Du som brukte tid på å bli tilfreds med antal barn..

[AnonymBruker]

Til deg som egentlig kunne tenkt deg et ekstra barn: når ble du tilfreds med antallet du har? Og om du fortsatt ikke er tilfreds: hvor gammel er det yngste barnet?

Jeg har alltid forestilt meg 3 barn. Jeg har selv 2 søsken, min mann 2 søsken, og jeg har hele mitt liv tatt for gitt at det er 3 barn jeg skal ha.

Men så er jeg her da, fire måneder inn i min tilværelse som trebarnsmor, og jeg klarer ikke å slutte å gråte over hvor fort ting går og at jeg aldri skal få oppleve dette igjen. Ikke få oppleve prøveperioden med all testingen, lykkerusen av å endelig se to streker, å gå gravid og kjenne spark, fødsel og få baby opp på brystet for første gang.. det hjelper heller ikke på at jeg hadde en grusom fødsel denne gang, ønsker så veldig å få gjenopprettet fødeopplevelsen og følelsen av å være en fødekvinne. Jeg blir oppriktig misunnelig når jeg ser høygravide kvinner.

Tida med nyfødt går så altfor raskt forbi. Jeg er livredd for å ikke nyte hvert sekund men så blir jeg nesten paralysert av tanken på at de aldri skal være så små igjen, at jeg ikke klarer å nyte det eller være tilstrekkelig i nuet. 

Jeg vet ikke om det «mangler» et barn eller om det er det at en epoke snart er over jeg sørger over, men datoen for sterilisering nærmer seg med stormskritt og jeg trenger å vite om denne følelsen kommer til å gå over, og helst når. 
 

Vi har økonomi til ett til barn, men vi begynner å bli gamle (38 og 39) så både fertilitet og potensielt overskudd er jo noe jeg ikke kan ta for gitt, i tillegg til at mannen er mer enn klar for å legge seg under kniven. Så jeg må egentlig bare jobbe med meg selv for å komme over denne kneika her, jeg har tross alt vunnet livets lotteri med 3 (så langt) friske og verdens herligste barn. Men som sagt, jeg skulle så gjerne visst når man kommer over ønsket om den siste lille, for det ønsket spolerer ganske mye nå.

Anonymkode: b8160...1ee

[mommyaka]

Vel her har vi 2 barn og veldig kom veldig lett over at hi ikke ønsker mer rn 2  da siste mann ikke har sove hjerte. Oh at rett og slett føler at vi har nok å gi til disse 2 og tror ikke vi hadde orket 1 til.

Pluss der hadde blitt for trangt,måtte ha ny bil og økonomisk 

[AnonymBruker]

Henger meg på her. Føler akkurat det samme her jeg sitter med tredje på brystet nå. Hadde også en dårlig fødselsopplevelse denne gangbe som endte i akutt keisersnitt, og føler en veldig sorg over aldri å oppleve fødsel igjen.. 

det er praktisk å stoppe på 3 med tanke på bil og hus, men allikevel… men jeg er redd at jeg kommer til å ha denne følelsen uansett om vi får ett barn til😅 

Anonymkode: 3402d...708

[AnonymBruker]

Jeg er 39 år og er også i samme båt. Lengsel etter den fjerde, mens man fortsatt har en liten baby. Det var mye gråt og samtaler med mannen om en til når minstemann var rundt 3 mnd. Vi var begge enige om å ha det åpent. 

Nå er minstemann 5 mnd, og jeg kjenner på at det begynner bli på tide prioritere meg igjen. Jeg blir tjukk av amming, har blitt det med alle tre, og det tærer på. Jeg orker ikke en ny runde gravdititet, amming og etterfølgende fedme. Jeg er også lei meg for å går glipp av det de to eldste holder på med, det vil ikke bli bedre med flere småttiser. Det er også dårlig med tid til egne interesser og vennskap, noe som ikke blir bedre når man skal tilbake i jobb.

Hadde jeg begynt med barn når jeg var yngre hadde jeg fått den fjerde. Nå føler jeg meg for gammel for enda en runde. 

Anonymkode: 0f48a...673

[AnonymBruker]

Gravid med nummer tre her. For min del tror jeg det hjelper mye at jeg og mannen er helt tydelig på at dette blir siste. Nå setter jeg pris på hvert øyeblikk samtidig som at jeg kjenner meg klar for å gå videre etter hver «milepæl», f. eks. det å få en positiv graviditetstest for siste gang. Jeg prøver å se på det positive, når vi er ferdige med babyperioden kan vi begynne å reise igjen (jada, jeg vet man kan reise med baby også men for vår del er det mer stress enn glede😅). Prøver heller å tenke: «ah så godt det blir å bli ferdig med søvnløse netter✨», samtidig som at jeg også prøver å sette pris på de fine øyeblikkene

Anonymkode: bcfbf...055

[leetha]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Til deg som egentlig kunne tenkt deg et ekstra barn: når ble du tilfreds med antallet du har? Og om du fortsatt ikke er tilfreds: hvor gammel er det yngste barnet?

