Mannen min og meg, innspill?

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen over halve livet. Vi ble sammen tidlig i tjueårene, nå er vi nærmere femti enn førti begge to. Vi har hatt våre opp- og nedturer.

Vi har vært gjennom tre graviditeter og småbarnstider. Vi har stått sammen gjennom alvorlig sykdom i nær familie, flere ganger. Vi har støttet hverandre i tykt og tynt. Nå har to av tre barn flyttet hjemmefra, siste flytter til høsten.

Jeg vil absolutt si at jeg elsker min mann, det gjør jeg. Samtidig merker jeg at det er «noe» ved ham som ikke kan være helt normalt? Dette blir mer og mer synlig etterhvert som jeg har begynt å legge merke til det.

Det verste er at han er ensom. Han har flere bekjente, men han evner liksom ikke å få seg et ordentlig vennskap. Han har ikke kontakt med noen fra barndommen eller ungdomstiden. Som voksen har han heller ikke skaffet seg nye venner. Han har kollegaer, men det er aldri lønningspils eller andre sosiale ting. Så er han litt sjalu på meg. Jeg har liksom alltid fått lett kontakt med folk. Jeg har invitert på middager hjemme hos oss, slik at mannen også blir involvert. Jeg har tatt han med meg ut på ting med mine venner. Men det er ikke alltid dette går. Jeg har endel verv av ulike slag. Jeg kan rett og slett ikke alltid ta han med.

Når jeg har han med meg, føler jeg på et ansvar av å måtte ta meg av han. Men så vet jeg innerst inne at dette blir for dumt, for han står jo bare der hvis ikke.

Når vi har litt tid til overs i helgene, er det nesten som han MÅ finne på noe. Det kan være impulsive gåturer man må kjøre langt til. Det kan være at vi må på besøk. Felles for alle påfunnene er at jeg er den som må organisere og avtale. Alt jeg vil er å slappe av og være i ro. Dette er også blitt tidligere etter at ungene flyttet ut. Han klager ofte på at han er ensom og at vi må finne på noe. Han mener han er mislykket.

I tillegg er han elendig på økonomi. Vi har helt greie lønnsinntekter, men han oppfører seg tidvis som om vi er kjemperike. Heldigvis har han nok alltid sett dette, til en viss grad i alle fall, så jeg har all økonomisk styring. Vi har tilgang på hverandres konto, så alt er åpent den vei. Men han kan handle dyre ting sånn ut av det blå. Da stort sett klær til seg selv.

Han har også en tendens til å være uenig i sjefer på jobb. Da dette skjedde på en arbeidsplass tok jeg fullt og helt hans parti. Det samme på den nye arbeidsplassen. Nå er det intriger på jobb på en tredje arbeidsplass. Han spør hvorfor han alltid er så uheldig. Jeg begynner å lure på om han har skyld i noe selv?

Periodevis mener han at folk er ute etter å ta han. Han kan bli litt paranoid. Noen ganger mener han at også Heg er ute etter å ta han. Andre ganger kan han være veldig takknemlig for at jeg er så tålmodig.

Det ble langt dette, beklager det. Det jeg egentlig lurer på er hva jeg kan gjøre for at min snart femti år gamle mann skal trives og være lykkelig? Har noen av dere hatt det tilsvarende? Hva gjorde dere da?

 

Anonymkode: b69ad...91b

[AnonymBruker]

Dette høres ut som normale utfordringer i et menneskes hverdag. Men er jo en del på en gang her, kanskje han er deprimert. Ofte en grunn til at absolutt alt er galt på en gang 

Anonymkode: 6f97b...fe8

[AnonymBruker]

Det høres ut som om det han trenger hjelp med, er å forstå hva han selv kan gjøre for å ha det bra. 

Kanskje han hadde trengt en profesjonell å snakke med. 
Er det en mulighet at du og han kunne tatt en prat med hans fastlege, og lagt frem utfordringene, og bedt om en henvisning til et eller annet? (Han bestiller time, og du blir med.) 

Altså, grunnen til at du skal være med, er for at han ikke skal underspille utfordringene, glemme hva han skal fokusere på, eller slike ting. 
Når han har fått henvisning kan han gå dit alene, dersom han ikke ønsker å ha deg med. 

For meg hørtes dette veldig slitsomt ut. Både for deg og han.

Anonymkode: b486f...180

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Det høres ut som om det han trenger hjelp med, er å forstå hva han selv kan gjøre for å ha det bra. 

Kanskje han hadde trengt en profesjonell å snakke med. 
Er det en mulighet at du og han kunne tatt en prat med hans fastlege, og lagt frem utfordringene, og bedt om en henvisning til et eller annet? (Han bestiller time, og du blir med.) 

