Gå fra samboer pga sykdom

[AnonymBruker]

Jeg føler meg som verdens verste menneske men jeg klarer ikke dette lengre.

Vi har vært sammen i 15 år og har to små barn. Han har vært kronisk syk siden han var 15, men ok fungerende. 
 

Det siste halve året har alt «gått i grus». Han sliter veldig med helsen og det er ingenting å gjøre med og han er sengeliggende 22 timer i døgnet. 
 

Slikt blir jo psyken også beksvart av og selv om han prøver hardt å ikke «smitte» meg, så gjør det jo det. Jeg gruer meg hver dag for å høre ståa eller hvordan natten har vært. 
Jeg vil ikke være hjemme lengre og bruker hver en anledning jeg kan til å stikke ut til venninner etc. 

Han er så oppslukt i egen helse at han ser meg ikke. Ser ikke hvor vondt jeg har det og at jeg flere ganger sitter og hulkgråter fordi jeg er så fortvilet. Jeg er 100% alenemor men samtidig ikke. Ingen rundt oss forstår hva vi går igjennom heller uansett hvor mye jeg forklarer. 

Vi aner jo ikke forløpet på dette og hva framtiden bringer. Legen min sykmeldte meg i høst fordi jeg er utbrent. Så jeg går jo for halv maskin jeg også, klarer verken sove eller slappe av.  Med tiden har jo jeg også blitt deprimert og blir medisinert for det, noe som hjelper veldig. Ellers vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Det gjør meg takk og lov litt kald og gir meg «whatever»-holdning. 
 

Det er ufattelig synd på han, men jeg må være egoistisk også. Jeg klarer ikke å være mamma, klagemur, støtteapparat og samboer samtidig. Jeg ligger jo nede for telling selv og blir ABSOLUTT ikke bedre av at han er så dårlig. Jeg må holde hodet over vann slik at barna har det bra og det bruker jeg meg helt opp på. Jeg har ikke noe mer igjen til han når kvelden kommer. 

Jeg vet ikke hva jeg vil fram til egentlig. Jeg er et stygt egoistisk menneske som vil gå fra noen for noe de ikke kan noe for, men samtidig er dette livet mitt. Skal dette bli framtiden min? Alltid være alene med barna, alltid lage middag, alltid rydde og vaske, alt av kjøring ja alt? Jeg gir og gir og gir og får «ingenting» tilbake og jeg utslitt. Langt forbi utslitt.

Jeg kunne trengt litt omsorg i livet jeg også. Noen som kunne tatt litt vare på meg. Trenger ikke være noe mer enn at jeg hadde fått sovet ut en dag ei helg. Laget en frokost til meg. Spurt meg om det er noe jeg trenger. Ikke være den sterke hele tiden. Jeg er ikke sterk lenger, jeg er et vrak. 

(For ordens skyld: Vi er i dialog med helsestasjonen vedrørende hjelp med avlastning via familie)

Anonymkode: 9517b...0dd

[AnonymBruker]

Huff, det er tøft. Faren til mitt barn var også veldig syk psykisk, klarte ikke å bidra med noe eller ta vare på barnet, og vi hadde heller ikke noe forhold pga sykdommen hans. Jeg ble mer som en pleier den siste perioden. Det er grunnen til at det ble slutt. Veldig trist for ham, for han er ikke i stand til å ta seg av barnet. Men for meg - en vanvittig befrielse og jeg har det så utrolig mye bedre nå. Jeg brukte ca 1 år på å bli klar for å gå, og brukte noen mnd på å sørge over at det ikke gikk etterpå. Men for en lettelse. Har aldri hatt det så bra før. Har god kontakt med ham og han kommer på besøk ca 1 gang i uka. Vi håper han blir frisk nok til å kunne ha barnet på besøk osv i framtida. 

Regner med at du også vil bli 100% alenemor om det blir slutt mellom dere - men da også på papiret? Jeg syns det er mye lettere å være alene, enn å være en pleier og nær pårørende i tillegg, særlig når det gjelder depresjon og psykiske ting. 

Før det ble slutt måtte jeg "detache" og skru av empatien for ham bare for å klare å ha nok omsorg for barnet (som var baby da). Mitt fulle fokus var å gjøre det beste for barnet, og det gjorde valget mitt mye lettere - egentlig var det bare én mulig løsning til slutt. Jeg hadde god støtte hos psykologen på helsestasjonen fortsatt. 

