Skuffet av livet

[AnonymBruker]

Jeg er skuffet. Hverdagen traff meg i fleisen, etter endt mammaperm. Levere barna fra seg til barnehagen/skole, for selv å løpe til jobb. Hente, hjem, middag osv.. kaste seg selv i seng, og så repeat. Fikk jeg virkelig barn, kun for å se dem LITT? 

Alt fokus er vendt utover: barn, hus, jobb. Glemt hvem jeg er, og blir stadig overrasket over hvor annerledes jeg føler meg. Vil bare være i fred, men vil også være sosial. Vil trene, men orker ikke. Jeg orker bare å hvile (gjøre ingenting), men føler at «mitt liv» står stille - jeg vil pleie relasjoner, men verken jeg eller andre orker å gjøre noe etter jobb. Forblir det slik? 
 

Føler jeg har mistet meningen med livet. Barna var (OG ER) det. Tror jeg savner nære venner/relasjoner/vennegjeng, nå som barna vokser til, men hvordan få overskudd og tid til det da? 

Anonymkode: e71c9...5a8

[AnonymBruker]

ettersom barna blir større vil du få mer tid til å puste ut igjen også. De blir jo selvstendigere 

Anonymkode: dc75a...fe9

[AnonymBruker]

Det er en tøff overgang. Jeg måtte jobbe mye med meg selv for å snu tankesettet mitt. Et par tips som hjalp meg (håper de hjelper deg): sette pris på kvelden for meg selv, gjerne ringe familie eller venner for en prat. Er dere to, så gå en kort tur (kjennes godt for hodet). Og så hadde jeg fokus på at helgene skulle være i det tempoet som passet oss. Var vi slitne, så ble formiddagen tilbrakt i pysjen med masse kos med barna før vi gjorde andre ting. Hadde vi overskudd med en gang, så kom vi oss ut i frisk luft. Ikke nødvendigvis på noen store aktiviteter, men en kort sykkeltur, plukke kongler, ake eller liknende. 
Jeg prioriterte vaskehjelp, selvom økonomien var stram. Det var nok annet å få til ved siden av jobb. 
 

Stor klem til deg ❤️

Anonymkode: 18fbc...ebe