Noen som har et godt forhold til tenåringene sine her?

[AnonymBruker]

Hvordan var din oppdragelses stil? Litt gammeldags sunn fornuft-aktig, eller helt hedvig montgomery/COS/tilknytning med mye følelser og validering osv? 

Anonymkode: 81a73...ff6

[Ella Grisella]

Ja, veldig godt forhold med min tenåring. Oppdragelsesstilen min har vel vært en blanding av sunn fornuft og følelser/validering… jeg har ikke vært streng, og jeg gir for mye slack. Men han respekterer meg på en god måte, synes jeg. Han forteller meg ting, viser meg ting, ringer og sender snapper.

Men jeg har gutter. Vet ikke om det hadde vært like enkelt hvis jeg hadde jenter…

[AnonymBruker]

Jeg har ett veldig godt forhold til ungdommen min. Vi ler mye og koser oss sammen, samtidig får han rom og plass til å være tenåring der han låser seg inne på rommet for å game. Han ringer og sender snap. Kommer til meg om det er noe. Min oppdragerstil er nok en god blanding av alt. Klare grenser, står støtt. Bruker mye sunn fornuft. Er den trygge basen for han.. han får mye validering og støtte på veien, samtidig vet han hvor grensene går. Vi har mange fine samtaler og refleksjoner om livet og alt. 

Han har søsken, og vi kjører samme stil med de. Broren er helt motsatt og lukker seg mer inne, og vil helst fly ute hele tiden. Han tester grensene og prøver seg, men vi står støtt. Han blir og møtt med trygghet, validering og støtte. Vi har ett godt forhold, men man blir jo mer sliten av en som skal kverulere på alt og strekker grensene 😅 

Anonymkode: be992...774

[th4don]

Har to tenåringer på 14 og 16, og både jeg og kona har et nært forhold til barna våre. Vi har vært heldige, de er fine folk og har aldri vært de som lager mye drama, men jeg tror også at det vi har gjort som foreldre har hatt litt å si.

Oppdragelsesstilen vår har vel vært en slags blanding av gammeldags sunn fornuft og litt mer moderne tankegang. Vi har alltid vært ganske rolige foreldre, og vi tror på tydelige grenser, men samtidig har vi alltid vært åpne for å snakke om følelser og validere det de føler. For oss har det vært viktig at barna vet hva vi forventer av dem, men også at de vet at de alltid kan komme til oss uansett hva det gjelder.

Jeg tror noe av nøkkelen er å være konsekvent, men ikke rigid. Vi har aldri brukt trusler eller autoritære metoder – det handler mer om å forklare hvorfor vi har regler, og å vise at vi stoler på dem når de viser seg tilliten verdig. For eksempel, hvis de vil noe vi er skeptiske til, prøver vi å finne en løsning som gir dem ansvar, men fortsatt innenfor trygge rammer.

Når det gjelder følelser, har vi vært opptatt av å gi plass til alt – også de vanskelige tingene. Vi validerer dem mye, men vi prøver også å lære dem å håndtere følelser selv, uten å overanalysere alt. Det betyr for eksempel at når de er frustrerte over noe, lar vi dem uttrykke det, men vi prøver også å hjelpe dem å finne løsninger eller bare akseptere at livet ikke alltid er rettferdig.

Kort sagt, vi har prøvd å være en trygg base uten å kontrollere for mye. Vi har aldri vært opptatt av å være bestevenner med barna, men samtidig har vi ønsket at de skal føle at vi alltid er på deres lag. Det er vel kanskje en slags "mellomting" mellom gammeldags og moderne – tilpasset det som har funket for oss som familie.

[AnonymBruker]

Det er godt nå som tenåringen er 15, men var krevende - dog ikke slik at jeg ville jakt det et dårlig forhold - i perioden fra 13-15. Hjernen er jo gjerne ganske avskrudd en periode.

Jeg er autoritativ på grensen til autoritær. Validerer absolutt følelser, men mener ikke at et barns følelsesliv nødvendigvis er god beveggrunn for beslutninger. De kan selvsagt være det. 

