Far og datter konflikt- og fvk gaslighter datters opplevelse

[AnonymBruker]

Far og datter (13) har ikke et godt forhold for tiden. Jeg og faren har vært skilt i 5 år. Hun har hatt samvær annen hver helg de siste 3 årene. Men han emosjonelt neglisjerer henne (kan nok klassifiseres som psykisk vold), og dette har endt med at hun nekter å være hos han.

Det har gått så langt at hun til og med nekter å se han hvis han dukker opp arrangementer som hun deltar på. Hun nekter å svare når han ringer eller skriver. Hun gjemmer seg eller går omveier om hun ser han tilfeldig. 

Jeg forstår godt grunnen da hun er veldig flink til å forklare hva hun opplever, hvordan hun har det og hva hun har gjort for å prøve å få faren til å se en annen en hans egen side av saken. 

Problemet er, at systemet rundt henne ikke ser dette. Og "alle" prøver å få henne til å være den som imøtekommer han, som godsnakker han med typisk "jo men han møter jo opp så han bryr seg jo om deg", "han er jo glad i deg", "du kan jo ringe han og vise at du også bryr deg", "men du ser han jo så sjeldent", han prøver nok så godt han kan stakkar", "du har sikkert bare misforstått", "han mente det nok ikke slik du oppfattet det", "hvis du bare viser at du ønsker så skal du se at..", " det skader jo ikke om du bare svarer på den meldingen/tar telefonen når han ringer", "han kommer jo på arrangementer og det er jo positivt!", osv... 

Hun har for lenge siden forstått at det er et spill for galleriet og sier at han er helt anderledes når hun er med han alene, enn når det er andre rundt, og at han bare møter opp for å se ut som om han bryr seg, mens han er sint, passiv aggressiv, fraværende, nedlatende når hun er hos han på samvær. 

Nå er det ny runde på fvk for samarbeidssamtale med han for å finne en løsning som kan passe henne. Hun får egne samtaler, men opplever at "alle" voksne pusher henne til å være sammen med faren. Hun, som er en people pleaser, strekker seg veldig langt og går med på løsningene som andre finner godt for henne. Mens hun faktisk ikke ønsker å treffe han. Jeg er den eneste som hun sier at anerkjenner henne, som faktisk forstår hva hun mener når han er helt anderledes privat  kontra offentlig. 

Og jeg støtter henne, prøver å anerkjenne henne, uten å legge føringer på hvordan hun skal løse det. Men med fokus på egne grenser, og at andres reaksjoner på grensene ikke skal skremme en fra å sette de grensene som er rett for en selv. Jeg tvinger henne ikke til samvær, og har sagt til henne at jeg tar byrden med å si i fra til faren, da det har vært en stor psykisk belastning for henne over tid å avvise han. Man kunne nesten bokstavelig talt se på hele henne at hun lettet 10 kilo. 

Men her har det oppstått noen problemer: 

Jeg blir nå anklaget for: å fientliggjøre faren, kontrollere henne til null samvær, samværssabotasjoe, m.m. 

Hennes ord i barnesamtale på fvk blir i deres øyne sett på som om det er jeg som har "plantet" frykten hos henne. 

Jeg var veldig for barnesamtaler hos fvk, nettopp fordi da kan hun snakke med en nøytral tredjeperson, slik at ikke jeg eller faren skulle ha innflytelse på hennes valg. Å få noen til å se henne, støtte henne og finne løsninger som hun kunne være konfortabel med. Men det ender med at de gaslighter hennes følelser og opplevelser, og prøver å jobbe med at hun skal gjøre mer for forholdet, mens det er han som emosjonelt neglisjerer henne. 

Hva kan jeg gjøre her? 

 

Anonymkode: ac84e...ecc

[AnonymBruker]

Her må dessverre hun si rett ut til de voksne det du skriver. Og at du ikke på noen måte har instruert henne, og spørre hvorfor de gasslighter og ikke anerkjenner hennes opplevelse. Og så må hun si at hun trenger p snakke med noen som ikke bare løper farens ærend. Du bør også ta det opp på prinsipielt grunnlag; er det fvks oppgave å tale foreldres sak eller ivareta alle og særlig barna? Men tror dessverre at hun også må ta en voksnere rolle enn hun skylle behøvd, slik situasjonen er. Virker som en sterk jente, men utrolig viktig at du har ryggen hennes. Hun er jo over 12 og skal ha endel å si selv (her kan non du reglene bedre enn meg). 

