Psykisk syk mann, nekter behandling. Noen som kan hjelpe meg å forstå?

[AnonymBruker]

Han nekter legehjelp. Jeg er overbevist om at han sliter med noe. Kan noen av dere som orker å lese kanskje se om dere kjenner igjen noen symptomer, eller har lignende erfaring? Hvilken diagnose kan det være?

Han har vært ærlig på at han tidvis har angst. Angst når han mister kontroll. Mye tankekjør. Tenker fort negativt. Trenger system og orden rundt seg for å ha det bra. Blir i perioder veldig sur på meg når (i mitt hode normale ting) ikke er på sin plass. Feks i går fikk jeg en skyllebøtte fordi jeg glemmer å skru av lys, han fant stearin som var dryppet, jeg glemte noe i kjøleskapet. Han sier jeg er en byrde. I perioder der jeg opplever at han har det bedre psykisk er han mer tolerant. Han drikker alkohol, i hverdagen også. Han gjør dette for å slappe av og fordi han mener han tenker klarere. Han er opptatt av økonomi. Hvordan andre har det. I dårlige perioder sammenligner han seg med andre. I form av hvor vellykket han er versus andre. Dersom barna har en dårlig dag og utagerer med å svare frekkt eller andre ting som skjer av og til,  tåler han det dårlig. Blir selvkritisk og er rask med å gi konsekvenser. Jeg føler han tenker veldig svart/ hvitt. I perioder er han veldig opptatt av sex. Han skal da også helst ha analsex... han liksom må ha det, og maser til det skjer. Han snur alle diskusjoner... det handler fort om meg. Lite selvinnsikt på når han sårer meg. Han straffer meg i disse periodene med å være passiv aggressiv. Jeg gir desverre ofte etter da situasjonen bedrer seg litt. I bedre perioder er han vennligere,  mildere, lettere å snakke med. Jeg er så sliten!! Jeg er lei av å føle meg dårlig og mindre verdt enn han. Samtidig synes jeg synd på han. Kan det være angst/ depresjon? Bipolar? Beklager rotete tekst. Skriver litt i affekt etter nok en runde der han er spydig og jeg blir lei meg. Han nekter for at oppførselen hans er sur...

Anonymkode: 08f96...4ab

[AnonymBruker]

Sier han hvorfor han nekter helsehjelp mtp angsten?

Du skriver at han har tankekjør, tenker negativt.

Synes han ikke at det er ett problem? Er det liksom greit for han å ha det slik?

Og synes han det er greit mtp barna deres?

 

Det du beskriver er veldig generelt, altså det å kjefte, ha dårlig tålmodighet osv, betyr ikke diagnose.

 

 

Jeg hadde satt meg ned å hatt en ordentlig prat når han er i det mer positive hjørne.

Anonymkode: c5f8c...8cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Sier han hvorfor han nekter helsehjelp mtp angsten?

Du skriver at han har tankekjør, tenker negativt.

Synes han ikke at det er ett problem? Er det liksom greit for han å ha det slik?

Og synes han det er greit mtp barna deres?

 

Det du beskriver er veldig generelt, altså det å kjefte, ha dårlig tålmodighet osv, betyr ikke diagnose.

 

 

Jeg hadde satt meg ned å hatt en ordentlig prat når han er i det mer positive hjørne.

Anonymkode: c5f8c...8cd

Har forsøkt flere ganger i fredstid å motivere han til å søke hjelp. Jeg skjønner jeg bare får frem en brøkdel her. Men hovedproblem opplever jeg kanskje er plutselige humørsvingninger der hvert humør varer en viss tid. Behov for orden og kontroll. Mye irritabilitet og finner mye feil med meg. Hans problemer er pga meg. Mye tankekjør og perioder med angst. Angsten trigget av å ikke ha kontroll. Misbruker alkohol. Selvmedisinerer.

Mtp hjelp sier han at han ikke trenger det. Jeg må endre meg. Da hadde han hatt det fint. Jeg klarer altså nå opp til hans standard. Og hvis jeg bedrer en ting finner han på noe nytt. Han leter etter feil virker det som.

Barna skal ikke ha det slik lengre. Jeg nærmer meg å stille et ultimatum. Men kjenner på en sånn håpløshet fordi jeg elsker han. Og tror han ville kunne blitt god med litt mer hjelp.

Anonymkode: 08f96...4ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har forsøkt flere ganger i fredstid å motivere han til å søke hjelp. Jeg skjønner jeg bare får frem en brøkdel her. Men hovedproblem opplever jeg kanskje er plutselige humørsvingninger der hvert humør varer en viss tid. Behov for orden og kontroll. Mye irritabilitet og finner mye feil med meg. Hans problemer er pga meg. Mye tankekjør og perioder med angst. Angsten trigget av å ikke ha kontroll. Misbruker alkohol. Selvmedisinerer.

Mtp hjelp sier han at han ikke trenger det. Jeg må endre meg. Da hadde han hatt det fint. Jeg klarer altså nå opp til hans standard. Og hvis jeg bedrer en ting finner han på noe nytt. Han leter etter feil virker det som.

