Borderline?

[AnonymBruker]

Hei, jeg er en kvinne på snart 44. Har levd sammen med samboeren min i snart 15 år. Ila disse årene har det vært mye turbulent. Det startet tidlig, en uke etter at jeg flyttet inn hos han, som lyn fra klar himmel. På dette tidspunktet hadde jeg fått problemer med helsen, klarte ikke jobbe, klarte ikke noe i leiligheten etc. Ble operert tidlig i forholdet vårt pga helsemessige årsaker. Det første jeg reagerte på var at han ville kaste meg ut og truet mye med det hver gang jeg reagerte på noe ved hans oppførsel. Feks kunne jeg spørre hvorfor er du sint, hva er det som skjer, hva har jeg gjort? Noe som kunne resultere i voldsomme krangler og trusler. Det var traumatisk den gangen, spesielt siden jeg var mye sengeliggende og ikke hadde familie eller venner i den nye byen jeg hadde flyttet til. Det har ikke blitt bedre, men mye verre. Han blir ofte sint for ingenting, man skulle tro jeg har gjort alvorlige ting mot han i forh til måten han reagerer på. Opptil flere ganger i uken kan han bli sint og tydelig irritert for ingenting. Om han omgås andre er han stort sett blid, men man merker tydelig at det er noe dersom man kjenner han. Jeg tror de fleste liker han og at han aldri snakker sånn til noen andre enn meg. I starten skjønte jeg helt ærlig ikke hva som skjedde, ble ofte sittende å gråte fordi jeg ikke skjønte hva jeg hadde gjort galt. Han kan gå fra super blid til helt iskald og svart i blikket på et blunk. En periode for noen år siden, var det så ille at han til slutt gikk til legen som henviste til psykiater. Psykiateren har gitt han diagnosen Borderline. Dette virker utrolig rart, siden han overhodet ikke har noen redsel for å bli forlatt. Det som stemmer er det ekstremt varierende humøret hans og det at han ikke bryr seg om konsekvenser. Det har gått så langt, pågått over så lang tid, at jeg klarer ikke fungere normalt. Mye av det som har skjedd i forholdet har resultert i at jeg aldri kommer til å få barn. Har ingen venner, lite kontakt med noen, vi har flyttet til et avsidesliggende sted fordi han ville. Nå er jeg mer isolert enn noen gang. Har gitt opp mye. Han kan være så slem med ting han sier, truer med og bruker i mot meg. Hvordan jeg sitter, hvordan jeg snakker, at jeg er uegnet som mor, at jeg er gal, alt jeg sier er idiotisk, at han skjemmes av måten jeg snakker på eller måten jeg er på, han kan herme, gestikulere og da er han veldig truende. Han kan slå seg selv hardt i hodet når jeg snakker for å vise hvor dum han syns jeg er. Klapper i hendene, kaster og slår rundt med armene. Han har slått meg, truet med ting. Men det er ikke noe han gjør ofte. Om jeg klager på oppførselen hans, kan han dra frem traumatiske opplevelser jeg har hatt både i oppvekst og tenårene. Føler at jeg ikke eksisterer lengre, det har slitt sånn på både det mentale og det fysiske, at jeg klarer ikke helt se slutten på dette. Føler meg forvirret store deler av tiden. Har prøvd å snakke med fastlegen, til og med byttet lege. Men det er lite forståelse eller hjelp å få siden jeg har andre fysiske problemer. Føler at jeg sitter fast i noe jeg aldri kommer meg ut av.  Jeg vet hvordan dette høres ut, men jeg lurer fins det håp for sånne som meg? Er det noen her som har opplevd noe lignende og hva gjorde dere?

Anonymkode: 426ef...969

[AnonymBruker]

Terapi. Evt parterapi.

Anonymkode: 9fc50...e89

[AnonymBruker]

Fy faen. Ekkelt å lese. Å VELDIG mye likheter fra et forhold jeg var i. Jeg holdt ut kun i tre år. Men det er de tre verste årene av mitt liv. De menneskene er monstre rett og slett

Anonymkode: e7072...987

[HMK]

Det eneste som hjelper deg er å forlate han. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er en cluster B variant av personlighetsforstyrrelsene og det er ikke verdt å la seg ødelegge av slike mennesker. 

Og man kan ha flere av dem samtidig. Det er ikke utenkelig at han også er narcistist. 

Endret 4 timer siden av HMK

[AnonymBruker]

Det er han som gjør deg syk. Fortsetter du å være med han, vil du bli sykere og dermed enda mer avhengig av han - fanget! Forlater du han, så vil det bli bedre. Litt kjærlighetssorg i starten, gjerne. Men så er det veien oppover til normalen igjen, hvor du kan jobbe og være lykkelig

Anonymkode: b9ee4...c23

[AnonymBruker]

Du er utsatt for vold og det kommer ikke til å bli bedre i dette forholdet. 

Ja, jeg vet det er vanskelig å gå. Ring VO-linjen eller nærmeste krisesenter for veiledning. Det er bare du som kan ta ansvaret for ditt liv. 

Anonymkode: eb23e...f21