Anonymkode: 75aef...297

[AnonymBruker]

Vi foreldre har et godt forhold til begge våre tenåringer (14 og 18). 
De forteller oss ting, og oppsøker oss. Og vi krangler lite om ting. 
Vi får også mye skryt fra folk rundt oss/dem om at de oppfører seg bra og er ansvarlige og snille tenåringer.

Jeg vet ikke helt hva man kan kalle oppdragerstilen vår. 
For meg har det handlet mye om å gi frihet under ansvar, og konsekvenser på egne handlinger.  Men også om å trygge, vise forståelse for og validere det de opplever og føler.

Ungene har alltid blitt oppfordret til å bidra til å finne løsninger. 
Ved uenighet har vi snakket om ting, og kunnet forklare hverandres synspunkter. Men vi har også vært tydelige på at selv om de har blitt hørt og lyttet til, så er det vi voksne som bestemmer. Og noen ganger tar vi kjipe avgjørelser. 
Vi kan altså både fortelle at vi forstår at avgjørelsen er kjip, og forstår hvorfor den oppleves som kjip.  Men vi må likevel stå i den avgjørelsen vi har tatt, og fortelle hvorfor vi tok denne avgjørelsen. 

Å gi frihet under ansvar handler jo om å gradvis slippe taket, og å la ungene gjøre ting selv, ettersom de viser at de mestrer dem. 
Som at de på et tidspunkt kan gå til skolen uten å følges, fordi de faktisk klarer å gå uten å rote seg bort på veien, og kommer i tide. 
Samtidig handler det om å bevisstgjøre ungene at det følger med et ansvar, og at dersom de ikke tar ansvaret, så mister de også friheten. 
Dersom de f.eks. ikke lenger kommer på skolen i tide når de får gå alene. Da må vi jo begynne å følge dem igjen. 

Klarer de ikke å legge seg når de skal når de er alene hjemme? Da trenger de fortsatt barnevakt som kan passe på at de legger seg når de skal. 

Jeg har ikke nok kunnskap om noen av oppdragerstilene du nevner til å vite om vi er i nærheten av å følge noen av dem. Men jeg har jo hørt flere foredrag av Hedvig montgomery, og hun har en del gode poenger å ta med seg i møtet med ungdom. 
 

Anonymkode: 97513...a1e

[Furstina]

Jag har haft mycket gott förhållande till mina tonåringar. Nu 18 och 20.

20-åringen facetimar/messar mig från butiken och frågar om byxorna var bra. Frågar om råd om pengar, om val på universitetet och så vidare. Han var mer innesluten som 14-15 åring men på vidaregående och under pandemin fick vi en riktigt bra relation.

Dottern på 18 har altid delat svårigheter med mig, kring kompisar, kring sina tankar, sin hälsa, och gillar att vara med mig. 

Jag är tacksam att jag har uppfostrat bra unga vuxna som kan uppföra sig mot varandra, vara bra vänner, och artiga mot andra vuxna. Jag har litat på dem, men inte varit naiv.

Grunden har varit att vi alltid ska kunna fråga varandra vad som helst, men man måste inte svara. Det går bägge vägar.

[AnonymBruker]

Jeg har to tenåringer jeg har et godt forhold til. Begge oppfører seg bra på skolen og blant venner (ifølge lærere og foreldrene til barnas venner), og er stort sett ganske greie hjemme. Det er lite krangel og bråk. Det verste med dem er vel at de er noen rotete slasker. 

Jeg har ikke fulgt noen spesiell oppdagerstil. Var ung da jeg fikk dem (tidlig 20-åra), noe som kanskje har gjort at jeg har vært mindre overbeskyttende enn mange eldre foreldre? De har fått en del frihet under ansvar. Samtidig er jeg streng på enkelte ting, som leggetider da de var mindre, og innetider nå når de er større. Har også nulltoleranse for rusmidler og tobakk.

Anonymkode: 8813c...837

[AnonymBruker]

Har en på 17 år og vi har et veldig godt forhold.  Vi har har hatt en autoritær foreldrestil,  streng men rettferdig. Vi prater masse, han sitter med oss og ser på filmer etc med oss,  forteller oss ting som skjer etc. Full åpenhet om det meste,  får klemmer her og der. Omsorgsfull gutt

Anonymkode: 36bf7...6d0