Hvordan akseptere at jeg( k 35) forblir barnløs og singel?

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne som snart fyller 37 år. Jeg er singel og barnløs. Jeg har alltid drøm om en liten familie og gledet meg til den dagen jeg får barn. Livet ble dessverre ikke sånt for min del. Jeg føler at jeg ellers har fått til ganske mye i livet- jeg har mastergrad, spennende jobb, ok lønn, sparepenger og egen leilighet. Men jeg har aldri vært flink til å date eller få oppmerksomhet fra menn. 

Alt startet på ungdomsskolen. Jeg merket fort at ingen gutter var interesserte i meg, mens mine venninner hadde barnslige forhold med gutter på skolen. På VGs ble noen av forholdene mer seriøse(noen er fortsatt sammen etter vgs), men jeg fikk ingen oppmerksomhet. Da jeg studerte fikk jeg meg en kjæreste(var 20 år gammel), men han var en utvekslingsstudent som flyttet tilbake hjem og ikke ønsket å fortsette forholdet. Etter det har jeg både prøvd meg på tinder og bekjente single menn. Nå får jeg sikkert masse kommentarer om at jeg har for høye krav til sosial status og diverse- vel jeg har prøvd meg på menn uten utdanning(ikke at det er noe galt, men sosial status har ofte med utdanning å gjøre), menn som er lavere enn meg(igjen sjeldent at en kvinne er sammen med en lavere mann) og menn med litt sære interesser(skal ikke gå nærmere inn på det for å ikke bli gjenkjent) fordi jeg fant dem spennende, mn allikevel har ingen av dem vist interesse for meg. Tinder-datene ville aldri holde kontakten. Så det er åpenbart noe "galt" med meg, og jeg har akseptert at sånn er det bare. Jeg er meg selv og får ikke gjort noe med det. 

Allikevel kjenner jeg på sørg over livet mitt. Jeg får ikke barn, jeg har ikke en kjæreste å dele livet med, oogalt jeg har fått til i livet er ren materielle ting som eiendom, sparepenger(ikke at jeg er millionær) eller jobb.

Jeg vil likevel leve et lykkelig liv. Være takknemlig for at jeg har tak over hodet, bra helse og ikke lever i fattigdom. Nyte hvert eneste øyeblikk. Men det er vanskelig for meg å akseptere dette og jeg føler en slags sorg for barnet og mannen jeg aldri har vært så heldig å gå opplevd. 

 

Er det noen her som har vært i lignende situasjon og kan dele noen tips til hvordan dere har klart å håndtere denne tankegangen og kommet dere videre? 

Anonymkode: 79a50...7c5

[AnonymBruker]

Ser jeg skrev feil tall i tittelen. Jeg er altså 36 år gammel.

Anonymkode: 79a50...7c5

[AnonymBruker]

Kjærligheten er vanskelig, man må bare fortsette å prøve. Bli en bedre versjon av seg selv og trives alene

Anonymkode: 0ec72...f1e

[AnonymBruker]

Man kan jo bli gravid alene i Danmark 

Anonymkode: 4f115...d0b

[AnonymBruker]

Du kan fortsatt få barn forhåpentligvis. Sjekk eggene dine hos legen. Man kan få hjelp til befruktning i Norge nå.

Anonymkode: 2e225...90e

[AnonymBruker]

Kanskje du skal gjøre det alene? Kjæreste kan komme med ridende uansett. For ellers kan det hende det blir knapt med tid til barn, spesielt da mange menn aktivt unngår det også.

Anonymkode: 642cb...65f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kanskje du skal gjøre det alene? Kjæreste kan komme med ridende uansett. For ellers kan det hende det blir knapt med tid til barn, spesielt da mange menn aktivt unngår det også.

Anonymkode: 642cb...65f

Mente ikke å si ridende men okei 😅 senere*

Anonymkode: 642cb...65f

[kaleidoskop]

Jeg møtte mannen min da jeg var 38,fikk første barn da jeg var 40 og andre 42. Det er ikke for alle, men det er ikke for sent. Ikke gi opp. Jeg SKULLE få meg kjæreste og møtte sikkert 50-60 personer fra tinder. Jeg merker fort om det er noe mer. Så jeg møtte bsre igjen de få jeg følte det var større kjemi med. Datene var "lavterskel", kjapp kopp kaffe. 

Ellers støtter jeg Danmark for barn. 

