Ny venninne er for «fin» for meg

[AnonymBruker]

Lær ungene dine å spise opp maten på tallerken når de er borte. Det er ikke noe som heter at jeg liker ikke agurk og slikt tull. Oppdra ungene dine litt bedre, og lær dem at det finnes andre regler ute i verden enn de dere har hjemme. 

Anonymkode: 5484e...453

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Du velger å ilegge andre fordommer som de ikke har uttrykket til deg basert på din antakelser rundt deres ulike væremåter?

Vanvittig spesiell måte å leve livet sitt på tenker jeg..

Anonymkode: c82f0...094

Dette er fra hovedinnlegget:  

Hun er nøye på skikk og bruk og kan bli fornærmet om hun ikke får vertinnegave, misliker skrivefeil og korrigerer andre på det, lar aldri barna være ute 1. juledag. 

Høres det ut som en person som setter pris på at folk er forskjellige og trives med avslappede forhold? Neppe. Det er nok like stress for henne å være sammen med TS som det er for TS å være sammen med henne. Hvis de har felles interesser, kan de treffes på nøytral grunn, ikke hjemme hos hverandre. Det blir nok hyggeligere for alle.

Anonymkode: c2da9...233

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva ts mener. Jeg synes det er synd at mange går rett i angrep på ts i stedet for å prøve og vise litt forståelse. 

Nå er dette bare et lite innlegg, så det er alltid umulig å konkludere noe ut i fra det. Og ting kan utelukkes og misforstås. Men ut i fra det du beskriver ts, så er kjernen i problemstillingen at du er redd for at barna ikke har det bra av å leve så strengt virker det som for meg. At du er redd de ikke kan uttrykke seg, vise følelser og sette egne grenser?

Jeg har vokst opp i et slikt hjem og sett det andre plasser. Og jeg ble utrolig redd konstant for å si eller gjøre noe feil. En konstant angst for å ikke være bra nok. En overveldende følelse av å måtte kaste opp med konstant klump i magen. Få kjeft for at man kanskje har glemt å legge gaffelen på riktig plass, selv om man gjør det meste riktig ellers. I stedet for at man faktisk kan være seg selv og få omsorg. Den angsten festet seg i meg og er noe jeg må jobbe mye med i voksen alder. Samt veldig dårlig selvbilde. Men igjen. Vi vet ikke alt om det hjemmet du beskriver, så forhåpentligvis kan de vise både følelser og være seg selv selv. 

Det er så viktig at barn blir sett og elsket for den de er. Ikke at man konstant skal bli rettet og pirket på for "overfladiske" ting som hvilket klesmerke man går med eller hvor ofte man vasker kjøkkenet.  

Og jeg synes det er bra at barnet ikke trenger å spise opp maten, for det viser at barnet har lov til å lytte til kroppen og ikke bli tvunget til noe. Noe annet er det  å lære barn grenser og konsekvenser. De fleste barn ønsker uansett å gjøre foreldrene sine glad og stolte. De trenger støtte og veiledning. 

 

Anonymkode: 24200...2c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.11.2024 den 21.05):

Er det bare meg som er uppdragen eller er dette for mye finslighet? Jeg føler at jeg knapt får puste.

Hun har 2 barn, men hjemmet er så rent at det ikke finnes et støvkorn noe sted. Til og med postkassen får seg en vask relativt ofte. Alt skinner.

Barna har ikke så mye som en mikroskopisk flekk på klærne og håret er alltid i vater

Det er lite humor og glede. Alt er alvor. Barna er strengt disiplinerte og tør knapt le høyt. Det er så strengt

Hun har en høy og god utdannelse, og det samme har mannen. 
 

Når hun forteller om julen eller høytider, er det bruk av sølvtøy, og hun sender julekort i god tid, for det er uheldig om de kommer frem i romjulen og ikke før jul. Alt er så pertentlig 

Hun er nøye på skikk og bruk og kan bli fornærmet om hun ikke får vertinnegave, misliker skrivefeil og korrigerer andre på det, lar aldri barna være ute 1. juledag. Det er godteriforbud. Det er bruk av husarrest. Når det er tid for lekser, må barna sitte på hver sine rom til de er ferdige. Når mitt barn var på besøk, måtte hun vente til hennes barn var ferdige med lekser og være stille. Hun ble «oppdratt», og likte seg ikke. Hun fikk ikke legge igjen mat, og måtte spise opp det hun virkelig ikke liker.
 

Hun har selvsagt ikke vondt av å spise opp en gang i blant for å presse seg litt, men jeg legger jo igjen det som ikke smaket godt selv, så jeg tvinger aldri barna mine til å spise og hadde aldri tvunger andres barn til å spise opp maten jeg har lagd.

Hun har eksemplariske barn, men jeg føler meg ikke fin nok. Jeg forstår jo hvor grisete og uoppdragen hun må tenke at jeg er, for hos oss praktiseres de mer enkle reglene som å takke for maten, hjelpe til, være snill og inkluderende, ikke skrike, ikke slå, vente på tur, spise med kniv og gaffel, ha munnen lukket, være tidsnok. Noe særlig utover det helt normale, det er ikke praksis hos oss

Noen med lignende erfaring?

Anonymkode: 69fb7...9e7

Ja jeg har en sånn en i eksen sin familie. Jeg fordtår ikke helt hva det er for noe, men har Kansje tenkt det handler om en slags psykisk diagnose. 

