AnonymBruker Skrevet 14. november #1 Del Skrevet 14. november Jeg har ptsd og masse sosial angst. Men jeg sliter annerledes enn andre. Jeg trives blant masse folk, f eks i en by hvor jeg bare kan blende in. Å blende in er også en forsvarsmekanisme. Jeg blomstrer mest i en gruppe på 3 stk. passe nok til at alle kommer til, men nok folk til at det aldri blir helt stille. Oftest møter jeg på folk i situasjoner med flere folk. Der er jeg tryggest. Tror ikke man kan ane at jeg har angst. Jeg er varm og syntes folk er spennende. Og jo særere folk er, jo mer liker jeg de. Jeg liker bli kjent med folk. Men det stopper det for meg. Ofte vil folk møtes en til en. Det blir for nære min intim boble. Jeg får totalt angst og klarer ikke svare. Folk blir såra, jeg føler jeg forlater og ghoster, men jeg blir fysisk kvalm (og har spydd) når jeg prøver svare. Skikkelig ubehagelig å avvise, og jeg ønsker ikke brette ut om mitt personlige liv og angsten! Føler jeg heller ikke kan lyve. Jeg står fast. Forsvarsmekanismen er jo å blende in. Så å forklare angsten er i helt andre siden av tunellen som er bek mørk. Jeg vil selvfølgelig møte personer igjen, bare ikke alene! Hvordan si dette? Virker også som de tror de har funnet en venn, men de tenker normal venn man kan tekste med, venn for meg er noe annet enn de fleste… Skal jeg slutte å prøve være venn med folk, siden de ender opp såret? Igjen så vil jeg ikke bli ensom… Har jeg en annen diagnose?? Er jeg kjempe unormal?? Er det noen i verden der ute som kan kjenne seg igjen i det hele tatt? plis hjelp Skulle gått til psykolog, men har ikke råd. Heller ikke fastlege. Anonymkode: e8c79...1f0 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 15. november #2 Del Skrevet 15. november Så rart at INGEN har svart på dette innlegget. Ikke noe fint gjort, synes jeg. Jeg svarer selv om jeg ikke kjenner meg igjen. 😊 Jeg er nemlig motsatt av deg. Jeg kjenner sosial utrygghet i grupper, jo flere, jo verre. Og hvis de andre er veldig flinke til å prate, morsomme, selvsikre, så blir jeg enda mer usikker, det vil si at jeg blir enda mer stille. Mens en-til-en så går det mye bedre. Jeg klarer å snakke mer naturlig og kjenner meg mindre usikker. Men nok om meg. Jeg skjønner at folk kan bli såret når du virker avvisende til å møtes en-til-en. Men de vet jo ikke om ditt problem. Jeg har ikke hørt om dette problemet før, så jeg ville nok ikke kunne forestilt meg det hvis jeg ikke visste. Jeg tror det ville vært heldig for deg å innrømme for en liten gruppe (på ca. 3, som du skriver) at du har sosial angst, og at det kun er i en-til-en-situasjoner. Da vil jo disse skjønne at det ikke er personlig at du er avvisende til å møtes en-til-en. De vil mest sannsynlig få en sympati for deg og vise forståelse. Anonymkode: 635ca...c97 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 16. november #3 Del Skrevet 16. november Les deg opp på tilknytning, da spesielt avvisende eller "avoidance", du finner mye bra på youtube. Jeg kjenner meg veldig igjen, jeg har tidligere vært trygg i vennskap, mens famile og partner har vært vanskelig. Etter jeg fikk ptsd har dette endret seg til å bli utrygg i alle relasjoner, det er det aller værste synes jeg. Men det går an å gjøre noe med dersom du er villig til det. Anonymkode: 2e695...d7e Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 16. november #4 Del Skrevet 16. november Jeg kjenner meg igjen, men har trent meg opp til å gjøre en til en situasjonene trygge for meg selv. Jeg snakker om felles interesser og overflatiske temaer og lite om meg og mitt før jeg føler meg trygg på personen, Anonymkode: 2b8df...b53 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 16. november #5 Del Skrevet 16. november Folk ville nok forstått deg hvis du fortalte dette. Hvis du ikke forteller om dine vansker er det ikke mulig for andre å forstå det, og de vil reagere negativt. Anonymkode: 51598...7d8 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 16. november #6 Del Skrevet 16. november Finnes det ikke noen sånne lavterksel tilbud i din kommune? Samtalegrupper osv. Og så må du jo utfordre deg selv på det som er vanskelig. Om du bare holder deg unna, vil du jo ikke utvikle deg. Anonymkode: b57fd...b17 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå