Samboer som kan ikke være alene, hva kan dette være ?

[AnonymBruker]

Samboer (40 årene) får angst når jeg må reise på grunn av jobb, han sier han gruer seg i forveien og er nesten i krise modus de få dagene der jeg ikke er hjemme. Det er humør svingninger, han ser jo helt deprimert ut før jeg drar. Er ingen god følelse å dra, men begynner å slite med at han må være slik hver gang. Hans humør smitter og er jo ingen god stemning når han stadig må ta opp hvor vanskelig det er at jeg drar. 

Hans foreldre har ikke gitt han god barndom, han sier han alltid har følt seg alene og at han nå har angst for å ende opp slik i voksen alder. 

Når jeg er hjemme så er vi mye sammen og det er jo bare hyggelig, trives godt sammen og har det bra sammen. Men begynner å kjenne litt på at hver gang jeg vil ha litt egentid å gjøre noe uten han så vil han alltid være med. 

Føles ikke helt normalt at en voksen mann reagerer slik for 3-4 dager alene. Men er det kanskje normalt for en ned utrygg barndom ? At jeg er blitt den tryggheten han manglet ? 

Prøvd å prate med han om dette, men han sier at ingenting hjelper at det bare er slik. Prøvd å gi råd at han må bare holde seg opptatt med andre ting men han forteller om vondt i magen og at det føles ut som jeg er borte i flere måneder. 

Han sier jeg er det eneste lyspunktet i livet, at hele livet handler om å ta vare på meg og barnet sitt. Han er veldig intense også med barnet sitt, når det er på samvær så ringer barnet opptil 4x hver dag. En tenåring så litt uvanlig ofte vil jeg si. Begynt å tenke om det er usunn tilknytting der, at far gjør barnet sitt uselvstendig med sin væremåte, barnet hermer etter far. 

Kan barndommen hans vises slik i voksen alder eller kan det ligge noe annet bak ? 

Ikke et alternativ å bytte jobb. Så hvordan håndtere dette på best mulig måte ?

 

 

 

Anonymkode: bafcd...985

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Samboer (40 årene) får angst når jeg må reise på grunn av jobb, han sier han gruer seg i forveien og er nesten i krise modus de få dagene der jeg ikke er hjemme. Det er humør svingninger, han ser jo helt deprimert ut før jeg drar. Er ingen god følelse å dra, men begynner å slite med at han må være slik hver gang. Hans humør smitter og er jo ingen god stemning når han stadig må ta opp hvor vanskelig det er at jeg drar. 

Hans foreldre har ikke gitt han god barndom, han sier han alltid har følt seg alene og at han nå har angst for å ende opp slik i voksen alder. 

Når jeg er hjemme så er vi mye sammen og det er jo bare hyggelig, trives godt sammen og har det bra sammen. Men begynner å kjenne litt på at hver gang jeg vil ha litt egentid å gjøre noe uten han så vil han alltid være med. 

Føles ikke helt normalt at en voksen mann reagerer slik for 3-4 dager alene. Men er det kanskje normalt for en ned utrygg barndom ? At jeg er blitt den tryggheten han manglet ? 

Prøvd å prate med han om dette, men han sier at ingenting hjelper at det bare er slik. Prøvd å gi råd at han må bare holde seg opptatt med andre ting men han forteller om vondt i magen og at det føles ut som jeg er borte i flere måneder. 

Han sier jeg er det eneste lyspunktet i livet, at hele livet handler om å ta vare på meg og barnet sitt. Han er veldig intense også med barnet sitt, når det er på samvær så ringer barnet opptil 4x hver dag. En tenåring så litt uvanlig ofte vil jeg si. Begynt å tenke om det er usunn tilknytting der, at far gjør barnet sitt uselvstendig med sin væremåte, barnet hermer etter far. 

Kan barndommen hans vises slik i voksen alder eller kan det ligge noe annet bak ? 

Ikke et alternativ å bytte jobb. Så hvordan håndtere dette på best mulig måte ?

 

 

 

Anonymkode: bafcd...985

Det der høres veldig usunt ut, både for deg og for barnet hans. Han må oppsøke hjelp for å komme over traumene sine, slik at han ikke overfører dette videre til barnet sitt. Det er ikke normalt, og det reduserer livskvaliteten for dere alle. 

Hvor lenge har dere vært sammen?

Anonymkode: 1c97c...4fd

[AnonymBruker]

Han er vokst opp med en enorm forlatthetsfølelse, og den skaper trøbbel for han nå i voksen alder.. 

