Flere her som er veldig ensomme?

[AnonymBruker]

Jeg har vært ensom stort sett hele livet. Aldri hatt venninner, hatt lite familie, og passet aldri inn i gjenger på arbeidsplasser, studier osv. Det er sikkert min skyld, men når folk ikke sier hvorfor de ignorerer meg, så er det umulig å fikse det for å få det bedre. Da jeg var travelt opptatt med fire små barn, studier og jobb, så hadde jeg ikke tid til å tenke så mye på ensomheten. Men nå som barna er store, og de minste er halve tiden hos sin far, kjenner jeg veldig på det. Flere som har de slik? 

P.S. Jeg trives i eget selskap, så jeg trenger ikke å ha folk rundt meg hele tiden. Men det er ikke alltid nok.

Anonymkode: 00888...dd0

[Vampyrina]

Finn deg en hobby feks et kor om du liker å synge. Oppsøk grupper som har samme hobbyer som deg. 

[AnonymBruker]

Vampyrina skrev (Akkurat nå):

Finn deg en hobby feks et kor om du liker å synge. Oppsøk grupper som har samme hobbyer som deg. 

Jeg er med på flere hobbyer, men ingen snakker med meg ut over et par ord her og der. 

Anonymkode: 00888...dd0

[Vampyrina]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er med på flere hobbyer, men ingen snakker med meg ut over et par ord her og der. 

Anonymkode: 00888...dd0

Hva gjør du selv for å bli inkludert?

[AnonymBruker]

Vampyrina skrev (1 time siden):

Hva gjør du selv for å bli inkludert?

Prater med folk, viser interesse, har humor, prøver å invitere dem på forskjellige ting osv. 

Anonymkode: 00888...dd0

[Regulert]

Jeg har hatt lange perioder der jeg har kjent veldig på ensomhet og utenforskap, og perioder der jeg har følt det har blitt for mye av det gode og at jeg ikke strekker til tilstrekkelig i de relasjonene jeg har. Noen ganger har det vært helt alright. Det har gått i bølger og daler kan man si. Noen relasjoner har jeg bevisst latt koke ut i kålen, andre mer tydelig kuttet ut, noen relasjoner ville jeg hatt mer av enn det ble, andre kun på armlengdes avstand etter noe tid og vurdering. Omgivelsene har vært forskjellige, og jeg har også endret meg ift interesser, kapasitet, modenhet etc. I perioder har jeg hatt ganske negative holdninger til mangt og mye, selv om jeg tok på meg en maske og var smilende/positiv utad. I retrospekt kan jeg se at det jeg kommuniserte utad nok var farget av den indre pessimistiske dialogen jeg ofte førte med meg selv- mer enn jeg var klar over- og de relasjonene jeg ønsket glapp ofte unna som et vått såpestykke, i mangel på bedre sammenligning. Jeg tror at de non-verbale signalene jeg ubevisst sendte ut sto i for sterk kontrast med det bevisst kommuniserte. Jeg tror jeg ubevisst kommuniserte en slags "trengenhet" og et behov som ikke nødvendigvis appelerte til motparten, eller som motparten ønsket å gi. Holdningene og ensomheten jeg bar på innsiden konsumerte mye energi, slik at jeg ikke hadde så mye å "by" på i møte med andre utover normal høflighet og en hyggelig tone. Etter "mislykkede" sosiale settinger kvernet tankene ofte rundt de samme spørsmålene og dogmer jeg anså som sanne; hva er det med meg som ikke funker sosialt? jeg skulle ønske det var annerledes! jeg skjønner det jo også, slik som jeg er..verden er blitt så travel og kald...det gjør vondt i hjertet, jeg føler meg så trist..osv.

Jeg gjorde noen grep ift å bli bevisst de indre holdningene og dialogen med meg selv, var streng på å stoppe pessimistiske tankerekker når de begynte å kverne (kontret med en slags bønn eller bevist nærvær: takket spesifikt for det jeg hadde, ba om styrke til det jeg måtte trenge styrke til, kjente etter hvordan det var å være meg akkurat da m.m). Dette gjør jeg fortsatt nesten hver dag, for å bevare holdningene mine på "pluss-siden" av streken. Dette gjør at dagene ikke lengre oppleves så tunge, og den genuine indre følelsen av gnist/håp/letthet kommuniseres også utad, og medfører at jeg ubevisst forholder meg annerledes til de rundt meg. Mer ekte kanskje? Er mer genuint opptatt av menneskene jeg treffer; har en mer oppriktig nysgjerrighet og imøtekommenhet, er mindre selvbevisst og føler meg mer på bølgelengde, som likemenn- jeg trenger ikke de mer enn de trenger meg. Ingen skjult agenda med et håp om at kanskje akkurat dette mennesket kan hjelpe meg ut av min ensomhet. I tillegg til holdningsendringa har jeg bryna meg på komfortsona mi- starta med forskjellige aktiviteter som gir forskjellige typer menneskemøter, utfordringer og krydrer hverdagen så den føles meningsfull og spennende. Jeg har tatt opp barndomshobbyer og interesser, og det er stadig vekk nye tema som fanger interessen min til nærmere studier og artikkel-binging. Alt dette er ting folk spør om og er nysgjerrige på når de treffer meg, og jeg tror nok jeg regelrett sprudler når jeg forteller om det, og at det skaper en god atmosfære for de rundt meg å være i. Det vil folk ha. Det vil jeg ha. 

