Gå til innhold

Når blir småbarnstiden fin?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Småbarnstiden blir fin når barnet begynner på skolen. Altså når småbarnsalderen er over.

Anonymkode: 50086...f96

Enig! Elsker å ha skolebarn, men syntes egentlig mye var font fra 4-5 år😊 nå syntes jeg faktisk det er fint å ha tenåringer også😁

Anonymkode: fd14f...64b

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Tror det er viktig å ikke stresse, og ikke sammenligne seg med andre foreldre som har småbarn. Det du ser på Facebook og sosiale medier er 99% fasader. Kjør ditt eget løp.

  • Liker 3
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var ganske voksen når jeg fikk barn, og har ikke følt at jeg har mistet noe i form av muligheter til å være spontan osv., men det er nok mye fordi alle vennene mine er i samme situasjon og vi gjør lite spontant. Synes ikke det var så kjipt med baby-livet, men må si at mye ble utrolig mye lettere da ungen passerte 1,5 år og begynte å sove. Det er nå bare unntaksvis at hun våkner, og jeg får mine 8 timers søvn uten å måtte legge meg 2030. Og selv om vi er ganske midt i trassalderen (hun har nettopp passert to år), så er det veldig hyggelig når barnet kan snakke og kommunisere med oss, så jeg synes bare dette her går oppover nå. Så da begynner vi like godt på nytt med nummer to, haha. 

Anonymkode: 4eca4...000

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hatet de 2 første årene med småbarn. Måtte jobbe mye med tankene mine. Hadde ubehandlet fødselsdepresjon, og innlegget ditt ts kan minne om det. Jeg endte opp i vanlig depresjon som følge av det. 

Jeg synes ting ble enklere fra ungene fylte 2 år. Man må venne barna til at både mor og far kan legge, da kan du i større grad være spontan.

Anonymkode: dd122...cdd

  • Hjerte 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg løsnet alt da ungen begynte å sove om natta. Uten søvn klarer man ikke gjøre gode vurderinger, og alt blir bare 10x kjipere. Jeg har lært at det er helt utrolig hva søvnmangel gjør med et menneske. Fokuser på å fikse dette, så skal du se alt annet blir bedre og! 

Livet mitt før: måtte legge meg 20:30 for å overleve, brukte ikke tid med mannen eller på huset, våken halve natta, klarte ikke å tenke på jobb og følte meg utilstrekkelig både på jobb og hjemme. 

Livet mitt etter søvn om natta: kan være våken til 22 og stort sett sove til 06, har 2(!) timer egentid når barnet sover om kvelden, mannen leverer i barnehagen og jeg jobber tidlig så jeg kan hente. Det beste jeg vet hver dag er når han kommer løpende i armene mine 🥰 Så koser vi oss sammen på ettermiddagen og med leggerutinen.

Anonymkode: 37c1d...51e

  • Liker 1
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde aldri kommet så langt i karriere uten barn. Jeg eier ikke ambisjoner, men med barn så måtte jeg. Tjene penger. Og siden jeg fikk barn ung, så lærte jeg å fokusere på andre enn meg selv. Jeg ble en mester med tiden, og kunne sjonglere 10 baller i lufta. På jobb og hjemme. 

Men småbarnstiden der var jeg student, delvis ansatt og hadde masse tid. Ikke mye penger- men det trengte jeg jo ikke. Små barn trenger tid og oppmerksomhet. Tre barn før 30, og SÅ tok karrieren min fatt. 

Jeg er veldig glad for at jeg hadde gid tid når de var små. Samtidig tror jeg at det ble litt travlere siden for jeg måtte skaffe større hus, jobbe meg opp osv. 

Men ikke tro at karriere går fra deg fordi du har et lite barn. Du skal jobbe til du er 70 år TS. Du har et lite barn i noen svært få år. 

Anonymkode: 9f339...a46

  • Liker 1
  • Hjerte 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Småbarnstiden blir fin når den er over ..og en har glemt alt slitet og bare husker det morsomme. 🤭

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en som snart blir seks, jeg venter i hvert fall fortsatt. Er bare sliten og dritlei og det har jeg vært nå siden fødsel. Skulle aldri fått barn.

Anonymkode: 7520c...38f

  • Hjerte 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det. 

Du må gjøre noe med innstillingen din, ellers kommer livet til å være tøft i mange år. Forholdet vil rakne og alle tre vil få det dårligere. 