 

Han trenger å gå i terapi!

 

han har en helt normal reaksjon mtp hva han ble utsatt for som barn, men det er klart at reaksjonene hans skaper trøbbel som voksen.

Anonymkode: 88b8a...245

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Samboer (40 årene) får angst når jeg må reise på grunn av jobb, han sier han gruer seg i forveien og er nesten i krise modus de få dagene der jeg ikke er hjemme. Det er humør svingninger, han ser jo helt deprimert ut før jeg drar. Er ingen god følelse å dra, men begynner å slite med at han må være slik hver gang. Hans humør smitter og er jo ingen god stemning når han stadig må ta opp hvor vanskelig det er at jeg drar. 

Hans foreldre har ikke gitt han god barndom, han sier han alltid har følt seg alene og at han nå har angst for å ende opp slik i voksen alder. 

Når jeg er hjemme så er vi mye sammen og det er jo bare hyggelig, trives godt sammen og har det bra sammen. Men begynner å kjenne litt på at hver gang jeg vil ha litt egentid å gjøre noe uten han så vil han alltid være med. 

Føles ikke helt normalt at en voksen mann reagerer slik for 3-4 dager alene. Men er det kanskje normalt for en ned utrygg barndom ? At jeg er blitt den tryggheten han manglet ? 

Prøvd å prate med han om dette, men han sier at ingenting hjelper at det bare er slik. Prøvd å gi råd at han må bare holde seg opptatt med andre ting men han forteller om vondt i magen og at det føles ut som jeg er borte i flere måneder. 

Han sier jeg er det eneste lyspunktet i livet, at hele livet handler om å ta vare på meg og barnet sitt. Han er veldig intense også med barnet sitt, når det er på samvær så ringer barnet opptil 4x hver dag. En tenåring så litt uvanlig ofte vil jeg si. Begynt å tenke om det er usunn tilknytting der, at far gjør barnet sitt uselvstendig med sin væremåte, barnet hermer etter far. 

Kan barndommen hans vises slik i voksen alder eller kan det ligge noe annet bak ? 

Ikke et alternativ å bytte jobb. Så hvordan håndtere dette på best mulig måte ?

 

 

 

Anonymkode: bafcd...985

Nei, dette må han søke hjelp for. "Ingenting hjelper" vet man ikke før man har testet alt.

Sett med foten og si at enten oppsøker han hjelp, eller så må du begynne å bare si ifra samme dag som du reiser da du ikke orket å leve flere dager med møkkhumøret hans. Sett hardt mot hardt når han er så uvillig til endring.

Anonymkode: 346ff...c8d

[Luckiness]

Han bør gå i terapi og det kan kanskje være nyttig med parterapi. Slik han også får øynene opp for hvordan hans reaksjoner påvirker deg. For selv om han har traumer fra barndom så skal ikke det brukes som unnskyldning for at du ikke skal kunne leve livet med å kunne være litt mer selvstendig selv. 
Han burde også fått hjelp til foreldrerollen. Kan fort gå på en smell der med tenåringen om han er såpass intens i kontakten. En gang smeller det fra tenåringen og tenåringen vil løsrive seg (hvertfall midlertidig). 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Samboer (40 årene) får angst når jeg må reise på grunn av jobb, han sier han gruer seg i forveien og er nesten i krise modus de få dagene der jeg ikke er hjemme. Det er humør svingninger, han ser jo helt deprimert ut før jeg drar. Er ingen god følelse å dra, men begynner å slite med at han må være slik hver gang. Hans humør smitter og er jo ingen god stemning når han stadig må ta opp hvor vanskelig det er at jeg drar. 

Hans foreldre har ikke gitt han god barndom, han sier han alltid har følt seg alene og at han nå har angst for å ende opp slik i voksen alder. 

Når jeg er hjemme så er vi mye sammen og det er jo bare hyggelig, trives godt sammen og har det bra sammen. Men begynner å kjenne litt på at hver gang jeg vil ha litt egentid å gjøre noe uten han så vil han alltid være med. 

Føles ikke helt normalt at en voksen mann reagerer slik for 3-4 dager alene. Men er det kanskje normalt for en ned utrygg barndom ? At jeg er blitt den tryggheten han manglet ? 

Prøvd å prate med han om dette, men han sier at ingenting hjelper at det bare er slik. Prøvd å gi råd at han må bare holde seg opptatt med andre ting men han forteller om vondt i magen og at det føles ut som jeg er borte i flere måneder. 

