Sliter så voldsomt etter samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Etter en vond skilsmisse sitter jeg sønderknust igjen med en halv familie og et halvt liv. Jeg sliter på alle plan, og klarer ikke reise meg opp. Det har snart gått et år siden bruddet ble et faktum, separert i 8 måneder.

Jeg sliter med økonomi, med søvn og mat, med å følge opp barna på skolen, sliter med prestasjonene på jobb, sliter med å holde kontakt med venner og familie, sliter med å holde hus og hjem i grei stand og ikke minst sliter jeg med å se meningen med livet. Jeg føler meg rådvill og redd, og helt alene. Har få (ingen?) å drøfte problemene med, og alt er bare et eneste kaos. 

Vurderer i desperate stunder å si opp jobben, selge huset, overlate barna til min eks-mann og bare rømme fra alt… Men det kan jeg jo ikke med flere barn i barneskolealder. Hjelp meg, hva kan jeg gjøre? 

Anonymkode: 44bbd...2d9

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke si jeg kjenner situasjonen din, men jeg kjenner igjen følelsene du har❤️ 
 

Det er to måneder siden mitt brudd, som skjedde brått og hjerterått. Vi har ikke barn sammen, men han hadde barn som jeg også var involvert i og det er ekstremt vondt. 
 

Jeg får god hjelp av psykolog via forsikring på jobb, har dere noe sånt du kunne fått hjelp via? Det hjelper overraskende mye og snakke med noen som forteller deg hvordan man håndterer følelser, selvom det kanskje høres banalt ut.

Jobber du fullt og har gjort det hele tiden? Snakk med fastlegen din, hvis du er komfortabel med det - det er faktisk ingen skam og trenge en liten pause for å få sortert livet igjen. 
 

Sender deg en god klem og husk: Du får aldri mer enn det du kan takle❤️

Anonymkode: 0732d...bae

[AnonymBruker]

Gjør gode ting for deg selv. 

Anonymkode: 6caa3...84e

[AnonymBruker]

En dag om gangen. Få orden på mat og søvn først. Søvn er utrolig viktig for å fungere godt. 

Det kan høres ut som du er overveldet av din nye situasjon. Har du oversikt over hva du syns er krevende? 

Hvis du ikke har det ville jeg skrevet  ned alt du føler er relevant for at du skal ha et godt liv. Da vil du kanskje se at det er noe som fungerer også. 

Ikke prøv å fikse alt på en gang. Du er midt i en stor krise og opplever kanskje livssorg. Prioriter et problem om gangen. Det viktigste er fine opplevelser for deg og barna. Selv om huset er kaos kan man ga en koselig filmkveld med pannekaker eller popkorn. 

Ønsker deg alt godt ❤️

Anonymkode: 292ea...576

[AnonymBruker]

De første to årene var de verste. Det var bare hjerterått og dritt, alt var bare forferdelig. Beklager men det var en forferdelig tid som jeg knapt husker som annet enn tåke, tårer og tungt.

En fot foran den andre.. små umerkelige steg.. en, så en til, ujevnt men trutt.. og en dag oppdager du at det ER lettere. Ting har falt inn i en naturlig rytme og rutiner og det blir lettere!!

Det blir bedre! Ikke gi opp 

Anonymkode: 7325d...155

[AnonymBruker]

Er også midt oppi et brudd etter 26 år sammen og to barn. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Er mann. Nå er det 4 mnd. siden og det svinger noe voldsomt. Det har vært fryktelig tungt, men klarer å se lyspunkter innimellom. Tror det er lurt å ta tiden til hjelp samt la alle følelser komme uten å skyve de unna. Angst, uro, depresjon, vemod, tankekjør..... Prøv å stelle godt med deg selv. Opp med hodet å si til deg selv at du er bra. 

Anonymkode: fce05...a7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Er også midt oppi et brudd etter 26 år sammen og to barn. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Er mann. Nå er det 4 mnd. siden og det svinger noe voldsomt. Det har vært fryktelig tungt, men klarer å se lyspunkter innimellom. Tror det er lurt å ta tiden til hjelp samt la alle følelser komme uten å skyve de unna. Angst, uro, depresjon, vemod, tankekjør..... Prøv å stelle godt med deg selv. Opp med hodet å si til deg selv at du er bra. 

Anonymkode: fce05...a7a

Hvorfor skal man si til seg selv at man har det bra, når man har det helt forferdelig?

Anonymkode: a50e0...379

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor skal man si til seg selv at man har det bra, når man har det helt forferdelig?

Anonymkode: a50e0...379

Du ER bra skrev han. 

Anonymkode: ffbc3...ff2

[AnonymBruker]

Huff, det der er så vondt. Been there done that. For min del våknet jeg opp en dag og tenkte « er det sånn livet mitt skal være? « Hell no ! Så etter en lang sørge periode bestemte jeg meg å ta grep. Det er kun JEG som kan bestemme hvordan livet mitt skal bli. Omgi deg med de du er glad i , tving deg selv litt , selv om det føles som et ork. Si til deg selv at dette skal jeg klare! Jeg unner meg selv et fint liv. Ta dag for dag og sett deg små mål. Masse lykke til 🥰

Anonymkode: 8dbe3...498

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du ER bra skrev han. 