[-Missi-]

Skjønner at det er vanskelig. 

Det med barn er vertfall løsbart, har et familie medlem som gjorde det alene etter det ble lov å gjøre det som singel kvinne her i Norge. Koster mye penger da og du bør på grunn av alderen din  undersøke fertilitet og egg fortest mulig om det er det du ønsker. 

Men det bør jo likevel være et gjennom tenkt valg. 

[Tått]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg er en kvinne som snart fyller 37 år. Jeg er singel og barnløs. Jeg har alltid drøm om en liten familie og gledet meg til den dagen jeg får barn. Livet ble dessverre ikke sånt for min del. Jeg føler at jeg ellers har fått til ganske mye i livet- jeg har mastergrad, spennende jobb, ok lønn, sparepenger og egen leilighet. Men jeg har aldri vært flink til å date eller få oppmerksomhet fra menn. 

Alt startet på ungdomsskolen. Jeg merket fort at ingen gutter var interesserte i meg, mens mine venninner hadde barnslige forhold med gutter på skolen. På VGs ble noen av forholdene mer seriøse(noen er fortsatt sammen etter vgs), men jeg fikk ingen oppmerksomhet. Da jeg studerte fikk jeg meg en kjæreste(var 20 år gammel), men han var en utvekslingsstudent som flyttet tilbake hjem og ikke ønsket å fortsette forholdet. Etter det har jeg både prøvd meg på tinder og bekjente single menn. Nå får jeg sikkert masse kommentarer om at jeg har for høye krav til sosial status og diverse- vel jeg har prøvd meg på menn uten utdanning(ikke at det er noe galt, men sosial status har ofte med utdanning å gjøre), menn som er lavere enn meg(igjen sjeldent at en kvinne er sammen med en lavere mann) og menn med litt sære interesser(skal ikke gå nærmere inn på det for å ikke bli gjenkjent) fordi jeg fant dem spennende, mn allikevel har ingen av dem vist interesse for meg. Tinder-datene ville aldri holde kontakten. Så det er åpenbart noe "galt" med meg, og jeg har akseptert at sånn er det bare. Jeg er meg selv og får ikke gjort noe med det. 

Allikevel kjenner jeg på sørg over livet mitt. Jeg får ikke barn, jeg har ikke en kjæreste å dele livet med, oogalt jeg har fått til i livet er ren materielle ting som eiendom, sparepenger(ikke at jeg er millionær) eller jobb.

Jeg vil likevel leve et lykkelig liv. Være takknemlig for at jeg har tak over hodet, bra helse og ikke lever i fattigdom. Nyte hvert eneste øyeblikk. Men det er vanskelig for meg å akseptere dette og jeg føler en slags sorg for barnet og mannen jeg aldri har vært så heldig å gå opplevd. 

 

Er det noen her som har vært i lignende situasjon og kan dele noen tips til hvordan dere har klart å håndtere denne tankegangen og kommet dere videre? 

Anonymkode: 79a50...7c5

Hvorfor ikke bare legge bort det defensive tankegodset og skaffe deg en mann istedet?

[DelvisPresley]

Få barn alene

[AnonymBruker]

Tått skrev (4 minutter siden):

Hvorfor ikke bare legge bort det defensive tankegodset og skaffe deg en mann istedet?

Fy. Hun sier hun sørger over at det ikke fungerer å finne noen mann, å du  sier hun er defensiv å må finne seg mann? Som om hun ikke uansett har prøvd i lang tid? Å som om det ikke er det gun ønsker mest av alt?

Anonymkode: 642cb...65f

[AnonymBruker]

Tått skrev (7 minutter siden):

Hvorfor ikke bare legge bort det defensive tankegodset og skaffe deg en mann istedet?

Hvordan skal jeg gjøre det da, hvis alle mine forsøkt har vært mislykket?

Anonymkode: 79a50...7c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Fy. Hun sier hun sørger over at det ikke fungerer å finne noen mann, å du  sier hun er defensiv å må finne seg mann? Som om hun ikke uansett har prøvd i lang tid? Å som om det ikke er det gun ønsker mest av alt?

Anonymkode: 642cb...65f

Takk! TS.

Anonymkode: 79a50...7c5

[Tått]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk! TS.

Anonymkode: 79a50...7c5

Du takker en som applauderer nederlaget ditt..hvorfor?  Det hun implisitt sier er at hun tror deg når du sier du ikke er verd en manns kjærlighet..

