Men når blir det egentlig hyggelig med barn da?

[AnonymBruker]

Er det sånn at at du er uplanlagt gravid? Høres ut som du trenger noen å snakke med om situasjonen.

jeg har hatt våkne babyer, men ettersom de har vokst til har det blitt kun lettere. ingen problemer med venner eller læring her i gården. Begge barna er veltilpassede og har funnet seg til rette på skolen uten mye styr.

Har nå en 16 åring som ikke fester, drikker eller flyr på byen. han er snill og grei, har gode venner og er egentlig en drømmetenåring.

Anonymkode: 28d2a...ab4

[AnonymBruker]

HMK skrev (2 minutter siden):

Joda, det kan jeg. Det er ganske universelt. Og jeg tør også påstå at du ikke har barn. Eller en samboer/ektemake. 

Jeg elsker mannen min inderlig. Men jeg velger ungene over han om jeg må. Min kjærlighet til han er betinget. Det betyr at han kan gjøre ting som vil få meg til å slutte å elske ham. Ungene derimot. De vil jeg elske så lenge negle er uansett hva de gjør. 

Nå sier du jeg og meg, og da er det greit. Men du kan ikke si det på vegne av alle. Noen elsker mannen høyere enn barna, og noen elsker ikke barna i det hele tatt. Men noen foreldre tror de kan snakke på vegne av alle så snart de har fått barn og sett lyset. 

Anonymkode: 8f2db...61c

[Million]

Du har nok fått et litt skjevt inntrykk av å lese her på KG om hvordan det er å ha barn, ts. Så ille er det jo ikke. Som regel.

Jeg har aldri angret på at jeg fikk barn, og jeg har kost meg fra første sekund med å ha fått sønnen min i livet mitt ❤️ Og det sier jeg til tross for at han holdt på og vekke oss opp hver natt i sine to første leveår. Vi ble vekket opptil 7-8 ganger pr natt på det verste. En natt med kun to oppvekkinger var en bra natt.

Men det ga seg. Jeg koste meg veldig da han var liten, for det var så utrolig koselig og givende å lære et lite menneske å snakke, lære han å gå, spise, oppdage verden, lære seg navnet på alle mulige ting rundt seg, lese bøker for han, leke med småbiler, bygge lego og duplo, han var så glad og søt  Dette synes i alle fall jeg var fascinerende og hyggelig, koste meg med alt sammen.

Ikke var han noe vanskelig tenåring senere heller. Bare helt grei, aldri noe trøbbel. 

Det som er litt dumt når du leser her på Kvinneguiden er jo at som regel poster bare folk innlegg for å snakke om problemer, ikke for å rapportere at "Nå er alt så utrolig bra, og tenåringene mine er solstråler som hjelper til med alt hjemme!" Nei, det er negative innlegg man leser, for det er det folk vil skrive om og spørre om råd om, og da tror man jo at alle unger er sånn. 

Det er de jo ikke. Folk skriver ikke innlegg for å be om råd når alt går bra! 

Endret søndag kl 15:40 av Million

[HMK]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nå sier du jeg og meg, og da er det greit. Men du kan ikke si det på vegne av alle. Noen elsker mannen høyere enn barna, og noen elsker ikke barna i det hele tatt. Men noen foreldre tror de kan snakke på vegne av alle så snart de har fått barn og sett lyset. 

Anonymkode: 8f2db...61c

Nei. Dette er som sagt ganske universelt.

Dvs det finnes enkeltindivider som ofrer barna for en partner. Dette er ikke normalt utviklede folk og heller ikke gode foreldre. Ofte er det snakk om relasjonsskadde mennesker med personlighetsforstyrrelser eller psykiske lidelser av ymse karakter. 

[AnonymBruker]

Det er mye ansvar og jobb med barn, og mye bekymringer…..ingen tvil om det😄 Bekymringer og problem blir ikke større med alderen, men de endrer seg og det dukker opp nye ting som du aldri har tenkt på før. Slik er det å ha barn, rett og slett. Mine barn har forlatt redet og studerer i ulike byer i Norge, men det er fortsatt bekymringer og noen problem her og der.