Anonymkode: ffbc3...ff2

Ok da leste jeg feil🤭

Anonymkode: a50e0...379

[Leve75]

Du er bra ja. Viktig å sette seg selv høyt. Prøv å tenk at den gjørma du sitter i ikke skal definere livet ditt videre. For min del bruker jeg mye tid på å gå gjennom forskjellige mantra som løfter meg opp. Lett å havne i grubling og tankekjør. Det kommer det ingenting godt ut av. I dag er det søndag og det er for meg den verste dagen. Levere fra meg ungene samtidig som jeg må forholde meg til eksen. Fryktelig sårt er det, men kjenner at det går litt lettere for hver gang. Hvis det er noen trøst så blir det gradvis litt bedre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.11.2024 den 21.59):

Etter en vond skilsmisse sitter jeg sønderknust igjen med en halv familie og et halvt liv. Jeg sliter på alle plan, og klarer ikke reise meg opp. Det har snart gått et år siden bruddet ble et faktum, separert i 8 måneder.

Jeg sliter med økonomi, med søvn og mat, med å følge opp barna på skolen, sliter med prestasjonene på jobb, sliter med å holde kontakt med venner og familie, sliter med å holde hus og hjem i grei stand og ikke minst sliter jeg med å se meningen med livet. Jeg føler meg rådvill og redd, og helt alene. Har få (ingen?) å drøfte problemene med, og alt er bare et eneste kaos. 

Vurderer i desperate stunder å si opp jobben, selge huset, overlate barna til min eks-mann og bare rømme fra alt… Men det kan jeg jo ikke med flere barn i barneskolealder. Hjelp meg, hva kan jeg gjøre? 

Anonymkode: 44bbd...2d9

Har du hatt det sånn i 8 mnd uten hjelp fra profesjonelle? 💔🥺 Da vil jeg anbefale deg på det sterkeste å kontakte fastlegen og be om henvisning med en gang. Skal vel ikke drive å sette diagnoser på folk, men det er jo mye her som tyder på depresjon.

Og uavhengig av depresjon eller ei, faktum er at du har det skikkelig dårlig. Og det bør du få hjelp for! 

Kan du si noe mer om hvordan bruddet skjedde og hvorfor det var et vondt brudd? 

Jeg hadde det sånn som deg, om enn ikke så lenge som deg. Jeg var også innom tanken på å si fra meg omsorgen for barna, for å kunne rømme fra alt. Eksen fortsatte å ødelegge meg etter bruddet, og jeg sank så langt ned i et svart hull at jeg faktisk tenkte at det var bedre for barna om jeg forsvant. Og det er det jo ALDRI! 

Skilsmisse er brutalt ensomt. Også om man har plenty med venner rundt seg. En mister familien, grunnmuren, sin nærmeste, livsvitnet sitt. Og det er en krise som er totalt undervurdert i samfunnet. Når noen dør, er det akseptert å sørge. Etter skilsmisse føler man gjerne at man må gå med hevet hode. Utad tar vi gjerne en tøff holdning. Fnyser av "den drittsekken av en eks og den 10 år yngre dama han stakk av med". For det er så ydmykende, og det er lettere å spille lettet. Kanskje til og med gi inntrykk av at det var vi som ville ut. Når noen dør, sørger vi over fremtiden vi ikke får. Men vi har minnene. Ved skilsmisse mister man på en måte begge deler. I alle fall hvis bruddet var vondt, og fullt av løgner og svik. (Mener på ingen måte å bagatellisere dødsfall! Mener kun å understreke at skilsmisse er en stor livskrise som en ofte ikke får så mye hjelp til å bearbeide). 

Da jeg var der du er nå, ble jeg bare mer trist når folk sa "det blir bedre". Delvis trodde jeg ikke på dem, tenkte at det var overfladisk oppmuntring a la "bare tenk positivt!". Og delvis tenkte jeg at det kanskje ble bedre for dem, men det vil ikke bli det for meg. Jeg er for knust.

Fortsatt tenker jeg at jeg kanskje aldri kommer helt over det. Og det har jeg landet på at er greit! Jeg tror kanskje fortellingen om at "snart er du lykkelig over bruddet og lurer på hva i all verden du gjorde med den drittsekken" er litt skummelt. For noen er det kanskje sånn. Men jeg tror man også må regne med at noen sår aldri gror. Selv om man kommer over personen, forelsker seg på nytt, og har det bra, kan det være at det alltid vil stikke i hjertet å bli minnet på livet før og hvordan alt endte.

Noe som har hjulpet meg veldig, er å snakke med folk som har vært gjennom det samme. Har blitt kjent med en dame som har litt lik historie som meg, og det er helt uvurderlig å få snakket ned henne om det. Da kan man tømme seg helt, få forståelse og støtte, uten å bruke opp tålmodigheten til venner og familie som ikke helt kan sette seg inn i det. Kanskje det finnes en støttegruppe på Facebook i nærområdet ditt? Det skulle jeg ønske at jeg hadde her. Et nettverk med andre som har vært utsatt for det samme, og hvor en kan blåse ut. 

Ønsker deg lykke til! Og ja, det blir faktisk lettere. Men en depresjon er ikke bare å plukke seg selv opp fra. Da må du ha hjelp ❤️

 

Anonymkode: b4f19...ff3

[AnonymBruker]

Kontakt fastlege eller psykolog

Anonymkode: a50e0...379