Gå til innhold

Når blir småbarnstiden fin?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Som trebarnsmor så kjenner jeg meg ikke igjen.

Ja, det koster å ha barn, men det visste du fra før? Det tipper ikke livet mitt å ha 3 barn, planlegger kjøp, kjøper brukt, følger med på salg. Handlet nå for 1700,- til 3 barn. Det ble en stor pose med klær til baby, en stor pose med klær til 4 åring og festdrakt med sko til 4 og 6 åring.

Sosialt så får man ofte venner med barn når man selv har barn. Enten møtes man sammen med barna eller så har man lengre telefonsamtaler på kveldene. Fest, fyll og slik sosialt savner jeg ikke.

Jobben min forstår at jeg har barn, jeg stiger likevel i gradene og begynte på utdanning før siste. Jeg tar meg tid til å følge opp jobben min og veien videre.

Helsemessig føler jeg meg veldig stabil, en indre ro jeg ikke har hatt før. Jeg spiser også sunnere med barn enn uten barn. Rutiner er lagt inn fra de er noen måneder gamle og da har kroppen fått det bedre. Treningssenter er kanskje ikke det jeg rekker, men vi er aktive på andre måter. Samboer triller vogna mens jeg løper med barna som sykler. Det er ikke lengre tid til å bli sittende. Ca 1 år etter graviditeter er jeg 7kg mindre enn jeg var før første graviditet. Jeg har fått en ny og lavere trivselsvekt

Forholdsmessig så har vi like mye sex som før, 3-4 ganger i uken. 

Ca en gang per måned kan et barn være hos besteforeldre. Så det er aldri helt barnefri her heller. 

Jeg har ikke godt betalt og samboer har gjeld. Ingen av oss går hjemme (utenom permisjon.) Begge har fysisk krevende jobber, samboer må ofte jobbe overtid så jeg blir alene med alle barna. 

Jeg nyter dette livet. Fordi jeg ser gleden i de små tingene. Minste er 4 mnd gammel med kronisk sykdom, gråter ganske mye, men de gode øyeblikkene sitter godt. Selv om jeg har sett og gjort det før så blir jeg like stolt hver gang babyen gjør noe nytt. Det er gøy å se fremgangen. 

Ja, de to eldste kan virkelig krangle, men de kan også være utrolige fine sammen. Når det blir rolig så er kranglingen glemt. 

Jeg skulle gjerne gjort huslige ting akkurat nå eller drevet med egen hobby, istedet la jeg meg tidlig for å roe babyen. 

Kanskje barnet ditt er ekstra sur, kranglete og trassen fordi den merker stemningen du har i deg med å hate livet med barn? Vis glede, føl glede, spre glede så får du kanskje noe annet fra barnet ditt. 

 

 

 

Anonymkode: 6fbdb...628

For en utrolig unødvendig og usympatisk sistesetning.. 

Jeg synes det er litt ubegripelig at voksne folk ikke klarer å skjønne at hva man blir sliten av, og hvordan det er å ha barn, er ekstremt individuelt. 

Noen har rolige sovebarn, noen har stille barn som er flinke til å leke aleine, mens andre har barn som våkner ørten ganger om natten og er krutt-tønner om dagen. Det burde være åpenbart at det kan oppleves helt ulikt å ha barn som er helt ulike.. 

Noen voksne klarer å sovne fort og uproblematisk om de blir vekket av barna, andre klarer ikke sovne igjen og blir liggende våken hele natten. Noen voksne synes det er kjekt med liv og leven, andre er lydsensitive og blir kjempesliten av halloi. Noen elsker fart og at det skjer noe hele tiden, andre har et stort behov for fred og ro og stille-aktiviteter.

Akkurat som at folk synes ulike ting er gøy, så kan folk også synes ulike ting er slitsomt. Det er meningsløst å si at ts føler feil når hun synes det er slitsomt, bare fordi DU ikke synes det er slitsomt. Du kan bli sliten av helt andre ting enn ts, og du kan ha helt andre barn og familie og støtteapparat enn ts. 

Søsteren min MÅ ha liv og leven og halloi rundt seg for å trives, og blir irritabel og sliten av å kjede seg om det ikke skjer noe hele tiden. Jeg er fullstendig motsatt, og hater liv og leven og halloi. 

At du orker og har lyst til sex 3-4 ganger i uken, tyder jo på at du får ok med søvn. Det er det fryktelig mange med barn som ikke får. Jeg er en sånn som sliter voldsomt med å sovne, og når ungene vekker meg om natten, ender jeg opp med å få kanskje 3-4 timers oppstykket søvn - og dette da på kronisk basis, ikke bare engang iblant. Søvnmangel er drepen for sex-lysten, og når begge to er kronisk stuptrøtte, blir det til at vi har pliktsex en gang i uken fordi vi føler vi "må". 

