasse seg de "normalen hverdag" enda det bare betyr å være falsk. Men de gjør det. De overlever i dag for å kanskje leve i morgen. De har overlevd slagmarker ingen av oss vet noe om og bekjempet monstre vanlige mennesker ville blitt slaktet av. Og sannheten er at psykisk lidelse som det monsteret det er, tok 693 menneskeliv i 2023 pga selvmord. Sannheten er at så mange lider med selvskading, rus, psykiatri at hos mange sjebner vinner monsteret. Falskheten bak "det går bra" vinner ikke i kampen.

Irriterende og pingler og annet rusk og rask? Nei de er de menneskene vi har å lære mest av hvis vi er villig til å lytte og lære.

De er syke, jeg har empati med de på lik linje som mennesker med kreft diagnoser eller annen sykdom.

[AnonymBruker]

Mennesker som sliter psykisk er som mennesker flest, ulike. Jeg har stor sympati med alle som sloss og fighter for å få det bedre, mange har reaksjoner på vanskelige oppvekstforhold og vanskelige foreldre. Noen som sliter psykisk havner dessverre i offerrollen og lar det være opp til andre å hjelpe dem, disse er det vanskeligere å ha sympati for, for dette har også med personlighet å gjøre - ikke kun den psykiske lidelsen.

Anonymkode: 2fb5a...af8

[AnonymBruker]

Jeg har empati med psykisk uhelse og klarer i prinsippet å føle med dem. 
Så har jeg også vært utslitt av slike relasjoner fordi jeg har blitt brukt som søppelbøtte for andres lidelser og aldri opplevd å bli møtt med empati tilbake. Svært få av dem jeg har hatt relasjon til har dratt på seg en fasade og falskt smil. Nei, de har høvlet over med hersketeknikker og vært store energityver. 
Dette er vanskelig å stå i over tid. Å være pårørende er krevende. 

Anonymkode: 7cea3...27d

[AnonymBruker]

Har empati og forståelse. Men skal jeg omgås psykisk syke mye, så kan de ikke BARE prate om sykdom. Det suger ut all energien min. Prøver selvfølgelig å være støttende innenfor rimelighetens grenser.

Anonymkode: 7a8c8...19d

[AnonymBruker]

Begge deler. 

Enkelte kan være sykt irriterende å ha i livet, som f.eks kolleger med crazyfungering. Selvsagt synd på dem, men fortsatt irriterende. 

(Man kan åpenbart også være psykisk syk uten å være irriterende). 

Anonymkode: 7b630...b35

[AnonymBruker]

Må nok innrømme at et menneske på jobb som hadde somatiske lidelser og senere fikk psykiske lidelser til slutt ble irriterende. Jeg støttet vedkommende av medlidenhet, noe flere gjorde, men alle ble en etter en lagt for hat og noen av handlingene var helt absurde. Jeg kjente på lettelse da det ble avsluttet med uføretrygd. Heldigvis slipper jeg å følge med på fortsettelsen som nå foregår på Facebook. 

Anonymkode: 45556...131

[AnonymBruker]

Medlidenhet er nok ikke begrepet som dekker hvordan jeg forholder meg til psykisk sykdom.

Jeg har igjennom svært mange år i arbeid med psykisk helse lagt til meg en blanding av empati+fornuftige krav og rammer+tålmodighet+psykoedukasjon

Min erfaring er at det er denne tilnærmingen som oftest over tid fører til bedre mestring og bedring 

.

Anonymkode: edd3e...4d9

[AnonymBruker]

Ærlig? Jeg føler, dessverre, en del forakt for mange grupper med psykiske problemer. Dette til tross for egne erfaringer med slikt.

Anonymkode: f8b72...7c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ærlig? Jeg føler, dessverre, en del forakt for mange grupper med psykiske problemer. Dette til tross for egne erfaringer med slikt.

Anonymkode: f8b72...7c7

Samme her. 

For meg så handler det nok mye om "hvis jeg kan, så kan du også" og "ta deg sammen" er min mantra ovenfor meg selv, og den har funket så hvorfor faen kan ikke andre også bare ta seg sammen. Også er det den selvmedlidenheten, offermentaliteten, dyrking av egen lidelse i offentlig rom som provoserer meg. For jeg føler de drar med seg meg ned i søla. Når de oppfører seg slik, så blir jeg også oppfattet sånn av fremmede. Når jeg er helt motsatt. Jeg blir dømt og sett ned på, på grunn av andre og det provoserer og har skapt et indre forakt og hat mot andre med psykiske problemer. 

Anonymkode: c0716...39f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Samme her. 

