Flere utbrente men fortsatt i jobb som føler dette?

[AnonymBruker]

Var usikker på om jeg skulle poste her eller på familie.

Jeg har vært en people pleaser i hele mitt litt.

I sosiale sammenhenger har jeg satt meg selv til side og latt andre ta styringen og latt andre få skinne.

Jeg har en velmenende men dominerende mor. Jeg er litt redd henne og har alltid levert når jeg er med henne.

Jeg er nå en utbrent, men fortsatt i 100% jobb. Fordi det er ikke jobben, men mitt privatliv som har brent meg ut.

Jeg får panikk av sosiale situasjoner som krever mer enn en liten stund av meg.

Mitt gamle jeg kunne please andre i dager/uker. Nå holder jeg maks ut et par timer.

Jeg orker ikke sitte i lange middagsbesøk, etterfulgt av å sosial prat i timesvis til over midnatt der andre overstyrer meg. Orker det ikke.

Jeg orker ikke invitere, fordi jeg vet ikke når de går.

I ettermiddag kom en person jeg er glad i innom. Men selv med dette menneske så fikk jeg panikk etter 15 minutter og håpte personen snart dro hjem.

Mulig jeg er et forferdelig menneske. Det jeg lurer på, er om andre har kjent på det samme?

 

Anonymkode: c31a1...d01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Var usikker på om jeg skulle poste her eller på familie.

Jeg har vært en people pleaser i hele mitt litt.

I sosiale sammenhenger har jeg satt meg selv til side og latt andre ta styringen og latt andre få skinne.

Jeg har en velmenende men dominerende mor. Jeg er litt redd henne og har alltid levert når jeg er med henne.

Jeg er nå en utbrent, men fortsatt i 100% jobb. Fordi det er ikke jobben, men mitt privatliv som har brent meg ut.

Jeg får panikk av sosiale situasjoner som krever mer enn en liten stund av meg.

Mitt gamle jeg kunne please andre i dager/uker. Nå holder jeg maks ut et par timer.

Jeg orker ikke sitte i lange middagsbesøk, etterfulgt av å sosial prat i timesvis til over midnatt der andre overstyrer meg. Orker det ikke.

Jeg orker ikke invitere, fordi jeg vet ikke når de går.

I ettermiddag kom en person jeg er glad i innom. Men selv med dette menneske så fikk jeg panikk etter 15 minutter og håpte personen snart dro hjem.

Mulig jeg er et forferdelig menneske. Det jeg lurer på, er om andre har kjent på det samme?

 

Anonymkode: c31a1...d01

Denne skulle postes under vennskap og sosiale relasjoner🙈

Anonymkode: c31a1...d01

[AnonymBruker]

Dette tenker jeg ganske mange sliter med, ts. En psykolog sa jo for ikke så lenge siden at mange utbrente egentlig bare trenger en skilsmisse. Du trenger det fra din mor, men det er jo en like relevant person å skille seg fra som fra enhver annen relasjon.

Men uansett: nå har du krysset en ekstrem viktig grense. Du er både klar over hva som skjer, hvorfor det skjer, hvem som forårsaker det og hvordan det påvirker deg. Du er blitt problemet bevist. Du har identifisert det.

Du er dermed klar for å gjøre noe med det. Og det kan du. Det er intet i verden som forplikter deg til å fortsette å ha kontakt med noen som helst. Ditt liv - ditt valg. Og om du ønsker fortsette ha kontakt med folk? Ditt liv - dine grenser.

Du er med andre ord klar for å lære deg selv helt normal grensesetting. For det lærer ikke foreldre som dine bort. Da ville de jo ikke ha et offer, ville de vel? Om du behøver bistand til å lærer hva grensesetting er, hvordan du implementerer det og hvilke konsekvenser det medfører at du må og skal stå i så søk bistand. Om du må sykemelde deg fra jobben for å få tid til å være alene og tenke på å endre handlingsmønster og relasjoner? Ok, snakk med legen om det.

Og om du får gjester du ikke vil ha i hus? Avvis dem i døren. Det er normalt høflig å si nei. Og alt annet enn «ok» er uhøflig som respons. Vil du ha gjester, men ikke at de sitter mer enn 1-2 timer? Be dem gå. Det er helt normalt høflig å be folk gå. Det eneste de kan si i retur som er høflig er «det var hyggelig å treffes!» 

Anonymkode: e497c...978

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette tenker jeg ganske mange sliter med, ts. En psykolog sa jo for ikke så lenge siden at mange utbrente egentlig bare trenger en skilsmisse. Du trenger det fra din mor, men det er jo en like relevant person å skille seg fra som fra enhver annen relasjon.

Men uansett: nå har du krysset en ekstrem viktig grense. Du er både klar over hva som skjer, hvorfor det skjer, hvem som forårsaker det og hvordan det påvirker deg. Du er blitt problemet bevist. Du har identifisert det.

Du er dermed klar for å gjøre noe med det. Og det kan du. Det er intet i verden som forplikter deg til å fortsette å ha kontakt med noen som helst. Ditt liv - ditt valg. Og om du ønsker fortsette ha kontakt med folk? Ditt liv - dine grenser.

Du er med andre ord klar for å lære deg selv helt normal grensesetting. For det lærer ikke foreldre som dine bort. Da ville de jo ikke ha et offer, ville de vel? Om du behøver bistand til å lærer hva grensesetting er, hvordan du implementerer det og hvilke konsekvenser det medfører at du må og skal stå i så søk bistand. Om du må sykemelde deg fra jobben for å få tid til å være alene og tenke på å endre handlingsmønster og relasjoner? Ok, snakk med legen om det.

Og om du får gjester du ikke vil ha i hus? Avvis dem i døren. Det er normalt høflig å si nei. Og alt annet enn «ok» er uhøflig som respons. Vil du ha gjester, men ikke at de sitter mer enn 1-2 timer? Be dem gå. Det er helt normalt høflig å be folk gå. Det eneste de kan si i retur som er høflig er «det var hyggelig å treffes!» 

Anonymkode: e497c...978

Takk. Kloke ord🫶

Anonymkode: c31a1...d01

[AnonymBruker]

People pleasere er først parent pleasere. 

Å være en people pleaser er skadelig, manipulerende og en form for psykisk og relasjonell uhelse. Det er ikke din feil, men det er ditt ansvar å rydde opp i. Jeg anbefaler profesjonell hjelp slik at du slipper å ha det slik. Du er absolutt ikke et forferdelig menneske, du har lært å sette andres behov først for å holde deg selv trygg, og det tar enormt med energi å dempe sitt eget lys, sine egne ønsker. Mange som sliter med dette sliter også med å vite hva de selv vil, og å følge egne grenser og behov. 

Du fortjener et liv med mer energi, som er ditt eget, på dine premisser. 

Anonymkode: 66805...c0e

[AnonymBruker]

«Så hyggelig at du kom spontant innom. Jeg har en annen avtale om tre kvarter, så du kan bli en halvtimes tid.»

«Takk for invitasjon til middag. Jeg kommer gjerne. Jeg har et tidlig møte på jobben dagen etter, så jeg reiser hjem kl. 23. Gleder meg til å komme!»

Sett tydelige grenser. Alle andre gjør det, du har bare ikke lært det fordi foreldrene dine ikke kan det. 

Anonymkode: 5c0c4...5f8