 

Anonymkode: 6f402...135

  • Liker 3
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

got2go skrev (17 timer siden):

Sorry, men hva hadde du egentlig forventet?

Selvfølgelig måtte dette komme fra en mann. 

En mann som sikkert gjør betydelig mindre av daglig husarbeid enn sin kone.

En mann som trolig ikke aner hva det tredje skiftet er og gjør mer enn det minimum han må.

Er bare så typisk!

Anonymkode: d3deb...b61

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Selvfølgelig måtte dette komme fra en mann. 

En mann som sikkert gjør betydelig mindre av daglig husarbeid enn sin kone.

En mann som trolig ikke aner hva det tredje skiftet er og gjør mer enn det minimum han må.

Er bare så typisk!

Anonymkode: d3deb...b61

 Bare så synd jeg er dame da 😂

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Småbarnstiden er et helvete. Det verste helvete var at far til barna ikke fungerte som far. Men ble en trassig 15 åring mot meg. Så da hadde jeg to tette småbarn, og en 15 åring i trassalder. Det ble skillsmisse kan du si😅 

Anonymkode: 0fe54...dc9

  • Liker 3
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den beste perioden var i grunn da eldstemann var to siste år i barnehagen. Kunne snakke, bleiefri, hadde venner. La seg regelmessig og sov hele natten. Så litt mer travel ved skolestart, lekser og aktiviteter på ettermiddagstid, men gikk helt fint. Yngstebror er tre år nå og jeg merker at det blir enklere og enklere. Ikke er det så dyrt med nr 2 fordi alt er kjøpt inn og arvet fra eldstemann.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes småbarnstiden var helt jævlig hver gang jeg hadde mye å gjøre på jobb, som jeg ofte hadde. Skiftet stilling til mindre ansvar, mer fleksibilitet og hjemmekontor - vips ble alt utrolig mye bedre. Takler bedre lite søvn og for bedre kontroll hjemme. Sier ikke at det er mulig for alle, men det er som regel totalbelastingen som blir for stor. Du kan ikke ta bort barnet, men du kan kanskje endre andre ting?

Anonymkode: d8461...d0c

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Småbarnstiden er et helvete. Det verste helvete var at far til barna ikke fungerte som far. Men ble en trassig 15 åring mot meg. Så da hadde jeg to tette småbarn, og en 15 åring i trassalder. Det ble skillsmisse kan du si😅 

Anonymkode: 0fe54...dc9

Det var ikke småbarnstiden som er problemet - det var mannen din! Godt å høre han er en eks!

Anonymkode: 725d4...0bb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 21.11.2024 den 7.59):

Syns generelt det har vært ett jævla slit med første ungen som nå er 15 mnd. Første året i perm var ett slit. Lite søvn. Alle områder i livet er mye dårligere etter at barnet kom:

- økonomi. Drit dyrt å ha barn. I tillegg går karrieren til helvete. Må ha større bolig.

--jepp, er dritdyrt. Vi har planlagt for barn lenge og kjøpte billig rekkehus som pusses opp. Får vi flere enn 2 barn må de dele soverom. Har "bare" en stue. Men velger å anse det som en mulighet for å ha familien samlet. Hjemmekontor er på soverommet vårt. Karrieren har ikke akkurat gått til helvette, men den er bremset ned. Jeg jobber mindre overtid fordi jeg ikke har lyst å være borte fra barnet. Så det er vel heller byttet ut med andre prioriteringer, hadde jeg villet kunne jeg jobbet mer. 

- sosialt og venner. Rekker aldri å være sosial eller spontan. Venner uten barn skjønner ingenting.

--helt sant. Spontanitetens tid er forbi. Skal jeg være spontan nå jeg alltid snakke med mannen først ang endring i barnets rutiner (vi er veldig på begge to, men noen ting gjør han og noen ting gjør jeg). Har desverre mistet en del venner, og det gjør meg veldig trist. Ikke minst fordi jeg mistet kontakten med venner som fikk barn lenge før meg. Skulle ønske jeg forstod det da det jeg forstår nå. de Vennene jeg har er jeg nesten ikke fysisk med lenger, men vi snakkes mye på kvelden. Bor langt unna nå, og de er helt forståelige når det kommer til at jeg har barn. Alikevel reiser de til meg på helgebesøk og overnatter. Jeg elsker dem høyere nå enn jeg noen gang gjorde før barn, noe som er sykt å tenke på siden vi har vært venner i over 10 år. Venner jeg har her er via barnet, så når ungene leker kan vi voksne snakke og drikke kaffe.

