Vanskelige tanker rundt graviditet

[AnonymBruker]

Gravid i uke 6. Svangerskapet kom som en overraskelse og det burde være en gledelig overraskelse. Vi har et barn på 2 år fra før og han er perfekt! 

Familielivet fungerer, men min mann har en tøff turnusjobb og er mye borte på kvelder og hele helger. Da er jeg alene med mini. 

Vi var i utgangspunktet enig om minst 2 barn siden vi har veldig liten familie og derfor ville skape vår egen.

Nå kjenner jeg derimot at jeg er så uendelig sliten. Sliten av å være alene med barnet. Sliten av å drasse på barnevogn og sliten av å legge familiekabal.

Endelig begynner gutten min å bli stor nok til å få til mye selv. Han har sluttet med bleie, vi kan gå korte turer uten vogn og han sover natten igjennom. Det er slutt på grytidlige morgener kl 04 og 05 og jeg kan ta 5 min på sofaen eller sette på en vaskemaskin mens han leker selv.

Nå skal jeg helt tilbake til start! Gruer meg helt sykt til søvnløse netter, babygråt og å stå opp lenge før morgengry igjen. Det blir 3 år til med den hersens vogna og 2-3 år til med bleier og stellebord.

Jeg vurderte abort. Men, min mann er så overlykkelig over denne graviditeten at jeg kan bare ikke gjøre det. Tar meg i å håpe på SA. Føler meg som et grusomt menneske. Føler meg ikke gravid for jeg venter bare på en SA. Får helt vondt av den stakkars lille inni meg som har en mamma som tenker sånn  

Vet ikke hekt hva jeg vil med dette. Var hos legen og håpet på et spørsmål om hva jeg tenker rundt dette, men hun bare gratulerte og begynte å fylle ut helsekort for gravide. Jeg hadde time på Amathea, men avlyste fordi abort uansett og i alle tilfeller er uaktuelt. Kan ikke fortelle mannen heller at jeg tenker sånn. Han er så glad og planlegger allerede navn til den lille.

Anonymkode: 2867f...6e9

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Gravid i uke 6. Svangerskapet kom som en overraskelse og det burde være en gledelig overraskelse. Vi har et barn på 2 år fra før og han er perfekt! 

Familielivet fungerer, men min mann har en tøff turnusjobb og er mye borte på kvelder og hele helger. Da er jeg alene med mini. 

Vi var i utgangspunktet enig om minst 2 barn siden vi har veldig liten familie og derfor ville skape vår egen.

Nå kjenner jeg derimot at jeg er så uendelig sliten. Sliten av å være alene med barnet. Sliten av å drasse på barnevogn og sliten av å legge familiekabal.

Endelig begynner gutten min å bli stor nok til å få til mye selv. Han har sluttet med bleie, vi kan gå korte turer uten vogn og han sover natten igjennom. Det er slutt på grytidlige morgener kl 04 og 05 og jeg kan ta 5 min på sofaen eller sette på en vaskemaskin mens han leker selv.

Nå skal jeg helt tilbake til start! Gruer meg helt sykt til søvnløse netter, babygråt og å stå opp lenge før morgengry igjen. Det blir 3 år til med den hersens vogna og 2-3 år til med bleier og stellebord.

Jeg vurderte abort. Men, min mann er så overlykkelig over denne graviditeten at jeg kan bare ikke gjøre det. Tar meg i å håpe på SA. Føler meg som et grusomt menneske. Føler meg ikke gravid for jeg venter bare på en SA. Får helt vondt av den stakkars lille inni meg som har en mamma som tenker sånn  

Vet ikke hekt hva jeg vil med dette. Var hos legen og håpet på et spørsmål om hva jeg tenker rundt dette, men hun bare gratulerte og begynte å fylle ut helsekort for gravide. Jeg hadde time på Amathea, men avlyste fordi abort uansett og i alle tilfeller er uaktuelt. Kan ikke fortelle mannen heller at jeg tenker sånn. Han er så glad og planlegger allerede navn til den lille.

Anonymkode: 2867f...6e9

Men du kan vel snakke med amatea likevel? Ikke fordi du vurderer abort men kan man ikke ha bare samtaler med de ang slike tanker? Eller driver de ikke med sånt? 

[AnonymBruker]

Tenker i denne situasjonen at det er naturlig at din mann går til sin leder og ber om tilpasset arbeidssituasjon. Småbarnsforeldre kan gå ned i prosent arbeidstid, dersom velferdsgrunner tilsier dette. Det synes jeg det høres ut som dere begge bør gjøre, dersom dere har råd til det. Les mer her: https://www.arbeidstilsynet.no/arbeidstid-og-organisering/arbeidstid/redusert-arbeidstid/

Anonymkode: 18271...2bf

[AnonymBruker]

Selvfølgelig kan du snakke med mannen din om hvordan du føler det! Akkurat som han deler sin glede med deg, må du kunne dele din bekymring med ham. Alt blir uansett bedre av å snakke om det. 

Anonymkode: 7d440...336

[AnonymBruker]

Du kan snakke med Amathea selv om du ikke planlegger abort, de er gode samtalepartnere. 

Da jeg ble gravid med nummer 2 (som var både ønsket og planlagt) fikk jeg også sterke følelser rundt at dette orker jeg ikke. Det gikk gradvis over og etterhvert gledet jeg meg like mye som med førstemann. Hvis dere ønsket to barn er det sikkert greit å bare hoppe i det mens dere enda er litt i tralten. Men husk at det er lov å snakke med mannen selv om han utelukkende gleder seg. Dere står jo i ganske ulik posisjon og det er viktig at han ser og forstår at det er tøft å være mye alene med barn. 

Anonymkode: b2cf6...167

[AnonymBruker]

Er også gravid med nr 2, med en på snart 2.

Du er bare i uke 6, jeg var helt utslitt i første trimester. Jeg har alltid syntes det har vært det verste trimesteret, rett og slett pga hormoner og energitap. Er i slutten av andre trimester nå, og det er blitt bedre. 

Anonymkode: ef4e1...ecd

[AnonymBruker]

Fint at far gleder seg, og da høres det ut som at dere må sette dere ned for å planlegge for Familien AS med et nytt medlem. Det kan ikke være sånn at han skal kunne styre på som før og du sitte igjen med arbeidet alene i hans turnus. Det er ikke alle turnuser som er like forenlige med familieliv.

Anonymkode: ce447...037