Å hjelpe barnet ditt når det har fylt 18 år

[AnonymBruker]

Her burde du ha veiledet sønnen din. Han burde gått via sin leder, evt tillitsvalgt eller verneombud el lignende på arbeidsplassen. At mamma og pappa ringer kollegaene er virkelig helt utenfor, uansett hvor idiotisk se oppfører seg. 

Anonymkode: 558cb...b78

[AnonymBruker]

På jobb må man nesten ordne opp selv. Fort å bli latterligjort om mamma blander seg bort i arbeidslivet til voksne barn. Gi heller råd om hvordan han kan ordne opp selv.

Anonymkode: 7fb25...0dc

[AnonymBruker]

Du ringer ikke kollegaene til sønnen din, og blander deg direkte inn i en konflikt han har.

En kan selvfølgelig hjelpe sine barn selv om de formelt sett er voksne, men det er lenge siden dere burde ha sluttet å gjøre ting for dem… Nå er han kommet i en alder hvor dere bare gjør vondt verre om mamma og pappa ringer arbeidsplassen og kollegaer.

Det dere burde gjort - snakket med sønnen deres hvordan han selv kunne løse det, og hvem på arbeidsplassen han burde ta det opp med om kollegaer tar tingene hans og generelt ikke oppfører seg ok.

 

 

Anonymkode: 9bebd...291

[AnonymBruker]

"Det er jo bare å kjøpe nytt" er det flere som sier her. 

Nei, det er ikke bare å kjøpe nytt for alle, og hvorfor skal han gjøre det? Han har jo regntøy som han kan bruke hvis han får det tilbake.

Jeg leser det som at denne unge voksne blir utsatt for hersketeknikker og delvis mobbing på arbeidsplassen.  Det er ikke greit!

Da blir spørsmålet om hvem som er best egnet til å hjelpe, foreldre eller andre med mer autoritet?  Personlig ville jeg bedt en sønn på den alderen om å ta kontakt med arbeidsgiver, men jeg ser ikke noe galt i at foreldrene prøver et mer minnelig alternativ først.

Anonymkode: 6c0a8...920

[AnonymBruker]

Selvfølgelig hjelper jeg ungene selv etter at de har blitt myndige. Men det går på praktiske ting som vi gjør hjemme eller drar ut og gjør sammen. Hvis noen tar noe fra han blir hjelpen veiledning i hvordan det bør håndteres. F.eks anmelde for tyveri, ta det med overordnet eller at barnet mitt konfronterer dem selv. Jeg ringer ikke og kjefter på andre på ungdommens vegne, det ville bare vært en bjørnetjeneste.

I deres tilfelle burde han heller tatt det med en overordnet på arbeidsplassen, ikke mamma og pappa. Hvis det ikke hjelper hadde jeg anmeldt for tyveri (kun av prinsipp da det uansett blir henlagt i løpet av 5 minutter), kjøpt nytt tøy og funnet en annen arbeidsplass.

Anonymkode: 459c0...271

[AnonymBruker]

Selvsagt hjelper man barna sine NÅR DET ER NØDVENDIG!

Dette her bør du holde deg langt unna. Du ser jo selv hvor lite konstruktivt det er at du nå har dratt det opp på foreldrenivået.

Anonymkode: 696be...4bc

[Reign]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Min ungdom fikk et problem med at jakka og regnbukse ble borte pga andres handlinger (to 35 åringer han jobbet med).

Hva behager?

[AnonymBruker]

Juliv skrev (5 timer siden):

Det sier litt om både 18 åringen og foreldrene. Med mindre det er diagnoser i bildet. 

18-åringen min har Asperger. Han skulle bestille en legetime hvor det var en del spørsmål. Han lurte på om jeg kunne ringe for han. Da sa jeg at det måtte han gjøre selv, og at det var god trening. Jeg foreslo å på forhånd å sette opp spørsmålene på et ark sånn at han var forberedt på hva han skulle si, og dermed lett kunne notere ned svarene. Han liker ikke helt å ringe, så jeg tilbød meg også å kjøre han til legekontoret om det var lettere å snakke med resepsjonisten der. Nå er han kjempetrygg på slikt. På telefon også. Han hadde ikke vært der i dag om jeg bare hadde ringt for han, eller vært med inn til legen og stilt spørsmål for han.

Han har vært hos legen alene før det også altså. Men denne gangen så var det en del greier han skulle ta opp.

Anonymkode: bf89b...a38

[AnonymBruker]

Fortsettelse:
Han skulle ta en større operasjon, og det var en del viktig info, da ble jeg med som støtte, og for å få med alt viktig som ble sagt. Men han sto for snakkingen selv. 

Anonymkode: bf89b...a38