Anonymkode: 2c02c...294

[AnonymBruker]

Klag til ditt regionkontor under Bufetat. Det er ikke noe poeng i tjenesten om barnet faktisk ikke får hjelp. Hun kan skrive et brev om hvordan hun opplever det, og du kan ta jobben med å videreformidle.

Anonymkode: 24843...269

[AnonymBruker]

Les dette, Ts: https://psykologtidsskriftet.no/intervju/2009/09/manipulasjon-er-eit-samfunnsproblem

Det Grethe Nordhelle her har skrevet om (hun er både psykolog og advokat), er så viktig!

Det var også det første jeg tenkte på da du skrev at far oppfører seg på en måte med andre, også med fagpersoner.

Det høres ut som om fvk har gått rett i hans felle.

Har du råd ville jeg både forhørt meg med advokat (og bedt advokaten lese om det i linken også!). Og skaffet jenta hjelp andre steder enn på fvk, for de som har med henne å gjøre der, de er bare skadelig for henne slik de holder på.

❤️

Og en klem til deg som jobber slik for å beskytte datteren din!

Anonymkode: 2c107...0f5

[AnonymBruker]

Så forbanna vanskelig situasjon for både deg og jenta di. 
 

Legg fakta på bordet til behandler hos fvk - hun har hatt regelmessig samvær de siste fem årene og du har ikke hindret far i å se barnet sitt. Ta også med andre ryddigheter fra din side, f.eks avtaler om hvem som betaler hva og hva ellers som måtte passe - en slags redegjørelse for din ærlighet og oppriktighet i denne saken. Fortell i klartekst at jenta opplever en endring hos far (det har kanskje vært der hele tiden, men hun har blitt større og legger nå merke til det) og at det skremmer henne og gjør at hun ikke ønsker å være sammen med far. Helt uten å svartmale kan du godt si at den faren behandler ser ikke er den samme faren som jenta ser. Og at å presse jenta til å «ta den enkle veien» og gi seg ikke er til barnets beste og slett ikke sikrer at barnets stemme/mening blir hørt. Så kan behandler enten endre tilnærming til saken, eller jenta slutter å komme på disse samtalene. For fvk er frivillig og de har ingen myndighet i samværsavgjørelser. Hvis far ønsker samvær kan han gå til retten og kreve det der. 
 

Anonymkode: c9fce...ffe

[AnonymBruker]

Kan hun ta opptak av hvordan han oppfører seg neste gang hun skal på samvær? Det finnes mange gode muligheter for å få til skjult opptak. Om hun klarer å få tatt lydopptak på telefon bare så kan mye være gjort. 

Anonymkode: 9ce56...723

[AnonymBruker]

Det er ikke ukjent dessverre. Vi var også i såkalt familieterapi og mekling som familie fordi vi barna ikke ønsket å være hos far grunnet psykisk vold og manglende oppfølging under samvær. Min far snakket uten stopp og fikk ta all plassen i møtene. Han er veldig saklig og hyggelig utad. Vi ble ikke lyttet til og måtte fortsette samværet der til vi selv kunne flytte

Anonymkode: 6203a...6aa

[AnonymBruker]

Hun er stor nok til at det ikke blir noen konsekvenser hvis dere ganske enkelt dropper de samtalene.

Anonymkode: f3f69...a89

[AnonymBruker]

Du er jo ikke til stede når hun har samvær med far.

Jeg synes faktisk ikke du skal ta den rollen du tar. Du er skilt fra far og har ikke et objektivt syn på ham.

Å hevde at han bare møter opp som et «spill for galleriet» og at han ikke er glad i henne er ikke å hjelpe. Det er å overføre dine holdninger til ham på henne.

Hun er stor nok til å bestemme selv hvor hun vil bo. Vil hun bo hos deg kan hun det. 

Anonymkode: c7d8f...8bc

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hun, som er en people pleaser, strekker seg veldig langt og går med på løsningene som andre finner godt for henne. Mens hun faktisk ikke ønsker å treffe han. Jeg er den eneste som hun sier at anerkjenner henne, som faktisk forstår hva hun mener når han er helt anderledes privat  kontra offentlig. 

