Gå til innhold

Hvordan opplevde du å være skilsmissebarn?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Vi har to små barn, jeg tror det blir brudd. 

Mannen strever med sinne, vi har gått i terapi men ingenting fungerer. Han banner fra morgen til kveld, alt er min feil, livet er dritt og verden er ute etter å ta han. Han har alltid hatt antydning til disse tendensene, men det har eksplodert etter at barna kom. 

Jeg har tidligere tenkt at vi må holde sammen for barna, for at jeg skal kunne være tilstede og holde et øye/passe på de. Men nå tenker jeg at et brudd høyst sannsynlig er det beste.. 

Tanken min er at han da får bygd seg et liv han trives mer med, hvilt ordentlig når han har barnefri og vært en gladere pappa når han har de. Han strever med traumer fra barndommen og muligens PTSD.

Jeg sliter naturligvis ekstremt med tanken på hvordan dette vil påvirke barna. Jeg vokste selv opp med foreldre som gikk fra hverandre, noe både jeg og søsken taklet ekstremt bra. Jeg husker som barn at jeg var glad for avgjørelsen, det føltes veldig riktig. Foreldrene mine samarbeidet ekstremt godt, vi feiret alltid bursdager og jul sammen, fant på hyggelige ting sammen. Selv om vi ikke så pappa så ofte (han strevde med alkohol). Jeg var også eldre enn mine barn er nå, og forstod mer. 

Annet enn at jeg tydeligvis har klart å gjenskape min egen barndom for mine barn - så føler jeg meg veldig lite påvirket av at foreldrene mine gikk fra hverandre. Men jeg tror at dette er ganske uvanlig? 
 

Finnes det flere der ute som har vokst opp med to hjem, og følt at det var helt ok? Som sitter igjen med en følelse av å ha hatt en fin barndom, uten mye sorg over det å ha to hjem?  Eller var det alltid lengsel etter at mamma og pappa skulle bli sammen igjen?

Anonymkode: 1b7d5...206

  • Hjerte 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

For min del (nå 34 år), var det en lettelse. Den anspente stemningen som mine foreldre trodde de skjulte så godt, slapp taket. Og jeg kunne være meg selv i større grad. Min far hadde problemer med aggresjon (psykiske problemer) og var ellers likegyldig til familien og bidro ikke med mye positivt.

Jeg og min søster ble hos mor og hadde noe samvær med far (hvor han var lite engasjert i oss).

Jeg fikk tettere bånd med min mor gjennom oppveksten og klarte etterhvert å se henne som et eget menneske (ikke bare en mamma) og synes at hun var modig som tok det valget.

Jeg har i dag sporadisk kontakt med far. Min søster kuttet kontakten helt. Dette hadde nok skjedd uavhengig om foreldrene forble gift eller ikke.

Jeg ville nok hatt dårligere kontakt med min mor i tillegg dersom hun ble i forholdet. Jeg hadde manglet respekt og tillit til henne dersom hun satte fasaden høyere enn lykken. Kanskje jeg hadde gjort det samme etterhvert, siden dette ville blitt normalen?

Min far prøver hardere på kontakt nå. Han begynner å bli gammel og panikken for å bli ensom tar tak (jeg har plutselig fått nytteverdi). Men vi kjenner ikke hverandre. Vi knyttet ikke bånd i oppveksten, selv om min mor la til rette for at muligheten hvertfall skulle være der.

Min mor har møtt gode menn opp igjennom. Men vil bo for seg selv. Hun er ferdig med å måtte tilpasse seg en mann i huset, sier hun.

Meg?

Jeg er oppegående med en godt betalt jobb som jeg trives i. Har tatt utdanning og lever behagelig med en samboer. Er takknemlig for min barndom slik den ble (selv om foreldrene samarbeidet dårlig).

Jeg er nok i overkant selvstendig og har lav bullshit-toleranse. Velger gode partnere og tør å satse på lykken. Jeg har ikke tro på ekteskap da.

