«Spist opp» av psykisk syk venninne

[AnonymBruker]

En liten utblåsning: Har en venninne som sliter med generalisert angst og veldig dårlig selvbilde. Og dette har blitt mye verre det siste året. Det er ikke slik at absolutt «alt» handler om hennes problemer, og hun har noen ganger vært der for meg også.. men stort sett så føler jeg at det er jeg som har vært den lyttende, støttende og hjelpende. Har hun angst, har jeg vært der. Trenger hun bekreftelse og råd, har jeg vært der. Samtidig som jeg føler at hun nærmest aldri tar til seg rådene mine heller. Det går ofte mye i det samme. Og selv når vi ikke snakker om vonde ting, så føler jeg ofte hun dreier samtalen inn på henne og at hun egentlig ikke er så interessert i meg. Jeg har bedt henne om å få henvisning til psykolog, så nå har hun endelig bestilt fastlegetime.

Jeg har også i det siste satt grenser ovenfor henne, men hun har protestert på dette. Har for eks svart  kortere på negative ting, sagt jeg ikke har kompetanse til å svare, etc. og vært litt mer utilgjengelig. Og da forteller hun meg at hun føler seg “så fæl” fordi jeg ikke kan hjelpe, aka. legger ansvaret for sine følelser over på meg.. Har også informert henne kort om at jeg sliter med klasehodepine (noe som er helt forferdelig grusomt) og at jeg derfor i perioder ikke kan svare henne. Så var det en liten periode vi ikke hadde kontakt, og den første meldingen hun sender er om et psykisk problem som har oppstått hos henne, uten en gang å spørre hvordan jeg har det.. Am I surprised 🤦🏼‍♀️

Tror jeg bare må snakke med henne om det, være streng og tydelig samtidig som jeg prøver å vise forståelse for hennes situasjon. Men ahhh, er så sliten av dette. Føler hele relasjonen er helt skeiv, samtidig som jeg tenker at hun har jo “tross alt noen ganger også vært der for meg også”, så har jeg egentlig “rett” til å føle som jeg gjør? 

Anonymkode: f1142...c9c

[AnonymBruker]

Det er helt riktig av deg å sette grenser. Hun er riktignok ikke i stand til å se det, men det er heller ikke hensikten. Du trenger å beskytte deg selv. 

Anonymkode: 683dd...9b6

[Daisy-love]

Jeg tenker det er naturlig i et vennskap at det kan være noen perioder noen den ene gir mer, mens den andre får, men da er det også naturlig at det byttes på. Det kan være om noen har mistet noen kjære, blitt alvorlig syk, blitt skilt, osv osv. Det kan likevel ikke være kun en vei hele tiden, over tid. Dere skal være venninner, du er ikke hennes psykolog. Kan hun få litt hjelp i kommunen? Der har de lavterskeltilbud. At hun ikke evner å spørre deg om hvordan du har det, kan jo handle om at hun sliter for mye selv til å koble seg på. Det kan en ha forståelse for, men det føles jo ikke noe godt å være den som alltid gir, også har en ting en sliter med selv, som den andre ikke bryr seg noe om.
Helt innenfor å sette grenser her. Hun vil ikke få bedre selvbilde heller uten at hun jobber aktivt med det selv. Du høres ut som en god venninne som har vært der, men du må også ivareta deg selv oppi alt. Det er kjempeviktig. Høres lurt ut å ta en ordentlig prat, og være tydelig. Jeg hadde gjort det når det møtes, og ikke per telefon, og enda mindre melding, om det er mulig. Telefon kan gå fint, det også altså, men meldinger er for lett å tolke feil så det hadde jeg unngått. 

[sommerkroppen]

Du må sette en strek, og si at du ikke orker dette lenger og be henne søke profesjonell hjelp. Ingenting annet nytter dessverre. Når hun kjefter på deg for at du ikke svarer når hun sliter, så sier du igjen at du ikke ønsker å fortsette slik at du blir utslitt av det. 