Og jeg støtter henne, prøver å anerkjenne henne, uten å legge føringer på hvordan hun skal løse det. Men med fokus på egne grenser, og at andres reaksjoner på grensene ikke skal skremme en fra å sette de grensene som er rett for en selv. Jeg tvinger henne ikke til samvær, og har sagt til henne at jeg tar byrden med å si i fra til faren, da det har vært en stor psykisk belastning for henne over tid å avvise han. Man kunne nesten bokstavelig talt se på hele henne at hun lettet 10 kilo. 

Men her har det oppstått noen problemer: 

Jeg blir nå anklaget for: å fientliggjøre faren, kontrollere henne til null samvær, samværssabotasjoe, m.m. 

Tanken er god, men det fungerer ikke. Som du selv er inne på. Hvis hun er 13 så er hun stor nok til at du kan forklare henne at du gladelig tar støyten for henne, men det fører ikke fram. Du ender opp med å få skylda og det løser faktisk ingenting. Her er hun i en situasjon der hun må velge om hun vil ta ubehaget med å stå for det hun mener eller fortsette samværet og spille med. Det siste kan du hjelpe henne å øve på hvis det er det hun går for.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at hun er stor nok til å kunne være den "voksne". Urettferdig ja, men han er pappaen hennes. Hun kan klare å møte ham og ha samvær med ham av og til. Hun trenger ikke å overnatte. 

Han er faren hennes og han ER glad i henne. Han har derimot sine problemer, mest sannsynlig fra sin egen oppvekst, og han strever i relasjoner til andre. Hun burde oppfordres til å se ham for det han er på godt og vondt. Og ikke bare det vonde. Verden er ikke svart hvitt og hun er stor nok til å begynne å forstå dette. 

Jeg er enig i at du støtter opp under dette for nye. FORDI - det er ikke til hennes beste å måtte gjemme seg for en pappa som kommer på arrangementer osv. Hun må lære seg å stå i dette. Og det lærer hun bare hvis hun kan klare å se om det også er noe godt i det vonde. Hun må lære deg nyansene, og om det er mulig å finne noe felles likevel.

Hun kan ikke gå å være redd for å møte pappaen sin. Det er absolutt ikke hennes beste. Den eneste måten dette kan løses på er om hun får hjelp til å håndtere det faktum at hun har en pappa som er som dette. Det håndterer hun ikke når hun gjemmer seg. 

Dette er en mann du også en gang var glad i. Det å snnerkjenne hennes opplevelse er ikke det samme som å godta at hun gjemmer seg for ham. Det å anerkjenne hennes opplevelse handler om å lære henne å gå dypere det. Du var glad i han en gang også, han har positive sider ved seg. MEN han har noe ved seg som gjør at han ikke klarer å vise dette. Han er ikke ond. Han er et resultat av sin egen oppvekst og sitt eget liv. 

Dere to har denne personen i livet deres. Desverre. Men det er noe dere begge må håndtere. Hun MÅ stå for dette selv, og hun ble oppfordres til å klare og nyansere dette. Er det mulig å finne noe. Noe de har felles? For han kommer til å fortsette å komme på arrangementet. Dere må rett og slett gjøre det beste ut av det. 

Å lære henne at det er ok å gjemme seg og rømme fra problemer er ikke til hennes beste. Hun trenger hjelp til å se at han er mer enn dette. Ja, Fvl har bommet i sine tilnærminger. Men de har likevel noe rett. For han bryr seg om henne, han bare får det ikke til som pappa. Det er ikke synd på ham, men å rømme fra ham er ikke løsningen. 

Anonymkode: 143b7...2c4

[lillevill]

Jeg synes du som voksen bør kutte gjennom bullshitten med en tydelig klarhet her. Ta en spade for en spade og si det som det er. Si hva du oppfatter og fortsett å støtte jenta. Si at du støtter samvær, men du forventer at de voksne er tydelige og trygge og ikke kommer med forvirrende vissvass. For dette er manipulering, helt klart. 

