Mannen min «bruker opp» nærheten sin på jobb

[AnonymBruker]

Jeg har en mann som jobber som ped.leder i barnehage. Han står i en krevende situasjon med underbemanning, mange barn med utfordringer og generelt en stressende hverdag. Han er svært engasjert i jobben sin og gir alt han har og litt til. Dette fører dessverre til at når han kommer hjem fra jobb, og han har gitt kjærlighet til våre to barn så er det dessverre ikke noe igjen til meg.

Han sier at det ikke har noe med meg å gjøre, men at han rett og slett føler seg brukt opp fysisk og at han har behov for litt space for å tåle å holde ut i jobben. Jeg får selvfølgelig klem og kyss, og vi har fortsatt sex, men jeg merker at han har behov for å bare være han i større grad enn før.

Noen som har erfaring med samme situasjon? Enten du er den som jobber i et typisk omsorgsyrke eller en sammen med en som gjør det.

Anonymkode: 0b82c...10b

[AnonymBruker]

Jeg sluttet nesten å ha behov for fysisk kontakt etter jeg fikk barn - har ikke kroppen min nok for meg selv til å føle særlig savn etter hud eller nærhet. Så jeg skjønner mannen din.

Anonymkode: 094c7...618

[AnonymBruker]

Høres ut som om han er «touched out». Veldig vanlig fenomen som stort sett damer opplever i småbarnsfasen. Du kan jo lese litt om det og se om det finnes noen tips😊

Anonymkode: f5c6b...112

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ham veldig godt.

Har dere snakket om at han kanskje kan få seg en annen jobb?

Anonymkode: 8bcd1...675

[AnonymBruker]

Ja, det er helt vanlig for helsepersonell og andre i omsorgsyrker. Forskning på dette har vist at man bør jobbe maks 4t daglig med omsorgsarbeid (og resten f.eks administrativt) og at ca 10 år er det lengste man kan stå i omsorgsarbeid uten å bli utbrent. Det er selvfølgelig individuelle forskjeller i dette, men det forklarer en del. Mange av oss strekker oss meget langt i jobben og har lite å hente til de hjemme.

Anonymkode: 28b9b...12d

[AnonymBruker]

Som sykepleier så skjønner jeg mannen din veldig godt. Man kan vel få det som så fint kalles omsorgstretthet 

Anonymkode: ddd18...4ef

[AnonymBruker]

Han er nok overstimulert. Skjønner han godt.

Anonymkode: 8aeee...c5a

[AnonymBruker]

Følte akkurat det samme mens jeg jobbet i barnehage. Skjønner ham godt. Det hadde ingenting med familien min å gjøre, men jeg hadde bare ikke mer igjen.

Nå som jeg jobber i skolen er det ikke like mye det fysiske jeg er tom for, men mer lyd/prating/det å ha en mening om alt mellom himmel og jord. Vil av og til bare sitte i fred uten å måtte svare noen eller mene noe. 

Skjønner at det ikke er så lett for folk som ikke har det sånn å forstå. Men jeg elsker mann og barn og har alltid gjort det, men jeg har bare ikke mer å gi.

Anonymkode: bcf4c...002

[AnonymBruker]

Som helsefagarbeider forstår jeg han veldig godt 

 

Anonymkode: 7ebc0...ff2

[AnonymBruker]

Jeg er fagarbeider i tilrettelagte tjenester der noen har et stort omsorgsbehov og et behov for fysisk kontakt. Jeg kjenner jo at dette bruker meg opp, og at jeg har et stort behov for og bare være meg når jeg kommer hjem. Så jeg skjønner mannen din godt og kjenner meg dessverre igjen. 

Anonymkode: 8e6ec...7a3

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Nå er det ikke snakk om så mye fysisk nærhet i min jobb, naturlig nok da jeg er lærer for eldre barn- men når dagen er over er jeg ofte helt utkjørt og trenger tid alene når alt er unnagjort for dagen. Det er mye underbemanning her og, sykemeldinger etc. 

Anonymkode: 18fec...eab

[AnonymBruker]

Forstår han men samtidig ikke. Har selv omsorgsyrke og har nettopp fått et barn. Føler meg ofte sliten og at jeg ikke orker mye snakking. Føler derimot savn etter det fysiske at jeg kan ligge i armkroken og bare slappe av uten å måtte si så mye. 

Anonymkode: 4611d...910

[AnonymBruker]

Jeg er lærer i barneskolen, og forstår ham godt. Jeg «bruker opp» mye av omsorgen jeg har for andre på jobb, og kan oppfattes som mentalt fraværende hjemme fordi jeg er så sliten, der det jeg har igjen brukes på barna mens mannen gjerne må klare seg selv.

Anonymkode: ca309...807

[AnonymBruker]

Mange omsorgsyrker har så syke krav dersom man skal gjøre en anstendig jobb, at de knapt er egnet for annet enn topptrente, barnløse folk i tjueåra - helst single.

Løsningen er vel å bli utbrent og skifte beite til noen tar til vettet og slutter å øke alle krav uten å øke ressurser. 

Anonymkode: d9f52...da4

[AnonymBruker]

Som ped.leder og småbarnsmor skjønner jeg han godt. Det som hjelper her er at samboeren tar hus og barn en time etter jobb så jeg nullstilt hode og kropp enten på trening, i skogen eller i senga. Det høres kanskje ille ut at jeg har en time for meg selv nesten hver ettermiddag, men det funker bra her, og da klarer jeg være helt tilstede for barn og mann resten av dagen/natta. Slutter jeg tidlig tar jeg treningen min da. 

Anonymkode: db66b...590

[AnonymBruker]

Mannen har var rørlegger før, han var umettelig på fysisk kontakt..

Etter han omskolerte seg til helsefagarbeider, så er behovet hans for fysisk kontakt, veldig mye mindre!! 
 

Heldigvis🙈 Han sier det selv og, han har nå ett stort behov for å lade batteriene alene! 
Nærkontakten han har på jobb, gjør han raskt ‘’touched out’’…
 

Jeg er takknemlig for det, men skjønner det kan føles sårt.. 

Anonymkode: ae4f0...f7c

[AnonymBruker]

Kan han ha et forhold på jobben?

Anonymkode: c0c38...27d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.11.2024 den 22.11):

 

Noen som har erfaring med samme situasjon? Enten du er den som jobber i et typisk omsorgsyrke eller en sammen med en som gjør det.

Anonymkode: 0b82c...10b

Compassion fatigue / omsorgstretthet er helt reelt. Kjenner meg godt igjen fra egen jobb.

 

Anonymkode: 53f78...840