For meg så handler det nok mye om "hvis jeg kan, så kan du også" og "ta deg sammen" er min mantra ovenfor meg selv, og den har funket så hvorfor faen kan ikke andre også bare ta seg sammen. Også er det den selvmedlidenheten, offermentaliteten, dyrking av egen lidelse i offentlig rom som provoserer meg. For jeg føler de drar med seg meg ned i søla. Når de oppfører seg slik, så blir jeg også oppfattet sånn av fremmede. Når jeg er helt motsatt. Jeg blir dømt og sett ned på, på grunn av andre og det provoserer og har skapt et indre forakt og hat mot andre med psykiske problemer. 

Anonymkode: c0716...39f

Ville du ha bedt noen som har schizofreni eller er manisk depressiv om å ta seg sammen?

Anonymkode: d1b89...3d8

[AnonymBruker]

Har selvfølgelig medlidenhet men samtidig synes jeg terskelen for å være "psykisk syk" har blitt farlig lav og hvor lett man får velferdsgoder grunnet slike diagnoer.

Det hjelper heller ikke at ungdom blir en aktiv del i en kamp der psykiske lidelser blir omfavnet og presentert som noe positivt av den såkalte "woke" bevegelsen, fremfor å nevne masse organisasjoner.

Anonymkode: 573b2...8d6

[AnonymBruker]

Jeg er på vei for å møte ett par venninner og spise taco. Prøvde nå å kvinne meg til å være åpen og fortelle blant annet om skammen min rundt å søke ufør. Dette kommer jeg ikke til å gjøre nå. Jeg føler allerede som en stor belastning for samfunnet, og har det forferdelig rundt dette. Jeg er naiv og prøver å tenke at det er bra å være mer åpen. Men etter å ha lest dette venter jeg med det. Man er sårbar i en slik situasjon 

Anonymkode: 8d6d7...bed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Har selvfølgelig medlidenhet men samtidig synes jeg terskelen for å være "psykisk syk" har blitt farlig lav og hvor lett man får velferdsgoder grunnet slike diagnoer.

Det hjelper heller ikke at ungdom blir en aktiv del i en kamp der psykiske lidelser blir omfavnet og presentert som noe positivt av den såkalte "woke" bevegelsen, fremfor å nevne masse organisasjoner.

Anonymkode: 573b2...8d6

Signerer denne. Regjeringens siste perspektivmelding viser at vanvittige 17 % av alle unge voksne mellom 17-28 år hverken er i jobb eller studerer, og at andelen ung ufør pga psykiske lidelser har eksplodert. Nå skal alt diagnostiseres og sykeliggjøres. Er du introvert og sjenert? Da har du sosial angst! Er du energisk, vimsete og impulsiv? Garantert ADHD! Er du dritsliten etter jobb hver eneste dag og orker ikke å feste hver eneste helg? Sikkert ME! Norges innbyggere er i det hele tatt forferdelig syke, og jo yngre jo sykere. Og veldedig arbeid overlates til pensjonistene med kunstige hofter, hjerteklaff og gjennomgått kreftsykdom, for INGEN i verden er så syke som uføre under 50!

Anonymkode: d32db...5bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg er på vei for å møte ett par venninner og spise taco. Prøvde nå å kvinne meg til å være åpen og fortelle blant annet om skammen min rundt å søke ufør. Dette kommer jeg ikke til å gjøre nå. Jeg føler allerede som en stor belastning for samfunnet, og har det forferdelig rundt dette. Jeg er naiv og prøver å tenke at det er bra å være mer åpen. Men etter å ha lest dette venter jeg med det. Man er sårbar i en slik situasjon 

Anonymkode: 8d6d7...bed

Statistikk viser at nesten 1 av 5 nordmenn mellom 18-28 år enten er uføre eller søker uføretrygd, så du er i godt selskap.

Anonymkode: d32db...5bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Statistikk viser at nesten 1 av 5 nordmenn mellom 18-28 år enten er uføre eller søker uføretrygd, så du er i godt selskap.

Anonymkode: d32db...5bc

Det er helt sykt. Og de fleste av disse fungerer så å si helt normalt på alle andre områder i livet, bortsett fra i en jobb. F. Eks de får seg barn, partner, trener og holder på mer enn noen annen. Men å jobbe vil de ikke. 

Jeg er for at de som er reelt psykisk syke kan bli ufør, men det burde granskes mer hvor dårlig funksjon har personen faktisk? Er det bare mer behagelig å gå til psykolog og motta aap? Eller kan dps legge litt mer innsats på å å få folk i jobb? 

Anonymkode: 6d8dc...abd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Ville du ha bedt noen som har schizofreni eller er manisk depressiv om å ta seg sammen?

Anonymkode: d1b89...3d8

For mange av dem, ja. Å gå i terapi og å ta medisiner i visse situasjoner er en selvfølge mange velger bort. Det handler om å ta ansvar for seg selv og sitt eget liv. 

Ingen regler uten unntak. Det er så klart en liten promille som ikke gjelds. Men jeg snakker i en mer generell mannen-på-gaten måte. 

Anonymkode: c0716...39f