Lykke til, håper det blir bedre snart på en eller annen måte.

Anonymkode: 276ed...100

[AnonymBruker]

Jeg tror absolutt du bør vurdere å flytte fra hverandre - for godt eller i en periode. Klem til deg!!! 🥰🥰🥰

Anonymkode: c6a0c...a07

[mommyaka]

Har han mulighet for å få hjemme hjelp av kommunen? At du kan bli litt avlastning?

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg føler meg som verdens verste menneske men jeg klarer ikke dette lengre.

Vi har vært sammen i 15 år og har to små barn. Han har vært kronisk syk siden han var 15, men ok fungerende. 
 

Det siste halve året har alt «gått i grus». Han sliter veldig med helsen og det er ingenting å gjøre med og han er sengeliggende 22 timer i døgnet. 
 

Slikt blir jo psyken også beksvart av og selv om han prøver hardt å ikke «smitte» meg, så gjør det jo det. Jeg gruer meg hver dag for å høre ståa eller hvordan natten har vært. 
Jeg vil ikke være hjemme lengre og bruker hver en anledning jeg kan til å stikke ut til venninner etc. 

Han er så oppslukt i egen helse at han ser meg ikke. Ser ikke hvor vondt jeg har det og at jeg flere ganger sitter og hulkgråter fordi jeg er så fortvilet. Jeg er 100% alenemor men samtidig ikke. Ingen rundt oss forstår hva vi går igjennom heller uansett hvor mye jeg forklarer. 

Vi aner jo ikke forløpet på dette og hva framtiden bringer. Legen min sykmeldte meg i høst fordi jeg er utbrent. Så jeg går jo for halv maskin jeg også, klarer verken sove eller slappe av.  Med tiden har jo jeg også blitt deprimert og blir medisinert for det, noe som hjelper veldig. Ellers vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Det gjør meg takk og lov litt kald og gir meg «whatever»-holdning. 
 

Det er ufattelig synd på han, men jeg må være egoistisk også. Jeg klarer ikke å være mamma, klagemur, støtteapparat og samboer samtidig. Jeg ligger jo nede for telling selv og blir ABSOLUTT ikke bedre av at han er så dårlig. Jeg må holde hodet over vann slik at barna har det bra og det bruker jeg meg helt opp på. Jeg har ikke noe mer igjen til han når kvelden kommer. 

Jeg vet ikke hva jeg vil fram til egentlig. Jeg er et stygt egoistisk menneske som vil gå fra noen for noe de ikke kan noe for, men samtidig er dette livet mitt. Skal dette bli framtiden min? Alltid være alene med barna, alltid lage middag, alltid rydde og vaske, alt av kjøring ja alt? Jeg gir og gir og gir og får «ingenting» tilbake og jeg utslitt. Langt forbi utslitt.

Jeg kunne trengt litt omsorg i livet jeg også. Noen som kunne tatt litt vare på meg. Trenger ikke være noe mer enn at jeg hadde fått sovet ut en dag ei helg. Laget en frokost til meg. Spurt meg om det er noe jeg trenger. Ikke være den sterke hele tiden. Jeg er ikke sterk lenger, jeg er et vrak. 

(For ordens skyld: Vi er i dialog med helsestasjonen vedrørende hjelp med avlastning via familie)

Anonymkode: 9517b...0dd

Hadde jeg vært samboeren din hadde jeg latt deg gå. For din egen del. Hvis han elsker deg syns jeg det er riktig

Endret 11 timer siden av Maleficenta

[AnonymBruker]

Du ønsker ikke å stille opp for et sykt menneske.

Det sier mest om deg.

Anonymkode: e09dd...624

[AnonymBruker]

Dere er bare samboere. Dere har ikke lovet å stå ved hverandres side i gode og onde dager, så det er jo ikke sånn at du skylder han noe?

Anonymkode: 5689f...7e9

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du ønsker ikke å stille opp for et sykt menneske.

Det sier mest om deg.

Anonymkode: e09dd...624

Nå er du slem. Ts har i flere år ofret sin egen helse fordi hun har stilt opp som bare juling. 

[AnonymBruker]

Hvis han er så syk, burde han vært på noe rehabilitering/helsesenter/innlagt? Får han ordentlig legehjelp? Er dette kronisk? Kommer han til å dø av det, eller leve sånn resten av livet?