Det er ihvertfall stort behov for at alt er perfekt utad. Men innad relasjonsmessig er det is kjølig. Barna virker som de har det greit da. De har blitt tenåringer som er selvsikre og flittige. Men de tar seg aldri tid til å bare kose seg for å kose seg. Det skal alltids trenes eller jobbes, aldri gjøre noe for morro skyld. 

Anonymkode: 28c02...646

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.11.2024 den 19.03):

Lær ungene dine å spise opp maten på tallerken når de er borte. Det er ikke noe som heter at jeg liker ikke agurk og slikt tull. Oppdra ungene dine litt bedre, og lær dem at det finnes andre regler ute i verden enn de dere har hjemme. 

Anonymkode: 5484e...453

Akkurat dette kjemper jeg imot med nebb og klør, og ville gitt klar beskjed om mine barn ble tvunget til å spise opp det de absolutt ikke liker! Jeg vet hvor grusomt det er å sitte der og være redd for å rett og slett kaste opp det man blir tvunget til å spise. Om barn forsøker, bare prøver og smaker - og ikke liker det, så slipper de å spise opp. På dette punktet så er det mine regler som gjelder for mine barn, og der backer jeg altså ikke ut! Ellers må da andre bare pusse det sølvtøyet og vaske den postkassa akkurat som de vil - der er vi forskjellige og jeg tenker at det er greit. De fleste man treffer på sin vei har andre egenskaper enn de overfladiske som man ser ved første øyekast. Det viktige er vel om det er andre gode sider med personen som man ønsker å ha en relasjon til.

Anonymkode: 8a9e0...760

[Ole brumm]

AnonymBruker skrev (På 10.11.2024 den 21.05):

Er det bare meg som er uppdragen eller er dette for mye finslighet? Jeg føler at jeg knapt får puste.

Hun har 2 barn, men hjemmet er så rent at det ikke finnes et støvkorn noe sted. Til og med postkassen får seg en vask relativt ofte. Alt skinner.

Barna har ikke så mye som en mikroskopisk flekk på klærne og håret er alltid i vater

Det er lite humor og glede. Alt er alvor. Barna er strengt disiplinerte og tør knapt le høyt. Det er så strengt

Hun har en høy og god utdannelse, og det samme har mannen. 
 

Når hun forteller om julen eller høytider, er det bruk av sølvtøy, og hun sender julekort i god tid, for det er uheldig om de kommer frem i romjulen og ikke før jul. Alt er så pertentlig 

Hun er nøye på skikk og bruk og kan bli fornærmet om hun ikke får vertinnegave, misliker skrivefeil og korrigerer andre på det, lar aldri barna være ute 1. juledag. Det er godteriforbud. Det er bruk av husarrest. Når det er tid for lekser, må barna sitte på hver sine rom til de er ferdige. Når mitt barn var på besøk, måtte hun vente til hennes barn var ferdige med lekser og være stille. Hun ble «oppdratt», og likte seg ikke. Hun fikk ikke legge igjen mat, og måtte spise opp det hun virkelig ikke liker.
 

Hun har selvsagt ikke vondt av å spise opp en gang i blant for å presse seg litt, men jeg legger jo igjen det som ikke smaket godt selv, så jeg tvinger aldri barna mine til å spise og hadde aldri tvunger andres barn til å spise opp maten jeg har lagd.

Hun har eksemplariske barn, men jeg føler meg ikke fin nok. Jeg forstår jo hvor grisete og uoppdragen hun må tenke at jeg er, for hos oss praktiseres de mer enkle reglene som å takke for maten, hjelpe til, være snill og inkluderende, ikke skrike, ikke slå, vente på tur, spise med kniv og gaffel, ha munnen lukket, være tidsnok. Noe særlig utover det helt normale, det er ikke praksis hos oss

Noen med lignende erfaring?

Anonymkode: 69fb7...9e7

Det er da ikke noe gale med at de må sitte på rommene sine å gjør lekser til de er ferdige, var iallefall helt vanlig bare for noen år siden. Å være tidlig ute med julekort er heller ikke noe unormalt. Og det å spise opp maten en har tatt på tallerkenen er vanlig folkeskikk. Og hva er problemet med sølvtøy? Hvis en ikke skal bruke det i jula/til høytider når skal ein bruke de da?

Jeg har vokst opp i et hjem der dette var helt vanlig. Og det var absolutt ikke et pent/strigla hjem med pertentlighet. Bare normal folkeskikk og forventninger.

Er du sjalu? Misunnelig,? 

Endret 12. november 2024 av Ole brumm

[AnonymBruker]

Tror det er du som har et problem TS. 

Vi har det likedan. Småbarnsfamilie her, og vi er nøye med skikk og bukk. Vasker alltid tøy fra bhg, sender ungene med rene og kvalitetstøy, skinnende hjem, begge i full jobb, ordentlig middager med salater og diverse. Vi har gode rutiner i heimen på slikt. Hver gang ungene kommer hjem fra bhg om sommeren går de rett i dusjen for å ikke skitne møbler og vegger, passer på språkbruk og atferd. Barna mine har det veldig godt og er trygge som bare det. Har også sett mange andre familier som ikke er slike og det er helt greit det også. Alle har ulike preferanser på hvordan de ønsker å leve. Barna mine har lært mange av disse vanene nå, vasker alltid hender etter mat og selv tar initiativ til rene klær- og FYI ingen traumer av det. Vi ler og tuller. 

Anonymkode: 5fdd4...bee

[Trinemor78]

Ville heller vokst opp i din familie enn hennes 🥰