Barna skal ikke ha det slik lengre. Jeg nærmer meg å stille et ultimatum. Men kjenner på en sånn håpløshet fordi jeg elsker han. Og tror han ville kunne blitt god med litt mer hjelp.

Anonymkode: 08f96...4ab

Aldri *

Anonymkode: 08f96...4ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har forsøkt flere ganger i fredstid å motivere han til å søke hjelp. Jeg skjønner jeg bare får frem en brøkdel her. Men hovedproblem opplever jeg kanskje er plutselige humørsvingninger der hvert humør varer en viss tid. Behov for orden og kontroll. Mye irritabilitet og finner mye feil med meg. Hans problemer er pga meg. Mye tankekjør og perioder med angst. Angsten trigget av å ikke ha kontroll. Misbruker alkohol. Selvmedisinerer.

Mtp hjelp sier han at han ikke trenger det. Jeg må endre meg. Da hadde han hatt det fint. Jeg klarer altså nå opp til hans standard. Og hvis jeg bedrer en ting finner han på noe nytt. Han leter etter feil virker det som.

Barna skal ikke ha det slik lengre. Jeg nærmer meg å stille et ultimatum. Men kjenner på en sånn håpløshet fordi jeg elsker han. Og tror han ville kunne blitt god med litt mer hjelp.

Anonymkode: 08f96...4ab

Kunne dere fått sammen til terapi? Bare for at han skal få litt drahjelp?

Er det kompiser eller familiemedlemmer som du kan prate med som kan prate med din mann igjen? Så kanskje han får litt annet perspektiv siden noen andre enn kona sier det liksom?

Anonymkode: c5f8c...8cd

[AnonymBruker]

Kanskje du ts burde oppsøke lege? Sånn siden du er overbevist om at det er noe galt med han? Uten at du har de nødvendige kvalifikasjonene til å bedømme dette? Kanskje mannen din bare er lei at alt skal gå på dine premisser? Og at han bare ikke ønsker konfrontere deg med dette da han ikke vil skape bråk? Folk her inne lever seriøst helt i sin egen bobble. 

Anonymkode: df130...3f4

[megda]

Jeg ville foreslått å spørre om han kan gjøre det for deg, siden du mener det kan ha verdi for samlivet deres. Hva er det verste som kan skje dersom han oppsøker en terapeut? han dør jo ikke. om det ikke fungerer så har han i hvertfall gjort det også slipper han "mas" fra deg.

Mange menn har problemer med å akseptere at de kanskje ikke er kompetente, og ser på det å søke hjelp som et nederlag for deres rolle som mann. Dette kan oppleves som et press på den maskuline selvfølelsen, noe som ofte føles avslørende og kan treffe for nært et følelsesliv som hindrer deres funksjon i hverdagen. Det er en grunn til at noen menn har utviklet disse strategiene for å kunne fungere, men det er dessverre langt fra optimalt.

dette metaperspektivet er også noe han selv muligens ikke vil anerkjenne eller se i kontekst til sin egen atferd og det er også grunnen til at han durer på i samme sporet som han alltid har gjort. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kanskje du ts burde oppsøke lege? Sånn siden du er overbevist om at det er noe galt med han? Uten at du har de nødvendige kvalifikasjonene til å bedømme dette? Kanskje mannen din bare er lei at alt skal gå på dine premisser? Og at han bare ikke ønsker konfrontere deg med dette da han ikke vil skape bråk? Folk her inne lever seriøst helt i sin egen bobble. 

Anonymkode: df130...3f4

Hvordan går noe etter mine premisser? Det er han som styrer showet her hjemme. Jeg er overbevist etter lang tid med dette. Det oppleves ikke friskt.. men klart, jeg kan ta feil. Ts

Anonymkode: 08f96...4ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Han nekter legehjelp. Jeg er overbevist om at han sliter med noe. Kan noen av dere som orker å lese kanskje se om dere kjenner igjen noen symptomer, eller har lignende erfaring? Hvilken diagnose kan det være?

Han har vært ærlig på at han tidvis har angst. Angst når han mister kontroll. Mye tankekjør. Tenker fort negativt. Trenger system og orden rundt seg for å ha det bra. Blir i perioder veldig sur på meg når (i mitt hode normale ting) ikke er på sin plass. Feks i går fikk jeg en skyllebøtte fordi jeg glemmer å skru av lys, han fant stearin som var dryppet, jeg glemte noe i kjøleskapet. Han sier jeg er en byrde. I perioder der jeg opplever at han har det bedre psykisk er han mer tolerant. Han drikker alkohol, i hverdagen også. Han gjør dette for å slappe av og fordi han mener han tenker klarere. Han er opptatt av økonomi. Hvordan andre har det. I dårlige perioder sammenligner han seg med andre. I form av hvor vellykket han er versus andre. Dersom barna har en dårlig dag og utagerer med å svare frekkt eller andre ting som skjer av og til,  tåler han det dårlig. Blir selvkritisk og er rask med å gi konsekvenser. Jeg føler han tenker veldig svart/ hvitt. I perioder er han veldig opptatt av sex. Han skal da også helst ha analsex... han liksom må ha det, og maser til det skjer. Han snur alle diskusjoner... det handler fort om meg. Lite selvinnsikt på når han sårer meg. Han straffer meg i disse periodene med å være passiv aggressiv. Jeg gir desverre ofte etter da situasjonen bedrer seg litt. I bedre perioder er han vennligere,  mildere, lettere å snakke med. Jeg er så sliten!! Jeg er lei av å føle meg dårlig og mindre verdt enn han. Samtidig synes jeg synd på han. Kan det være angst/ depresjon? Bipolar? Beklager rotete tekst. Skriver litt i affekt etter nok en runde der han er spydig og jeg blir lei meg. Han nekter for at oppførselen hans er sur...