Anonymkode: bf518...fee

[AnonymBruker]

Hvorfor tror du det blir lettere å bo aleine?  Du må jo fortsatt legge til rette for at far kan ha samvær uansett, og økonomien blir jo antagelig dårlig for dere begge.

Anonymkode: 75d9e...826

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Dere er bare samboere. Dere har ikke lovet å stå ved hverandres side i gode og onde dager, så det er jo ikke sånn at du skylder han noe?

Anonymkode: 5689f...7e9

Han er far til barna hennes. Det er en større forpliktelse enn ekteskap. 

Anonymkode: 75d9e...826

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Du ønsker ikke å stille opp for et sykt menneske.

Det sier mest om deg.

Anonymkode: e09dd...624

Dette overser du glatt, ts. Dette er laverestående menneske med behov for å trøkke ned andre. Hev deg over det. 

Anonymkode: 8200c...7cd

[AnonymBruker]

Huff dette høres veldig vondt ut for alle parter. Helsevesenet må vel ha noe mer å si? Har han fått en second opinion? Vært på mestringskurs/ rehabilitering? Prøvd psykolog for å få hjelp til å mestre dette? Når psyken også er påvirket, er det ikke nødvendigvis så lett i vite hva som skyldes hva. Selv om sykdommen eventuelt kom først. Dette påvirker hverandre gjensidig negativt, selv om det er forståelig at det kan bli sånn. 
 

Men er du dritt lei, så er du dritt lei. Det har gått løs på din helse også, og noen må tross alt ta seg av barna blant annet oppi dette. 
 

Hadde det vært en mulighet å startet med å bo fra hverandre en periode i første omgang? Dere har jo vært sammen i veldig mange år. Ingen som har sagt dette er varig heller, slik jeg forstår det. Men dere bør ikke dra dette ut lenger sånn det er nå, for det høres uutholdelig ut. 

Anonymkode: 37f19...5e1

[AnonymBruker]

Men, du valgte en eviglang forbindelse til en kronisk syk mann da du valgte ham som barnefar. 

Hva synes ungene om at far ligger syk hele døgnet, hvordan ser du for deg at eventuelt samvær skal foregå med han som er sengeliggende? 

Anonymkode: 0de23...8ab

[Stor pike]

Jeg gikk fra en syk mann. Vi var ikke et par på flere år. Det var mye klaging og sutring. Ja, jeg syntes synd på ham og det skjærer meg i hjertet at sønnen vår sliter med det samme. Ja, han var plaget da vi traff hverandre, men det ble verre og verre og til slutt uoverkommelig. 

TS, du må ta vare på deg selv og barna. Du bør også sjekke med kommunen din om de har pårørende kurs. Det er svært nyttig og bevisstgjørende. 

[Ulven]

Brutalt som det er må du redde deg selv før du kan redde andre. Her er du på full vei ned i dypet selv, og da må du ta ansvar slik at du og barna ikke blir mer skadelidende enn dere allerede er blitt. 

[AnonymBruker]

Kanskje det kan gå an å prøve med litt «tough love»? Forklar han at dette er en tøff situasjon for deg og, og at du ikke bare kan støtte han, men at du også trenger han støtte og oppmuntring. At hvis dere skal klare dette sammen, så må han faktisk også støtte deg. Forskning viser at det å være til nytte for noen andre gir mange positive helsegevinster både psykisk og fysisk, så jeg vil tro at han faktisk vil ha godt av å kjenne på at han tross alt kan gi deg mental støtte og oppmuntring, om ikke noe annet. Men spørsmålet er jo om det holder for deg for å klare å stå i det da.

I denne situasjonen kan du jo godt også sjekke med kommunen om de har noen støtteordninger som dere kan benytte dere av, som flere andre nevner her. Hadde han vært alene så hadde jo det offentlige måttet stille opp her.

Anonymkode: 9a9ca...498

[AnonymBruker]

Han er ikke lenger den du ble sammen med. Da tenker jeg det er lov å avslutte selv om det gjør vondt. Du har barn du skal ha overskudd til også. 

Anonymkode: 0b014...98b

[Enmanelskeråhate]

Blir det noe mindre å gjøre hvis du flytter ut med barna da?  Jobbe kommer jo i tillegg også? 
 

[Dettevarhåpløst]

På fly er regelen å ta på sin egen maske før du hjelper andre. Det er en grei huskeregel i livet også. Du må ta vare på deg selv først.