Får lyst til å skille meg fra mann og barn, uten gyldig grunn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Fødselsdepresjon 

Anonymkode: a8219...bf4

Har som sagt hatt det slik de siste 3 årene, så kan dessverre ikke legge skylda på fødselsdepresjon. Og ja, det var kjempedumt av meg å få enda ett barn når jeg har disse følelsene for mannen min. Men til mitt forsvar så ble jeg gravid den ene gangen vi hadde fyllesex i romjula 2023, jeg oppdaget at jeg var gravid når jeg var 8 uker på vei. Mannen ville ikke ta abort…

Anonymkode: ac0df...e4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er du kommet i overgangsalderen? ❤️ 

Anonymkode: a9834...a1f

Jeg er 33 år gammel og fødte for 2 måneder siden, så nei, tror ikke det.

Anonymkode: ac0df...e4a

[AnonymBruker]

Men kanskje du fikk en depresjon da du fikk første barnet. Siden du har hatt det sånn i tre år. Jeg har det ganske likt som deg, bare at minste barnet er blitt 3 år. Skjønner at det ikke var så smart å få andre barnet. Du må være litt tålmodig mtp at minste bare er 2 mnd. 
 

Jeg drømmer også om å bo alene. Selv om jeg egentlig ikke har noen grunn. Men jeg fikk diagnose depresjon av legen for halvannet år siden. Fungerer greit i hverdagen, men er fortsatt litt deprimert. Psykologen mente at depresjonen kom da jeg fikk barn. 

Anonymkode: d1125...022

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men kanskje du fikk en depresjon da du fikk første barnet. Siden du har hatt det sånn i tre år. Jeg har det ganske likt som deg, bare at minste barnet er blitt 3 år. Skjønner at det ikke var så smart å få andre barnet. Du må være litt tålmodig mtp at minste bare er 2 mnd. 
 

Jeg drømmer også om å bo alene. Selv om jeg egentlig ikke har noen grunn. Men jeg fikk diagnose depresjon av legen for halvannet år siden. Fungerer greit i hverdagen, men er fortsatt litt deprimert. Psykologen mente at depresjonen kom da jeg fikk barn. 

Anonymkode: d1125...022

Jeg hadde depresjon som ble utløst av fødsel i nesten seks år, så har lignende opplevelse. 

Anonymkode: 96114...199

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Det er kjempevanskelig å få til, vi har kun ett sett med besteforeldre som jam stille opp som barnevakt innimellom. Det er mine foreldre, men siden begge to jobber fulltid enda, har de sjeldent tid til å være barnevakt. Min manns foreldre bor på den andre siden av landet, vi besøker dem en gang i året. Avlastning nå er uansett uaktuelt da yngste bare er noen måneder gammel. 
 

Vi har fått en uke barnefri i 2022, da reiste vi på kjærestetur sammen. Men følte fremdeles at gnisten var borte. Det var ikke en ny bryllupsreise, men det var hyggelig. Men da hadde vi kun ett barn, nå som vi har to, og yngste er såpass liten er det uaktuelt å reise vekk, dra på dates eller lignende. Jeg har tidligere virkelig anstrengt meg for å få til kjærestid, ordnet barnevakt en gang i måneden slik at jeg og mannen kan dra på dates, spise sammen, finne på noe. Men føler det gir meg lite.

 

Anonymkode: ac0df...e4a

Jeg skjønner det godt at det gir deg lite for det er du som må ordne alt. 

Anonymkode: a4e5e...0d3

[Nonstop1]

Det er slitsomt å alltid måtte tilpasse seg ett annet voksent menneske. Jeg kjenner litt på det selv noen ganger. Opplever at jeg er en bedre versjon av meg selv når mannen ikke er tilstede selv om jeg har barna, fordi da kan jeg gjøre som jeg vil uten dårlig samvittighet.

Vi kan herje i stua, gaule høyt til musikk, dra på og få besøk, farte rundt eller slappe av litt etter hva som passer meg. Begge barna våre er under 10år så bare jeg er positiv og gjør det gøy for dem så er de helt med på det meste jeg vil gjøre. Jeg har også full kontroll på eget husarbeid og får helt annet energinivå når han er borte. Og barna følger mine regler, ikke våre felles, fordi det er en del i fellesen jeg er uenig i. Men som jeg likevel håndhever av hensyn til mannen.

Men for meg er det ikke slik at jeg virkelig vil forlate han da. Jeg har romantiske og seksuelle følelser for han. Elsker han. Men jeg lengter etter litt alenetid i hjemmet og hverdagen innimellom. Han er ufør så jeg har nesten aldri huset for meg selv.

[AnonymBruker]

Jeg hørte en gang noen si at det burde vært forbudt å ta skille seg når man har barn under tre år. Dette er selvsagt litt satt på spissen, men det er likevel noe i det. De første årene med barn kan være beintøffe!

Det blir bedre!

Det finnes også mange ulike former for parterapi. Både tradisjonelle snakketimer, ulike digitale løsninger som apper, og kurs der man reiser bort en hel helg. 

