Ang. å ta gode samtaler på sengekanten, barn

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har i alle år prøvd å få til en gode rutiner rundt legging, og jeg mener at å ta seg tid til en god prat på sengekanten er en viktig del av det. Men jeg feiler. Jeg feiler og feiler. Jeg har prøvd siden de var små å sitte på sengekanten, nå er de snart tenåringer. To minutter på sengekanten og jeg begynner å gjespe. Uansett hva. Seng betyr søvn for meg. Legger jeg meg ned, er løpet kjørt. To minutter og jeg er i drømmeland. Bare å være på ethvert soverom i mer enn to minutter er søvndyssende. Barna har uttrykket at de ønsker dette også, at de synes det er koselig. Men jeg blir så ekstremt trøtt. 

Jeg gjør det av og til, og det er veldig koselig, men ren smerte i trøtthetssenteret mitt. Jeg har sagt til barna at jeg blir så trøtt, og at selv om jeg gjesper så det knaker og kjeven nesten brister, så er jeg genuint interessert i dem, i samtalen osv. De har tolerert det uten å kommentere det, men det er lite givende å føre samtaler med noen som gjesper eller får kramper i ansiktet, nesa blir ti ganger mer åpen enn når man må nyse og tårer som strømmer når de prøver å holde det inne. 

Jeg har prøvd siden de var små. Det spiller ingen rolle om klokka er 18.30 eller 21. Jeg kan likeså godt legge meg etterpå, om jeg ikke sovner der og da. Jeg har TO barn, og det blir to individuelle samtaler, så jeg må gjennom trøtthetsmarerittet to ganger. Jeg evner det ikke, det fungerer ikke. Hele kvelden blir ødelagt. Jeg trenger også en time eller to til å være "bare meg" etter barna er i seng, og jeg blir veldig sliten om jeg ikke får den lille stunden alene (joda, en kveld, to kvelder går bra, men ikke på fast basis), så jeg kan ikke bare legge meg. Eller joda, men det blir dårlig søvn, siden det er for tidlig å egentlig sove, så våkner flere ganger, våkner tidlig osv. 

Jeg feiler. Jeg feiler så inderlig. Vi har gode samtaler etter skolen eller ila dagen, men det er likevel samtalene på sengekanten som er de mest personlige, private og åpne. Jeg elsker barna mine så inderlig, og skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare... evner å ta disse samtalene med dem. De gode, fantastiske samtalene. Samtalene som muligens aldri vil finne sted så fort puberteten slår til. 

Det er vel ikke noe spørsmål her, men kanskje du kan fortelle hvordan du gjør det på kvelden med barna?
Evt. om du har et tips eller et råd, så blir jeg glad for det.

Anonymkode: 4dabb...f22

[AnonymBruker]

Sett deg på en stol istedet 

Anonymkode: 622c1...c34

[AnonymBruker]

Å bli så trett av at man ser en seng høres virkelig spesielt ut. Da får du jo prøve å få til en prat ved et annet tidspunkt, event sette deg på gulvet ved siden av sengen? 
 

min eldste trener ofte på kvelden, da har vi ofte en god prat i bilen på vei hjem fra trening. Det har på en måte erstattet de samtalene vi hadde da jeg «la” henne tidligere. Nå legger hun seg etter meg;)

Vet ikke om det er et alternativ for deg? 

Anonymkode: e247a...b76

[AnonymBruker]

Kanskje det med sengekanten ikke er din sterkeste side? At du heller bør overlate det til mannen din? Du kan kan kanskje heller bidra til god stemning rundt frokostbordet? 

Anonymkode: 40d85...92a

[AnonymBruker]

Ta heller den gode samtalen ved kveldsmat? ☺️ Aldri hørt at man må snakke på sengekanten, god samtale og refleksjoner/bearbeide dagen ved kveldsmat og så gir du nattakos/sang på sengekanten. 

