Syvåring som alltid skal være hovedperson

[AnonymBruker]

Hei, jeg har ei jente på syv og et halvt som det siste året har kunnet være litt utfordrende. Hun virker å ta styringen i de fleste situasjoner hjemme, eller at hun får fokuset over på seg og sitt. Dette gjør hun ved å rope, gråte, krangle eller gjøre motstand. 

Dette skjer i situasjoner hvor jeg snakker med broren hennes eller vi skal gjøre noe sammen alle tre. 

Feks kveldsstellet kan hun finne på å bestemme over broren sin eller nekte å stelle seg /la seg stelle. 

Blir det endelig stille, kan hun plutselig begynne å gråte over et sår hun har fått tidligere på dagen, eller lage tilsvarende lyder som indikerer at hun har behov for full oppmerksomhet. Hun bruker sjeldent ord i slike situasjoner for å fortelle hva hun trenger. 

Overser jeg, eller sier vent, kan hun skrike høyere. 

Er hun ivrig, eller godt humør, liker hun å ta styringen over broren sin koste hva det koste vil. Det er jo ikke alltid broren vil eller at det er greit, og hun tåler ikke at jeg veileder henne eller sier ifra. Da blir hun sint og roper til meg. Det er utrolig provoserende. 

Det føler ikke ut som hun har særlig respekt for det jeg sier, da alle beskjeder og tilsnakk når det gjelder blir glatt oversett. 

Det eneste som fungerer ofte i slike situasjoner hvor det kreves at hun må høre etter, er at dersom hun ikke hører etter, må jeg fysisk hjelpe henne inn i situasjonen eller ta henne ut av situasjonen. 

Jeg begynner å lure på om alt dette i det hele tatt er normalt. Kjenner jeg blir ganske sliten av denne uviljen til å aldri følge beskjed eller bare for en gangs skyld bare ikke ta kontrollen... 

 

Anonymkode: 6e04d...74b

[AnonymBruker]

Hun trenger oppmerksomhet og hun har lært seg strategier for å vekke din oppmerksomhet. Og det fungerer.

Er du fink til å gi oppmerksomhet, også verbal oppmerksomhet, for de positive tingene hun gjør og er? Fremsnakke det du vil ha mer av og sette av tid til henne?

Anonymkode: 72419...4f6

[Arkana]

Jeg ville i første omgang fortsatt med å takle dette på en rolig måte. Når hun avbryter eller forventer at oppmerksomhet som er rettet mot andre flyttes til henne så sier du rolig til henne at nå snakker du med X eller nå gjør du Z, og etterpå kan jeg høre på deg/hjelpe deg/leke med deg. Så gir du henne ikke noe mer oppmerksomhet, samme hva hun gjør (bare la henne rope), mens du fortsetter samtalen med broren eller hva enn du gjorde og så vender du deg til henne etterpå som avtalt. Vær nøye med å gi henne full oppmerksomhet når du gjør det. Ikke se på mobilen, ha et halvt øye på TVen, tenk på hva dere skal handle til middag eller noe annet samtidig. Kanskje utagerer hun fordi hun ikke føler at hun får din fulle oppmerksomhet, at du er der fysisk, men ikke mentalt. 

[Grüner]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hei, jeg har ei jente på syv og et halvt som det siste året har kunnet være litt utfordrende. Hun virker å ta styringen i de fleste situasjoner hjemme, eller at hun får fokuset over på seg og sitt. Dette gjør hun ved å rope, gråte, krangle eller gjøre motstand. 

Dette skjer i situasjoner hvor jeg snakker med broren hennes eller vi skal gjøre noe sammen alle tre. 

Feks kveldsstellet kan hun finne på å bestemme over broren sin eller nekte å stelle seg /la seg stelle. 

Blir det endelig stille, kan hun plutselig begynne å gråte over et sår hun har fått tidligere på dagen, eller lage tilsvarende lyder som indikerer at hun har behov for full oppmerksomhet. Hun bruker sjeldent ord i slike situasjoner for å fortelle hva hun trenger. 

Overser jeg, eller sier vent, kan hun skrike høyere. 

Er hun ivrig, eller godt humør, liker hun å ta styringen over broren sin koste hva det koste vil. Det er jo ikke alltid broren vil eller at det er greit, og hun tåler ikke at jeg veileder henne eller sier ifra. Da blir hun sint og roper til meg. Det er utrolig provoserende. 