Endret 12. november av sommerkroppen

[Sefanja]

Synes det høres ut som du er på rett spor. Du har klasehodepine(som jeg bare har lest om, men det høres forferdelig vondt ut) , og det er viktig at du tar vare på egen helse. Fortsett å sette grenser, og oppfordre henne til å snakke med noen på Dps. Du har rett til å føle det du føler. Skjønner at det er en vanskelig samtale å ta, men det er viktig at du er tydelig.

[Ulla Ullsokk]

Jeg trodde du skulle være enda en av disse konfliktsky folka som ikke tør å si ifra, men det er du jo ikke. Så da sier du bare i fra. Skulle bare mangle at hun har vært der for deg også, men du skylder henne ikke all din mentale kapasitet av den grunn!

Si det pent, men tydelig! Hun vil forstå det når hun har fått profesjonell hjelp en stund. Du er den eneste som kan passe på deg selv.

[AnonymBruker]

Du bør absolutt sette grenser. Men ikke nødvendigvis på grunn av feks klasehodepine. Ville ha satt med ned ordentlig og si at du er bekymrer fordi di opplever at hun trenger profesjonell hjelp. Og at du ikke kan gi henne det, at du ikke har kompetanse eller ønsker dette. Man må skille mellom venner som støtter hverandre i gode og dårlige dager og medisinsk hjelp. Fortell at du opplever fortvilelse og blir sliten av dette- og at vennskapet er i ubalanse. Konsekvensen kan være at du ikke orker å være sammen med henne.

Forklar at det er omsorg for HENNE som gjør at du ber henne ta kontakt med helsevesenet. 
 

Snakk med henne i rolige former, ikke skriv/send melding . Forbered deg godt og opptre rolig. Det er ikke sikkert hun har merket at vennskapet har sklidd avgårde, ta høyde for det. Hun opplever trolig at det hjelper henne å snakke med deg (elles hadde hun neppe gjort det), og kan reagerer med frykt og sorg dersom hun kjenner seg avvist.

Vennskap og helsehjelp er ikke det samme. Vennskapet bør forbli nettopp dette, og det er viktig at dette er begrunnelsen. Om du «skylder» på hodepine eller andre ting hos deg selv, vil hun vente på gode dager og årsaken til problemet er ikke løst.

 

Har vært gjennom dette, og den gode samtalen er nøkkelen til å bevare vennskapet OG bidra til at vennen får hjelp. 

Det er mye kjærlighet i å sette grenser og henvise folk til helsehjelp. Det bevarer vennskapet på sikt.

Lykke til❤️

 

 

Anonymkode: 2a8fc...bae

[AnonymBruker]

Jeg fikk et godt bestevennskap ødelagt en gang pga psykisk sykdom.  Du burde sette grenser ja ellers kommer det til å eskalere 🙂 får hun profesjonell hjelp? Er jo en fulltidsjobb for nærmeste relasjonene hennes å måtte bistå henne. 

Anonymkode: f349e...994

[AnonymBruker]

Det er veldig viktig at du sier fra, TS. Jeg hadde en lignende opplevelse med min svigersøster for noen år siden, og før jeg forsto hva som skjedde, så taklet jeg ikke å ha kontakt med henne mer. Det knøt seg i magen hver gang hun sendte melding, og grur meg fortsatt til å treffe henne. Det er en grunn til at profesjonsutdanningen innen psykologi er så lang som den er, vanlige mennesker har ikke kapasitet eller kunnskap til å takle dette over tid. Det er stor forskjell på å være en god venn og det å være hobbypsykolog. 

Anonymkode: 0e284...9bc

[AnonymBruker]

Takk for utfyllende og gode svar. Jeg skal si det til henne og jeg skal gjøre det snart. Er redd hun ikke vil forstå, siden jeg føler at hun allerede legger mye av sine følelser over på meg.. så er redd jeg får en skyllebøtte tilbake. 