Selv om jeg godt kan slå av en prat med mennesker der og da, så er det noen punkter som gjør at det stopper i første ledd for videre sosial kontakt for min del;

- Dårlig ånde, maange har det- bruk zink munnskyllevann 

- Ingen ting å komme med/"gråhet" både i fremtreden og kommunikasjon

- Dårlig hygiene- ufliddhet/svettelukt/uvasket hår er en no go- den andre enden av skalaen orker jeg heller ikke så mye av; som løsvipper/negler/hår,dilldall og generelt spjåkete fremtoning i en sky av parfyme (sistnevnte går på at verdi- og interessefelt tilsynelatende vil sprike for bredt)

- Folk som snakker ned andre for å fremheve seg selv, har lav toleranse for mennesker utenfor A4-rammen 

- Bare jatter med i ett og alt, utover rimelig grense for beskjedenhet eller interesse for topic

- Problematiserer/negativt innstilt til "alt"- uten at det kritiske har noen løftende effekt eller at de kommer med forslag til løsninger

- Ingen humoristisk sans eller kjedelig å prate med (ikke beveger seg utenfor smalltalk-ramma; unger/jobb/været/matprisene)

- Vulgær/smakløs prat/overdreven utbrodering av personlig anliggende, eller i den andre enden - overdreven politisk korrekthet/moralens voktere/skinnhellighet

- Hårsår/lett krenkbar/selvhøytidelig/tar "alt" personlig/mistenksom

- Ikke tar ansvar for egen rolle som likeverdig deltaker inn i gruppen/i interageringen. "Verden skylder meg"-mentalitet.

- Manipulerende/beregnende adferd- undervurderer andres evne til å lese mellom linjene eller forstå bakenforliggende hensikter

Hva gjør at jeg spør om vi skal ta en kaffe eller tar initiativ til å treffes utenfor gruppesettinga for eks?

- At vi lett ler av noe sammen og har lik type humor

- Drivet i samtalen; er den andre genuint interessert i det jeg sier? Følger de opp med spørsmål? Blir jeg nysgjerrig og engasjert i det den andre snakker om og har lyst til å prate enda mer med personen?

- Felles interesse- og samtalepunkter

-  Solidarisk holdning og troen på de gode intensjonene, iver og engasjement uten å være anmasende og stressende

- Søker utvidet perspektiv på egne synspunkter gjennom gode diskusjoner og har en ydmyk innstilling til egen feilbarhet. 

Ps. Hvis vi hadde fått kontakt og jeg plutselig sona ut og ble borte, er det stor sannsynlighet for at du har sendt for mange selfier og/eller bilder av maten din, eller at jeg senser "den evindelige kjæresteproblematikken" og dens altoppslukende evne til å suge livsgnisten ut av enhver robust venninne med et lyttende øre.  

 

 

 

 

Endret 8. desember 2024 av Regulert

[AnonymBruker]

hvor bor du og hvor gammel er du ? vanskelig å få nye relasjoner litt oppi årene, kjenner på det selv da alle er i forhold mens jeg er på jobb også hjemme alene resten av ettermiddagen og ledelsen dag ut og dag inn.. noen venner jeg tar en kaffe med 4-5 ganger i året så mye alenetid...

Anonymkode: 9b340...97f

[AnonymBruker]

Jeg kan til tider føle meg ensom, selv om jeg har barn boende hjemme annenhver uke, mye familie jeg treffer og snakker med ofte, og venner. Men jeg tror nok det kommer av at jeg egentlig savner en kjæreste. 

Egentlig har jeg et veldig fint liv, men likevel graver jeg meg litt ned innimellom. Var mange gode tips fra  #regulert, så det skal jeg jobbe med. 

Anonymkode: 4a6c4...3ac