Anonymkode: a94a9...4a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du ikke noe egentid da? 

Anonymkode: 49afc...60c

Vi er jo to, så jeg har mye egentid når han er med pappaen. Han leker også endel alene allerede (i rommet vi er i såklart), så får slappet av og sett litt tv osv. Og så begynte han å sove lengre enn meg i strekk fra han var kanskje 5 mnd, så da står jeg opp igjen og får noen timer egentid med pappaen sent på kvelden. Får ikke like mye egentid som de som legger ungen 18 og legger seg selv 23, men de får jo ikke like mye søvn heller.

Jeg føler hvertfall livet er veldig digg, med mye kjærlighet, men jeg velger da å ikke henge meg opp i de tingene jeg er forberedt på at skulle bli mindre av (egentid, hvile, kjærestedtid osv). Koser meg slik ting er nå.

Anonymkode: 4409a...3fa

[AnonymBruker]

HMK skrev (6 minutter siden):

Nei. Dette er som sagt ganske universelt.

Dvs det finnes enkeltindivider som ofrer barna for en partner. Dette er ikke normalt utviklede folk og heller ikke gode foreldre. Ofte er det snakk om relasjonsskadde mennesker med personlighetsforstyrrelser eller psykiske lidelser av ymse karakter. 

Ganske, som i mange unntak, da er vi enige. Det er sikkert et flertakk som føler det som deg. Men man trenger ikke ha personlighetsforstyrrelse for å elske partneren sin like høyt som barnet. 

Anonymkode: 8f2db...61c

[AnonymBruker]

Jeg synes det har vært hyggelig hele tiden. For meg var det veldig flott å bli mor. Jeg ble mor tidlig, og litt sånn ut av det blå, men fra den dag har jeg aldri lurt på meningen med livet, og ordet "å kose seg" fikk en heeelt ny mening. 

Jeg må helt ærlig si at jeg elsket babytiden, og den eldste var den letteste barnet i verden. Hun sov når jeg sov, og vi sov godt og lenge begge to. Jeg dro på cafe, og hun sov i vogn eller i bag. Jeg forstod ikke hva alle klaget over?! Det var jo ikke noe problem i det hele tatt! Så fikk jeg to til, og mellomste var litt verre som baby, mens tredjemann var som den eldste.

De tre jentene mine har vært en glede som barn, med lek, latter, gode klemmer, og det var mye bedre enn jeg noen gang kunne drømt om. De var vakre, smarte, interessante og nydelige små mennesker. Jeg har aldri vært så oppslukt av noen. . Som ungdommer ble det litt verre en periode med de der mutte ansiktene tidvis. Men det var også en fin tid. Og selv om man er bekymret, og selv om de feks er ute for lenge en kveld og gjør noe de ikke burde gjort, så betyr jo ikke det at 90 % av tiden ikke er god!

Så jeg vil si at det har vært veldig hyggelig hele tiden med barna. Det som ikke har vært like hyggelig var presset med økonomi for å få stort nok hus, ...og der steg renta, og du må nå barnehage osv.. Det var litt stress, men ungene var en ren glede. Aldri frekke, hyggelige og de kjekkeste barna jeg noen gang har møtt  ..

Nå er de unge voksne, og 2 av 3 har flyttet ut. Det er også greit. En ny fase. Men du har mye, mye fint foran deg TS. ❤️

 

Anonymkode: aa896...012

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ganske, som i mange unntak, da er vi enige. Det er sikkert et flertakk som føler det som deg. Men man trenger ikke ha personlighetsforstyrrelse for å elske partneren sin like høyt som barnet. 

Anonymkode: 8f2db...61c

Flertakk = flertall

Anonymkode: 8f2db...61c

[AnonymBruker]

HMK skrev (21 minutter siden):

Joda, det kan jeg. Det er ganske universelt. Og jeg tør også påstå at du ikke har barn. Eller en samboer/ektemake. 