- jobb/karriere. Barn er døden for karrieren. Sykt barn dager i barnehagen og våke netter. Katastrofe.

--sykt barn hører til første året. Våkne netter gir seg sakte men sikkert i 15-18 mnd tiden. Til nøds legger jeg meg inn til ungen og vi chiller i sengen. Velger å lure meg Selv til å kalle det kvalitetstid. Men det er faktisk veldig koselig å få en hånd opp i ansiktet som koser med øyenbrynet kl 4 på natten. 

- helsen ellers. Både jeg og samboer har mer angst, mild depresjon og nervøsitet etter barnet kom. Fysisk helse i dass. Får trent mindre. Mer kose mat. Begge lagt på seg masse.

--dette burde dere virkelig få snakke med noen profesjonelle om. Det virker svært tungt og er ikke vanlig. Hadde angst for verden etter barnet kom, og fikk svært god hjelp på barne og familiesenteret av en psykolog. Lav terskel, ble henvist via helsestasjonen men det går ann å ta kontakt selv. Vi spiser også en del mer godt på kvelden, men har begynt å være mer aktiv med ungen på tur. Trening har vi begge bare driti i, ikke noe vits å prøve engang. Får trent på jobb i arbeidstiden, men det er ikke nok til å få forbedret helsa noe særlig. På kvelden prioriterer jeg å strekke, bøye, tøye og ikke minst å bade. Lenge. Alene. Med pepsi max og snus.

- ekteskapet. Forholdet til partner er en joke siden fødselen. Alle følelser borte. 0 sex.

--dette kan dere også få hjelp til på barne og familiedesenterer. Følelser kommer og går i tøffe perioder. Personlig elsker jeg mannen min mer enn noen gang. Men sexlivet har tatt en *kremt* pause. Vi jobber med saken. Vår strategi er å ikke "fikse" seg selv, men prøve å være mer aktive sammen. Noen ganger må vi presse oss litt, men når vi er varmet opp går det greit. Lysten kommer snikende, sakte men sikkert. En annen ting vi gjør er å sørge for at vi er "presentert" for sex med slik mengde/frisyre på hår vi trives med på kroppen. Uavhengig om vi planlegger sex eller ei. Så slipper vi å ville prøve å ha sex men må vente en ekstra time på å barbere og dusje først. Vi er også gode til å kose, kysse og snakke sammen i hverdagen. Spesielt på kvelden. Uten en forventning om noe mer. 

- familien ellers. 0 hjelp fra besteforeldre som bor rett ved. 

--ja de besteforeldrene kan ta seg en bolle. Vi får en del hjelp og forstår godt hvor viktig den er. Hadde ikke hatt sjans til å pusse opp eller bare komme litt ajour med husvask om det ikke hadde vært for dem. Man kan selvsagt ikke forvente noe, men hadde vært jævla hyggelig om de kunne bry seg litt liksom. Jeg forstår frustrasjonen din! 

Hverdagen og helgene nå er ikke noe særlig fine. Barnet sutrer og trasser og gråter mye. Sover dårlig. Syk hele tiden. Barnehagen er rævva. Masse krangling og drit med partner om jobb og hvem som skal gjøre hva. Begge står i krevende jobber. Mulig det er noe av problemet, men vi trenger pengene for å bo der vi gjør. 

--uff. At barnehagen er ræva er kanskje det værste, for der er barnet hele arbeidsdagen.. du og partner kan få hjelp og veiledning på barne og familiesenteret. Til å kommunisere på en god måte og se hverandres behov. Hjelpe hverandre uten å gå tom selv. Mitt umiddelbare tips er å senke kravene til hvordan dere har det hjemme, typ kjøp inn engangs service og bruk det for å unngå å vaske opp en liten stund. Bare for å få hodet over vann. 14-18 mnd er en sykt slitsom tid. Det er ett stort utviklingstrinn og noen tenner som kommer inn bak. Kan dere ta ut en friuke samtidig og gjøre ting som bør gjøres i huset og forholdet? Bare ha en uke mens ungen er i bhg til å jobbe med dere? Evt mer hjemmekontor? 

Hvordan klarer folk flere barn og hvordan kan man få det bedre. Jeg ønsker å få dette til men er bare så sinnsykt dritt. Er det meningen at livet skal være 1/10 i årevis selvom man bare har 1 barn? Skal hvertfall aldri ha flere. Og de fleste venner og venninner har det også ganske dritt i småbarnsfasen. 

--aner ikke, vi har 1 barn og orker ikke flere enda. Kanskje når vi er ferdig å pusse opp. Men føler ikke at livet er dritt, bare slitsomt. Det er fylt til randen med gode ting som har erstattet og er sterkere enn de gode tingene jeg har sagt fra meg. 
 

