Kunne du hatt et slikt forhold (med en unnvikende mann)?

[AnonymBruker]

Har vært i et forhold i 6 måneder. Han har vært alene de siste 23 årene, kun hatt et par forhold som han av avsluttet etter noen måneder fordi det blir for "komplisert" for han. Han har en veldig unnvikende tilknytningsstil mye pga barndom og store skuffelser i tidligere forhold.

De første månedene gikk strålende, lange koselige meldinger, han ringte og dukket opp på døren med blomster, men så merket jeg at han begynte å trekke seg litt bort. Jeg ser nå at det var fordi det ble "virkelig" for han, han fikk følelser og han følte at det ble stilt krav til han som han ikke trodde han kunne innfri. Han var stadig av/på, sa han var glad i meg en dag og at han burde vært alene dagen etterpå,  og jeg ble veldig usikker og det ble psykisk veldig vanskelig for meg. Da han så det ble tøft for meg gjorde han det slutt. Det var helt forferdelig. Jeg var fullstendig knust, klarte ikke jobbe eller fungere i hverdagen. Grunnen til at jeg ikke klarte å gå videre er fordi jeg VET at han er glad i meg. Og det var han også veldig klar på da han gjorde det slutt, han følte bare at han ikke klarte å gi det han tror jeg trenger. Han er veldig introvert, har stort behov for egentid og har et veldig lite nettverk. Han kan ha dager hvor han er veldig depressiv og ikke orker å prate med noen, dette har han først nå klart å fortelle meg. Han er vel en einstøing.... 

Nå har vi kommet til en slags "løsning" som vi tror kan fungere for oss. Jeg vet at jeg gir veldig mye, og han ikke så mye, men skal jeg være sammen med han er dette noe jeg "må leve med". Noe jeg tror jeg kan klare. Jeg vet at han ikke klarer å gi mer slik ting er akkurat nå. Han har en vanvittig stressende jobb, jobber 7 dager i uken og er, som sagt, vant til å kun være alene.

Vi treffes kun annenhver helg (pga mine barn som jeg har annenhver helg og ikke vil introdusere for han enda), og jeg ser han kanskje en time eller to i ukedagene hvis jeg stikker innom han. Etter å ha mistet han vet jeg at dette er noe jeg kan leve med. Så lenge jeg vet at våre helger er "hellige" for han, og det vet jeg at de er. Sier han at han skal gjøre noe så gjennomfører han alltid. Det jeg må "godta" er at han sjeldent svarer på meldinger. Jeg vet at dette ikke bare gjelder mine meldinger, han svarer ingen andre heller. Han skrur telefonen av ofte, fordi han har det vanskelig. Han har lovet meg at han ikke bare "fader" ut og ghoster meg, noe jeg ofte har følt at han har gjort tidligere. Han lover at han skal være klar og tydelig dersom det er noe galt. Det har han ikke gjort før, vi har hatt veldig dårlig kommunikasjon fordi han sier så lite. Så jeg må leve med at han plutselig bare må være alene, og det tenker jeg at jeg kan siden jeg vet han sliter med det han gjør. Og jeg tenker jo på sikt at han vil klare å åpne seg mer for meg om dette.

Han har lovet å ta telefonen når han kan og kan han ikke så ringer han tilbake. Det kan jeg helt fint leve med. Jeg ser at jeg ikke får en mann som sender søte meldinger, ringer for å fortelle hva han holder på med eller ringer for å avtale en spontan date. Men jeg får en som jeg vet er oppriktig glad i meg, som aldri ville vært utro og som jeg vet gir meg alt jeg trenger annenhver helg. Da vi er sammen er han helt fantastisk. Vi har en fantastisk kjemi, han er varm, kjærlig og kobler ut resten av verden for å bare være sammen med meg. Jeg vet at det ikke er bare for sex, da han er mer glad i å bare ligge helt inntill meg og holde rundt meg hele natten, og si hvor glad han er i meg.