Jeg elsker mannen min inderlig. Men jeg velger ungene over han om jeg må. Min kjærlighet til han er betinget. Det betyr at han kan gjøre ting som vil få meg til å slutte å elske ham. Ungene derimot. De vil jeg elske så lenge jeg lever uansett hva de gjør. 

Jeg har barn. Men jeg føler ikke noe mere for barna enn partneren min. Følte ikke sånn wow. Slik er kjærligheten altså når barna ble født. Ja jeg går gjennom ild for barna mine. Men det gjør jeg for mannen min å. 

Anonymkode: 3a0fb...fcf

[AnonymBruker]

Så om noen mener jeg har noe slags psykisk lidelser og slik er bare tull. Jeg vet det er flere som føler det slik som meg. Og jeg er ei god mor. Har vokse barn som sier det hele tiden. At dem håper dem blir lik god mor som jeg er for dem. 
 

men jeg har stor respekt for dem som ikke ønsker barn. Jeg forstår det. For hadde jeg begynt på nytt så hadde jeg valgt et liv uten barn. Jeg vet jeg har blitt lik lykkelig uten alle den bekymringen jeg har for barna mine. 

Anonymkode: 3a0fb...fcf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har barn. Men jeg føler ikke noe mere for barna enn partneren min. Følte ikke sånn wow. Slik er kjærligheten altså når barna ble født. Ja jeg går gjennom ild for barna mine. Men det gjør jeg for mannen min å. 

Anonymkode: 3a0fb...fcf

Ikke meg du siterer, men jeg er enig med den ovenfor som sier at kjærligheten til partner og kjærligheten til barn er to forskjellige ting. Den ene er betinget, og den andre er betingelsesløst. For saken er jo at en partner kan gjøre mye dritt mot deg, være utro etter noter, svindle deg økonomisk og tappe felles sparekonto og bruke det på spill etc etc., ting som gjør at kjærligheten dør. Etter noen runder med dette, ville nok kjærligheten i alle fall fått seg en alvorlig knekk, når han for femte gang bedyrer at utroskapen betydde ikke noe, det er det han elsket altså blablabla... Ville du tilgitt gang på gang og elsket han like mye uansett?

Men barna derimot, de elsker man uansett hva de gjør i livet sitt.

Anonymkode: e7958...a93

[AnonymBruker]

At noe er slitsomt betyr ikke at det ikke er verdt å gjennomføre! Å ha barn er artig og meningsfullts men en oppgave som krever mye. Dette fikser du! 

Anonymkode: 72e90...d11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

For saken er jo at en partner kan gjøre mye dritt mot deg, være utro etter noter, svindle deg økonomisk og tappe felles sparekonto og bruke det på spill etc etc., ting som gjør at kjærligheten dør. Etter noen runder med dette, ville nok kjærligheten i alle fall fått seg en alvorlig knekk, når han for femte gang bedyrer at utroskapen betydde ikke noe, det er det han elsket altså blablabla... Ville du tilgitt gang på gang og elsket han like mye uansett?

Men barna derimot, de elsker man uansett hva de gjør i livet sitt.

Anonymkode: e7958...a93

Det er ganske mange som bryter kontakten med barna sine når de gjør fæle ting også. Noen mødre insisterer på å bruke "man" om alt de tror er allmenngyldig, men dere kan faktisk bare snakke for dere selv.

Anonymkode: 8f2db...61c

[AnonymBruker]

Barna mine har alltid vært meningen med mitt liv ♥️ Du vil drepe et foster fordi det kanskje ikke alltid er lettvint og gøy å ha barn? Du må jo ikke tro på alt du leser her inne. Det er noen på KG som poster "anti-barn" innlegg igjen og igjen. De fleste elsker barna sine over alt.