Anonymkode: bc441...6aa

[AnonymBruker]

Bokormsen skrev (På 17.11.2024 den 11.27):

Ensomheten:)

Du mener friheten? 

Anonymkode: b728f...97e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Har som sagt hatt det slik de siste 3 årene, så kan dessverre ikke legge skylda på fødselsdepresjon. Og ja, det var kjempedumt av meg å få enda ett barn når jeg har disse følelsene for mannen min. Men til mitt forsvar så ble jeg gravid den ene gangen vi hadde fyllesex i romjula 2023, jeg oppdaget at jeg var gravid når jeg var 8 uker på vei. Mannen ville ikke ta abort…

Anonymkode: ac0df...e4a

Da får du nesten ta konsekvensene av valget dere har tatt om få enda et barn. Hvordan tror du det blir å være alene med en baby + et barnehagebarn når dere allerede har liten avlastning? Lurt å holde sammen noen år til, før dere eventuelt skilles når barna er litt større dersom problemene ikke er større enn hva du beskriver. Du må jobbe med tankesett ditt her! Skaff hjelp hvis det er vanskelig, viktig å få hjelp med psyken i denne fasen, både for din del og ikke minst babyen sin skyld.. 

Anonymkode: 7e7f3...54d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.11.2024 den 20.45):

Jeg får lyst til å skille meg og starte helt på nytt. Bli alenemor og skille meg, jeg pleier ofte å dagdrømme om rekkehuset jeg skal flytte til etter at jeg skiller meg.  Jeg har ingen grunn til det, mannen min er hjelpsom, tar mye ansvar hjemme og er en veldig engasjert pappa. Kan med hånd på hjerte si at han har tatt like mye våkenetter, sykt barn dager som meg, samtidig som han gjør like mye husarbeid som meg. Jeg har relativt greie unger, uten noen ekstraordinære utfordringer. Vi har begge god økonomi, stabile jobber, godt forhold til familiene våre. Men likevel føler jeg veldig behov for å gå ifra mannen min. Det er heller ikke slik at jeg er forelsket i noen andre eller tiltrukket av andre. Dette er som dere sikkert skjønner noe jeg holder hemmelig, men det kommer til utrykk i hverdagen vår. Ved at jeg f.eks nekter han sex, ikke liker at han tar på meg etc. 

 

Flere som har det slik? Hvorfor er jeg ikke tiltrukket av mannen min lenger? Han har ikke gått opp masse i vekt, latt seg forfalle eller blitt skallet siden vi traff hverandre  for snart 7 år siden. Ikke driver han med dop, økonomisk bedrag eller annet tull heller. Hva er egentlig galt med meg…

Anonymkode: ac0df...e4a

Hvor gammel er du? 
Å være dausliten av småbarnslivet er lov. Kan det hende du bare må resette litt? Sett deg med mannen en dag barna er lagt, del en flaske vin og snakk sammen om hva dere falt for ved hverandre, hvordan dere skal finne tilbake..? 

Anonymkode: c1b4f...3dc

[Gliffy]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Hadde du ønsket skilsmisse dersom det viser seg at mannen bare vil ha samvær i helgene? Eller er "drømmen om skilsmisse" betinget av 50/50-ordning? 

Anonymkode: 96114...199

er det sånn at menn velger selv hvor mye samvær de vil ha, og så må damen ta resten? 
Spør fordi jeg oppriktig lurer, det virker som det er sånn det er men det fremstår jo som veldig urettferdig system..

[tvertimot]

Slik forhold er, de dabber av og blir mindre spennende og interessante over tid.

Jeg liker biff, men dersom jeg får det servert hver dag over lengre periode så sier det seg selv at jeg går lei av det og ikke vil ha det lenger, forandringer er stikkordet...

At folk har en ide om at et livslangt ekteskap er et mål, det er like traust og kjedelig som at noen bor et helt liv i en traust liten bygd, personlig skjønner jeg ikke hvorfor så mange fullstendig mangler ambisjoner i livet og ikke ser ut til å ville oppleve det som er nytt og spennende.

Å stå i dette er å foringe din egen livskvalitet og ta fra deg muligheter og bedre og mer spennende opplevelser, gjøre deg selv den tjenesten det er å gi deg selv nye muligheter og forandring. Dette vil aldri bli spennende og bra igjen, det har jeg absolutt ingen tro på, så venter du så vil det garantert være forgjeves og år blir kastet bort...

[AnonymBruker]

Gliffy skrev (39 minutter siden):

er det sånn at menn velger selv hvor mye samvær de vil ha, og så må damen ta resten? 
Spør fordi jeg oppriktig lurer, det virker som det er sånn det er men det fremstår jo som veldig urettferdig system..

Nei, det skal ikke være sånn, men det blir fort sånn. Tror kvinner føler seg fortere som en dårlig mamma om de tvinger far til mer samvær (og mindre for seg) enn omvendt. Og uansett hvor mye jeg for eksempel ber om at eksen skal ha mer samvær så nekter han, hva gjør jeg da? Jo, jeg innretter meg etter det. Hva ellers skal jeg gjøre? 