[lillevill]

Kansje du og jenta skal undersøke litt mer om hva dette med people pleasing egentlig er for noe. For man vil gjerne please en som er snill noen ganger og er ufin andre ganger. For man vil gjerne ha den gode fine siden hele tiden. Det er vondt å være i en sånn relasjon, der den andre er påskudd i hjertet noen dager og ikke andre. Hun er 13, og fortjener en pappa som bare er trygg og god og fin. Men hun har ikke det. At han er nedlatende mot en liten jente på 13 er helt sjukt for de fleste, men der kan du støtte opp. Og du kan lære henne å sette grenser og sette ord på hva hun ikke liker. Og du kan gå frem som eksempel og sette grenser ovenfor familie som manipulerer og holder på. Vær tydelig og sterk når du opplever oppførselen, fordi jenta di står midt i det hun også, og må lære seg teknikkene hun trenger for å håndtere folkene. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg tenker at hun er stor nok til å kunne være den "voksne". Urettferdig ja, men han er pappaen hennes. Hun kan klare å møte ham og ha samvær med ham av og til. Hun trenger ikke å overnatte. 

Han er faren hennes og han ER glad i henne. Han har derimot sine problemer, mest sannsynlig fra sin egen oppvekst, og han strever i relasjoner til andre. Hun burde oppfordres til å se ham for det han er på godt og vondt. Og ikke bare det vonde. Verden er ikke svart hvitt og hun er stor nok til å begynne å forstå dette. 

Jeg er enig i at du støtter opp under dette for nye. FORDI - det er ikke til hennes beste å måtte gjemme seg for en pappa som kommer på arrangementer osv. Hun må lære seg å stå i dette. Og det lærer hun bare hvis hun kan klare å se om det også er noe godt i det vonde. Hun må lære deg nyansene, og om det er mulig å finne noe felles likevel.

Hun kan ikke gå å være redd for å møte pappaen sin. Det er absolutt ikke hennes beste. Den eneste måten dette kan løses på er om hun får hjelp til å håndtere det faktum at hun har en pappa som er som dette. Det håndterer hun ikke når hun gjemmer seg. 

Dette er en mann du også en gang var glad i. Det å snnerkjenne hennes opplevelse er ikke det samme som å godta at hun gjemmer seg for ham. Det å anerkjenne hennes opplevelse handler om å lære henne å gå dypere det. Du var glad i han en gang også, han har positive sider ved seg. MEN han har noe ved seg som gjør at han ikke klarer å vise dette. Han er ikke ond. Han er et resultat av sin egen oppvekst og sitt eget liv. 

Dere to har denne personen i livet deres. Desverre. Men det er noe dere begge må håndtere. Hun MÅ stå for dette selv, og hun ble oppfordres til å klare og nyansere dette. Er det mulig å finne noe. Noe de har felles? For han kommer til å fortsette å komme på arrangementet. Dere må rett og slett gjøre det beste ut av det. 

Å lære henne at det er ok å gjemme seg og rømme fra problemer er ikke til hennes beste. Hun trenger hjelp til å se at han er mer enn dette. Ja, Fvl har bommet i sine tilnærminger. Men de har likevel noe rett. For han bryr seg om henne, han bare får det ikke til som pappa. Det er ikke synd på ham, men å rømme fra ham er ikke løsningen. 

Anonymkode: 143b7...2c4

BS fra ende til annen. 
Han har sine demoner, men det betyr ikke at hun skal stå i dritten fra han. Hun kan velge å skåne seg selv fra det og unngå utroligere traumer fra det! Det gjør ungen helt rett i! 

At voksne folk skal tvinge ungen i ‘å stå i det’ for det ‘det er jo faren din’ er ingen god grunn. Hun rømmer ikke fra problemet, hun fjerner problemet. 

Anonymkode: fbbce...100

[AnonymBruker]

TS, kan du gi noen konkrete eksempler på psykisk vold som du personlig har vært vitne til?

Det ser ut til at 90% av de som svarer i tråden kjenner far personlig. Jeg gjør dessverre ikke det. 

Anonymkode: c7d8f...8bc

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (1 time siden):

Tanken er god, men det fungerer ikke. Som du selv er inne på. Hvis hun er 13 så er hun stor nok til at du kan forklare henne at du gladelig tar støyten for henne, men det fører ikke fram. Du ender opp med å få skylda og det løser faktisk ingenting. Her er hun i en situasjon der hun må velge om hun vil ta ubehaget med å stå for det hun mener eller fortsette samværet og spille med. Det siste kan du hjelpe henne å øve på hvis det er det hun går for.

Dette her. Det blir ikke noe forskjell i samværet før datteren selv sier at hun ikke vil. 

