Andre som er sammen med en gamer?

[AnonymBruker]

Heisann!

Jeg og kjæresten er begge i slutten av 20-åra. Vi har det veldig fint sammen, men gamingen hans er noe som har begynt å bekymre meg mer og mer den siste tiden. Vi hadde en samtale om det helt i starten av forholdet der jeg var veldig klar på at det er greit at gaming er en hobby på lik linje som andre hobbyer, men dersom gamingen går foran tid sammen med meg, ting som må gjøres eller tid sammen med fremtidige barn osv, da kommer ikke forholdet til å funke for meg. Han betrygget meg og sa at han selvfølgelig aldri ville prioritert gaming over nevnte. At det bare ble hvis jeg for eksempel var opptatt, ungene var lagt og han ikke hadde noe bedre å finne på.

Vi har snakket en stund nå om å flytte sammen og jeg har fått blitt kjent med hans 5 år gamle sønn fra tidligere forhold, og «prøvebodd» hos de for å teste hvordan det funker før vi evt kjøper noe sammen. Har blitt for det meste 1 uke der og 1 uke fra hverandre de siste par månedene. Og må innrømme at jeg er litt skuffet og føler meg litt lurt pga den samtalen vi hadde i starten. De ukene jeg har bodd der har han ved flere anledninger fortalt at han må jobbe litt på kontoret på kveldene også finner jeg ut at han har sittet å spilt dataspill deler eller hele tiden, en kveld satt vi oss ned for å se serie etter at ungen hans var lagt også fikk han meld fra en kompis som vil spille, så da så han på meg og spurte «får jeg lov til å gå å spille litt nå?» og det som nesten gjorde meg mest bekymret var en dag han visste jeg skulle komme til et bestemt tidspunkt, og da jeg kom hadde han akkurat startet et nytt game som han måtte fullføre så jeg fikk beskjed om å finne noe på tv´n i mellomtiden, og sønnen hadde han plassert i senga si med en iPad så han ikke skulle bli forstyrret når han gamet…

Grunnen til at det siste der bekymret meg veldig mye er fordi jeg er sykepleier og kommer til å måtte jobbe mye kveld og natt i fremtiden. Og da vil jo jeg selvfølgelig vær trygg på at en partner ikke kommer til å bare plassere ungene fremfor en tv eller iPad for å selv kunne game. Og slik som ting er nå så føler jeg egentlig at jeg må revurdere litt om dette er noe å satse på likevel.

Andre som er sammen med en gamer og som vil fortelle om ting har blitt bedre eller verre? Og om dette er store røde flagg eller om jeg burde gi det et ordentlig forsøk?

Anonymkode: be379...b22

[AnonymBruker]

Ble mye verre her, spesielt etter at han ble ufør. 

Å være sammen en gamer det det siste jeg noensinne skal være. 

Anonymkode: fe9b7...456

[AnonymBruker]

Jeg prøvde virkelig å få det til med en fyr som gamet 3-4 timer hver dag, men det gikk ikke. Man føler virkelig at man er sammen med et barn etter hvert, og det til tross for at han jobbet og tjente såvidt over millionen. Jeg tror ikke jeg hadde hatt et problem hvis han brukte 1 time på trening, 1 time på å lese en bok, 1-2 timer på hobby, til en helhet på 4 timer, men det er et eller annet med gaming som virkelig er off-putting. Forstår det ikke helt selv.

Anonymkode: 8799b...519

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg prøvde virkelig å få det til med en fyr som gamet 3-4 timer hver dag, men det gikk ikke. Man føler virkelig at man er sammen med et barn etter hvert, og det til tross for at han jobbet og tjente såvidt over millionen. Jeg tror ikke jeg hadde hatt et problem hvis han brukte 1 time på trening, 1 time på å lese en bok, 1-2 timer på hobby, til en helhet på 4 timer, men det er et eller annet med gaming som virkelig er off-putting. Forstår det ikke helt selv.

Anonymkode: 8799b...519

Jeg tror mitt problem med gaming er at man ikke sitter igjen med noe for det? Man sitter ikke igjen med noen frukter, som med å være sosial med venner ute, trene, mekke bil, bygge noe, lære seg et instrument, etc.

Anonymkode: 35417...07b

[Perfume]

Her er vi begge to gamere, så litt anderledes. Og vi har ikke små barn. Men jeg forstår din bekymring, og du lå nesten bare være hard og bestemt på hva dere ble enige om, fortell han dette igjen. Ser du tegn på at det går for langt for deg og din bekymring, eller du ser ting du ikke liker etterpå, da ser jeg ikke annet enn at du bør fortelle det og  gå. 

