Gift med en mann med psykiske problemer - finnes der solskinnshistorier?

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har vært sammen i over 10 år og gift i 5 år. Har to barn sammen i barnehagealder. Mannen har hele tiden vi har vært sammen hatt en psykisk helse som har svinget opp og ned, men først etter vi fikk barn har det gått mer ned enn opp. Han sliter med lite overskudd til familien og meg. Det meste av både det andre og tredje skiftet faller på meg, og jeg føler jeg må kommandere ham rundt for å få noe hjelp. Jeg er ikke fornøyd med slik det er og føler jeg må være moren hans i huset. Samtidig har han de siste årene blitt en bedre far, og steppet opp gamet der. Han bidrar nå mer inn mot barna og kan fint ha dem alene slik at jeg får egentid. Samtidig har jeg den siste tiden kjent på at jeg syns han svikter helt som en kjæreste. Det har han nok gjort lenge, men jeg har ikke helt sett det eller klart å prioritere meg selv. Familielogistikken og barna har vært viktigst. Han bryr seg lite om meg og mitt liv, spør og snakker lite med meg. Er ofte frekk eller kort når jeg spør han om ting. Ellers opplever jeg ham som mye sur og mutt/inneslutta både her hjemme, men også om vi treffer andre folk. Jeg begynner å bli skikkelig lei og sliten. Den jeg ble forelska i var en sprudlende ja-person med mye engasjement, og den personen er helt borte nå. Det er lite engasjement mot meg, familieliv, forholdet vårt. Han tar ingen initiativ til dates, overraskelser for meg, blomster eller lignende. Og initiativ til sex er også fraværende. 
 

Jeg vet ikke om dette henger mest sammen med at han har forandret seg gjennom årene, eller om det henger sammen med hans psykiske helse. Han har selv sagt at han sliter, men han sier lite om det i det daglige. For noen måneder siden fikk jeg ham endelig til å oppsøke psykolog, men jeg er usikker på om jeg har tålmodighet til å vente. Blir han frisk? Vil han bli mer som mannen jeg forelsket meg i? Vil jeg ødelegge meg selv mens jeg venter? Jeg er ung, og føler hele mitt unge voksne liv har gått med til et litt destruktivt forhold. Men har selvsagt blitt på grunn av barna. Syns ikke det er lett å skulle rive opp familien, og ønsker så gjerne å finne ut av det med ham. Men jeg opplever ham som lukket og lite initiativtakende i forholdet, også på å jobbe med ting. Redd for å få masse kritikk og irrasjonelle følelser om jeg begynner å grave i ting.

Er det andre som har vært i partnerskap med en psykisk syk partner? Er der noen solskinnshistorier?

Anonymkode: 1b78b...33f

[AnonymBruker]

Lykke til. Jeg måtte gi opp en sånn fyr. Noen klarer å endre seg. Men still noen ufravikelige krav og hold seg til de grensene.  Istedenfor å gå på akkord med seg selv i år etter år.

Anonymkode: 4e28e...734

[AnonymBruker]

Hvordan hadde du sett på mannen din om det var en fysisk sykdom som hindret han i å være 100%? Hvilke krav hadde du stilt til han om det var fysisk? 

Han må jo selvfølgelig få hjelp. Han høres veldig deprimert ut. 

Anonymkode: c03fe...292

[Tradegy]

De beste solskinnshistoriene, er de hvor man evner å stoppe når kjærligheten tar slutt. Ikke vent til det rakner, men fatt mot til å gå. Da er sjansen størst for at vennskapet og foreldreskapet kan fortsette ❤️

Kvinner har en tendens til å bli værende i dysfunksjonelle forhold i mange år etter den første tanken. Menn går gjerne ikke før de har en annen å overlappe med. 

"Galskap er å gjøre som man alltid har gjort og forvente et annet resultat".. 

Ønsker deg det beste ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvordan hadde du sett på mannen din om det var en fysisk sykdom som hindret han i å være 100%? Hvilke krav hadde du stilt til han om det var fysisk? 