Mine nærmeste mener jeg fortjener en mann som er der for meg hele tiden, som prioriterer meg, skriver meldinger for å høre hvordan det går og som vil være med meg hele tiden. De mener at jeg ikke må "godta" at han bare er som han er, men jeg tenker at jeg kan jo ikke noe annet. Han er som han er, han er godt oppi 50-åra og vil nok ikke forandre seg. Og jeg vet også at han ikke kan jobbe så mye som han gjør så veldig mye lenger pga. helsen. Jeg tenker at ting kan forandre seg på sikt, at han vil åpne seg litt mer, få bedre tid, stole på at jeg er der for han og tørre å gi mer av seg selv.

Hadde dere klart å være i et slikt forhold? Et forhold hvor du kan skrive en sms med "Jeg er så glad i deg" og ikke forvente noe svar? Før tenkte jeg helt klart at, nei, det kunne jeg ikke, men nå tenker jeg at jo, det kan jeg, for jeg vet at han faktisk er glad i meg fordi han har sagt det.... 

Tenker dere at jeg bare tar til takke med det jeg får? Jeg er jo så glad i han og i den tiden vi har sammen og jeg vet jo at han også setter utrolig stor pris på den tiden vi har. De helgene vi er sammen legger han bort telefonen helt og vier all tid til meg (Ja, jeg vet han ikke er gift eller har en annen dame, bor på et lite sted hvor alle kjenner alle, så det at han har noen andre er jeg 100% sikker på at han ikke har). Jeg har alltid tenkt at jeg ville bli samboer med noen etter noen år sammen, det vet jeg ikke om kan skje her, har spurt han og han sier at det er umulig å svare på men at man aldri kan si aldri....

Kunne du levd med et slik kompromiss pga at den ene parten sliter med tilknytning og relasjoner? 

Anonymkode: 352fb...d42

[AnonymBruker]

Nei, det kunne jeg ikke ha trives med. 

Anonymkode: 713b6...a33

[AnonymBruker]

Ja, hvis jeg var i din situasjon, med barn osv, så kunne jeg likt godt å ha en slik ordning. 

Anonymkode: b6587...066

[AnonymBruker]

Jeg tenker du er for intens(for han). Du sier du gir...det er ikke sikkert han opplever det slik. Ingen av dere gjør strengt tatt ikke no galt, dere er bare for ulike. 

Anonymkode: 330ea...78b

[AnonymBruker]

Jwg gjorde det i fem år, men det drepte sakte men sikkert deler av meg. Vi er for ulike og jeg ønsker jo egentlig å bli elsket slik som jeg elsker. Det gjør noe med ens selvtillit når man hele tiden ønsker mer, men ikke får det. So close, yet SO far...

Jeg gikk til slutt, og det var innmari vondt. Helt forferdelig. Det var vondt å vite at han hadde det vondt pga mitt valg. Likevel stod jeg hardt på det, og litt etterpå traff jeg en mann som er ALT jeg kunne drømt om og mer. Jeg kunne virkelig ikke bedt om en bedre partner. Jeg trodde ikke det var mulig å bli elsket så fullstendig, på ssmme måte som jeg elsker,  og å bli vist kjærlighetslik som jeg viser kjærlighet.

Valget er ditt, men jeg håper du følger i mine fotspor for du fortjener å oppleve det ❤️

Anonymkode: 39f4a...237

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg tenker du er for intens(for han). Du sier du gir...det er ikke sikkert han opplever det slik. Ingen av dere gjør strengt tatt ikke no galt, dere er bare for ulike. 

Anonymkode: 330ea...78b

Jo, han ser den, det har han sagt. For det er jo ikke slik at vi møtes på halvveien her. Og det syntes han var vanskelig. Men jeg har forsikret han om at jeg kan leve med det han klarer å gi. For han, som unnvikende, er det jo enklest å bare la meg gå og fortsette livet alene slik han har gjort en liten evighet.