Jeg har alltid forestilt meg 3 barn. Jeg har selv 2 søsken, min mann 2 søsken, og jeg har hele mitt liv tatt for gitt at det er 3 barn jeg skal ha.

Men så er jeg her da, fire måneder inn i min tilværelse som trebarnsmor, og jeg klarer ikke å slutte å gråte over hvor fort ting går og at jeg aldri skal få oppleve dette igjen. Ikke få oppleve prøveperioden med all testingen, lykkerusen av å endelig se to streker, å gå gravid og kjenne spark, fødsel og få baby opp på brystet for første gang.. det hjelper heller ikke på at jeg hadde en grusom fødsel denne gang, ønsker så veldig å få gjenopprettet fødeopplevelsen og følelsen av å være en fødekvinne. Jeg blir oppriktig misunnelig når jeg ser høygravide kvinner.

Tida med nyfødt går så altfor raskt forbi. Jeg er livredd for å ikke nyte hvert sekund men så blir jeg nesten paralysert av tanken på at de aldri skal være så små igjen, at jeg ikke klarer å nyte det eller være tilstrekkelig i nuet. 

Jeg vet ikke om det «mangler» et barn eller om det er det at en epoke snart er over jeg sørger over, men datoen for sterilisering nærmer seg med stormskritt og jeg trenger å vite om denne følelsen kommer til å gå over, og helst når. 
 

Vi har økonomi til ett til barn, men vi begynner å bli gamle (38 og 39) så både fertilitet og potensielt overskudd er jo noe jeg ikke kan ta for gitt, i tillegg til at mannen er mer enn klar for å legge seg under kniven. Så jeg må egentlig bare jobbe med meg selv for å komme over denne kneika her, jeg har tross alt vunnet livets lotteri med 3 (så langt) friske og verdens herligste barn. Men som sagt, jeg skulle så gjerne visst når man kommer over ønsket om den siste lille, for det ønsket spolerer ganske mye nå.

Anonymkode: b8160...1ee

Ønsket meg egentlig 4, fikk 3. Pga alvorlig fødseldepresjon m nr 3, så turde ikke på nr 4. Nå kjennes det helt greit. 

[AnonymBruker]

Jeg har bare et barn foreløpig og ønsker virkelig en til for å gjøre familien komplett. Vi har stor enebolig og plass til mange barn, men dessverre så vet jeg ikke om jeg og mannen vil håndtere et barn til. Han er en god far, men en ganske dårlig partner.. Da blir litt av poenget borte 

Anonymkode: 42f85...4f0

[AnonymBruker]

Jeg også sitter her med nr 3 på brystet og føler akkurat det samme. Er helt på gråten over hvor fort det går. Vi har bestemt oss for å holde det åpent slik vi aldri lukker døren helt, det tror jeg hadde knekt meg. Samtidig fylte jeg 40 år i år, så vi må være realistiske.

Anonymkode: 290b6...712

[AnonymBruker]

Jeg blir snart 34 år. Har en sønn på 8 år. Har kun blitt med han. 
 

Mye grunnet jeg ikke har funnet en bra partner å få barn med. Pluss at jeg ikke ønsker å ende opp som alenemor nok engang. Så har sønnen min autisme, så jeg er redd for at flere av barna mine skal få det. Det har jeg ikke kapasitet til rett og slett. 
 

Kjæresten min er sterilisert og har 3 barn. Så føler det er nok barn i hus. Selv om det er litt sårt igrunn.

Hadde en grusom fødsel hvor jeg fødte gutten min alene på sykehuset. Faren deltok ikke. Endte i akutt keisersnitt fordi mitt og barnets liv stod på spill. Så følte meg som en stor fiasko. Som ikke klarte å føde og på toppen var alene uten støtte. Fikk en kraftig fødselsdepresjon pga dette i etterkant. Fødselen varte i 3 døgn og han satt fast. Derfor akutt keisersnitt. 

Anonymkode: 1a04a...b6e

[AnonymBruker]

Det var en sorg til yngste var omtrent 5 år. Når bleier etc hadde vært ute av huset lenge nok, tenkte jeg ikke mer på det. 