 

  • Hjerte 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 11 da foreldrene mine gikk fra hverandre, og jeg husker det som en stor lettelse at faren min flyttet ut. Han hadde også sinneproblemer til en viss grad, som nok bunnet i at han tidligere var FN-soldat og hadde diverse traumer. Han var ikke voldelig og ikke slem, men han ble raskt sint og da var han høylytt. Foreldrene mine kranglet hele tiden og det var utmattende, selv om de sikkert trodde at vi barna ikke fikk det med oss.

Jeg fortsatte å bare ha ett hjem hos moren min, for faren min flyttet til andre siden av landet. Akkurat det var tøft, for etter det hadde jeg kontakt med ham bare noen ganger i året. Men selve skilsmissen gikk fint, det var deilig at den daglige kranglingen var over og jeg kan ikke huske at jeg ville de skulle bli sammen igjen. Tror ikke jeg er påvirket av at de flyttet fra hverandre, derimot er jeg påvirket av alle årene med en far som hadde kort lunte. Har alltid tålt tilsnakk dårlig, og jeg er nok preget av å ha gått på eggeskall rundt ham i barndommen. At de skilte seg var veldig bra for oss barna, og vi har alle klart oss veldig bra både i barndommen og nå i voksen alder.

Anonymkode: f810a...a14

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spiren skrev (3 minutter siden):

For min del (nå 34 år), var det en lettelse. Den anspente stemningen som mine foreldre trodde de skjulte så godt, slapp taket. Og jeg kunne være meg selv i større grad. Min far hadde problemer med aggresjon (psykiske problemer) og var ellers likegyldig til familien og bidro ikke med mye positivt.

Jeg og min søster ble hos mor og hadde noe samvær med far (hvor han var lite engasjert i oss).

Jeg fikk tettere bånd med min mor gjennom oppveksten og klarte etterhvert å se henne som et eget menneske (ikke bare en mamma) og synes at hun var modig som tok det valget.

Jeg har i dag sporadisk kontakt med far. Min søster kuttet kontakten helt. Dette hadde nok skjedd uavhengig om foreldrene forble gift eller ikke.

Jeg ville nok hatt dårligere kontakt med min mor i tillegg dersom hun ble i forholdet. Jeg hadde manglet respekt og tillit til henne dersom hun satte fasaden høyere enn lykken. Kanskje jeg hadde gjort det samme etterhvert, siden dette ville blitt normalen?

Min far prøver hardere på kontakt nå. Han begynner å bli gammel og panikken for å bli ensom tar tak (jeg har plutselig fått nytteverdi). Men vi kjenner ikke hverandre. Vi knyttet ikke bånd i oppveksten, selv om min mor la til rette for at muligheten hvertfall skulle være der.

Min mor har møtt gode menn opp igjennom. Men vil bo for seg selv. Hun er ferdig med å måtte tilpasse seg en mann i huset, sier hun.

Meg?

Jeg er oppegående med en godt betalt jobb som jeg trives i. Har tatt utdanning og lever behagelig med en samboer. Er takknemlig for min barndom slik den ble (selv om foreldrene samarbeidet dårlig).

Jeg er nok i overkant selvstendig og har lav bullshit-toleranse. Velger gode partnere og tør å satse på lykken. Jeg har ikke tro på ekteskap da.

 

Takk for så fint svar ❤️ 

Hvor gammel var du ved bruddet?

Anonymkode: 1b7d5...206

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg var 11 da foreldrene mine gikk fra hverandre, og jeg husker det som en stor lettelse at faren min flyttet ut. Han hadde også sinneproblemer til en viss grad, som nok bunnet i at han tidligere var FN-soldat og hadde diverse traumer. Han var ikke voldelig og ikke slem, men han ble raskt sint og da var han høylytt. Foreldrene mine kranglet hele tiden og det var utmattende, selv om de sikkert trodde at vi barna ikke fikk det med oss.

Jeg fortsatte å bare ha ett hjem hos moren min, for faren min flyttet til andre siden av landet. Akkurat det var tøft, for etter det hadde jeg kontakt med ham bare noen ganger i året. Men selve skilsmissen gikk fint, det var deilig at den daglige kranglingen var over og jeg kan ikke huske at jeg ville de skulle bli sammen igjen. Tror ikke jeg er påvirket av at de flyttet fra hverandre, derimot er jeg påvirket av alle årene med en far som hadde kort lunte. Har alltid tålt tilsnakk dårlig, og jeg er nok preget av å ha gått på eggeskall rundt ham i barndommen. At de skilte seg var veldig bra for oss barna, og vi har alle klart oss veldig bra både i barndommen og nå i voksen alder.