 

 

Anonymkode: 0f714...b6d

  • Liker 5
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det var fint fra dag 1, egentlig. Har en 2-åring nå. Men min situasjon var helt ulik din:

- økonomi. Ja, det er dyrt med barn, men annet enn bleier og klær så merker vi ikke så mye til det nå. Større utstyr ble jo bare handlet inn én gang. Jeg kjøper mye pent brukte klær på Tise og Finn, spesielt ull og ytterøy. Å få barn har heller ikke negativt påvirket karrieren min.

- sosialt og venner. Ingen av mine venner har barn, men alle er veldig betatt av datteren min og tilbringer gjerne tid med oss. Enten møtes vi på cafe etter jobb/barnehage, museum og parker i helger, blir med oss hjem på ettermiddagen osv. 

- jobb/karriere. Her merker jeg ingen negativ effekt av å ha barn, men vår er veldig lite sykt (vi har brukt totalt 4 sykt barn-dager i år. Mannen min har tatt 3 og jeg har tatt 1). Jeg drar fra jobben litt før tiden for å rekke barnehagen, men det er flere av oss som gjør det og ingen som tenker noe negativt om det.

- helsen ellers. Her er jeg veldig heldig og har mulighet til å trene i arbeidstiden, så er faktisk i bedre form enn før graviditeten.

- ekteskapet. Forholdet vårt har blitt mye sterkere og følelsene vokst siden vi fikk barn. Å se han som far er helt fantastisk. Vi er bestevenner og jobber som et team. Sex rundt 2 ganger i uken.

- familien ellers. Besteforeldrene stiller masse opp, så vi får deltatt på sosiale ting eller gå på dates sammen.

Så det er ikke nødvendig småbarnsperioden som er fæl. Det kommer så an på situasjonen. Trist at du føler det er så negativt.

 

Anonymkode: 8b975...15e

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk ubehandlet svangerskapsdepresjon med min første, og min samboer endte opp med å ta over det meste av ansvaret. Etter hvert begynte jeg å finne mer glede i å være mamma, og ingenting gjorde meg mer glad enn å se sønnen min le og smile over enkle ting som å skli ned en sklie, eller sitte i vannkanten og leke i sanden.

Da jeg ble gravid på ny gikk i samtaleterapi som nok hjalp meg mye med å håndtere følelser. Det og få nummer to var ingenting i forhold til min første. Jeg var bedre forberedt, og innforståtte med at jeg ikke kom først lengre. Jeg og samboer bytter på og å sove ut i helgene, og vi prioriterer familien. Det sosiale får vi via storfamilien, eller playdates med andre mødre jeg har møtt i barseltiden.

Samboer har og valgt og ha en jobb med 100 prosent hjemmekontor slik at vi kan hente barn rundt 15.00. Han jobber som utvikler og har en fleksibel arbeidsgiver så det hjelper enormt. Nå er jeg hjemme i permisjon med min tredje, og får både trent og vært sosial. Har også planer om å gå ned i stilling da det er ikke er så viktig i denne perioden med dyre ferier, hytte og dyrt hus. Barna arver hverandre, og jeg kjøper også litt brukt som klær, vogn og vinterutstyr.

Virker som du må ta en alvorsprat med din samboer hvor dere finner ut av hvordan dere vil ha det framover. Kan dere bytte på å sove ut i helgene? Hjelpe hverandre slik at den ene får kommet seg ut, og får trent eller vært sosial? Kan en av dere gå ned i stilling evt finne en jobb med mer hjemmekontor som frigjør mer tid?

Endret av krieli
  • Liker 2
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Syns generelt det har vært ett jævla slit med første ungen som nå er 15 mnd. Første året i perm var ett slit. Lite søvn. Alle områder i livet er mye dårligere etter at barnet kom:

- økonomi. Drit dyrt å ha barn. I tillegg går karrieren til helvete. Må ha større bolig.

- sosialt og venner. Rekker aldri å være sosial eller spontan. Venner uten barn skjønner ingenting.

- jobb/karriere. Barn er døden for karrieren. Sykt barn dager i barmehagen og våke netter. Katastrofe.

- helsen ellers. Både jeg og samboer har mer angst, mild depresjon og nervøsitet etter barnet kom. Fysisk helse i dass. Får trent mindre. Mer kose mat. Begge lagt på seg masse.

- ekteskapet. Forholdet til partner er en joke siden fødselen. Alle følelser borte. 0 sex.

- familien ellers. 0 hjelp fra besteforeldre som bor rett ved. 

Hverdagen og helgene nå er ikke noe særlig fine. Barnet sutrer og trasser og gråter mye. Sover dårlig. Syk hele tiden. Barnehagen er rævva. Masse krangling og drit med partner om jobb og hvem som skal gjøre hva. Begge står i krevende jobber. Mulig det er noe av problemet, men vi trenger pengene for å bo der vi gjør. 