Anonymkode: 352fb...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jwg gjorde det i fem år, men det drepte sakte men sikkert deler av meg. Vi er for ulike og jeg ønsker jo egentlig å bli elsket slik som jeg elsker. Det gjør noe med ens selvtillit når man hele tiden ønsker mer, men ikke får det. So close, yet SO far...

Jeg gikk til slutt, og det var innmari vondt. Helt forferdelig. Det var vondt å vite at han hadde det vondt pga mitt valg. Likevel stod jeg hardt på det, og litt etterpå traff jeg en mann som er ALT jeg kunne drømt om og mer. Jeg kunne virkelig ikke bedt om en bedre partner. Jeg trodde ikke det var mulig å bli elsket så fullstendig, på ssmme måte som jeg elsker,  og å bli vist kjærlighetslik som jeg viser kjærlighet.

Valget er ditt, men jeg håper du følger i mine fotspor for du fortjener å oppleve det ❤️

Anonymkode: 39f4a...237

TS her.

Jeg er et veldig "elskende" menneske, jeg gir alt og sier alt. Elsker jeg noen så vet han det. Så jeg skjønner hva du sier her. Hadde jeg blitt elsket slik jeg elsker hadde jeg nok hatt det helt fantastisk. Men jeg har liksom så liten tro på at jeg plutselig skulle finne en slik person. Har vært på Tinder og da mister man virkelig håp på det meste innen menneskeheten....

Anonymkode: 352fb...d42

[AnonymBruker]

Nei, hva er vitsen? 

Anonymkode: f460e...5d2

[AnonymBruker]

Han minner mye om min egen kjæreste. Vi treffes kun i helgene, han er veldig introvert, lite sosial med lite nettverk. Han slår også av telefonen, har ikke sosiale medier eller noe som kan trenge seg inn i hans tilværelse. Men! Jeg vet jeg kan stole på han. Han holder alle avtaler og er der 100% om jeg trenger det. Jeg er også helt sikker på at han er veldig glad i meg. Det er egentlig praktiske årsaker til av vi ikke bor sammen, og han er på plass hos meg så fort han har en fridag eller mulighet. Og alle ferier har vi selvsagt sammen. 

Jeg tror nok at når han får erfart at det å være sammen med deg ikke er veldig krevende og dere kan ha rolige helger sammen, så vil han etter hvert være komfortabel nok til at det ikke kjennes skummelt og vanskelig å være sammen deg. 

Vi har nå vært sammen i 10 år. 

 

Anonymkode: 49289...95a

[AnonymBruker]

Er det et alternativ for ham å gå i terapi? Ikke bare for din del, men vel så mye for hans egen. Det kan jo ikke være lett for ham å ha det slik heller.

Anonymkode: 76cda...b06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jo, han ser den, det har han sagt. For det er jo ikke slik at vi møtes på halvveien her. Og det syntes han var vanskelig. Men jeg har forsikret han om at jeg kan leve med det han klarer å gi. For han, som unnvikende, er det jo enklest å bare la meg gå og fortsette livet alene slik han har gjort en liten evighet.

Anonymkode: 352fb...d42

Ja det er jo opp til han å vurdere om du er verdt det eller ei. Jeg trivdes svært godt som singel, prøvde med flere menn men ingen av de var verdt å investere i. Det var for bra alene. Jeg tenker han har det best alene eller til han evt møter en dame som er bedre enn singellivet. Jeg tror ikke du er den dama, men dette må han nesten finne ut av selv. Du får nok ikke gjort så mye fra eller til.

Anonymkode: 330ea...78b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er det et alternativ for ham å gå i terapi? Ikke bare for din del, men vel så mye for hans egen. Det kan jo ikke være lett for ham å ha det slik heller.

Anonymkode: 76cda...b06

Trenger ikke terapi for å ikke ønske et forhold.