Anonymkode: f810a...a14

Takk for svar.. Høres veldig likt ut som pappaen her i hus. Ikke voldelig, men kort lunte, mye sinne. Vi går alle på eggeskall rundt han.. 

Anonymkode: 1b7d5...206

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo veldig mange historier om dette og individuelle opplevelser.

Min ekskone og jeg gikk fra hverandre for noen år siden. Yngste var da i barnehage og eldste i barneskolen. 

Vi hadde mange uenigheter og krangler, men det var hun som dro ut pluggen og sa hun ville ut. Hun kommer fra et skilt hjem og har mange skilte venninner, og jeg er hanske sikker på at det var utslagsgivende. Mine foreldre har vært gift i 50 år, og jeg har nok vokst opp med en annen holdning rundt ekteskap.

Min eks har vært mye sint etter bruddet, og er deg til en viss grad fortsatt. Da jeg traff en ny, gikk det i svart for henne. Jeg mistenker i etterkant at hun ønsket at jeg skulle kjempe for henne, og det ble et slag i magen da jeg ikke gjorde det. Så som en advarsel - å be om separasjon er ikke noe man gjør for at partneren skal skjerpe seg. De fleste menn tar deg på ordet.

For barna har det vært så som så. Eldste har klart seg best, men var også et mer «veltilpasset» barn i utgangspunktet, sosialt og på skolen. De ekstra årene med trygge rammer hjalp klok veldig.

For yngste kom dette midt i skolestarten og det ble noen strevsomme år. Barnet har også et litt annet lynne og er tregt sosialt modent. Vi strever fortsatt med mye diskusjoner, det blir drama av små ting. H*n blir ekstremt lett fornærmet, og selv nå må vi alltid tilpasse oss. Jeg er gift på ny og mor har ny partner, og jeg tror barnet blir oppfattet som utfordrende på begge sider. Jeg tenker at barn er ulike, og noen hadde utvilsomt hatt mest godt av stabiliteten i et «helt» hjem, selv om det iblant er dårlig stemning.

Du kommer til å gjøre som du ønsker uansett. Kanskje vil du bare ha de gode historiene for å gjøre overgangen enklere? Jeg tror (skilte) kvinner er flinke til å backe hverandre i slike scenarier. Fokusere på at den pressedekning stemningen i hjemmet er verre enn alt annet. Men noen ganger ER brudd verre for barna. De vet at foreldre krangler, men vil fortsatt at alle skal være der de er. Så jeg er ikke fan av å bare rosemale dette.

Din mann høres ikke ut som han vil være en god eksmann å forholde seg til heller. Folk glemmer at etter en skilsmisse har man virkelig ingenting å tape, og ingen grunn til å holde igjen. Du kan ende opp med 100% samvær og aldri fri, eller du kan ende opp med å kjempe for din halvpart. Personen du skiller deg fra er ikke ham du giftet deg med.

Anonymkode: 4e01e...88a

  • Liker 6
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er jo veldig mange historier om dette og individuelle opplevelser.

Min ekskone og jeg gikk fra hverandre for noen år siden. Yngste var da i barnehage og eldste i barneskolen. 

Vi hadde mange uenigheter og krangler, men det var hun som dro ut pluggen og sa hun ville ut. Hun kommer fra et skilt hjem og har mange skilte venninner, og jeg er hanske sikker på at det var utslagsgivende. Mine foreldre har vært gift i 50 år, og jeg har nok vokst opp med en annen holdning rundt ekteskap.

Min eks har vært mye sint etter bruddet, og er deg til en viss grad fortsatt. Da jeg traff en ny, gikk det i svart for henne. Jeg mistenker i etterkant at hun ønsket at jeg skulle kjempe for henne, og det ble et slag i magen da jeg ikke gjorde det. Så som en advarsel - å be om separasjon er ikke noe man gjør for at partneren skal skjerpe seg. De fleste menn tar deg på ordet.