Han må jo selvfølgelig få hjelp. Han høres veldig deprimert ut. 

Anonymkode: c03fe...292

Vanskelig å si. Tror ikke det hadde vært så mye enklere å være sammen med en som var sengeliggende store deler av tiden på grunn av fysiske årsaker. Det viktigste er jo som du sier at han anerkjenner problemene og får hjelp, og det har han jo nå gjort. Men jeg er usikker på om jeg har nok å gi til å vente på andre siden til at alt er bra. Nå har jeg litt lyst til å gi opp.

Anonymkode: 1b78b...33f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vanskelig å si. Tror ikke det hadde vært så mye enklere å være sammen med en som var sengeliggende store deler av tiden på grunn av fysiske årsaker. Det viktigste er jo som du sier at han anerkjenner problemene og får hjelp, og det har han jo nå gjort. Men jeg er usikker på om jeg har nok å gi til å vente på andre siden til at alt er bra. Nå har jeg litt lyst til å gi opp.

Anonymkode: 1b78b...33f

Dere må kunne kommunisere og snakke sammen. Ønsker han ikke dette, så blir det selvfølgelig vanskelig for deg å være der som pårørende og som en trygg støttespiller.

Barna deres har ikke godt av at du også går i kjelleren. 

Dette er ditt liv også. Du har lov å velge det beste for din psykiske helse. 

 

Anonymkode: c03fe...292

[AnonymBruker]

Jeg tenker vel at å svare deg mutt og være sur er ikke en psykisk sykdom. Det er bare en mann som ikke ser deg. Jeg var sammen med en med bipolar, og det gikk opp og ned. Men han svarte meg aldri frekt, og vi hadde jo gode dager. Mange gode. 3 barn sammen. Det ble slutt etter en manisk periode der han var utro og stoff osv...og han var veldig lei seg. Men det gikk bare ikke..Da var det dødt. 

Men jeg husker at jeg snakket med han noen år etter og sa noe om hva han gjorde som var vanskelig å takle, som jeg mente var sykdom- da han sa; "Det var ikke fordi jeg er syk. Da var jeg bare en umoden drittsekk..."

Kanskje mannen din er en umoden drittsekk TS? Og at du skal slutte å forstå han ihjel?? Psykisk sykdom gir ingen rett til å være slik med partner. 

 

Anonymkode: 21264...502

[Kygos]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Hvordan hadde du sett på mannen din om det var en fysisk sykdom som hindret han i å være 100%? Hvilke krav hadde du stilt til han om det var fysisk? 

Han må jo selvfølgelig få hjelp. Han høres veldig deprimert ut. 

Anonymkode: c03fe...292

Hvis det var fysisk, så måtte første bud være å gå til legen, eller? Det der "du kan jo ikke forlate den du elsker når hen er syk" er rett og slett romantisert, destruktivt piss. Hilsen de fleste som har erfart det å leve med noen som sliter psykisk. En fysisk syk partner, smitter ikke, det kan en som psykisk syk gjøre.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vanskelig å si. Tror ikke det hadde vært så mye enklere å være sammen med en som var sengeliggende store deler av tiden på grunn av fysiske årsaker. Det viktigste er jo som du sier at han anerkjenner problemene og får hjelp, og det har han jo nå gjort. Men jeg er usikker på om jeg har nok å gi til å vente på andre siden til at alt er bra. Nå har jeg litt lyst til å gi opp.

Anonymkode: 1b78b...33f

Det er ofte sånn at når en person blir alvorlig/ langvarig syk, enten det er psykisk eller fysisk, så blir den syke dårlig til å se andre, og da spesielt partneren sin. En alvorlig fysisk sykdom gjør noe med psyken. Det er hardt å være den som " bærer" alt, inkludert sin syke partner. 

Anonymkode: 95e7e...ee9

[AnonymBruker]

Nei det gjør ikke det. Finnes bare dårlige historier,det var synd.

Anonymkode: f8e01...bbb

[AnonymBruker]

It's hard to be a nisseman! Samlivsterapi! 