Han sier jeg er det eneste lyspunktet i livet, at hele livet handler om å ta vare på meg og barnet sitt. Han er veldig intense også med barnet sitt, når det er på samvær så ringer barnet opptil 4x hver dag. En tenåring så litt uvanlig ofte vil jeg si. Begynt å tenke om det er usunn tilknytting der, at far gjør barnet sitt uselvstendig med sin væremåte, barnet hermer etter far. 

Kan barndommen hans vises slik i voksen alder eller kan det ligge noe annet bak ? 

Ikke et alternativ å bytte jobb. Så hvordan håndtere dette på best mulig måte ?

 

 

 

Anonymkode: bafcd...985

Han må i behandling, og du må sette grenser. Du skal ikke høre noe mer om dette, og om han ikke greier å skjule sin misnøye kroppslig så må du bare ignorere det. Det er vondt for han, men jo mer du diller og duller rundt det, jo mer trigget blir separasjonsangsten. 

Anonymkode: 84fa4...22b

[AnonymBruker]

Han trenger gjerne samtaleterapi. 
og at dere øver dere sammen på å trygge han. Litt eksponeringsterapi osv. kanskje avtale om FaceTime før leggetid når du er på reise? Eller andre små, tryggende grep. Og prate mye om det. Utfordringene. 
 

Jeg har hatt det på liknende måte. Jeg ble forlatt ved selvmord. Det skapte et monster av en separasjonsangst i meg da jeg gikk inn i nytt forhold og det ble seriøst mellom oss. Da vi flyttet sammen stod set i full blomst. Angsten for å bli forlatt igjen har fått styre mye.

Så ikke helt det samme, men kjenner igjen tegn og symptomer på noe som ikke er som det skal være.

Terapi og parterapi ♥️

Anonymkode: fb40a...7a4

[AnonymBruker]

Det er ikke greit at han lar sine issues gå utover deg, han trenger terapi.

Anonymkode: c816b...7a4

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Samboer (40 årene) får angst når jeg må reise på grunn av jobb, han sier han gruer seg i forveien og er nesten i krise modus de få dagene der jeg ikke er hjemme. Det er humør svingninger, han ser jo helt deprimert ut før jeg drar. Er ingen god følelse å dra, men begynner å slite med at han må være slik hver gang. Hans humør smitter og er jo ingen god stemning når han stadig må ta opp hvor vanskelig det er at jeg drar. 

Hans foreldre har ikke gitt han god barndom, han sier han alltid har følt seg alene og at han nå har angst for å ende opp slik i voksen alder. 

Når jeg er hjemme så er vi mye sammen og det er jo bare hyggelig, trives godt sammen og har det bra sammen. Men begynner å kjenne litt på at hver gang jeg vil ha litt egentid å gjøre noe uten han så vil han alltid være med. 

Føles ikke helt normalt at en voksen mann reagerer slik for 3-4 dager alene. Men er det kanskje normalt for en ned utrygg barndom ? At jeg er blitt den tryggheten han manglet ? 

Prøvd å prate med han om dette, men han sier at ingenting hjelper at det bare er slik. Prøvd å gi råd at han må bare holde seg opptatt med andre ting men han forteller om vondt i magen og at det føles ut som jeg er borte i flere måneder. 

Han sier jeg er det eneste lyspunktet i livet, at hele livet handler om å ta vare på meg og barnet sitt. Han er veldig intense også med barnet sitt, når det er på samvær så ringer barnet opptil 4x hver dag. En tenåring så litt uvanlig ofte vil jeg si. Begynt å tenke om det er usunn tilknytting der, at far gjør barnet sitt uselvstendig med sin væremåte, barnet hermer etter far. 

Kan barndommen hans vises slik i voksen alder eller kan det ligge noe annet bak ? 

Ikke et alternativ å bytte jobb. Så hvordan håndtere dette på best mulig måte ?

 

 

 

Anonymkode: bafcd...985

Har han ingen venner?

[AnonymBruker]

Han trenger terapi. Dette er usunt. Og det går ut over deg og barnet hans.

Anonymkode: 7294e...d04

[AnonymBruker]

Virker manipulerende. 

Anonymkode: dbea3...431

[AnonymBruker]

Herregud, blir sliten av å bare lese det. 

En voksen mann med like sterk seperasjonsangst som barnehagebarn. Og dere har mildt sagt en usunn dynamikk hvor du er trygg mamma for han. 