For barna har det vært så som så. Eldste har klart seg best, men var også et mer «veltilpasset» barn i utgangspunktet, sosialt og på skolen. De ekstra årene med trygge rammer hjalp klok veldig.

For yngste kom dette midt i skolestarten og det ble noen strevsomme år. Barnet har også et litt annet lynne og er tregt sosialt modent. Vi strever fortsatt med mye diskusjoner, det blir drama av små ting. H*n blir ekstremt lett fornærmet, og selv nå må vi alltid tilpasse oss. Jeg er gift på ny og mor har ny partner, og jeg tror barnet blir oppfattet som utfordrende på begge sider. Jeg tenker at barn er ulike, og noen hadde utvilsomt hatt mest godt av stabiliteten i et «helt» hjem, selv om det iblant er dårlig stemning.

Du kommer til å gjøre som du ønsker uansett. Kanskje vil du bare ha de gode historiene for å gjøre overgangen enklere? Jeg tror (skilte) kvinner er flinke til å backe hverandre i slike scenarier. Fokusere på at den pressedekning stemningen i hjemmet er verre enn alt annet. Men noen ganger ER brudd verre for barna. De vet at foreldre krangler, men vil fortsatt at alle skal være der de er. Så jeg er ikke fan av å bare rosemale dette.

Din mann høres ikke ut som han vil være en god eksmann å forholde seg til heller. Folk glemmer at etter en skilsmisse har man virkelig ingenting å tape, og ingen grunn til å holde igjen. Du kan ende opp med 100% samvær og aldri fri, eller du kan ende opp med å kjempe for din halvpart. Personen du skiller deg fra er ikke ham du giftet deg med.

Anonymkode: 4e01e...88a

Veldig klokt skrevet. Det er nå politisk korrekt å bagatellisere skilsmisse. Derfor blir motargumentene ofte oversett.

Anonymkode: 2d940...f21

  • Liker 1
  • Hjerte 1
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er jo veldig mange historier om dette og individuelle opplevelser.

Min ekskone og jeg gikk fra hverandre for noen år siden. Yngste var da i barnehage og eldste i barneskolen. 

Vi hadde mange uenigheter og krangler, men det var hun som dro ut pluggen og sa hun ville ut. Hun kommer fra et skilt hjem og har mange skilte venninner, og jeg er hanske sikker på at det var utslagsgivende. Mine foreldre har vært gift i 50 år, og jeg har nok vokst opp med en annen holdning rundt ekteskap.

Min eks har vært mye sint etter bruddet, og er deg til en viss grad fortsatt. Da jeg traff en ny, gikk det i svart for henne. Jeg mistenker i etterkant at hun ønsket at jeg skulle kjempe for henne, og det ble et slag i magen da jeg ikke gjorde det. Så som en advarsel - å be om separasjon er ikke noe man gjør for at partneren skal skjerpe seg. De fleste menn tar deg på ordet.

For barna har det vært så som så. Eldste har klart seg best, men var også et mer «veltilpasset» barn i utgangspunktet, sosialt og på skolen. De ekstra årene med trygge rammer hjalp klok veldig.

For yngste kom dette midt i skolestarten og det ble noen strevsomme år. Barnet har også et litt annet lynne og er tregt sosialt modent. Vi strever fortsatt med mye diskusjoner, det blir drama av små ting. H*n blir ekstremt lett fornærmet, og selv nå må vi alltid tilpasse oss. Jeg er gift på ny og mor har ny partner, og jeg tror barnet blir oppfattet som utfordrende på begge sider. Jeg tenker at barn er ulike, og noen hadde utvilsomt hatt mest godt av stabiliteten i et «helt» hjem, selv om det iblant er dårlig stemning.

Du kommer til å gjøre som du ønsker uansett. Kanskje vil du bare ha de gode historiene for å gjøre overgangen enklere? Jeg tror (skilte) kvinner er flinke til å backe hverandre i slike scenarier. Fokusere på at den pressedekning stemningen i hjemmet er verre enn alt annet. Men noen ganger ER brudd verre for barna. De vet at foreldre krangler, men vil fortsatt at alle skal være der de er. Så jeg er ikke fan av å bare rosemale dette.