Jeg sier ikke det er riktig det som skjer, men jeg forstår det til en viss grad. 

Hun er peoplepleaser og sier seg enig at hun vil treffe pappaen etc etc. Også kommer du i ettertid og sier at datteren ikke vil treffe faren. 

Det blir veldig vanskelig for familievernkontoret. Så hvis datteren din vil slippe unna samvær må hun si det. Og stå ved det, og slik fjerne tvil om at du manipulerer henne 

Anonymkode: 9f745...f59

[lillevill]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

TS, kan du gi noen konkrete eksempler på psykisk vold som du personlig har vært vitne til?

Det ser ut til at 90% av de som svarer i tråden kjenner far personlig. Jeg gjør dessverre ikke det. 

Anonymkode: c7d8f...8bc

Hun skriver jo at faren er nedlatende sur og opptrer uregulert ovenfor datteren. Han er sikkert det også mot øvrige familiemedlemmer, men i sosiale lag backer de han opp og unnskylder hans oppførsel fordi de er glad i vedkommede, og så undergraver de hennes opplevelse. Dette er nok den eldre garde som ikke forventer at far skal være den omsorgsfulle ansvarlige forelderen som de forventer av kvinner. For han møter jo opp og han er jo glad i henne så klart. Det må hun da vite og være glad for. Etc. 

[lillevill]

Dte du kan si ts når den eldre garde eller hvem det er undergraver jenta di sin opplevelse så kan du Kansje ta henne litt til siden og si at Du fordtår hvordan det er når pappaen hennes er sånn. Og at det ikke er greit. Men at disse som er her i dag ikke forstår nok om hvordan hun har det.  Og, i sosiale lag så er det kansje litt feil sted å diskutere hvordan far ikke strekker til. Jeg antar dette er besteforeldre og eldre tanter, eller? Det er typisk at de vil glatte over, og så fordtår de kansje ikke at de sviker barnet. Men de vil sikkert ikke snakke stygt om far der og da. Kan jo være de faktisk forstår jenta men ikke vil innrømme det også. Det er nok en komplisert situasjon som kan oppstå når det er barn i bildet og en far som er ustabil og uregulert og vanskelig å forholde seg til. Kan jo være disse andre også er redde for å havne på dårlig side med far. For som du selv opplever så fiendtligjør han deg, ved å anklage deg for å være sabotøren og ødelegger, når du sier at du er uenig i hans idiotiske oppførsel. 

Du må være helt stålklar på hva som skjer, hva du ønsker, og hva som er best for datteren din i disse møtene om samvær. Klart du støtter samvær med far. Grunnen til at datteren gruer seg til samværet er oppførselen til far og bare det. Og du kan jo ikke kontrollere oppførsel og humøret til far! Det kan bare far! Og det er da ikke så vanskelig å kontrollere sitt eget humør. Det er bare å regulere seg og skjerpe seg det. Alle voksne må jo det. 

Jeg vet ikke ts om du kan vinne med disse "flygende apekattene" men du kan være den trygge havnen for jenta di, og der vinner du. 

[AnonymBruker]

Kan du være sammen med dem noen ganger på kafe, feks? Sånn at datteren din tør å møte faren sin igjen? Det er viktig å ikke være livredd for å møte sin egen far, og det er viktig å ha et forhold til sine foreldre, med mindre det er alvorlig vold inne i bildet, selvfølgelig. Eventuelt kan han komme på besøk til dere? Inviter ham på middag eller kaffe. 

Jeg ble med sønnen min på samvær en periode fordi han gruet seg for å dra til faren sin. Faren hans og jeg avtalte selvfølgelig dette sammen for at sønnen vår skulle bli tryggere. Det hjalp veldig. 

 

Anonymkode: 1923a...f08

[Ulven]

Har du mulighet til å ta dette til retten? Da blir det utnevnt en sakkyndig som har større kompetanse på barn og samvær enn det fvk har. 

Uansett er disse møtene ikke noe hun trenger å møte på. Hun kan skrive et brev sammen med helsesøster eller en annen voksenperson som hun stoler på som ikke er involvert i saken, evnt lage en video som blir levert hvor hun forteller sine side av saken og hvorfor hun ikke vil møte far. Det er viktig at brevet, eller videoen, blir laget uten at du er involvert slik at dette ikke kan brukes som argument for at du påvirker jenta.