Han må i terapi. Men det får ikke mammakjæreste tvunget han til. Terapi virker ikke ved tvang. 

Anonymkode: d8540...dcc

[AnonymBruker]

Jeg hadde sagt at enten får han be om hjelp, eller så får han ta seg sammen å slutte klage. 
Det er fryktelig dårlig gjort av han, og manipulerende så det holder, at han syter og klager og gir deg dårlig samvittighet samtidig som han ikke gidder engang prøve ta tak i problemene sine. 
Jeg hadde overhode ikke akseptert at han klagde på noe han ikke gidder prøve jobbe med. 
At du i det hele tatt skal vurdere bytte jobb fordi han ikke gidder be om hjelp sier litt om hvor manipulerende og slemt gjort det er av han. Du skal da virkelig ikke bytte jobb fordi han ikke vil jobbe med seg selv. 

Det er både vondt å tungt å jobbe med sin egen angst, men det kommer aldri til å bli bedre så lenge han ikke vil jobbe med det. 
Det er kjipt at han har hatt en vanskelig barndom, men hvor lenge skal han få skylde på andre for å slippe jobbe med seg selv?
Det er ikke uvanlig at man sliter med å være alene eller annet dersom man har hatt en vanskelig oppvekst, men man kan ikke forvente at hele resten av verden skal tilpasse seg uten å gidde løfte en finger selv. 
 

Anonymkode: 3f376...111

[Lønnesirup01]

Er dette en medvirkende årsak til at han ble skilt sist? Har han hatt samboer siden han flyttet hjemmefra?

Jeg hadde absolutt ikke orket å ha det slik, alle trenger pusterom iblant og det skal du ha uten å sitte og tenke på at partner har det «vondt».

Når man er 40 har man heller ikke luksusen av å skylde på sine foreldre lenger.

[Pingvinen]

Jeg hadde en utrygg barndom. Omsorgssvikt. Mye alene. Jeg klarer fint å være alene. Når jeg ble voksen gikk jeg i terapi for å bearbeide oppveksten. Dette høres jo helt sykt ut. Og veldig lite tiltrekkende. Blir som å ha ett ekstra barn. Han må ta tak i problemene. 

[AnonymBruker]

På tide å kutte navlestrengen. 

Anonymkode: 1ba72...e5b

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en mann som var slik for en del år tilbake. Han hadde mistet kona i sykdom.

Han mente at han taklet det helt fint, og at hans reaksjoner når vi var fra hverandre var naturlige fordi han var så glad i meg. Så begynte han å trenge mer bekreftelser på at jeg var glad i ham, siden jeg ikke slet slik han gjorde når vi var fra hverandre. Så ble det nesten usynlig manipulasjon (som jeg faktisk ikke forstod før flere år etter det ble slutt, at han faktisk utviklet seg til å bli veldig manipulerende.). Han var ikke en manipulerende mann i utgangspunktet, men det at han ikke tok tak i sine problemer gjorde ham veldig gradvis mer og mer manipulerende. Og så kom også sjalusien frem, han som de første årene aldri var sjalu.

Hvis han ikke tar ansvar for egen helse, ikke skaffer seg profesjonell og heller ikke er villig til å i tillegg til egenbehandling vil gå i parterapi med deg, Ts, så er ikke dette et forhold med fremtid for deg. Han vil kvele deg med sin adferd, etterhvert begynner du å endre din adferd umerkelig for at det ikke skal bli så mye drama. Men det blir aldri nok for slike, de vil alltid ha mer og mer.

Da jeg gjorde det slutt med han jeg var sammen med, så hadde han et klart øyeblikk, innså at han trengte behandling, begynte faktisk også i samtaleterapi og takket meg for det. Men sluttet i terapi når han innså at han ikke ville få meg tilbake. Forsøkte å få meg sjalu med å bli sammen med et par andre damer. Før han etter hva jeg har hørt ga opp forhold og har vært alene i mange år. I utgangspunktet en flott mann, med mye gode egenskaper og mye å gi til en partner. Men så lenge han har valgt å ikke bearbeide det han trenger å jobbe med så er han faktisk ikke egnet til å være i et forhold. Men det er et valg det å ikke søke hjelp heller...

Snakk med ham når du ikke snart skal reise bort, en dag han er i godt humør. Få ham til å innse alvoret.