Anonymkode: bc6a3...b7c

[AnonymBruker]

Psykisk sykdommer er ikke EN ting. Det er forskjell på psykoser og en mild depresjon. Hva feiler mannen din? Og hvordan kan han få helsehjelp?

 

Min mann har det som heter «moderate depresjoner». Han kom seg til behandling for noen år siden. Samtaleterapi, medisiner og god kommunikasjon hjemme gjør at dette har gått bra i ti år nå. Vi har tre barn og begge to har lederjobber i full stilling og vel så det. Sykdommen svinger og når han er syk, trenger han mer hvile, søvn og ro. Med behandlingen han får, går dette veldig bra.

 

Mannen din bør få helsehjelp, og deretter kan dere innrette dere etter dette. Lykke til!

Anonymkode: 4eea7...39f

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det slutt i år, etter flere år hvor jeg følte mannen min ble verre og verre. Surere og surere, likte ingen lenger, ville ikke være med på noe, lå på sofaen og så på tv og spurte mindre og mindre om meg og mitt. Jeg gikk i flere år og snakket om at "han har en vanskelig periode, han sliter om dagen" til venninnene mine. Men en dag måtte jeg bare innse at hvem skal jeg ta hensyn til hver dag i dette livet, meg selv eller ham? Det er hans oppgave å søke hjelp, hans oppgave å ikke være en crappy kjæreste. Jeg valgte meg selv og selv om overgangen var tung og krevende er jeg så glad nå bare seks måneder senere, ikke angret et sekund!
Hvis du skal få det til å funke, må du i hvert fall snakke seriøst med ham og si hva det er som plager deg. Jeg gjorde det, men opplevde ikke at det hjalp noe selv om vi hadde samtaler noen måneders tid før jeg gjorde det slutt.

Anonymkode: 5f3cf...746

[lillevill]

Om han er psykisk syk så er det lovende at han skaffer seg hjelp nå. Og jeg forstår du er sliten som drar lasset hjemme, så der må du skaffe deg den avlastning du trenger. En psykisk syk mann er ikke den som kan redde deg på det planet. Ei heller komme med muntre invitasjoner, ideer til dates, eller ha et generelt overskudd til deg, når han ikke en gang orker barna. Han må få hjelp og, du må få hjelp, og så m du være den som tar initiativ til å snakke sammen med en respektfull tone og omsorg. Når du gjør det, kommer det følelser, ikke håpløshet og ulykkelighet som man kjenner på når man blir kommandert rundt som en idiot. Dette er ikke bra for en som er psykisk syk, og jeg beklager å si det. Men du må ivareta deg selv i det her slik at du blir det gode glade positive omsorgsfulle forbildet og mammaen for barna dine. Noen r det kommer til gaver og sånt så kommer det når han vil. Men først må han finne glede og inspirasjon igjen. Det kommer. Og husk!! Småbarnstidne er det mest krevende i livet. Men det er også mødre der ute som lever alene og greier det. Tenk som du finner urkvinnen i deg og kan veilede dere som familie gjennom dette. 

[Druid]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Blir han frisk? Vil han bli mer som mannen jeg forelsket meg i?

Antagelig ikke.

Dette er den store utfordringen med psykisk sykdom : over tid blir de en grunnleggende del av identiteten din, fordi mestringstiltakene man bruker, former deg :  Blir han frisk, kan mange av de faktorene du forelsket deg i, forsvinne for godt, og blir han mer som mannen du forelsket deg i, kan det ofte bety at han ikke blir frisk, og at det du opplever nå, kommer sterkere tilbake. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg tenker vel at å svare deg mutt og være sur er ikke en psykisk sykdom. Det er bare en mann som ikke ser deg.

 

Anonymkode: 21264...502

Eller ein mann som ikkje likar at partneren har blitt "mammaen" hans og kommanderer han rundt?

Anonymkode: b6f8c...06a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hvordan hadde du sett på mannen din om det var en fysisk sykdom som hindret han i å være 100%? Hvilke krav hadde du stilt til han om det var fysisk? 

Han må jo selvfølgelig få hjelp. Han høres veldig deprimert ut. 