De eneste jeg kjenner som nyter det er folk med penger slik at de kan kjøpe masse hjelp og at en av partnerne kan være hjemme flere år. Go figure. 

--hvem nyter egentlig småbarnstiden? Ikke jeg, men jeg trives i den. Jeg nyter ett glass vin alene på kvelden, eller en bok jeg har gledet meg til, eller å høre på musikken jeg elsker i bilen. Jeg nyter ikke å skifte bleier, å lese samme barneboka for 10000 gang, tørke grøt, middager som ikke blir spist eller å pusse tennene til en "krokodille". Men jeg nyter også gjensynsgleden i barnehagen, nattaklemmen, å høre "mamma hjelpe", at ungen nyser så hun ler fra magen, at hun prøver å gjøre ting selv, at hun rygger bakover mot fanget mitt for å lese bok, at ungen smaker på noe og sier "mmMMmMMMMmmmm" mens hun dynker den i ketsjup, og ikke minst å nyter jeg når ungen er pjusk og bare vil kose på sofaen. Den tiden kommer, veldig snart! 

 

Sutring over. Hater livet nå. 

--sutre i vei, det meste er berettiget. Men håper du kan klare å romantisere livet også, og om ikke elske det så hvertfall tolerere og kanskje like det. Dette er barnet ditt sin oppvekst, og barnet har det best når foreldrene har det bra sammen med han/henne. 

Anonymkode: 642c3...c2d

Så trist å høre at du har det sånn! Jeg har prøvd å svare mer direkte i innlegget ditt, men jevnt over synes jeg hele perioden har vært din på tross av disse ulempene. Min pjokk er 20 mnd nå, og er betydelig gøyere nå enn da hun var 15 mnd. 15-18 mnd var kanskje den "værste tiden" mtp søvn og sykdom. 

Anonymkode: 7e120...61b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Medfølelse til deg.

Du har fått mange gode råd (og noen mindre gode). Så da er saken, hva kan du gjøre noe med? Din egen psykiske uhelse, og dernest forhåpentligvis barnehagen. Du skriver at barnehagen er dritt, og da synes ikke jeg at det er så veldig rart at barnet er krevende når det er hjemme. En kvalitetsbarnehage er ikke garantert at barnet ikke er krevende hjemme, men da vet du i alle fall at barnet har det flott og godt de timene det er i barnehagen. Jeg ville forsøkt å bytte barnehage og gjør det nå, før barnet knytter seg sterkere til andre barn og får gode venner det blir vanskelig å skilles ad med.

 

Din psykiske uhelse. Mest lavterskel er vel helsesøster og psykiatrisk sykepleier. Fastlege kan henvise til psykiatrisk sykepleier, men i min hjemkommune kan vi henvise oss selv. Vær ærlig om hvor krevende du synes hverdagen er! 

Du skriver at besteforeldre ikke stiller opp.. Er det fordi dere ikke spør, eller fordi dere ikke har tid? Hvis dere ikke spør, så spør! Hvis de ikke har tid/nedprioriterer dere, så er det nok kanskje noen andre godt voksne som gjerne kunne tenke seg å være reservebesteforelder (kan kalle det onkel og tante dersom tittelen blir problematisk for reell slekt), ikke lengre siden jeg leste en kjempekoselig artikkel om en dame som hadde fått så god kontakt med to unge damer og døtrene deres. Var ikke det gjennom et fora på Facebook, tro?

Økonomi.. Hvor kan dere kutte ned? Kjøper dere alt nytt til barnet, så skjønner jeg at det blir dyrt. Når du kommer deg litt ovenpå, trål bruktmarkedet og kjøp utenfor sesong. Det er mulig å kjøpe nytt til kjempegode priser også. Jeg forstår at alt slikt ekstra er overveldende når man er så nede som det høres ut til at du og gubben er. Men begynn med det som kan gjøres noe med, så blir det små, små skritt mot en bedre hverdag. 

Ta først på din egen maske, og så tar du tak i resten. Lykke til!

  • Hjerte 1
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en innstilling! Ja, det er slitsomt. Og ja, økonomien får en trøkk, og kjæresteriet. Men man må legge litt arbeid i det. Jeg har to under to og er utslitt og blakk hele tida, men har aldri vært lykkeligere. Jeg får se disse to fantastiske menneskene vokse opp og være glad i dem hver dag. Mtp sex så kjører vi på uansett i stedet for å vente på det perfekte tidspunktet eller at lysten skal komme og ta oss. Og vi finner små øykeblikk i løpet av dagen til å sende en koselig melding eller gi hverandre en klem. Og vi ser på de små søte vi har fått og tenker vi er heldige. Har mye å si med innstilling her. 

Anonymkode: 08f0d...a1f

  • Hjerte 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...