Hvordan klarer folk flere barn og hvordan kan man få det bedre. Jeg ønsker å få dette til men er bare så sinnsykt dritt. Er det meningen at livet skal være 1/10 i årevis selvom man bare har 1 barn? Skal hvertfall aldri ha flere. Og de fleste venner og venninner har det også ganske dritt i småbarnsfasen. 
 

De eneste jeg kjenner som nyter det er folk med penger slik at de kan kjøpe masse hjelp og at en av partnerne kan være hjemme flere år. Go figure. 
 

Sutring over. Hater livet nå. 

Anonymkode: 642c3...c2d

Jeg har to barn og er enig i mye av det du skriver her. For det er akkurat slik det ofte er. 

Og 100% enig i at de som har det enklest ofte er de som har god økonomi, har mulighet for avlastning eller har jobber der de selv styrer arbeidstiden. Jeg måtte gå ned i 80% for å overleve uten å bli sykmeldt. Det koster meg dyrt men er virkelig verdt det. 

Det som hjelper her i heimen er at vi foreldre er rause med hverandre, og støtter hverandre så godt vi kan. Prøver f.eks.å stå opp en dag hver i helgen slik at den andre får hvile ut litt. Vi er også opptatt av at vi begge skal få gjøre noe sosialt med venner av og til. Det er utrolig godt å komme seg ut litt, om det så kun er for noen få timer. 

I hverdagen er det også avgjørende for oss å ha husarbeid og andre plikter jevnt fordelt mellom oss. Nattevåk har vi også delt på, men som oftest våkner begge to av seg selv. Prøver også å planlegge ved å f.eks frem klær til neste dag og lage matpakker om kvelden. 

Og en ting til: Senk kravene i hverdagen. Lag enkle middager, ta ting litt mer som de kommer. Det blir bedre ❤️

Anonymkode: d3deb...b61

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm.. Kanskje ta en prat med legen, som andre foreslår

men kanskje også familievernkontoret for litt parsamtale? Det høres ut som at du og mannen strever, og det påvirker barnet. Barn er jo naturlig glade og fornøyde, selv min snart 2,5-åring som er en MEGET bestemt kar. 
 

Det var strev når jeg var hjemme i permisjon med han, da han krevde mye. Men har stort sett klart å tenke at alt med barn går i faser, and this too shall pass. Har en seksåring , så vært gjennom småbarnsstadiene.

 

Håper at du søker hjelp. Det er hjelp å få, og det kan tross alt bare bli bedre. Men du må selv ta tak, selv om det er slitsomt. Håper det blir bedre snart 💕

Anonymkode: 9820d...e4a

  • Liker 1
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Syns tiden mellom 9-12 år var grei. Så kom puberteten og ting ble ganske pyton igjen.

Det er noe som heter at  "i trassalderen tramper de deg på tærne, i puberteten tramper de deg på hjerterota". 

Å være foreldre er aldri enkelt etter min mening. Vår eldste er nå 22, men det er da jammen meg masse bekymringer enda.

Anonymkode: 49604...ed5

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså jeg kjenner meg igjen i flere av punktene dine, men synes småbarnstiden er fin. Har to tette.

Er du deprimert?

Om man kun ser alt det negative med å ha barn og ingen av gledene blir jo tilværelsen ganske svart.

Kanskje du kan høre på helsestasjonen om de har et lavterskeltilbud der du kan få snakket med noen.

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det. 

Du må gjøre noe med innstillingen din, ellers kommer livet til å være tøft i mange år. Forholdet vil rakne og alle tre vil få det dårligere. 

 

 

Anonymkode: 0f714...b6d

Så enig!

Anonymkode: ccf68...fa5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Syns tiden mellom 9-12 år var grei. Så kom puberteten og ting ble ganske pyton igjen.

Det er noe som heter at  "i trassalderen tramper de deg på tærne, i puberteten tramper de deg på hjerterota". 

Å være foreldre er aldri enkelt etter min mening. Vår eldste er nå 22, men det er da jammen meg masse bekymringer enda.

Anonymkode: 49604...ed5

8 -12 er fin 😅 4- 6 er ikke så verst. Så er de jo veldig søte når de er ca 2,5.. 

Tenåringer....ja, det er annen historie 🤣🤣

 

Anonymkode: 9f339...a46

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har to barn og er enig i mye av det du skriver her. For det er akkurat slik det ofte er. 

Og 100% enig i at de som har det enklest ofte er de som har god økonomi, har mulighet for avlastning eller har jobber der de selv styrer arbeidstiden. Jeg måtte gå ned i 80% for å overleve uten å bli sykmeldt. Det koster meg dyrt men er virkelig verdt det. 

