Kvinnelige venner

[AnonymBruker]

Jeg er en introvert man på rundt 40 som vanligvis blir veldig sliten av å være sosial. Jeg har det veldig ofte hyggelig, men når jeg kommer hjem så er jeg helt tom og ofte så surrer tankene om hva jeg har sagt og hvordan jeg selv har fremstått. Det kan kanskje høre ut som sosialangst, men jeg gruer meg jo sjelden til sosiale situasjoner, så jeg har slått akkurat den tanken litt fra meg. 

Uansett. En veldig sjelden gang så opplever jeg at jeg treffer mennesker som det er så utrolig lett å snakke med, tiden bare flyr, latteren sitter løst, øyekontakten er lett og føles naturlig. Når jeg kommer hjem så føles det som jeg har blitt smittet av en positiv energi og tankene om hva jeg har sagt og hvordan jeg har fremstått er fraværende.

Utfordringen er at disse menneskene ofte er kvinner som er litt yngre (30+) og det skjer i en arena hvor jeg treffer de veldig sjelden. Jeg er alt for klønete til å ta opp igjen kontakten for å finne på noe, og de gangene jeg har forsøkt så har jeg sikkert fremstått som en dust som har "prøvd seg på dem" for det ender liksom ut i en chat som bare dør raskere en den starter.  Hvordan skal jeg ta opp kontakten på en måte som viser at jeg har lyst til å bli litt bedre kjent og at jeg har hatt det hyggelig uten å fremstå som en dust. Jeg skal ikke lyve og si noe annet en at det kan være mennesker jeg sikkert kan komme til å utvikle et ønske å ha et forhold til. Men det er ikke min interesse for tiden. Det viktigste for meg er å få meg litt venner som jeg kan henge med uten å måtte anstrenge meg så utrolig mye for å passe inn. For det kan fort bli litt ensomt å være introvert selv om man trives alene. 

Jeg har aldri forsøkt å bare si det rett frem. "Jeg hadde det veldig hyggelig i går og kunne tenkt meg å bli bedre kjent med deg, har du lyst til å ta en kaffe" men jeg føler liksom at dette blir veldig rart det også. Så da ender jeg opp med å gå rundt grøten, og sikkert bare virke patetisk. Jeg er ikke desperat heller og tror jeg max har forsøkt å ta oppigjen en slik kontakt 2 ganger i løpet av det siste året. Er det noen som har noen tips jeg kan ta til meg før jeg ødelegger nye potensielle positive vennskap. 

Anonymkode: 838c1...de3

[AnonymBruker]

Som en dame på 30, har jeg vært svært skeptisk da 40 årene ikke er en alder jeg ser etter partner i. Føler du prøver å stille deg i en vennesone.

Anonymkode: 07523...bc9

[AnonymBruker]

Mulig jeg missforstår hva du mener med vennesone, men jeg vil jo få meg litt flere venner å spille på. Da jeg tenker at et menneske som jeg har det så hyggelig med sikkert har andre venner som kanskje har noen av de samme egenskapene. Og på den måten skaffe meg et større nettverk av mennesker jeg kan ha det hyggelig med. 

Anonymkode: 838c1...de3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Mulig jeg missforstår hva du mener med vennesone, men jeg vil jo få meg litt flere venner å spille på. Da jeg tenker at et menneske som jeg har det så hyggelig med sikkert har andre venner som kanskje har noen av de samme egenskapene. Og på den måten skaffe meg et større nettverk av mennesker jeg kan ha det hyggelig med. 

Anonymkode: 838c1...de3

Men at det må være kvinner, yngre enn deg og som du er åpen for å få følelser for. Føler du lusker å later som det bare er vennskap, når du egentlig leter etter kjæreste og ber yngre damer om å skåne deg litt vennesone.

Hvorfor må de være 30? Hvorfor? Menensker er mennekser, det er ikke universalt at alle vi på 30 er akkurat like trivelige og triveligere enn resten.

Du ser meg, jeg er ufin.

Anonymkode: 07523...bc9

[AnonymBruker]

Skjønner  
Nei jeg vet ikke, jeg har folk rundt meg av alle kjønn og alle alder, men det er ofte litt yngre mennesker jeg klaffer med, og av en eller annen grunn en psykolog sikkert har en teori om så har jeg siden jeg var barn stort sett hatt de beste vennskapene med jenter.  Jeg er såpas sjenert av meg at det er ikke slik at jeg initierer denne kontakten selv, den bare oppstår, tror jeg fremstår som en person med mye mer ro i sjelen en jeg egentlig har  
Jeg har 2 barn og ganske nylig kommet meg ut av et laaangt og mindre bra forhold og vil liksom oppleve verden litt å bli bedre kjent med meg selv igjen før jeg stuper inn i noe nytt. 

Men likevell så vet jeg jo ikke hva jeg egentlig føler, jeg bare vet at dette var en person som fikk meg til å føle meg komfortabel og avslappet, og jeg ønsker å ha mer kontakt med personen fordi det føles bra,  og i mine øyne så er det et vennskap som står i første rekke. 
 

Anonymkode: 838c1...de3

[AnonymBruker]

Kanskje jeg bare motargumenterer meg selv og fasiten er at jeg er en mann i en midtlivskrise som ubevist søker etter folk som får meg til å føle meg yngre 😆 
Men jeg har ikke følt behov for å ta  motorsykkellappen, kjøpe meg cabriolet eller å presse meg inn i en kondomdrakt for å ødelegge trafikkflyten. Så det er jo et veldig bra motargument 🤣😇

Kanskje jeg bare skal skaffe meg en psykolog fremfor å poste ting her 🤣

 

Anonymkode: 838c1...de3