Han vil sikkert game og gi barnet sitt skjerm tid da også, om ikke han snur og skjønner alvoret. 

Det spiller ingen rolle om det er gaming, fotball, sjakk eller hva enn. Går det ut over forholdet og spesielt barn, så går det bare ikke. 

[Perfume]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg tror mitt problem med gaming er at man ikke sitter igjen med noe for det? Man sitter ikke igjen med noen frukter, som med å være sosial med venner ute, trene, mekke bil, bygge noe, lære seg et instrument, etc.

Anonymkode: 35417...07b

Man sitter faktisk igjen med mye. Man har sitt sosiale liv der. Og for oss som gamer, er dette like stort eller større enn andre syns om å henge med venner/gå ut osv. 

[AnonymBruker]

Se filmen Ibelin som handler om en mann som gamer og viser at han har et fantastisk liv gjennom gamingen.

Gaming er så mye mer enn bare spilling TS.

Anonymkode: c16ae...0ca

[Nonstop1]

Jeg ble sammen med en gamer. Men han har alltid vært tydelig på at jeg kommer først. Selv etter 10år slår han vanligvis av når jeg kommer inn døra. De gangene han ikke gjør det slår han av uten å mukke når jeg spør om vi kan gjøre noe sammen (om det så er å sitte med hverandre i sofaen og se tv), eller jeg ber om hjelp til noe.

Han sier han tok ett bevisst valg den dagen vi ble kjærester. Han sluttet å spille de store online-spillene som "krever" at du spiller på spesielle tidspunkt og så så mye, fordi han skjønte det ville påvirke livet med meg for mye. Og han valgte å sette meg først.

Men vi har barn sammen, og det skal sies at vi har ett veldig forskjellige meninger om barn og skjermtid. Jeg ønsker virkelig å begrense mest mulig lengst mulig, mens han ser ikke problemet i det.

Det betyr at eldstemann har blitt mer utsatt for skjerm enn hva jeg opprinnelig ønsket "hele" oppveksten sin. Heldigvis er han en aktiv gutt med fritidsaktiviteter, venner og liker å være ute uansett.

Blir sikkert sånn med de andre barna også. Mannen er den som er mest hjemme med dem grunnet arbeidssituasjonene våre.

Men når jeg kommer hjem er uansett leksene gjort, hus og hjem er stelt pent av både far og barn, og de har gjerne gjort ett eller annet hyggelig sammen. Han er en veldig fin mann som jeg ikke ville byttet bort. Vi har god kjemi, elsker hverandre og fungerer bra sammen i hverdagen.

Men det du sier om at kjæresten din lyver for å sette seg å game ville jeg reagert veldig negativt på!

Endret 14. november 2024 av Nonstop1

[AnonymBruker]

Både jeg, kjæresten og ungene gamer. (Særkullsbarn)

Jeg og kjæresten kunne game mye da vi var yngre(før vi møttes).

Men, gamingen har aldri blitt prioritert over viktige ting, venner, familie etc.

Noen ganger møtes vi online og gamer sammen på kveldene. Når vi er sammen gamer vi sjeldent alene, men gjerne sammen med ungene. 
 

Og noen ganger kan vi koble av med gaming alene etter barna er i seng, både når vi er sammen eller hver for oss.

Det handler om en sunn balanse. 
 

Jeg drar de med på forskjellige aktiviteter som lazertag, kino, bowling, turer etc når vi er sammen så om ungene vil game litt på kvelden så er det bare koselig. Spiller gjerne Zelda som er et eventyr i seg selv der vi sammen utforsker og løser oppgaver sammen.

Det din driver med er ikke det samme. Han lyver om å jobbe for å så game. Og han vil heller game enn å tilbringe tid med deg.

Ikke flytt sammen. Du blir raskt to barnemor og vaskehjelp.

 

Anonymkode: 8bf6d...09d

[sjokoladeelskeren]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Se filmen Ibelin som handler om en mann som gamer og viser at han har et fantastisk liv gjennom gamingen.

Gaming er så mye mer enn bare spilling TS.