Anbefaler å rydde bort babyting og selge/gi bort/sette vekk et sted du ikke ser det. Det blir litt som å blokkere en eks på SoMe, ute av øye ute av sinn. 

Anonymkode: bbdc1...a47

[AnonymBruker]

Jeg er i nesten samme båt, men her har jeg "bare" ett barn. Drømmer om minst én til,men mannen ville stoppe etter førstemann. Jeg hadde en tøff graviditet, og alle tror at det er jeg som ikke vil pga min historie, men den gang ei. 

Jeg er helt åpen med mannen på at dette er sårt, og jeg tror for alltid jeg vil savne søsken til barnet mitt. Jeg har et barnslig håp om at han skal ombestemme seg, men jeg begynner å bli "gammel" og han er fast bestemt. Så håpet begynner å svinne, og jeg har begynt å venne meg til tanken på at det blir enebarn.

Man kan ikke tvinge et barn på noen, og det er heller ikke bare-bare å splitte en familie for at jeg kanskje kan få et nytt barn. Så da blir det sånn. 

Anonymkode: 93472...c3a

[AnonymBruker]

Har to, og er nå gravid med nummer tre. Er veldig glad vi valgte å få en til, for jeg følte at noe manglet. Men her er nummer tre en attpåklatt, så ønsket om en til er noe jeg har kjent på i flere år. 

Tror muligens du kan være litt påvirka av hormoner når du har en såpass liten baby, og at det er det som gjør at du synes det er trist at det ikke blir en til. 

Jeg er 39, så dette blir den siste her. Jeg kunne nok egentlig også tenkt meg enda en, men både alder og plass osv. taler i mot. Er helt fornøyd med at det blir tre, men det handler nok litt om at jeg lenge trodde det bare ble to.

Anonymkode: 5167f...55c

[AnonymBruker]

Man hører jo gang på gang fra de som akkurat har fått en baby at de vil ha 10 til, så tror mye er hormonene altså. De fleste ombestemmer seg etter noen mnd, så gi det litt tid tenker jeg. Vi savner jo og mimrer tilbake til gode og store tider i livet vårt, sånn skal det jo være ❤️ alt det er naturlig å føle på tenker jeg.

Personlig er jeg mer redd for å ville ha flere barn. Er gravid med første i snart uke 10 og sliter med hyperemesis.. jeg hadde jo aldri taklet å ha et barn fra før av i denne situasjonen 😵‍💫 har en fantastisk partner som hjelper meg enormt og vet han blir en god far, men likevel så ønsker jeg nå kun en pga formen nå.

Anonymkode: 54f13...7b4

[AnonymBruker]

Jeg har to, ønsket meg veldig en tredje, men fødselsdepresjon og kraftig bekkenløsning etter nr 2 gjorde vel at jeg etter hvert innså at det ikke var lurt å gå løs på et tredje svangerskap. Mannen var også tydelig på at han ikke ville ha fler. Tror nok at yngstemann var 4-5 år før jeg slo meg til ro med at det ikke ble flere, og jeg begynte å nyte en hverdag uten bleier og med mere søvn, i tillegg til at kropp og psyke begynte å falle på plass. I dag er yngste ti år, jeg har passert 40 og kjenner at det hadde vært litt krise om jeg hadde blitt gravid nå… 🙈😅

Anonymkode: 6c8bb...9a1

[AnonymBruker]

Ønsket meg tre, og har tre. Tok tid for å bli gravid med nr 3, så trodde vi ikke skulle få det til og tiden løp i fra meg. tror det ville vært et savn. 

Anonymkode: 91f15...614

[AnonymBruker]

Jeg har 2, og ønsket meg 3. Men mannen sa nei til flere etter nr. 2, da jeg ble veldig syk i svangerskapet. Her taklet han det så dårlig, at det endte med brudd 1 år etterpå.

Synes det var verst da minste var baby, savnet gikk gradvis over jo eldre de ble. Og jeg ble og 100% alene med barna, og da var jeg jo glad for at det ikke var 3, begge endte og opp med diagnose, og har krevd sitt.

Anonymkode: 557dc...437

[Sicktrip]

For oss ble det stopp for mange år siden. Begge jentene er voksne nå.

Altså to, og ser også i ettertid,  når de ble eldre, at det holdt (for oss i hvertfall) Ene har diagnose.

Hadde heller ikke ett ønske å ha barn boende hjemme til man er inne i pensjonisttilværelsen.

Endret 18 timer siden av Sicktrip

[AnonymBruker]

Det er alltid vanskelig med siste uansett. 

Anonymkode: 0d5e3...cce