Men får bare hoppe i det! Og AB over meg har et utrolig godt poeng, at det er en grunn til at det tar mange år å bli psykolog. Når et vennskap bikker over til å bli ‘hobbyprofesjonelt’ er det noe feil. 

Anonymkode: f1142...c9c

[AnonymBruker]

Inviterte henne over på lunsj idag. Vi satt oss stille ned og jeg forsøkte å være skånsom, men samtidig litt bestemt og noe streng. 
Jeg opplevde ikke helt at hun forsto..eller bare forsto sånn delvis. Hun unnskyldte seg, men når jeg nevnte grensene mine spesielt ble det veldig klart at jeg skjønte at hun egentlig ikke forsto? Jeg hadde tidligere fortalt henne at jeg ikke er helsepersonell og dermed ikke kan svare på sånne spørsmål, som hun har stilt meg en del. At jeg ikke har kompetanse til å gi henne råd og at jeg ikke ønsker at hun skal spørre meg om slikt. Hun har etter dette altså flere ganger spurt om det samme. Dette eksempelet ga jeg til henne, men da fikk jeg mer en sånn ‘men du må jo skjønne at jeg spør, fordi!’-respons 😩…det er liksom alltid en ‘unnskyldning’ for å spørre. Hun gjør det nok fordi hun sliter og dermed ikke evner å se min side, men det er jo likevel ikke ok. 
Kan jo også ta litt tid og synke inn, men…

Anonymkode: f1142...c9c

[AnonymBruker]

Har du andre venner som du kan fokusere mer på fremover? Nå har du sagt fra, da hadde jeg minnet henne på samtalen eller latt være å svare neste gang hun begynner å prøve å bruke deg som psykolog. 

Anonymkode: 0e284...9bc

[AnonymBruker]

Oi, dette er min største frykt - å være den venninnen som er for slitsom for andre. Som da ender med å miste de få man har.....

Jeg trekker meg mye unna, har sagt til noen at jeg sliter med selvmordstanker og ensomhet, men sender ikke meldinger/snap med mindre det er helt krise. Har gått til privat psykolog noen ganger for å lette på trykket, men som jeg savner å ha venner å snakke med også.

 

I ditt tilfelle, så må du faktisk være litt hard med venninnen din, så at ett vennskap skal være begge veier, ikke one way street. Det er lov til å si at det også er veldig tungt for deg å sitte og høre på det, samtidig som du (som alle andre) har sine ting og stri med. Det er lov til å si at du føler vennskapet kun handler om henne og hennes psykiske sykdom - også kan hun bli lei seg, sur og hva enn.. Til syvende og sist, må du selv velge hvor mye du orker å høre fra henne.

Anonymkode: 793a6...45b

[lillevill]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Oi, dette er min største frykt - å være den venninnen som er for slitsom for andre. Som da ender med å miste de få man har.....

Jeg trekker meg mye unna, har sagt til noen at jeg sliter med selvmordstanker og ensomhet, men sender ikke meldinger/snap med mindre det er helt krise. Har gått til privat psykolog noen ganger for å lette på trykket, men som jeg savner å ha venner å snakke med også.

 

I ditt tilfelle, så må du faktisk være litt hard med venninnen din, så at ett vennskap skal være begge veier, ikke one way street. Det er lov til å si at det også er veldig tungt for deg å sitte og høre på det, samtidig som du (som alle andre) har sine ting og stri med. Det er lov til å si at du føler vennskapet kun handler om henne og hennes psykiske sykdom - også kan hun bli lei seg, sur og hva enn.. Til syvende og sist, må du selv velge hvor mye du orker å høre fra henne.

Anonymkode: 793a6...45b

Det er leit du sliter med dette. Men alle andre har noe også. Alle har en kamp. Alle er trøtte. Alle har noe de er lei seg over. Alle har blitt mobbet alle har blitt dårlig behandlet. Alle har et traume. Alle må ta godt vare på seg selv og skaffe seg hjelpen de trenger. Når man har mye, må man skaffe seg ekstra hjelp. 