Anonymkode: c16ae...0ca

Helt greit at spilling er viktig for noen og at man kan ha et sosialt liv der og at man ikke er villig til å gi det opp pga kone og barn. MEN da må man ha baller nok til å vær ærlig om det også tenker jeg. Man kan ikke gi ts inntrykk av at gaming kommer helt nederst på prioriteringslista, for å så prioritere gaming over henne og barn og skylde på at «gaming er sosialt», «gaming gjør deg mer strategisk og gir bedre reaksjonsevne», «gaming aktiverer hjernen» og alle mulige unnskyldninger gamere kommer med for å kaste bort store deler av dagene sine på det…

[Tabris]

Jeg er sammen med en gamer og er gamer selv. Ingen av oss har problemer med å respektere hverandres ønske om å spille, men vi har heller ikke problem med å tilbringe tid sammen til f.eks en TV-serie uten at vi må bryte av for å game. 

Men vi har også valgt bort barn, så vi har mer fritid.

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en gamer og jeg syns det funker bra. Men han har aldri latt spillet komme foran andre ting. I perioder har han hatt avtaler med venner for spille sammen, men dette har da vært etter barnas leggetid. Jeg tror det funker så bra her, for jeg er introvert og når kvelden kommer, så vil jeg gjerne  ligge under dyna å se på tv, mens han er ekstrovert og liker å være med folk. Samtidig har han vært god på å ikke bli hekta og la spillingen ta for mye plass. Han har i perioder andre aktiviteter/hobbyer som tar plassen til gaming. 

Når barna var små, så hadde han gaming pc utenfor rommene deres, og de følte selv at det var trygt når de hørte at han var der. Han tok jo feks all kveldsvandring og dobesøk. Det betydde at jeg fikk "fri" selv. 

Nå er ungene store og han gamer mindre på pc. Ungene skal kjøres hit og dit, og han er lei av pc sier han. Men nå gamer de sammen på ps5...  For å si det sånn, nå er det jeg som savner at han er oppe på pcn, istede for at han og ungdommene sitter i stua å spiller sammen. Jeg vil ha stua tilbake! 😉

 

Så gaming trenger ikke være negativt, men det må være en hobby og de må klare å begrense det.. 

Anonymkode: a67a8...101

[AnonymBruker]

Så bra at dere tok en testmåned så du fikk se hvordan det var å bo sammen med han. Nå vet du at dere ikke er kompatibel som samboere og foreldre sammen. Tenk så tragisk det hadde vært hvis han hadde "tatt seg sammen" denne måneden og dere hadde flyttet sammen før du visste at gamingen kom først...

Anonymkode: 1d897...389

[AnonymBruker]

Både jeg og han jeg er sammen med er gamere. Det er gøyere å spille enn å se en eller annen halvgod serie på Netflix, men ingen av oss hadde valgt gaming fremfor hverandre, barn, husarbeid eller felles planer.

 

Du bør stille spørsmål ved fyren generelt sett, ikke gaming.

Anonymkode: 59ef2...d9c

[AnonymBruker]

Nå har ikke jeg erfaring med å være i et parforhold med en gamer, men kjenner til enkelte gamere og har en tenåring i familien som er spillavhengig. Jeg må si det er helt jævlig å se hvordan spillavhengighet fungerer. Det er helt på nivå med andre alvorlige former for avhengighet når man ser på adferden, problemene osv. 

Vi snakker om at personligheten endres totalt med og uten spill, løgner, raserianfall, argumentasjonen, rettferdiggjøring osv. Det er trist å se hvordan de endrer seg.  Jeg har også erfaring med rusmisbrukere, og adferden og måten de snakker på er helt identisk. Det er totalt utmattende å ha med sånne mennesker å gjøre. Det er ingen grunn til å rosemale dette og tro at ting blir bedre. Det blir ikke bedre. Mest sannsynlig værre. 

Argumentene er typisk: 

• "Dette er hobbyen min"
  Vel. Golf og sykling er kjent for å være tidkrevende hobbyer. Ingen av disse spiller en full runde golf eller sykler en langtur på flere timer hver eneste dag, og de blir (vanligvis)  ikke rasende når man prøver å få dem til å prioritere anderledes.
• "Gaming" er sosialt."
  Vel. Normal definisjon av det å være sosial er å ha direkte menneskelig interaksjon med andre, slik at man opplever nærhet, leser kroppspråk, deltar i spontane samtaler og gjør ting sammen. Gamere kjenner hverandres avatarer på skjermen (Stort sett. Det er ulike plattformer for ulike spill) og interaksjon gjennom skjerm er veldig snever form for sosialisering. Man blir kjent med hva nå enn de andre utgir seg for å være. 
• "Jeg kan legge til side spillet innimellom"
  Ja. Bortsett fra at det aldri skjer uten heftig diskusjon i forkant og at andre i det hele tatt må be om det. Gamere tilbyr sjelden eller aldri dette selv uoppfordret. 

osv osv. 
Værre er det hva en del (spill)avhengige får seg til å si til sine nærmeste når diskusjonen pågår og hva de får seg til å gjøre for å verne om spilletiden sin. 