Anonymkode: 016b9...587

[Arkana]

Personlige og åpne samtaler trenger ikke skje på sengekanten. Vi har noen av de beste samtalene helt spontant, fordi vi tilfeldigvis bare er to i stua en kveld, mens vi står og lager mat eller i bilen på vei til noe. Det er jo de beste samtalene, de som bare skjer og utvikler seg av seg selv framfor de man planlegger. Man kan ikke tvinge det fram. Ikke se på det som å feile. Gjør heller leggetiden om til noe annet og ha heller gode samtaler til andre tider. 

[Lars1009]

Herregud, bare drit i sengekantsamtaler da. Hvorfor er du manisk på at det er så viktig? Tipper barna bare vil slippe uansett... Høres krampeaktig ut.

[Furstina]

Jag har försökt att få till att sängen betyder "sova". 
Jag har inte legat med barnen i deras säng, jag har suttit på kanten och klappat dem på ryggen eller över håret för att roa ned dem. De har lyssnat på äventyr/sagor i ljudböcker men sängen är för att sova i.

De goda samtalen har jag oftast haft i bilen med dem. Det är en plats där det blivit avslappnat, där de upplevt att det har varit lagom fokus på samtalen. Inte för mycket och påträngande men ändå fokuserat. 
Särskilt när vi har övningskört har samtalen varit bra. Nu är barnen 18+ och bilen är fortfarande bästa platsen, men vi pratar självklart även på andra platser.

[AnonymBruker]

TS her. Svarer utfra de ulike kommentarene som har kommet inn.

Det er definitivt ikke mi sterkeste side, men mannen har ingen interesse for det og barna har heller ingen interesse av å ha ham på sengekanten. De sier god natt og husjer ham ut. 
Det funker ikke med stol, ikke å sitte på gulvet... Jeg sliter med fatigue etter alvorlig sykdom like etter yngste ble født, så det er riktig at det er spesielt å bli så trøtt. 

Jeg får til gode samtaler ellers i løpet av dagen, men ingen er så givende som de på sengekanten. Vi har det generelt harmonisk og fint her hjemme, og jeg tror ikke de lider noen nød, men jeg forventer mer av meg selv. Jeg vil mer. Jeg vil ha den koselige stunden på sengekanten som "alle" snakker om... 
Jeg tenkte ikke på de spontane samtalene som dukker opp til alle døgnets tider da disse følelsene sank ned i magen min og jeg skrev innlegget, de er jo faktisk vel så gode som de på sengekanten. Det er slike samtaler som skjer på sengekanten også, selv om man har lagt opp til samtale, så føles de likevel spontane og utvikles av seg selv. Takk til deg, Arkana, som nevnte det.

Jeg skal fokusere enda mer på gode samtaler rundt måltidene, evt. i bilen når vi kjører til/fra trening. Jeg har sett det som gode stunder, men jeg får aldri ha dem på egenhånd/en-til-en i disse situasjonene. 

Jeg føler meg bare ikke så høy på mammarollen i dag.

Anonymkode: 4dabb...f22

[skogsfugl]

Erstatt sengekanten med biltur!! Og etterhvert er det øvelseskjøring.

Jeg har hatt mange gode samtaler, side om side, i forsetet på bilen altså. Og da ser begge rett frem, og slipper direkte øyekontakt, som kan være kleint i en viss alder. Og det er så mye lettere å ta opp ting.

Husker også dette fra da jeg var ung. Når jeg og mor kjørte i mørket for å besøke bestemor på pleiehjemmet. Da snakket vi om mye fint.

[Carrot]

Flytt samtaletiden til FØR leggetid da vel, sitt i sofaen, slå av TV`n.. 

[skogsfugl]

Og akkurat samtidig skriver Furstina også at bil er bra!!

[AnonymBruker]

Med tenåringer er ofte bilen et godt sted for gode samtaler, og noe av grunnen er trolig at  der kan de prate uten å se deg i ansiktet. 

Anonymkode: 7617f...fd7

[AnonymBruker]

skogsfugl skrev (8 minutter siden):

Erstatt sengekanten med biltur!! Og etterhvert er det øvelseskjøring.

Jeg har hatt mange gode samtaler, side om side, i forsetet på bilen altså. Og da ser begge rett frem, og slipper direkte øyekontakt, som kan være kleint i en viss alder. Og det er så mye lettere å ta opp ting.