Anonymkode: 330ea...78b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Har vært i et forhold i 6 måneder. Han har vært alene de siste 23 årene, kun hatt et par forhold som han av avsluttet etter noen måneder fordi det blir for "komplisert" for han. Han har en veldig unnvikende tilknytningsstil mye pga barndom og store skuffelser i tidligere forhold.

De første månedene gikk strålende, lange koselige meldinger, han ringte og dukket opp på døren med blomster, men så merket jeg at han begynte å trekke seg litt bort. Jeg ser nå at det var fordi det ble "virkelig" for han, han fikk følelser og han følte at det ble stilt krav til han som han ikke trodde han kunne innfri. Han var stadig av/på, sa han var glad i meg en dag og at han burde vært alene dagen etterpå,  og jeg ble veldig usikker og det ble psykisk veldig vanskelig for meg. Da han så det ble tøft for meg gjorde han det slutt. Det var helt forferdelig. Jeg var fullstendig knust, klarte ikke jobbe eller fungere i hverdagen. Grunnen til at jeg ikke klarte å gå videre er fordi jeg VET at han er glad i meg. Og det var han også veldig klar på da han gjorde det slutt, han følte bare at han ikke klarte å gi det han tror jeg trenger. Han er veldig introvert, har stort behov for egentid og har et veldig lite nettverk. Han kan ha dager hvor han er veldig depressiv og ikke orker å prate med noen, dette har han først nå klart å fortelle meg. Han er vel en einstøing.... 

Nå har vi kommet til en slags "løsning" som vi tror kan fungere for oss. Jeg vet at jeg gir veldig mye, og han ikke så mye, men skal jeg være sammen med han er dette noe jeg "må leve med". Noe jeg tror jeg kan klare. Jeg vet at han ikke klarer å gi mer slik ting er akkurat nå. Han har en vanvittig stressende jobb, jobber 7 dager i uken og er, som sagt, vant til å kun være alene.

Vi treffes kun annenhver helg (pga mine barn som jeg har annenhver helg og ikke vil introdusere for han enda), og jeg ser han kanskje en time eller to i ukedagene hvis jeg stikker innom han. Etter å ha mistet han vet jeg at dette er noe jeg kan leve med. Så lenge jeg vet at våre helger er "hellige" for han, og det vet jeg at de er. Sier han at han skal gjøre noe så gjennomfører han alltid. Det jeg må "godta" er at han sjeldent svarer på meldinger. Jeg vet at dette ikke bare gjelder mine meldinger, han svarer ingen andre heller. Han skrur telefonen av ofte, fordi han har det vanskelig. Han har lovet meg at han ikke bare "fader" ut og ghoster meg, noe jeg ofte har følt at han har gjort tidligere. Han lover at han skal være klar og tydelig dersom det er noe galt. Det har han ikke gjort før, vi har hatt veldig dårlig kommunikasjon fordi han sier så lite. Så jeg må leve med at han plutselig bare må være alene, og det tenker jeg at jeg kan siden jeg vet han sliter med det han gjør. Og jeg tenker jo på sikt at han vil klare å åpne seg mer for meg om dette.

Han har lovet å ta telefonen når han kan og kan han ikke så ringer han tilbake. Det kan jeg helt fint leve med. Jeg ser at jeg ikke får en mann som sender søte meldinger, ringer for å fortelle hva han holder på med eller ringer for å avtale en spontan date. Men jeg får en som jeg vet er oppriktig glad i meg, som aldri ville vært utro og som jeg vet gir meg alt jeg trenger annenhver helg. Da vi er sammen er han helt fantastisk. Vi har en fantastisk kjemi, han er varm, kjærlig og kobler ut resten av verden for å bare være sammen med meg. Jeg vet at det ikke er bare for sex, da han er mer glad i å bare ligge helt inntill meg og holde rundt meg hele natten, og si hvor glad han er i meg.