Anonymkode: d58e9...7c6

[AnonymBruker]

Det er et nok et stort ansvar å ha barn, du må sette barnet og dets behov før deg selv og er forpliktet på en helt annen måte enn uten barn. Det er nok en heltidsjobb og livet vil bli veldig mye annerledes. Samtidig kan det være veldig givende og fint med barn🥰 Og det er ikke bekymringsfritt! Men jeg er enig i at det handler om hvilken innstilling man velger å ha. Dette tør jeg å påstå, selv uten barn😉 

Anonymkode: b19d2...af4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ikke meg du siterer, men jeg er enig med den ovenfor som sier at kjærligheten til partner og kjærligheten til barn er to forskjellige ting. Den ene er betinget, og den andre er betingelsesløst. For saken er jo at en partner kan gjøre mye dritt mot deg, være utro etter noter, svindle deg økonomisk og tappe felles sparekonto og bruke det på spill etc etc., ting som gjør at kjærligheten dør. Etter noen runder med dette, ville nok kjærligheten i alle fall fått seg en alvorlig knekk, når han for femte gang bedyrer at utroskapen betydde ikke noe, det er det han elsket altså blablabla... Ville du tilgitt gang på gang og elsket han like mye uansett?

Men barna derimot, de elsker man uansett hva de gjør i livet sitt.

Anonymkode: e7958...a93

Det er ganske mange mødre og fedre som tar avstand fra barna sine når de voldtar, viser seg å være pedofile, dreper eller andre ting. Om du ville gjort det vet du kanskje ikke men du kan ikke si at alle står sine barn bi uansett hvordan de oppfører seg, og jeg tenker at kanskje en ikke skal det heller. 

Anonymkode: ea2c5...7f4

[AnonymBruker]

Det er slitsomt å ha barn, men det er selvfølgelig hyggelig. Når man hører på småbarnsforeldre kan man få inntrykk av at det bare er et helvete, men det stemmer ikke for de fleste. Det er utrolig mange fine stunder, og det er meningsfullt.

Men du er tidlig i svangerskapet, og jeg vet godt at en uønsket graviditet kan føles som et fengsel. Om du oppriktig vurderer abort, kan jeg anbefale å snakke med Amathea, eller fastlegen hvis du har en flink en. Det å bli gravid kan sette i gang en livskrise og mange motstridende følelser. Det kan hjelpe å snakke med noen, uansett hva du velger. Jeg vet ikke om det stemmer, men da jeg var nokså ung og uplanlagt gravid og ikke ante hva jeg skulle gjøre, sa fastlegen «uansett hva du gjør, så går det bra.»
Så enkelt er det nok ikke, men alt er ikke alltid så vanskelig som man vil ha det til heller . Lykke til! 

Anonymkode: ca087...4f3

[Anim92]

Jeg tenker ukentlig at «åh, DETTE er den gøyeste alderen!» samtidig som at jeg samme dag er glad for at jeg ikke har mer enn en. Det er ikke så sort/hvitt som det skisseres som regel

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er gravid, og ikke så langt på vei, og jeg kjenner meg nå deprimert og lurer på om jeg kanskje skal avbryte svangerskapet. 

Leser tråder her om barn som våkner så tidlig, og det forstår jeg er slitsomt. Og så leser jeg folk som svarer at det er bare en kort periode i livet. Men det er jo mange år? Og så blir de ungdommer, og man får motsatt problem.. Og hva med mobbing, vanskeligheter med å få venner, havne på skråplanet, økonomiske problemer, kjærlighetsproblemer, problemer med læring osv... 

Er det egentlig ikke bare et evig bekymringsmareritt? Og det gjelder jo ikke bare i 18 år, de er jo barna dine som trenger deg frem til du dør.. 

Blir det egentlig noen gang hyggelig og ikke bare en evig kilde til å være sliten og bekymret? 

Anonymkode: d856e...54b

Evig kilde til slitenhet og bekymring, lite hygge er min erfaring så langt (11 år)

Anonymkode: 50824...93d