Husker også dette fra da jeg var ung. Når jeg og mor kjørte i mørket for å besøke bestemor på pleiehjemmet. Da snakket vi om mye fint.

Jeg har helt motsatt opplevelse enn deg.

Husker samtalene i bil som de verste. Måten jeg ikke kunne rømme, gråt jeg, fikk jeg bare mer kjeft. Verste stundene i min barndom.

Anonymkode: a94e6...0b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har helt motsatt opplevelse enn deg.

Husker samtalene i bil som de verste. Måten jeg ikke kunne rømme, gråt jeg, fikk jeg bare mer kjeft. Verste stundene i min barndom.

Anonymkode: a94e6...0b6

Det er jo ikke samtale du har hatt, men direkte nedlatende holdning. Det er ubehagelig uansett hvor man er.

Samtaler i bil er givende.

Anonymkode: e5b06...1b9

[Furstina]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg har helt motsatt opplevelse enn deg.

Husker samtalene i bil som de verste. Måten jeg ikke kunne rømme, gråt jeg, fikk jeg bare mer kjeft. Verste stundene i min barndom.

Anonymkode: a94e6...0b6

Men det är ju inte samtal ni har haft, du har fått kjefting.

Behöver jag kjefte, ge negativ feedback, klaga eller annat gör jag ju inte det i bilen. Det är nog samtal vi tar på rummet, i köket eller på annan plats hemma.

Samtalen vi har i bilen handlar om vänner, om helgen, om studieval, om uppväxten, om politik, om trafik, om ekonomi eller vad annat som är aktuellt.

Jag har också alltid sagt "Jag vill att du ska veta att DU kan alltid fråga mig VAD SOM HELST - men jag måste inte svara om det är för personligt. Jag vill kunna göra samma mot dig. Det är alltid OK att fråga men du måste inte svara". För mig är det grunden i ett förtroende och bra samtal. Att veta att det finns trygghet kring frågorna och en ärlighet kring svaren.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

TS her. Svarer utfra de ulike kommentarene som har kommet inn.

Det er definitivt ikke mi sterkeste side, men mannen har ingen interesse for det og barna har heller ingen interesse av å ha ham på sengekanten. De sier god natt og husjer ham ut. 
Det funker ikke med stol, ikke å sitte på gulvet... Jeg sliter med fatigue etter alvorlig sykdom like etter yngste ble født, så det er riktig at det er spesielt å bli så trøtt. 

Jeg får til gode samtaler ellers i løpet av dagen, men ingen er så givende som de på sengekanten. Vi har det generelt harmonisk og fint her hjemme, og jeg tror ikke de lider noen nød, men jeg forventer mer av meg selv. Jeg vil mer. Jeg vil ha den koselige stunden på sengekanten som "alle" snakker om... 
Jeg tenkte ikke på de spontane samtalene som dukker opp til alle døgnets tider da disse følelsene sank ned i magen min og jeg skrev innlegget, de er jo faktisk vel så gode som de på sengekanten. Det er slike samtaler som skjer på sengekanten også, selv om man har lagt opp til samtale, så føles de likevel spontane og utvikles av seg selv. Takk til deg, Arkana, som nevnte det.

Jeg skal fokusere enda mer på gode samtaler rundt måltidene, evt. i bilen når vi kjører til/fra trening. Jeg har sett det som gode stunder, men jeg får aldri ha dem på egenhånd/en-til-en i disse situasjonene. 

Jeg føler meg bare ikke så høy på mammarollen i dag.

Anonymkode: 4dabb...f22

Jeg vil egentlig si det samme som flere her. 
Tenk at denne "sengekanten"-praten nå er på vei til å fases ut, og finn andre arenaer å ta denne typen prat. Jo mer inn i tenårene barna kommer, jo mindre velkommen vil du som mor være "på sengekanten" (Og egentlig på rommet i det hele tatt.) Det er en naturlig utvikling, og du må utvikle deg med barna. 