Mine nærmeste mener jeg fortjener en mann som er der for meg hele tiden, som prioriterer meg, skriver meldinger for å høre hvordan det går og som vil være med meg hele tiden. De mener at jeg ikke må "godta" at han bare er som han er, men jeg tenker at jeg kan jo ikke noe annet. Han er som han er, han er godt oppi 50-åra og vil nok ikke forandre seg. Og jeg vet også at han ikke kan jobbe så mye som han gjør så veldig mye lenger pga. helsen. Jeg tenker at ting kan forandre seg på sikt, at han vil åpne seg litt mer, få bedre tid, stole på at jeg er der for han og tørre å gi mer av seg selv.

Hadde dere klart å være i et slikt forhold? Et forhold hvor du kan skrive en sms med "Jeg er så glad i deg" og ikke forvente noe svar? Før tenkte jeg helt klart at, nei, det kunne jeg ikke, men nå tenker jeg at jo, det kan jeg, for jeg vet at han faktisk er glad i meg fordi han har sagt det.... 

Tenker dere at jeg bare tar til takke med det jeg får? Jeg er jo så glad i han og i den tiden vi har sammen og jeg vet jo at han også setter utrolig stor pris på den tiden vi har. De helgene vi er sammen legger han bort telefonen helt og vier all tid til meg (Ja, jeg vet han ikke er gift eller har en annen dame, bor på et lite sted hvor alle kjenner alle, så det at han har noen andre er jeg 100% sikker på at han ikke har). Jeg har alltid tenkt at jeg ville bli samboer med noen etter noen år sammen, det vet jeg ikke om kan skje her, har spurt han og han sier at det er umulig å svare på men at man aldri kan si aldri....

Kunne du levd med et slik kompromiss pga at den ene parten sliter med tilknytning og relasjoner? 

Anonymkode: 352fb...d42

Man fortjener vel det man ønsker seg og vil ha. 

Dersom du faktisk helst vil h alle disse tingene, kan jeg ikke se hvordan du skal forbli lykkelig uten dag inn og dag ut for resten av livet..? 

Det er jo ikke snakk om å vente til han har fått grodd et brudd og kan skrive igjen. Det er livet ditt, til du dør.

Hvis ikke du synes det er ideelt, bør du selvfølgelig ikke gå for det. Det at man er glad i eller bryr seg om noen er jo svært sjelden nok i seg selv til å være lykkelig eller få ting til å fungere.

Det å være av og på er noe jeg ikke kunne levd med, selv om jeg ellers liker å være alene og litt kjærlighetsspråk er ikke kjærlige meldinger.

Men, hva er ditt kjærlighetsspråk? Det er noe man sjelden kan leve uten..

Og er hans adferd noe du tenker er greit smitter over på barnet ditt med tiden?

Anonymkode: 92a65...37e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

TS her.

Jeg er et veldig "elskende" menneske, jeg gir alt og sier alt. Elsker jeg noen så vet han det. Så jeg skjønner hva du sier her. Hadde jeg blitt elsket slik jeg elsker hadde jeg nok hatt det helt fantastisk. Men jeg har liksom så liten tro på at jeg plutselig skulle finne en slik person. Har vært på Tinder og da mister man virkelig håp på det meste innen menneskeheten....

Anonymkode: 352fb...d42

Men du forstår også at det å virkelig elske et menneske er jo også å innse deres behov, og forsøke å møte dem på det?

Så det at du gir og gir, er ikke nødvendigvis en bra ting for han. Mest sannsynlig kan det til og med være en byrde... Og det blir jo bare kjipt og vondt for dere begge to?

Anonymkode: 39f4a...237

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Trenger ikke terapi for å ikke ønske et forhold.

Anonymkode: 330ea...78b

Det er heller ikke det det er snakk om. 