Jeg tror ikke et sekund på deg...Visst er du bra nok..!

Det du må finne ut av er hvordan du skal finne din sjelevenn her i verden ..og hvorfor du ikke har funnet ham på alle disse årene. 

Hvor redd er du for å bli såret ?.. og hvordan påvirker det utfallet av din søken etter en mann?

Tar du sjanser? Gir du menn en sjanse? Velger du alltid feil menn? 

En ting er sikkert - hvis du fortsetter å søke en mann med samme strategi som før...blir utfallet også som før- du må endre på noe..! ..jeg vet ikke hva men noe er det og sjansen for at du fornemmer hva er ikke spesiellt liten heller.

Hvorfor finner du ikke en mann? Innerst inne tror jeg du vet svaret..

[AnonymBruker]

Tått skrev (3 minutter siden):

Du takker en som applauderer nederlaget ditt..hvorfor?  Det hun implisitt sier er at hun tror deg når du sier du ikke er verd en manns kjærlighet..

Jeg tror ikke et sekund på deg...Visst er du bra nok..!

Det du må finne ut av er hvordan du skal finne din sjelevenn her i verden ..og hvorfor du ikke har funnet ham på alle disse årene. 

Hvor redd er du for å bli såret ?.. og hvordan påvirker det utfallet av din søken etter en mann?

Tar du sjanser? Gir du menn en sjanse? Velger du alltid feil menn? 

En ting er sikkert - hvis du fortsetter å søke en mann med samme strategi som før...blir utfallet også som før- du må endre på noe..! ..jeg vet ikke hva men noe er det og sjansen for at du fornemmer hva er ikke spesiellt liten heller.

Hvorfor finner du ikke en mann? Innerst inne tror jeg du vet svaret..

Hallo!!!

Jeg applauderer ikke, jeg beskytter henne mot deg som sier det bare er å ta seg en, når hun har PRØVD. Jeg sa aldri hun ikke skål finne kjæreste, men det er lurt for oss kvinner å tenke på det å få barn alene, å heller ta kjæreste siden ,siden klokka tikker så hardt og det er drit vanskelig å finne noen.enn snakker også om at de kvier seg for å date damer som ønsker barn fort, vet ikke hvor relevant det er, men vil jo hun skal få muligheten på familie.

Anonymkode: 642cb...65f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hallo!!!

Jeg applauderer ikke, jeg beskytter henne mot deg som sier det bare er å ta seg en, når hun har PRØVD. Jeg sa aldri hun ikke skål finne kjæreste, men det er lurt for oss kvinner å tenke på det å få barn alene, å heller ta kjæreste siden ,siden klokka tikker så hardt og det er drit vanskelig å finne noen.enn snakker også om at de kvier seg for å date damer som ønsker barn fort, vet ikke hvor relevant det er, men vil jo hun skal få muligheten på familie.

Anonymkode: 642cb...65f

Å du er frekk mot henne.

Anonymkode: 642cb...65f

[Tått]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det noen her som har vært i lignende situasjon og kan dele noen tips til hvordan dere har klart å håndtere denne tankegangen og kommet dere videre? 

Ja det er tusener på tusener av dere...Og du bør ikke høre på tips fra noen av de om hvordan du skal håndtere den største sorgen i livet ditt.! 

Det du bør gjøre er å love deg selv at du skal ha en kjæreste før påsken -25 og bruke tankene og kreftene på det isteden..

[AnonymBruker]

Tått skrev (1 minutt siden):

Ja det er tusener på tusener av dere...Og du bør ikke høre på tips fra noen av de om hvordan du skal håndtere den største sorgen i livet ditt.! 

Det du bør gjøre er å love deg selv at du skal ha en kjæreste før påsken -25 og bruke tankene og kreftene på det isteden..

Kan du slutte å bagatelliserer problemet hennes?

Det er ikke bare å ønske så kommer det noen. Hun skal åpenbart fortsette, men du skal ikke få henne til å føle seg dårlig for at det ikke har skjedd.

Anonymkode: 642cb...65f

[Tått]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Å du er frekk mot henne.

Anonymkode: 642cb...65f

Og..."Og" du er frekk mot henne.

Nei  jeg bruker av tiden min for å hjelpe henne..og forteller henne sannheten som er at det er en mann for henne der ute.