Det føler ikke ut som hun har særlig respekt for det jeg sier, da alle beskjeder og tilsnakk når det gjelder blir glatt oversett. 

Det eneste som fungerer ofte i slike situasjoner hvor det kreves at hun må høre etter, er at dersom hun ikke hører etter, må jeg fysisk hjelpe henne inn i situasjonen eller ta henne ut av situasjonen. 

Jeg begynner å lure på om alt dette i det hele tatt er normalt. Kjenner jeg blir ganske sliten av denne uviljen til å aldri følge beskjed eller bare for en gangs skyld bare ikke ta kontrollen... 

 

Anonymkode: 6e04d...74b

Dere må sette tydeligere grenser og følge opp disse. Nå er det hun som er sjefen i familien.

[AnonymBruker]

Takk for tips og råd dere. 

Jeg har forstått at hun vil ha oppmerksomhet og kan selvfølgelig forstå hvorfor. Hun har alltid fått min fulle oppmerksomhet fra hun ble født, men det er ikke lett å dele med lillebroren. 

Jeg har derfor passet på å få til egentid med henne, finne på ting med henne og gi henne masse god oppmerksomhet fordi jeg erfarer at det gir god oppførsel og gjør toleransevinduet hennes større.

Samtidig.. jeg føler det ikke hjelper. Et godt eksempel på det var i sommer da jeg og pappaen bestemte oss for å ha et barn hver i et par uker. Da jeg hadde datteren min alene, koste vi oss veldig og gjorde ting som hun hadde lyst til (innenfor rinelighetens grenser). Hun var glad for at det kun var oss to og oss jentene og ikke små barn ..

Dq lillebror kom tilbake så hadde jeg savnet han veldig og gav ham en stor klem og satt med han og spurte ham hvordan han jadde hatt det osv .. dette tålte hun ikke og hun sa jeg er mer glad i han. 

Virker som hun er ganske sjalu, og virker ikke som det jeg gjør med henne tells, fordi ett sekund med broren kan slette alt for henne ... Det er ganske sårt, fordi jeg gjør virkelig så godt jeg kan. Det må være vanskelig for henne om det er hennes sannhet at jeg er mer glad i broren. Men de deler førsteplassen, og det har jeg sagt til henne..

 

Anonymkode: 6e04d...74b

[AnonymBruker]

Barnet trenger to foreldre sammen.

Anonymkode: c9dde...716

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Barnet trenger to foreldre sammen.

Anonymkode: c9dde...716

Kva har dette med saken å gjere?! 

Anonymkode: 1ee5b...db6

[Sitronterte]

Litt bortskjemt? 

[AnonymBruker]

Jeg tenker hun mangler impulskontroll og er ganske umoden for alderen. Det er jo flere diagnoser som kan være årsaken til dette (blant annet ADHD) eller det kan være at hun bare trenger litt lengre tid enn andre på å lære seg å håndtere følelser bedre. 

Spiser og sover hun godt i hverdagen? Bruker hun mye skjerm? 

Anonymkode: 59ddf...8f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Takk for tips og råd dere. 

Jeg har forstått at hun vil ha oppmerksomhet og kan selvfølgelig forstå hvorfor. Hun har alltid fått min fulle oppmerksomhet fra hun ble født, men det er ikke lett å dele med lillebroren. 

Jeg har derfor passet på å få til egentid med henne, finne på ting med henne og gi henne masse god oppmerksomhet fordi jeg erfarer at det gir god oppførsel og gjør toleransevinduet hennes større.

Samtidig.. jeg føler det ikke hjelper. Et godt eksempel på det var i sommer da jeg og pappaen bestemte oss for å ha et barn hver i et par uker. Da jeg hadde datteren min alene, koste vi oss veldig og gjorde ting som hun hadde lyst til (innenfor rinelighetens grenser). Hun var glad for at det kun var oss to og oss jentene og ikke små barn ..

Dq lillebror kom tilbake så hadde jeg savnet han veldig og gav ham en stor klem og satt med han og spurte ham hvordan han jadde hatt det osv .. dette tålte hun ikke og hun sa jeg er mer glad i han. 

Virker som hun er ganske sjalu, og virker ikke som det jeg gjør med henne tells, fordi ett sekund med broren kan slette alt for henne ... Det er ganske sårt, fordi jeg gjør virkelig så godt jeg kan. Det må være vanskelig for henne om det er hennes sannhet at jeg er mer glad i broren. Men de deler førsteplassen, og det har jeg sagt til henne..