Anonymkode: 76cda...b06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Han minner mye om min egen kjæreste. Vi treffes kun i helgene, han er veldig introvert, lite sosial med lite nettverk. Han slår også av telefonen, har ikke sosiale medier eller noe som kan trenge seg inn i hans tilværelse. Men! Jeg vet jeg kan stole på han. Han holder alle avtaler og er der 100% om jeg trenger det. Jeg er også helt sikker på at han er veldig glad i meg. Det er egentlig praktiske årsaker til av vi ikke bor sammen, og han er på plass hos meg så fort han har en fridag eller mulighet. Og alle ferier har vi selvsagt sammen. 

Jeg tror nok at når han får erfart at det å være sammen med deg ikke er veldig krevende og dere kan ha rolige helger sammen, så vil han etter hvert være komfortabel nok til at det ikke kjennes skummelt og vanskelig å være sammen deg. 

Vi har nå vært sammen i 10 år. 

 

Anonymkode: 49289...95a

TS her

Ja, det høres veldig likt ut. Min har heller ingen sosiale medier. Jeg også håper og tror at han vil se at det ikke vil være så krevende av han nå som jeg endelig har forstått hvordan han er.

Anonymkode: 352fb...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Trenger ikke terapi for å ikke ønske et forhold.

Anonymkode: 330ea...78b

Han har en unnvikende tilknytning som har ført til at han ikke tør/klarer å være i et forhold, så jo, terapi kunne så absolutt vært noe, men det vil han nok ikke.

Anonymkode: 352fb...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hadde jeg blitt elsket slik jeg elsker hadde jeg nok hatt det helt fantastisk

Her ga du deg svaret selv.

Du søker (og trenger nok innerst inne) en som elsker deg og viser dette stort og ofte.

Hva i alle dager får deg da til å ville satse på noen helt annet?

Har selv en forferdelig oppvekst og har av den grunn utviklet det samme. 

Det er likevel ikke slik at vi ikke sloss for det vi vil ha og møter de vi har i livet på halvveien. Om det er overkommelig. 

Å hvile på sine laurbær og si at "jeg vil aldri kunne endre meg" er tullprat. Selvfølgelig vil man aldri endre seg totalt eller utvikle.et nytt kjærlighetsspråk. Men vil man så prøver man alt man kan

Anonymkode: 92a65...37e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men du forstår også at det å virkelig elske et menneske er jo også å innse deres behov, og forsøke å møte dem på det?

Så det at du gir og gir, er ikke nødvendigvis en bra ting for han. Mest sannsynlig kan det til og med være en byrde... Og det blir jo bare kjipt og vondt for dere begge to?

Anonymkode: 39f4a...237

Ja, det forstår jeg. Han innser jo mitt behov ved å "frede" annenhver helg og bruke dem på meg. Han har jobbet hver eneste helg de siste 20 årene, så det er jo ikke slik at han ikke gir noe.

Anonymkode: 352fb...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Her ga du deg svaret selv.

Du søker (og trenger nok innerst inne) en som elsker deg og viser dette stort og ofte.

Hva i alle dager får deg da til å ville satse på noen helt annet?

Har selv en forferdelig oppvekst og har av den grunn utviklet det samme. 

Det er likevel ikke slik at vi ikke sloss for det vi vil ha og møter de vi har i livet på halvveien. Om det er overkommelig. 

Å hvile på sine laurbær og si at "jeg vil aldri kunne endre meg" er tullprat. Selvfølgelig vil man aldri endre seg totalt eller utvikle.et nytt kjærlighetsspråk. Men vil man så prøver man alt man kan

Anonymkode: 92a65...37e

Han har jo gitt noe. Annenhver helg setter han av til meg. Han har jobbet hver eneste helg de siste 20 årene, så jeg tenker jo at han gir noe. Halvparten av helgene går til meg, ikke jobb, så jeg tenker det er en god ting. Og det at han tar telefonen eller ringer tilbake er også et "fremskritt", jeg vet at det er mange han ikke ringer tilbake på flere dager, eller ikke ringer tilbake i det heletatt.....

Anonymkode: 352fb...d42