snart 4 år -selektiv mutisme

[AnonymBruker]

Min søster er innkalt på ekstra møte i bhg pga mistanke om selektiv mutisme hos snart 4-åringen (januar) Snakker noe med barna i lek i bhg men aldri med de voksne, svarer ikke om de spør om noe og kontakter de aldri selv. Vi har også sett dette ved besøk, blir stum med engang det kommer andre voksne enn foreldrene. jeg har forsøkt å ta det opp før at det virker som mer enn sjenert men det har bare blitt spøkt bort. 

prater myyye og har godt språk hjemme,  men  blir altså taus med engang det er andre voksne tilstede. Har noooen få ganger snakket litt på slutten av et besøk her hos oss (tante/onkel)  eller noen av besteforeldrene men det er svært sjelden. nikker eller rister på hodet men sjelden prater. 

Noen som har erfaring med dette, hvorden kan vi hjelpe osv. ? 

Anonymkode: 23bc0...6ea

[AnonymBruker]

Defokusert kommunikasjon. Be fastlegen henvise til BUP 

Anonymkode: 7365f...b1b

[AnonymBruker]

Ja regner jo med barnehagen også kobler på ppt ? men bup må kanskje til i tillegg? noen tips til hva vi i øvrig familie kan gjøre ? og hva kommer det av ?

ts

Anonymkode: 23bc0...6ea

[AnonymBruker]

Gå på besøk, og ha besøk av nærmeste venner og familie ofte.

Si i fra at alle må prate vanlig til henne, selv om hun ikke svarer tilbake. 

Ikke gjør noe stort nummer utav det, hvis hun plutselig svarer eller prater med noen hun ikke pleier, bare opptre normalt. 

Søk hjelp fra bup og ppt. 

Få henne til å føle seg trygg og komfortabel. 

Hun kan kanskje hviske svaret til dere foreldre, hvis andre spør om noe. 

Har hun alltid vært sånn, eller kom det gradvis eller plutselig? 

Anonymkode: 9c975...514

[AnonymBruker]

jeg er altså tante her. hun har nok alltid vært sånn, var treg i språk og siden hun alltid prater hjemme har det blitt sett på som sjenert.. selv om jeg som tante har stussa..og tenkt det er noe mer..når jeg prater med min søster på tlf hører jeg hun prater som bare det med pappan i bakgrunnen...  Hun virker trygg og komfortabel, vil f.eks være med og sove hos oss,  nikker når jeg spør om hun vil være med tante og onkel hjem og sove der, og vinker til mamman og pappan og kommer løpende til meg med et smil og strekker seg for å bli løftet opp o.l. Når hun er hos oss og vil noe kommer hun å henter oss å leier oss med seg og peker på det hun vil etc.  

TS 

Anonymkode: 23bc0...6ea

[AnonymBruker]

Dette høres ut som selektiv mutisme ja. Prater som en foss hjemme, og er stum ovenfor andre. Snakker gjerne etter noen timer etter besøk hos slekt og øvrig familie, men så er det samme prosedyren ved neste besøk. De begynner gjerne å snakke med barn før de begynner med de voksne. Så flott at PPT er koblet inn. Håper de får den hjelpen de trenger så de får løst opp denne angsttilstanden.

Dere kan hjelpe ved å ikke stille spørsmål hun må svare på. Og ikke presse henne. F.eks. be henne si vær så snill, takk etc. Det vil skape avstand til dere.

Jeg hadde selv selektiv mutisme som barn. Jeg hadde veldig lyst til å snakke, men det er akkurat som stemmen låser seg. Etterhvert kunne jeg snakke til en voksen, ved å snakke "til" et barn jeg allerede snakket med som da står ved siden av. Antakeligvis ordner dette seg etter et år eller to. Ikke gjør stort nummer av fremgang, for da kan det gå tilbake igjen. Kunstig motivasjon kan hjelpe når hun er klar for å prøve å snakke.

Anonymkode: 335f1...5a8

[AnonymBruker]

Må legge til at dette IKKE er tegn på omsorgssvikt eller at noe galt har skjedd. Har lest at det kan være vanlig ved overgang til f.eks. (ny) barnehage, skole et.

(meg som svarte over her)

Anonymkode: 335f1...5a8

[AnonymBruker]

Det er ikke ett klart skille mellom hvor grensa for sjenanse går over i sosial angst. Selektiv mutisme omtales i nyere forskning som en angstlidelse.

Dermed er trygghet essensielt, forutsigbarhet og overkommelige krav. Aldri mas, eller legg opp til situasjoner hvor barnet kan tape ansikt framfor mange. 
 

Jeg hadde nok selv fått diagnosen om jeg ble utredet som barn- i dag jobber jeg med barn med særskilte behov. En ting jeg husker godt er at jeg var ekstrem var, jeg senset omgivelsene, jeg fikk med meg den skjulte oppgittheten, den lave hviskingen og blikkene fra noen voksne. Jeg ble undervurdert i åresvis, sett på som "dum" av flere voksne tror jeg. Husker hvor nydelig jeg syntes overgangen fra barnehage til skole var- der skulle vi jobbe mye individuelt og jeg blomstret. Jeg fikk da mer pauser fra de store språklige og sosiale kravene jeg opplevde å ikke mestre i barnehagen.

Jeg var/er svært introvert, og trenger en riktig balansegang- så jeg får ladet opp. Jeg vokste av meg den selektive mutismen, og har i voksen alder blant annet jobbet som lærer.

Anonymkode: 17e5c...a15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.11.2024 den 17.37):

Min søster er innkalt på ekstra møte i bhg pga mistanke om selektiv mutisme hos snart 4-åringen (januar) Snakker noe med barna i lek i bhg men aldri med de voksne, svarer ikke om de spør om noe og kontakter de aldri selv. Vi har også sett dette ved besøk, blir stum med engang det kommer andre voksne enn foreldrene. jeg har forsøkt å ta det opp før at det virker som mer enn sjenert men det har bare blitt spøkt bort. 

prater myyye og har godt språk hjemme,  men  blir altså taus med engang det er andre voksne tilstede. Har noooen få ganger snakket litt på slutten av et besøk her hos oss (tante/onkel)  eller noen av besteforeldrene men det er svært sjelden. nikker eller rister på hodet men sjelden prater. 

Noen som har erfaring med dette, hvorden kan vi hjelpe osv. ? 

Anonymkode: 23bc0...6ea

Jeg hadde selektiv mutisme på skolen. Det aller viktigeste du gjør er å ikke presse, mase eller bestikke eller lignende, og ikke gjør noe stort nummer av det om hun snakker foran andre voksne, om hun glemmer seg eller noe. 

Anonymkode: 3cf63...02e

[AnonymBruker]

En får værra som en er, da'n itte vart som en sku

Anonymkode: 4138d...2c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.11.2024 den 12.07):

En får værra som en er, da'n itte vart som en sku

Anonymkode: 4138d...2c7

Det er ikke noe kjekt å ha selektiv mutisme! Jeg er glad for at JEG fikk hjelp til å komme over det. At PPT ikke bare tenkte at "hun må få lov til å være seg selv. Om hun er stum, ja, da må hun få lov til det"

Anonymkode: 335f1...5a8

[AnonymBruker]

Vi hadde et barn med det i litt utvidet familie. Men foreldrene nektet for at det var noe galt og ingen andre i familien turte å si noe særlig.. Det kan jeg si som en som så det litt utenfra, det var ikke noe bra for det barnet i lengden at det ikke fikk noe særlig oppfølging på det og at foreldrene bare feide det bort som et ikke-problem. Så det er fint at du bryr deg.

Anonymkode: e8b85...978