Altså, grunnen til at du skal være med, er for at han ikke skal underspille utfordringene, glemme hva han skal fokusere på, eller slike ting. 
Når han har fått henvisning kan han gå dit alene, dersom han ikke ønsker å ha deg med. 

For meg hørtes dette veldig slitsomt ut. Både for deg og han.

Anonymkode: b486f...180

Han har dessverre ikke helt troa på at det kan hjelpe. Jeg har forsøkt å ta det opp med han.

Det ene barnet vårt har adhd. Vi har snakket om muligheten for at det han sliter med muligens er udiagnostisert adhd. Noe er det, det blir jeg bare mer og mer sikker på.

Anonymkode: b69ad...91b

[AnonymBruker]

Er mann på samme alder med mye av de samme problemene. Jeg mistenker selv asberger og skal snakke med legen om dette.

Anonymkode: daa6d...c2c

[AnonymBruker]

Det er mange menn som ikke har så mange venner, vel? Og som er asosiale, som bruker kona som sosial støttekontakt? Trodde det var vanlig. Eller har min mann også Aspergers? 

Anonymkode: 5b07e...f52

[AnonymBruker]

Du kan støtte han i å bli med i en organisasjon. Loje, frivillig arbeid, Kiwanis, forening eller noe. Han bør deretter ha jevnlig oppmøte. Min mor insisterte på at min far godtok invitasjonen i en losje da jeg var tidlig i tenårene. Vi fikk alle et nytt menneske i han etter hvert som et resultat av dette. Min mor insisterte fordi hun da hun jobbet noen år på et gamlehjem så at de eneste eldre mennene som ikke var ensomme var de som hadde vært med i lignende organisasjoner.

Anonymkode: 5c0f0...659

[AnonymBruker]

Det er jo ikke så veldig uvanlig at voksne ikke har venner, men det høres jo ut som om han har store sosiale utfordringer. At han har hatt «uenigheter» på tre arbeidsplasser, intriger og føler folk er ute etter å ta han virker rart. Ville bestilt time til psykolog til han, slik at han får hjelp, for det er jo egentlig tydelig at de sosiale utfordringene han har styrer livet hans i stor grad.

Anonymkode: 2b108...167

[AnonymBruker]

Alle tingene du nevner kjenner jeg igjen i godt voksne jeg kjenner, og spesielt menn. Tror på mange måter flere av disse karakteristikkene treffer mange menn rundt 50. Jeg ser også noen av disse tingene i min egen mann. 

Det at han ikke er sosial med jobben hører vel sammen med hans utfordringer med ledere. Han sliter vel med å finne seg til rette i miljøet på jobb, og har derfor ikke stor glede av å delta på det sosiale heller. Kanskje har han en jobb med personligheter som egentlig ikke passer ham? Er han i rett bransje? Eller er det noe ved hans personlighet som "butter" litt? Har han mye stolthet eller ego som gjør at han lett blir fornærmet, sliter med konstruktiv kritikk eller blir for personlig involvert? 

Kan du ikke guide ham litt i jobbkonfliktene, på en forsiktig måte? Min mann var gift før, og jeg fant ut at problemene med hans tidligere sjef sammenfalt med perioden de ble separert. Jeg har nevnt dette for ham, at han kanskje ikke var lett å ha med å gjøre han heller da han hadde en krise på hjemmebane og at det ikke "bare" er sjefen som var problemet, og han har faktisk sagt seg enig i det.

De konspiratoriske trekkene handler vel om å stå litt "utenfor" samfunnet. Min mann har de samme trekkene dessverre, og dette til tross for at han er en veldig kjekk, sosial og velutdannet mann. Det er nok for ham mer kulturelt, at hele hans familie har bodd mye utenlands, drevet selvstendig business og vært litt kritisk til myndigheter. Men han har alltid en tendens til å tro at det er "mer til historien" enten det handler om nyheter vi ser på TV eller noe som har skjedd med et vennepar. Det er slitsomt og jeg korrigerer ham på det, bare så det ikke skal løpe ut av kontroll. 

Anonymkode: 7c5ae...2e5

[Ingefær85]

Du nevnte ADHD, jeg tenkte det samme. Men han må jo være motivert for utredning. Har du snakket med ham om disse utfordringene? 

[AnonymBruker]

Ja, her er det sosiale vansker. Det kan være både Asperger og ADHD, men kan også bare være lav sosial intelligens uten noe diagnose. Er det noe bokstaver i slekta? En sær onkel? En mor som tviholder på faste rutiner? En bror som starter på 100 prosjekter og fullfører kanskje 2 og har garasjen full av skrot?

Anonymkode: 05808...8c5