Anonymkode: c03fe...292

Ikke meg du spør.

Men også dette kommer an på hans mentale innstilling til det hele. 

En mann som gikk i kjelleren over tid, og brukte meg som mental søppelbøtte, hadde jeg droppet. Det vil si svarer surt og knapt, ser på deg som en som er der uansett, slik TS nå opplever. 

Ultimat i dette livet skal man ta vare på seg selv (og barna). 

Anonymkode: 78666...8c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Eller ein mann som ikkje likar at partneren har blitt "mammaen" hans og kommanderer han rundt?

Anonymkode: b6f8c...06a

Tro meg, jeg har minst lyst av alle å være mammaen hans og kommandere ham rundt. Men å spørre pent og si "oisann har du ikke ryddet etter deg" hundre ganger i uka dreper meg innvendig. Han må ta litt ansvar, og når han ikke gjør det blir jeg nødt å kommandere for å ikke knele selv.

Anonymkode: 1b78b...33f

[AnonymBruker]

lillevill skrev (33 minutter siden):

Om han er psykisk syk så er det lovende at han skaffer seg hjelp nå. Og jeg forstår du er sliten som drar lasset hjemme, så der må du skaffe deg den avlastning du trenger. En psykisk syk mann er ikke den som kan redde deg på det planet. Ei heller komme med muntre invitasjoner, ideer til dates, eller ha et generelt overskudd til deg, når han ikke en gang orker barna. Han må få hjelp og, du må få hjelp, og så m du være den som tar initiativ til å snakke sammen med en respektfull tone og omsorg. Når du gjør det, kommer det følelser, ikke håpløshet og ulykkelighet som man kjenner på når man blir kommandert rundt som en idiot. Dette er ikke bra for en som er psykisk syk, og jeg beklager å si det. Men du må ivareta deg selv i det her slik at du blir det gode glade positive omsorgsfulle forbildet og mammaen for barna dine. Noen r det kommer til gaver og sånt så kommer det når han vil. Men først må han finne glede og inspirasjon igjen. Det kommer. Og husk!! Småbarnstidne er det mest krevende i livet. Men det er også mødre der ute som lever alene og greier det. Tenk som du finner urkvinnen i deg og kan veilede dere som familie gjennom dette. 

Gode tanker fra deg. Spørsmålet er bare om jeg har utholdenhet til å stå i den perioden frem til han finner glede og inspirasjon. Hvis han i det hele tatt vil gjøre dette. Jeg har ikke mulighet til å skaffe noe særlig mer avlastning enn vi har i dag, vi bor langt unna familie og bruker venner for alt de er verdt allerede. 

Anonymkode: 1b78b...33f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Psykisk sykdommer er ikke EN ting. Det er forskjell på psykoser og en mild depresjon. Hva feiler mannen din? Og hvordan kan han få helsehjelp?

 

Min mann har det som heter «moderate depresjoner». Han kom seg til behandling for noen år siden. Samtaleterapi, medisiner og god kommunikasjon hjemme gjør at dette har gått bra i ti år nå. Vi har tre barn og begge to har lederjobber i full stilling og vel så det. Sykdommen svinger og når han er syk, trenger han mer hvile, søvn og ro. Med behandlingen han får, går dette veldig bra.

 

Mannen din bør få helsehjelp, og deretter kan dere innrette dere etter dette. Lykke til!

Anonymkode: 4eea7...39f

Han har nok moderate depresjoner, kombinert med en del angst. Han tar mye av det negative ut på meg, og jeg syns han begrunner mye av den dårlige oppførselen sin med sin psykiske helse. Litt som at "la meg være irrasjonell og ha raseriutbrudd, du vet jo at jeg er deprimert". Heller enn at han unnskylder.

Han får jo nå hjelp - håper jeg - men jeg vet liksom ikke helt hva jeg møter på andre siden? Disse tingene har preget ham i ti år, og han har blitt verre og verre. Hvem er han når han er frisk? Er han en jeg kan elske? 

Anonymkode: 1b78b...33f