Anonymkode: 96114...199

[AnonymBruker]

tvertimot skrev (16 minutter siden):

Slik forhold er, de dabber av og blir mindre spennende og interessante over tid.

Jeg liker biff, men dersom jeg får det servert hver dag over lengre periode så sier det seg selv at jeg går lei av det og ikke vil ha det lenger, forandringer er stikkordet...

At folk har en ide om at et livslangt ekteskap er et mål, det er like traust og kjedelig som at noen bor et helt liv i en traust liten bygd, personlig skjønner jeg ikke hvorfor så mange fullstendig mangler ambisjoner i livet og ikke ser ut til å ville oppleve det som er nytt og spennende.

Å stå i dette er å foringe din egen livskvalitet og ta fra deg muligheter og bedre og mer spennende opplevelser, gjøre deg selv den tjenesten det er å gi deg selv nye muligheter og forandring. Dette vil aldri bli spennende og bra igjen, det har jeg absolutt ingen tro på, så venter du så vil det garantert være forgjeves og år blir kastet bort...

Har du barn? 

Anonymkode: 7e7f3...54d

[tvertimot]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Har du barn? 

Anonymkode: 7e7f3...54d

Om jeg har barn eller ikke er lite relevant, men ja det har jeg (og er ikke lenger sammen med x'en som jeg har barn sammen med - siste jeg ville er å funne tilbake til henne eller andre ekser)...

Jeg ser fremover, aldri tilbake... Klart at mine mest spennende opplevelser tilhører fremtiden.

Endret 18. november 2024 av tvertimot

[Sefanja]

AnonymBruker skrev (På 16.11.2024 den 22.31):

Overraskende mange? Jeg kjenner INGEN som angrer. 

Anonymkode: b728f...97e

Det er like nesten like tabu å si at man angrer på skilsmisse som at man angrer på barn..

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? Høres ut som du kjeder deg.. mange som har etablert seg tidlig i livet kan ofte få en sånn «er dette alt?»-opplevelse når de har oppnådd både ekteskap, barn, jobb hus og hele sulamitten. Er som om alle mennesker på en måte har en kvote med ting må de igjennom, når det kommer til utforsking/festing/flauser og spillopper. Mange har denne perioden først etter sin første skilsmisse. Nå vet ikke jeg bakgrunnen din. Men ta et dykk inni deg selv, oppsøk gjerne terapeut. Ønsker deg lykke til og håper dere kommer dere gjennom det 

Anonymkode: f35dc...d10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hvor gammel er du? Høres ut som du kjeder deg.. mange som har etablert seg tidlig i livet kan ofte få en sånn «er dette alt?»-opplevelse når de har oppnådd både ekteskap, barn, jobb hus og hele sulamitten. Er som om alle mennesker på en måte har en kvote med ting må de igjennom, når det kommer til utforsking/festing/flauser og spillopper. Mange har denne perioden først etter sin første skilsmisse. Nå vet ikke jeg bakgrunnen din. Men ta et dykk inni deg selv, oppsøk gjerne terapeut. Ønsker deg lykke til og håper dere kommer dere gjennom det 

Anonymkode: f35dc...d10

Ja Kong Harald har jo sagt i intervju at hans datter ML levde ut ungdomstiden i 20 årene.  Hun la bånd på seg som tenåring og litt av i 20 årene når hun bodde i utlandet.

Anonymkode: a3571...ac8

[AnonymBruker]

tvertimot skrev (1 time siden):

Om jeg har barn eller ikke er lite relevant, men ja det har jeg (og er ikke lenger sammen med x'en som jeg har barn sammen med - siste jeg ville er å funne tilbake til henne eller andre ekser)...

Jeg ser fremover, aldri tilbake... Klart at mine mest spennende opplevelser tilhører fremtiden.

Jo det er ganske relevant, i alle fall det at forholdet røyk - som ikke overrasker meg med holdningene du viser. 

Anonymkode: 7e7f3...54d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Egentid, ro, ha huset for meg selv når jeg kommer hjem fra jobb. Savner å være alene, å ikke ha ungene/mannen rundt meg hele tiden. Savner stillheten, selvstendigheten og livet som singel rett og slett. Bodde for meg selv og var singel i 5 år før jeg traff mannen min, det var de beste årene i mitt liv. Men dessverre innså jeg dette når det var for sent, den gangen var jeg veldig opphengt i å få det livet jeg har nå, altså mann, barn, hus og stasjonsvogn. 

Anonymkode: ac0df...e4a

Aner du mønsteret her....? 

Om en alltid kikker på den andre siden av gjerdet vil en aldri se skjønnheten i sin egen hage.

Du er som et barn som vil ha det alle andre har fordi du ikke har det og når du får det innser du at det var ikke så spennende likevel og kaster det inn i et hjørne sammen med alle de andre "ubrukelige" lekene du har. Du er bortskjemt, enkelt og greit.

Anonymkode: a6e77...f54