Som flere har jeg god erfaring med bilen. Og med sofaen en kveld ett av barna kommer ned og setter seg med meg. Eller med å gå en tur. 
Det å finne disse arenaene i hverdagen er viktig. Men hver familie er unik, og hvilke arenaer som er deres arenaer, er vanskelig for andre å vite. 
Du må jo da finne situasjoner der det er naturlig at du og barna er alene, og har tid til 1-1 praten. Der det er naturlig å bare småprate litt.

Anonymkode: 1f2b5...e76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei

Jeg har i alle år prøvd å få til en gode rutiner rundt legging, og jeg mener at å ta seg tid til en god prat på sengekanten er en viktig del av det. Men jeg feiler. Jeg feiler og feiler. Jeg har prøvd siden de var små å sitte på sengekanten, nå er de snart tenåringer. To minutter på sengekanten og jeg begynner å gjespe. Uansett hva. Seng betyr søvn for meg. Legger jeg meg ned, er løpet kjørt. To minutter og jeg er i drømmeland. Bare å være på ethvert soverom i mer enn to minutter er søvndyssende. Barna har uttrykket at de ønsker dette også, at de synes det er koselig. Men jeg blir så ekstremt trøtt. 

Jeg gjør det av og til, og det er veldig koselig, men ren smerte i trøtthetssenteret mitt. Jeg har sagt til barna at jeg blir så trøtt, og at selv om jeg gjesper så det knaker og kjeven nesten brister, så er jeg genuint interessert i dem, i samtalen osv. De har tolerert det uten å kommentere det, men det er lite givende å føre samtaler med noen som gjesper eller får kramper i ansiktet, nesa blir ti ganger mer åpen enn når man må nyse og tårer som strømmer når de prøver å holde det inne. 

Jeg har prøvd siden de var små. Det spiller ingen rolle om klokka er 18.30 eller 21. Jeg kan likeså godt legge meg etterpå, om jeg ikke sovner der og da. Jeg har TO barn, og det blir to individuelle samtaler, så jeg må gjennom trøtthetsmarerittet to ganger. Jeg evner det ikke, det fungerer ikke. Hele kvelden blir ødelagt. Jeg trenger også en time eller to til å være "bare meg" etter barna er i seng, og jeg blir veldig sliten om jeg ikke får den lille stunden alene (joda, en kveld, to kvelder går bra, men ikke på fast basis), så jeg kan ikke bare legge meg. Eller joda, men det blir dårlig søvn, siden det er for tidlig å egentlig sove, så våkner flere ganger, våkner tidlig osv. 

Jeg feiler. Jeg feiler så inderlig. Vi har gode samtaler etter skolen eller ila dagen, men det er likevel samtalene på sengekanten som er de mest personlige, private og åpne. Jeg elsker barna mine så inderlig, og skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare... evner å ta disse samtalene med dem. De gode, fantastiske samtalene. Samtalene som muligens aldri vil finne sted så fort puberteten slår til. 

Det er vel ikke noe spørsmål her, men kanskje du kan fortelle hvordan du gjør det på kvelden med barna?
Evt. om du har et tips eller et råd, så blir jeg glad for det.

Anonymkode: 4dabb...f22

De samtalene har vi på vei hjem fra skole og bhg, ved matbordet og ellers. Ved senga er det natta. 

Anonymkode: 897e8...2ae

[Snublefot62]

"De gode samtalene" oppstår der hvor det er rom for de.

Ofte opplever vi at det er ved sengekanten de store spørsmålene dukker opp fordi da har man ofte senket tempoet noe, gitt rom for å puste og rom til å tenke. Og da kommer spørsmålene som er gode å bygge en samtale på.

Men min erfaring er at de kan skje når som helst. Og hvor som helst. Så lenge man legger til rette for det. Ved middagsbordet. Mens en gjør lekser. Når man rusler en tur. I bilen på vei hjem fra butikken. Eller bare sitter og stirrer inn i et bål sammen. Men man må sette av tid til det, vise et inkluderende kroppsspråk og faktisk skape åpningen for disse spørsmålene.

[Furstina]

Ja, på TUR också!
Båda barnen älskar att prata när vi går tur. Det är ju tyvärr inte varje vecka vi har den tiden.