Din mann høres ikke ut som han vil være en god eksmann å forholde seg til heller. Folk glemmer at etter en skilsmisse har man virkelig ingenting å tape, og ingen grunn til å holde igjen. Du kan ende opp med 100% samvær og aldri fri, eller du kan ende opp med å kjempe for din halvpart. Personen du skiller deg fra er ikke ham du giftet deg med.

Anonymkode: 4e01e...88a

Takk for kloke ord! 

Du har nok helt rett, at jeg ønsker å høre om positive historier for å gjøre det enklere.

Men jeg leter nok aller mest etter et svar jeg mest sannsynlig aldri får, hva som er best for barna. Som du sier, noen vil heller at foreldrene holder sammen på tross av dårlig stemning. Andre ønsker at de går fra hverandre.. 

Jeg rives mellom de to scenarioene. Brudd eller å bli. 

Slik ting er nå lever barna med en far som bokstavlig talt banner og off’er seg gjennom dagen. Han liker å leke/tulle med barna, men gleden er ofte kortvarig da han blir irritert og sur til slutt. Han er svært krass og hakker på meg store deler av tiden. Han er mye oppgitt generelt.
Hvordan påvirker det et barn å vokse opp sånn her? Å jevnlig føle at man er til bry og ikke er bra nok? Dersom det eldste barnet slår seg eller får vondt kommer barnet løpende til meg og unngår pappa, for han blir oppgitt og sur. 
Men jeg ser også hvor mye h*n elsker han. Barnet blir lei seg når han er på jobb fordi h*n savner han… 

Jeg føler at jeg lærer barna at det er greit å behandle meg sånn her ved å bli. Men så er det kanskje best å bli likevel? 
 

Valget føles umulig. 

Anonymkode: 1b7d5...206

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Veldig klokt skrevet. Det er nå politisk korrekt å bagatellisere skilsmisse. Derfor blir motargumentene ofte oversett.

Anonymkode: 2d940...f21

Jeg opplever ikke det? Synes mange skriver om hvor mye det skader barna, og kritiserer foreldre for å ikke holde ut/prøve hardere.. 

Anonymkode: 1b7d5...206

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Takk for så fint svar ❤️ 

Hvor gammel var du ved bruddet?

Anonymkode: 1b7d5...206

Jeg var vel 9 år da de tok ut separasjon. Min søster var 7 år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg opplever ikke det? Synes mange skriver om hvor mye det skader barna, og kritiserer foreldre for å ikke holde ut/prøve hardere.. 

Anonymkode: 1b7d5...206

Jeg ser utvilsomt flest historier her der kvinner råder hverandre til å «gå umiddelbart». Og det er jo mer i tiden å oppmuntre kvinner til å være selvstendige.  Som noen ganger er riktig, men det er ikke alltid rådene er så objektive. 

Min mor jobbet i akademia i mange år, og sa en gang at hennes bransje var kvinnedominert og med stadig flere fraskilte kvinner, og dersom det ble forespurt forskning rundt skilsmissebarns oppvekst, var det ekstremt vanskelig å få et kritisk blikk på det. Det ble ofte hevdet at det ikke kom noe godt ut av det, folk ville skilles uansett. Som jo vel er sant, men utviklingen har utvilsomt eskalert. 

Er din mann deprimert? Er det noe i hans liv om kan tilsi det?

Anonymkode: 4e01e...88a

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 8 år gammel da foreldrene mine skilte seg og jeg husker at det var en lettelse. Slapp å høre kranglinga eller "føle" hvordan de ignorerte og straffet hverandre med silent treatment 

Anonymkode: e5452...b49

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg ser utvilsomt flest historier her der kvinner råder hverandre til å «gå umiddelbart». Og det er jo mer i tiden å oppmuntre kvinner til å være selvstendige.  Som noen ganger er riktig, men det er ikke alltid rådene er så objektive. 