Anonymkode: 08f96...4ab

Jeg tror ikke du skal fokusere så mye på å forstå. Jeg har erfaring med en kone som hadde det på dette viset. Traumer fra barndommen o.s.v. kjempet lenge for å få henne til å ta i mor hjelp. Hun gikk til behandling i 3 år og skjulte for meg at hun ikke egentlig ønsket dette. Man lever gjerne i håpet når det er slik, men det beste jeg kunne gjøre var å forlate henne. Skulle gjort det mye tidligere.

Erfaringen jeg sitter igjen med er at det ikke blir bedre når man ikke ser hva man sliter med selv og ikke ønsker hjelp.

Anonymkode: 39c77...686

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Han nekter legehjelp. Jeg er overbevist om at han sliter med noe. Kan noen av dere som orker å lese kanskje se om dere kjenner igjen noen symptomer, eller har lignende erfaring? Hvilken diagnose kan det være?

Han har vært ærlig på at han tidvis har angst. Angst når han mister kontroll. Mye tankekjør. Tenker fort negativt. Trenger system og orden rundt seg for å ha det bra. Blir i perioder veldig sur på meg når (i mitt hode normale ting) ikke er på sin plass. Feks i går fikk jeg en skyllebøtte fordi jeg glemmer å skru av lys, han fant stearin som var dryppet, jeg glemte noe i kjøleskapet. Han sier jeg er en byrde. I perioder der jeg opplever at han har det bedre psykisk er han mer tolerant. Han drikker alkohol, i hverdagen også. Han gjør dette for å slappe av og fordi han mener han tenker klarere. Han er opptatt av økonomi. Hvordan andre har det. I dårlige perioder sammenligner han seg med andre. I form av hvor vellykket han er versus andre. Dersom barna har en dårlig dag og utagerer med å svare frekkt eller andre ting som skjer av og til,  tåler han det dårlig. Blir selvkritisk og er rask med å gi konsekvenser. Jeg føler han tenker veldig svart/ hvitt. I perioder er han veldig opptatt av sex. Han skal da også helst ha analsex... han liksom må ha det, og maser til det skjer. Han snur alle diskusjoner... det handler fort om meg. Lite selvinnsikt på når han sårer meg. Han straffer meg i disse periodene med å være passiv aggressiv. Jeg gir desverre ofte etter da situasjonen bedrer seg litt. I bedre perioder er han vennligere,  mildere, lettere å snakke med. Jeg er så sliten!! Jeg er lei av å føle meg dårlig og mindre verdt enn han. Samtidig synes jeg synd på han. Kan det være angst/ depresjon? Bipolar? Beklager rotete tekst. Skriver litt i affekt etter nok en runde der han er spydig og jeg blir lei meg. Han nekter for at oppførselen hans er sur...

Anonymkode: 08f96...4ab

Er han faktisk alkoholiker? Og kveler angsten med alkoholen.. Hver dag. Det kan jo være han har allerede ødelagt mye av hjernen sin. 

Anonymkode: c4c05...6c1

[AnonymBruker]

Å få en diagnose hjelper ikke en dritt. Han trenger behandling og komme ut av dette destruktive mønsteret sitt. Og til det må han selv oppsøke hjelp og åpne seg. 

Det får du ikke tvunget han til. 

Slutt å lete etter hva som muligens feiler han og still heller krav. Han kan dra deg med i dragsuget

Anonymkode: 59711...b0b

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal ta ham på alvor, han sier du er problemet, fjern "problemet" fra ham...

Du og barna lever med en psykisk syk mann som også er rusavhengig/bruker rus som selvmedisinering. Han kommer seg ikke ut av dette på egen hånd, hadde han gjort det hadde han gjort det for lenge siden. Slik han er blitt er et tydelig tegn på at det bare vil bli verre og verre. Uten profesjonell hjelp kommer han ikke ut av dette. Uten vilje til å søke hjelp vil han bare bli verre.

Da må du ta ansvar, for både egen, barnas - og faktisk hans del.

Siden han er så ustabil, vær oppmerksom på at enkelte menn kan bli farlige i en bruddsituasjon! Så sørg for at mange vet, vet når du skal fortelle ham osv.

Anonymkode: 9d334...e3b