Det som hjelper her i heimen er at vi foreldre er rause med hverandre, og støtter hverandre så godt vi kan. Prøver f.eks.å stå opp en dag hver i helgen slik at den andre får hvile ut litt. Vi er også opptatt av at vi begge skal få gjøre noe sosialt med venner av og til. Det er utrolig godt å komme seg ut litt, om det så kun er for noen få timer. 

I hverdagen er det også avgjørende for oss å ha husarbeid og andre plikter jevnt fordelt mellom oss. Nattevåk har vi også delt på, men som oftest våkner begge to av seg selv. Prøver også å planlegge ved å f.eks frem klær til neste dag og lage matpakker om kvelden. 

Og en ting til: Senk kravene i hverdagen. Lag enkle middager, ta ting litt mer som de kommer. Det blir bedre ❤️

Anonymkode: d3deb...b61

Litt enig, men må si at vi har to barn. Vi har ikke familie eller venner som avlaster. Så det er mulig å klare seg uten.
 

Jeg har fleksibel jobb, men ikke han. Så når vi nå snart får nr 3, så kommer han til å jobbe 80% når vi begge er ferdig med permisjonene.

Men det hjelper med trening og egentid. 

Anonymkode: 9820d...e4a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner ikke dette. Å ha ett barn var jo som en lek. Riktignok var det mye oppstykket søvn første året, og syns mye løste seg etter fylte ett år. Etter det husker jeg det som mest kos :) Så kanskje dere kommer til et bedre sted snart. (Selv med to barn synes jeg at vi koser oss mye, jeg har mye egentid, osv. Har du en partner som bidrar på lik linje med deg? Er man sammen med en slask er det jo klart det blir tungt) 

Men du høres deprimert ut, og tror du må ta grep med deg selv, og også dere som par. Dere må være et team. Hjelpe hverandre. Ville hverandre vel! Hvis ikke blir det jo åpenbart dårlig. 

Men dere har ett barn. Det bør jo være mye rom for egentid f.eks? En kan jo helt fint ha barnet alene så den andre får "fri". Og så er det noe med innstillingen. Hva med å nyte den tiden man får sammen med barnet? Leke, trille, kose. Nei alt er ikke gøy, og mye kan være slitsomt, men dere er da i det minste sammen. Du er den viktigste for barnet! Vær den personen barnet trenger og gjør det til en fin ting. 

Det blir mindre sykdom etter hvert, de første månedene i bhg er verst. Og søvnen pleier å bli bedre etter hvert. Så det blir bedre! 

Andre konkrete tips kan være å gå litt ned i stilling, og etter hvert kan dere få en barnevakt som kan sitte en kveld en gang i blant. Så får dere litt partid. Men man kan jo også gjøre hyggelige parting hjemme, og også tenke at hyggelige familieopplevelser sammen med barnet er veldig verdifullt :)

Ta tak med søvnen til barnet. Få råd. Får dere det på plass vil nok mye løse seg. Og hvis ikke det hjelper er det dere som er problemet. Sorry. 

Anonymkode: 1b58c...609

  • Liker 1
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Litt enig, men må si at vi har to barn. Vi har ikke familie eller venner som avlaster. Så det er mulig å klare seg uten.
 

Jeg har fleksibel jobb, men ikke han. Så når vi nå snart får nr 3, så kommer han til å jobbe 80% når vi begge er ferdig med permisjonene.

Men det hjelper med trening og egentid. 

Anonymkode: 9820d...e4a

Er enig i at trening og egentid hjelper. Men har man f.eks problemer med å få nok søvn er det også lite overskudd til å få trent. Har man en jobb der man ikke har fleksibilitet er det vanskelig å få noe egentid. Og enda vanskeligere om man aldri har noen som kan hjelpe med barnepass. Er økonomien stram har man ikke mulighet til å gå ned i stilling. 

Anonymkode: d3deb...b61

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Syns mye løsnet ved 2-2,5 årsalderen. 

Anonymkode: 725d4...0bb

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

2.5 år var flott. En liten skapning som plutselig kunne snakke med deg, som alltid ville være med på eventyr❤️

Anonymkode: 60525...ed6

Er ikke det den værste trassalderen da?

Min på 2,5 er svært krevende, vil ikke, skriker, riper, nekter å ta på yttertøy, vil ikke sitte ved bordet å spise, gjør ting det vet det ikke får lov til som å kaste ting i trappen, tørke hendene på sofaen, vanskelig å legge, vanskelig å snakke til fornuft. Tenger hjelp med "alt".

Anonymkode: 5b9d4...f29

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...