 

 

Anonymkode: 6e04d...74b

Det er ikke alle barn som håndterer så godt å ha søsken. Det er heller ikke alle barn som liker å ha søsken, som trives med det og som finner glede i søsken. Kanskje hun bare er der? At søsken faktisk har omveltet livet hennes i så stor grad at hun ikke klarer å takle det og at søsken har forringet hennes livskvalitet (sett fra 7åringens perspektiv). 

Anonymkode: 72419...4f6

[AnonymBruker]

Er hun første barnebarnet på begge sider? Og første jente?

Anonymkode: 95272...dee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Takk for tips og råd dere. 

Jeg har forstått at hun vil ha oppmerksomhet og kan selvfølgelig forstå hvorfor. Hun har alltid fått min fulle oppmerksomhet fra hun ble født, men det er ikke lett å dele med lillebroren. 

Jeg har derfor passet på å få til egentid med henne, finne på ting med henne og gi henne masse god oppmerksomhet fordi jeg erfarer at det gir god oppførsel og gjør toleransevinduet hennes større.

Samtidig.. jeg føler det ikke hjelper. Et godt eksempel på det var i sommer da jeg og pappaen bestemte oss for å ha et barn hver i et par uker. Da jeg hadde datteren min alene, koste vi oss veldig og gjorde ting som hun hadde lyst til (innenfor rinelighetens grenser). Hun var glad for at det kun var oss to og oss jentene og ikke små barn ..

Dq lillebror kom tilbake så hadde jeg savnet han veldig og gav ham en stor klem og satt med han og spurte ham hvordan han jadde hatt det osv .. dette tålte hun ikke og hun sa jeg er mer glad i han. 

Virker som hun er ganske sjalu, og virker ikke som det jeg gjør med henne tells, fordi ett sekund med broren kan slette alt for henne ... Det er ganske sårt, fordi jeg gjør virkelig så godt jeg kan. Det må være vanskelig for henne om det er hennes sannhet at jeg er mer glad i broren. Men de deler førsteplassen, og det har jeg sagt til henne..

 

 

Anonymkode: 6e04d...74b

Her tror jeg det var overgangen mellom å ha deg alene og at broren kom tilbake som utløste reaksjonen hennes. Det hun trenger erfaring med er at det fortsatt er plass til henne selvom bror er der. 

Anonymkode: 4d6a6...f4c

[AnonymBruker]

Har både en niese og en stedatter som har faktene du beskriver, og det er nok ikke så unormalt.

Felles for dem begge er at de var første barnebarn (for besteforeldre på begge sider), og at de fikk ha foreldre og besteforeldre for seg selv en stund. Det virker for meg også litt vanligere for jenter.

Min niese var som mange jenter litt tidligere ute verbalt og sosialt. Det er hun ennå, og hun får mye respons fra de rundt seg, liker å sitte ved bordet og prate med de voksne. Men hun er dårlig på å dele oppmerksomhet, og også ekstremt hårsår når søsken eller fettere/kusiner får oppmerksomhet. Hun er veldig nær sine besteforeldre, men det virker nesten som om hun er "utømmelig" når det gjelder oppmerksomhet. Hun kan f.eks. tilbringe hele helgen alene med farmor der de bare gjør hyggelige aktiviteter, og når de kommer hjem på søndag og farmor har et annet barn på fanget så anklager hun henne umiddelbart for å "like dem bedre". Det er liksom aldri nok for henne.

Dette er dessverre et personlighetstrekk jeg tror noen har, og det kommer jo litt uhemmet til uttrykk hos barn. Selv når hun leker med småsøsken (hun har to), er leken veldig på hennes premisser.

Hos min stedatter er situasjonen litt den samme, men der er den nok veldig underbygget av at farmor og mormor har henne som "favoritten", fordi hun er førstefødte og eneste jente (min svigermor sa det rett ut første gang jeg traff henne - og la til at "hun bestemmer"). Prinsessefaktene er nok veldig underbygget av besteforeldre. Hun begynner først å vokse dette av seg noe nå, som tenåring. 

Det høres ut som du korrigerer datteren din bra, og det får du egentlig fortsette med. Kanskje gi henne spesielt positiv oppmerksomhet når hun er flink om omsorgsfull med broren sin? Noen føler jo stolthet ved å være flinke med yngre søsken.

Anonymkode: 95272...dee