Min mor jobbet i akademia i mange år, og sa en gang at hennes bransje var kvinnedominert og med stadig flere fraskilte kvinner, og dersom det ble forespurt forskning rundt skilsmissebarns oppvekst, var det ekstremt vanskelig å få et kritisk blikk på det. Det ble ofte hevdet at det ikke kom noe godt ut av det, folk ville skilles uansett. Som jo vel er sant, men utviklingen har utvilsomt eskalert. 

Er din mann deprimert? Er det noe i hans liv om kan tilsi det?

Anonymkode: 4e01e...88a

Ja. Han er nok ekstremt deprimert. Jeg mistenker noe mer/annet også, at det er en diagnose i bunn. Men han er ikke villig til å undersøke dette. 

Anonymkode: 1b7d5...206

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hjelp han heller? Hvis du er glad i han. Du fikk barn med han og kjente han vel?

Dra han med til lege og familieterapeut. Ikke forlat en mann som sliter. I gode og onde dager stiller en opp for hverandre. 

Anonymkode: 8b448...b74

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har to små barn, jeg tror det blir brudd. 

Mannen strever med sinne, vi har gått i terapi men ingenting fungerer. Han banner fra morgen til kveld, alt er min feil, livet er dritt og verden er ute etter å ta han. Han har alltid hatt antydning til disse tendensene, men det har eksplodert etter at barna kom. 

Jeg har tidligere tenkt at vi må holde sammen for barna, for at jeg skal kunne være tilstede og holde et øye/passe på de. Men nå tenker jeg at et brudd høyst sannsynlig er det beste.. 

Tanken min er at han da får bygd seg et liv han trives mer med, hvilt ordentlig når han har barnefri og vært en gladere pappa når han har de. Han strever med traumer fra barndommen og muligens PTSD.

Jeg sliter naturligvis ekstremt med tanken på hvordan dette vil påvirke barna. Jeg vokste selv opp med foreldre som gikk fra hverandre, noe både jeg og søsken taklet ekstremt bra. Jeg husker som barn at jeg var glad for avgjørelsen, det føltes veldig riktig. Foreldrene mine samarbeidet ekstremt godt, vi feiret alltid bursdager og jul sammen, fant på hyggelige ting sammen. Selv om vi ikke så pappa så ofte (han strevde med alkohol). Jeg var også eldre enn mine barn er nå, og forstod mer. 

Annet enn at jeg tydeligvis har klart å gjenskape min egen barndom for mine barn - så føler jeg meg veldig lite påvirket av at foreldrene mine gikk fra hverandre. Men jeg tror at dette er ganske uvanlig? 
 

Finnes det flere der ute som har vokst opp med to hjem, og følt at det var helt ok? Som sitter igjen med en følelse av å ha hatt en fin barndom, uten mye sorg over det å ha to hjem?  Eller var det alltid lengsel etter at mamma og pappa skulle bli sammen igjen?

Anonymkode: 1b7d5...206

Sikkert ikke det du vil høre, men tror du på dette? Tror du virkelig at han blir en bedre pappa når han ikke har deg å lene seg på? Han kommer til å være minst like utålmodig, sint og frustrert når han har de alene, og da får du ikke gjort noe. 
 

Jeg sier det ikke for å være kjip, men fordi jeg står litt i dette selv. Jeg tror ikke min mann blir NOE mer tålmodig og mindre sint av å være alenepappa annenhver uke. Derfor blir jeg i forholdet for å kunne fungere som den sårt tiltrengte bufferen mellom han og barna. 
 

Sinneproblemer er ikke nok til at de ikke får samvær og hvis jeg går overlater jeg barna mine til samvær med en sint far, det kan jeg ikke gjøre. 

Anonymkode: 46775...8e8

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hjelp han heller? Hvis du er glad i han. Du fikk barn med han og kjente han vel?

Dra han med til lege og familieterapeut. Ikke forlat en mann som sliter. I gode og onde dager stiller en opp for hverandre. 

Anonymkode: 8b448...b74

Hjelp han? Tro meg, jeg har prøvd!! 