Jada "Ibelin" var en vakker film. Men han var faktisk i en tilstand hvor spillverden satte ham fri fra funksjonshemmingshelvetet. Filmen fremhever jo også nettop det at de egentlig ikke blir kjent med hverandre personlig - de spiller en rolle - og blir overrasket når de blir kjent med hverandre på ekte. I filmen viser man jo også at noen av gamerne etter hvert arrangerte at de møttes IRL. 

Jada. Spill kan utvikle mange gode mentale egenskaper. For de som ikke blir spillavhengige så er dette veldig nyttig (og gøy) og er en fullverdig hobby som alt annet. Dette i de tilfeller hvor de prioriterer riktig (skole, jobb, familie, venner) før de setter seg for å spille som ren avkobling.

Det er ekstremt stor forskjell på gamere som er avhengige og de som ikke er det. Du avslører det veldig fort ved å se på hvordan de prioriterer. Det er det samme som med alkohol. Man kan gjerne ta et glass vin når det passer. Men man planlegger ikke livet sitt utifra drikkinga og man blir ikke aggressiv mot de som foreslår å roe ned drikkinga litt. 

Det TS beskriver vitner veldig om avhengighet. Det å plassere ungen i senga med iPad og sette seg til å spille når man egentlig har avtalt date med kjæresten??  Hvem gjør sånt? Andre enn spillavhengige??

Beklager å si det så brutalt. Men mitt liv har vist meg flere former for avhengige og det er en stygg sak hver eneste gang. 

Anonymkode: d49d0...4dc

[Mardina]

Og dette er grunnen til at jeg aldri noensinne skal bli sammen med en gamer... Bare ordet "gamer" i seg selv gir meg en uggen følelse. Og min sikkert noe kontroverielle mening er at gaming er forbeholdt unger og ungdom, ikke godt voksne mennesker. Men nå har jeg aldri vært en gamer selv (eller kjenner noen som er det), så noen vil sikkert mene at jeg ikke har peiling på hva jeg snakker om... 😄 Og det er helt greit. Jeg har fortsatt lov å ha min mening om det. Sånn før folk "arresterer" meg på det jeg skriver 😄

Men når man setter gaming foran alt annet i livet (barn, daglige gjøremål og fysisk tid med andre mennesker), da er det noe som er veldig galt.... 

Så vil jeg si til deg ts, at her bør du følge magefølelsen. Den tar sjelden feil. Om dette ikke er greit for deg, så må du vurdere om dette er forhold du ønsker å være i. Den avgjørelsen er det kun DU som kan ta. 

[Tabris]

Mardina skrev (2 minutter siden):

Og min sikkert noe kontroverielle mening er at gaming er forbeholdt unger og ungdom, ikke godt voksne mennesker.

Hvorfor mener du gaming er forbeholdt barn og ungdom? Hva er det som gjør at voksne ikke bør spille?

[Mardina]

Tabris skrev (26 minutter siden):

Hvorfor mener du gaming er forbeholdt barn og ungdom? Hva er det som gjør at voksne ikke bør spille?

Det er bare min mening. Men som sagt, jeg har ikke peiling på gaming. Jeg har vel bare fått det for meg at det passer bedre for barn og ungdom. 

[Tabris]

Mardina skrev (3 minutter siden):

Det er bare min mening. Men som sagt, jeg har ikke peiling på gaming. Jeg har vel bare fått det for meg at det passer bedre for barn og ungdom. 

Ja, jeg vet det er din mening. Jeg lurer på hva du bygger den på eller begrunner den med. Spesielt siden du ikke har kjennskap til gaming og dermed ikke vet hvorvidt spill også kan passe for voksne. 

Endret 14. november 2024 av Tabris

[Mardina]

Tabris skrev (Akkurat nå):

Ja, jeg vet det er din mening. Jeg lurer på hva du bygger den på eller begrunner den med. Spesielt siden du ikke har kjennskap til gaming og dermed ikke vet hvorvidt spill også kan passe for voksne. 

Jeg har ikke noen god og gjennomtenkt begrunnelse. Men det er min mening og den har jeg jo lov å ytre.