[AnonymBruker]

Min erfaring er at det nytter ikke å si fra eller forklare.

Man må rett og slett la være å svare på meldinger som er uhøflige eller buser ut med problemer, og kun svare på de meldingene hvor hun spør deg hvordan det går, forteller om noe hyggelig eller lignende.

Hvis hun da lurer på hvorfor du ikke svarer, så sier du at du kun svarer på normale siviliserte meldinger, du er ikke helsepersonell eller støttekontakt. 

Anonymkode: 47f24...2c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Oi, dette er min største frykt - å være den venninnen som er for slitsom for andre. Som da ender med å miste de få man har.....

Jeg trekker meg mye unna, har sagt til noen at jeg sliter med selvmordstanker og ensomhet, men sender ikke meldinger/snap med mindre det er helt krise. Har gått til privat psykolog noen ganger for å lette på trykket, men som jeg savner å ha venner å snakke med også.

 

I ditt tilfelle, så må du faktisk være litt hard med venninnen din, så at ett vennskap skal være begge veier, ikke one way street. Det er lov til å si at det også er veldig tungt for deg å sitte og høre på det, samtidig som du (som alle andre) har sine ting og stri med. Det er lov til å si at du føler vennskapet kun handler om henne og hennes psykiske sykdom - også kan hun bli lei seg, sur og hva enn.. Til syvende og sist, må du selv velge hvor mye du orker å høre fra henne.

Anonymkode: 793a6...45b

Kva er det du tenker at vennene dine kan hjelpe deg med? Altså snakke om ❤️ 

Anonymkode: 6916f...42d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.11.2024 den 4.16):

... jeg føler at hun nærmest aldri tar til seg rådene mine heller. Det går ofte mye i det samme.  

... hun dreier samtalen inn på henne og at hun egentlig ikke er så interessert i meg. 

... Jeg har også i det siste satt grenser ovenfor henne, men hun har protestert på dette.

... hun føler seg “så fæl” fordi jeg ikke kan hjelpe, aka. legger ansvaret for sine følelser over på meg.. 

Anonymkode: f1142...c9c

 

AnonymBruker skrev (På 13.11.2024 den 18.49):

... Jeg opplevde ikke helt at hun forsto..eller bare forsto sånn delvis.

... når jeg nevnte grensene mine spesielt ble det veldig klart at jeg skjønte at hun egentlig ikke forsto?

... jeg ikke ønsker at hun skal spørre meg om slikt. Hun har etter dette altså flere ganger spurt om det samme.

... ‘men du må jo skjønne at jeg spør, fordi!’-respons 😩…det er liksom alltid en ‘unnskyldning’ for å spørre.  

Anonymkode: f1142...c9c

Og du er overrasket over utfallet, eller..? 

Anonymkode: fba95...54f

[AnonymBruker]

Jeg hadde faset henne ut. Jeg har ikke ork til å styre og dille med mennesker som velter seg i sykdom og som nærmest dyrker denne. Slike mennesker blir så selvsentrert og evner ikke å ha sunne, toveis, relasjoner. Jeg har verken tid eller lyst til å vøre støttekontakt og miljøarbeider for venner. 

Anonymkode: 55954...fd8

[AnonymBruker]

Har ei venninne som sliter psykisk som også er sånn. Og nå går hun på kurs i regi av kommunen som ironisk nok gjør henne enda mer selvsentrert. 

Anonymkode: c6965...f73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

Og du er overrasket over utfallet, eller..? 

Anonymkode: fba95...54f

Absolutt ikke overrasket 😅 som jeg skrev tidligere var jeg redd hun ikke ville forstå. Egentlig synes jeg bare det er så idiotisk at jeg i det hele tatt gidder å sitte  og diskutere med henne og høre på hennes unnskyldninger for hvorfor hun ikke kan ta hensyn. Hun har faktisk sagt tidligere også at hun vet hun er egoistisk…

Anonymkode: f1142...c9c