Utallige timer til privat terapeut, timer jeg tvang han med på. Jeg har vært så godt som alenemamma til våre barn for å avlaste han. Jeg tar ALT ansvaret for barna, fordi han sier han ikke har kapasitet. Han har aldri tatt barna om natten, jeg har tatt med barna og overnattet hos familie for å gi han ro til å hente seg inn. Jeg ordner kort og gaver fra barna til jul, bursdag og farsdag. Jeg tar meg av så godt som alt i huset. 

Jeg blir kalt en dritt-kjerring, håpløs, at jeg ikke bidrar en dritt, bare gjør livet hans vanskeligere. Jeg fikk sove ut om morgningen for første gang da eldste barnet var 2,5 år. Jeg får hverken kort eller gave til bursdag eller jul.

Hvor mye skal man egentlig prøve å hjelpe noen, få de med til terapi og avlaste i hjemmet - før man sier stopp? 

Anonymkode: 1b7d5...206

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hjelp han? Tro meg, jeg har prøvd!! 

Utallige timer til privat terapeut, timer jeg tvang han med på. Jeg har vært så godt som alenemamma til våre barn for å avlaste han. Jeg tar ALT ansvaret for barna, fordi han sier han ikke har kapasitet. Han har aldri tatt barna om natten, jeg har tatt med barna og overnattet hos familie for å gi han ro til å hente seg inn. Jeg ordner kort og gaver fra barna til jul, bursdag og farsdag. Jeg tar meg av så godt som alt i huset. 

Jeg blir kalt en dritt-kjerring, håpløs, at jeg ikke bidrar en dritt, bare gjør livet hans vanskeligere. Jeg fikk sove ut om morgningen for første gang da eldste barnet var 2,5 år. Jeg får hverken kort eller gave til bursdag eller jul.

Hvor mye skal man egentlig prøve å hjelpe noen, få de med til terapi og avlaste i hjemmet - før man sier stopp? 

Anonymkode: 1b7d5...206

Så hvorfor fikk du barn med en udugelige mann??

Anonymkode: 8b448...b74

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Sikkert ikke det du vil høre, men tror du på dette? Tror du virkelig at han blir en bedre pappa når han ikke har deg å lene seg på? Han kommer til å være minst like utålmodig, sint og frustrert når han har de alene, og da får du ikke gjort noe. 
 

Jeg sier det ikke for å være kjip, men fordi jeg står litt i dette selv. Jeg tror ikke min mann blir NOE mer tålmodig og mindre sint av å være alenepappa annenhver uke. Derfor blir jeg i forholdet for å kunne fungere som den sårt tiltrengte bufferen mellom han og barna. 
 

Sinneproblemer er ikke nok til at de ikke får samvær og hvis jeg går overlater jeg barna mine til samvær med en sint far, det kan jeg ikke gjøre. 

Anonymkode: 46775...8e8

Det er så trist når det blir sånn… 

”Heldigvis” har min samboer en turnus på jobb som ikke gir rom for mer enn annenhver helg (evt tors-søn). Ellers kan han få til en natt her og der. Men ikke 50/50. 

Men ja, det du nevner her er jo noe av det jeg tenker ekstremt mye på..

Anonymkode: 1b7d5...206

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så hvorfor fikk du barn med en udugelige mann??

Anonymkode: 8b448...b74

Mest sannsynlig farget av egen oppvekst. Samt at dette har eskalert voldsomt etter at barna kom. 

Anonymkode: 1b7d5...206

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg opplevde det å IKKE være skilsmisse barn som ekstremt traumatisk og det har preget meg sterkt som voksen også. Jeg drømte om å være skilsmissebarn og kunne slappe av når jeg var med mamma.

Pappa var veldig sinna og eksploderte for hver minste filleting. Mamma hadde lyst, men våget ikke å gå ifra han da hun ikke hadde noe nettverk utenfor huset. Skulle ønske hun innså at det alltid er hjelp å få istedenfor at vi måtte leve med utryggheten hele oppveksten.

Så å holde sammen for barnas skyld når den ene parten sliter ekstremt sinne er det dummeste jeg hører. De som tenker dette burde snu og heller gå fra hverandre nettopp for barnas skyld. 

Anonymkode: 26bc0...cc8

  • Liker 3
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...