Om han likevel ikke vil søke hjelp for egen del, da bør du bare komme deg ut av dette forholdet. Men siden din er såpass ustabil tidvis, så bør du være forsiktig når du slår opp, ha noen som passer på deg.

 

Og for å svare direkte på spørsmålet ditt: Det er ikke noen måte du kan håndtere dette på "best mulig måte" så lenge han nekter å ta ansvar for egen helse, nekter å søke terapi for egen del. Du kan ikke fikse ham når han selv ikke er villig til å gjøre noe for det selv. Forsøker du å håndtere det med å tilpasse deg vil du etterhvert miste deg selv i forholdet.

Anonymkode: 4ab77...130

[AnonymBruker]

Terapi på han for å bearbeide traumenene fra barndommen og små tryggende grep fra deg når han eksponeres er nyttig. Premisset for at du skal være med på den reisen, må være at han er villig til å gå i dybden profesjonelt og jobbe med seg selv da. 😇 

Hvis han er villig til å jobbe med det, og du ønsker at være med han, kan det at dere jobber sammen for bedring være en veldig fin greie. Samboeren min og jeg har gjort det, og det krever at begge to er obs på triggere og backer hverandre.

Ikke minst, at den med traumer ikke får høre «det er bare du som har problemer her, ikke jeg» og «alt løser seg så lenge du blir frisk» for det forsterker bare usunne mønstre. Man er to i et forhold. 😇 Tror ikke du har den innstillingen overhodet, altså! Men kjenner noen som har det i sitt forhold, og det er skikkelig trist å være vitne til. 
 

lykke til!

Anonymkode: ea2d3...c70

[AnonymBruker]

Så jeg kom hjem og samboer lå i sengen grinende, sa han bare var i veien, er ikke verdt noe og endel snakk om vanskelige ting. Sa han måtte søke hjelp da svarte han at det ville ikke endre noe  han har snakket med psykolog tidligere om trauma i barndommen og følte ikke det hjalp. 

Litt senere når han roet seg ned så var det store kjærlighets erklæringer, levde kun for meg og barnet sitt og spørr hva jeg ville sagt om han fridde! Da sa jeg at han måtte få hjelp til bedre selvbilde først, og ha det bra med seg selv før vi kunne ha det bra sammen.

Sitter med rar følelse, kan dette være manipulasjon ? Straff for å være borte pga jobb, drama å komme hjem til og så elsker han meg så høytt

 Jeg måtte forklare til barnet at pappa var litt lei seg men at det nok ordnet seg, tok han på tur og sa at det var hans plikt som foreldre å skåne barnet sitt fra å være vitne til far så nedbrutt. Da svarte han at barn ikke har vondt av å se foreldre er mennesker de og.

Nå gruer jeg meg til neste reise

 

Anonymkode: bafcd...985

[K:45]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Så jeg kom hjem og samboer lå i sengen grinende, sa han bare var i veien, er ikke verdt noe og endel snakk om vanskelige ting. Sa han måtte søke hjelp da svarte han at det ville ikke endre noe  han har snakket med psykolog tidligere om trauma i barndommen og følte ikke det hjalp. 

Litt senere når han roet seg ned så var det store kjærlighets erklæringer, levde kun for meg og barnet sitt og spørr hva jeg ville sagt om han fridde! Da sa jeg at han måtte få hjelp til bedre selvbilde først, og ha det bra med seg selv før vi kunne ha det bra sammen.

Sitter med rar følelse, kan dette være manipulasjon ? Straff for å være borte pga jobb, drama å komme hjem til og så elsker han meg så høytt

 Jeg måtte forklare til barnet at pappa var litt lei seg men at det nok ordnet seg, tok han på tur og sa at det var hans plikt som foreldre å skåne barnet sitt fra å være vitne til far så nedbrutt. Da svarte han at barn ikke har vondt av å se foreldre er mennesker de og.

Nå gruer jeg meg til neste reise

 

Anonymkode: bafcd...985

Hei!

Dette høres ikke bra ut for noen av dere. Jeg ville tatt kontakt med familievernkontoret der dere bor. (Bufdir.no) De har mulighet å gi parterapi men også annen nødvendig hjelp da det er et barn (tenåring) involvert. Om han ikke har troen «fordi han har prøvd terapi før» så kan det være en øyeåpner hvis han i det minste forstår hvordan dette påvirker hans avkom. 
Ring dem på mandag, det kan være litt ventetid. 
Ønsker deg masse lykke til og sender deg gode tanker!