Når forholdet har gått til forakt

[AnonymBruker]

Jeg merker jeg blir irritert av hver lille ting med samboer. Jeg synes det meste med han er ekkelt. Jeg irriterer meg når han hoster, jeg irriterer meg over klær som han har overalt, alle små ting han gjør. Noen ganger hans eksistens..

Historien er at vi har slitt i mange år, hvor det over tid har blitt vedvarende verre og verre. Han sier han jeg ofte viser han forakt, og jeg føler det stemmer. Jeg føler virkelig ikke noe positivt med han. Stakkars!

Hva er galt med meg? Har jeg gått i et negativt forhold for lenge? Han har ofte sagt han skal gå i fra meg, kalt meg stygge ord osv. Så før alle dømmer meg her, føler jeg at jeg har kommet hit etter flere år av en grunn. Jeg sliter skikkelig med å få frem de positive følelsene ovenfor han, og jeg tror ikke jeg elsker han mer.

Er det noen som kjenner seg igjen? Noen som kjenner seg igjen med å synes det er vanskelig å gå? Har også barn i bildet her, som gjør at jeg sliter med å ta valget. Akkurat som jeg vet jeg burde gå, men går ikke. Så det har satt seg som forakt i stedet. 

 

Anonymkode: 22db6...cbc

[AnonymBruker]

Erfaringsmessig tror jeg mange venter lenge - og noen ganger for lenge - med å bryte ut av usunne forhold. Spesielt når det er barn med i bildet. Man blir gående og gående i noe som ikke fungerer, og så blir det nærmest en vane.  Det høres ikke ut som dere har det bra sammen, og da er det jo egentlig bare tre alternativer; forsøke, avslutte eller fortsette som det er nå...
Er du/dere i det hele tatt interessert/motivert i å jobbe med noe, eller er det mer at dere venter på at en av dere "river av plasteret" og avslutter? ❤️

Anonymkode: 20616...83c

[John McClane]

Først så tenkte jeg at du egentlig ikke ville videre, du vil ha det slik litt til og tenkte det var greit, du ber om det. MEN så sier du at dere har barn?! Er du mor som ikke beskytter dine barn bedre? Vet du ikke at barna ser alt, skjønner mye og aner uråd ved den minste ting? Og det verste av alt, de tar skylden for det og tror mamma og pappa hater hverandre pga meg, jeg kommer til å miste de når de skjønner hvem sin feil det er osv!

Dette er IKKE tull! Har du barn så kom deg bort. Du trenger ikke spørre om du elsker ham eller ikke, så lenge du ikke vil gjøre alt og gi ham lykke med alt du har så gjør du neppe det, og så langt i fra det som du er så er du klart i kategorien på overtid og alarmen ringer sterkt!

Søk hjelp på krisesenter om du ikke klarer det alene, du må ta ansvar for barna, de er uskyldige men tror det motsatte, det kan ødelegge ufattelig mye!

Lykke til, vær sterk og det vil gå bra!

[AnonymBruker]

Når forakten er kommet så er forholdet over. Det var det terapeuten sa til oss. Og det stemte. 💔

Anonymkode: 89fe1...bd3

[AnonymBruker]

Jeg holdt på å komme dit i et forhold. Men jeg innså heldigvis at problemet var at vi ikke lenger passet sammen, og jeg innså at hvis jeg ble i forholdet så ville jeg begynne å behandle ham med forakt - og jeg mente at han fortjente bedre. For han gjorde faktisk ikke noe som fortjente min forakt, og han var i utgangspunktet en god person, selv om vi to ikke lenger passet sammen.

Så jeg tok ansvar for egen adferd og min del av forholdet - og avsluttet det!

Jeg hadde da en stund visst at jeg ikke lenger hadde riktige følelser, men siden han var en god mann i utgangspunktet forsøkte jeg et halvt år til. Men da kjente jeg at det var rett før jeg kom til å bli bitchy med ham, og jeg fant ut at det er noe som ikke ligger i min personlighet, og ikke minst ikke en måte jeg ønsker å behandle andre. Ergo slo jeg opp. Det var det eneste riktige å gjøre. Vi begge to fortjente en mulighet til å bli lykkelige med en annen, ikke å bli ødelagt av hverandre.

Ta ansvar, Ts! Det å behandle ham så stygt, bare fordi du selv ikke vil ta ansvar for egne følelser, handlinger og eget liv, det er faktisk ganske råttent gjort av deg!

Dere har barn sammen, avslutt forholdet mens det er slik at dere vil greie å samarbeide godt om barna. Utsetter du det vil måten du behandler ham på ødelegge ham og dermed ødelegger du også for dine egne barn!

Anonymkode: b46d4...156

[AnonymBruker]

Sant.

Jeg tenker faktisk at min forakt ikke kommer av alt han har sagt stygt og gjort mot meg, men hva og hvordan han behandler barna. Jeg liker ikke hvem han er som person, jeg blir skikkelig irritert og oppgitt av hans reaksjonsmønster. At han er så negativ og tenker så raskt i krisemodus. At han ikke gir meg det jeg trenger for å føle meg akseptert og elsket. 
Så jeg bjeffer, kjefter og oppleves kald og frustrert. Han blir sikkert bare enda mer av det jeg opplever som negativt, og jeg mer i forakt.

Tenker samtidig at jeg ikke er noen som noen noen gang kan elske. Jeg er årsak til alt vondt. Har opplevd det i andre forhold også, at jeg blir irritert av partner etter en stund. Men har aldri opplevd det så stekt som nå da. Kanskje det eneste gangen jeg ikke har kjent det er med min første kjæreste hvor jeg endte opp med å få hjertet knust. Nå er det jeg som ødelegger for meg selv kanskje.

Men har skrevet ned ting i et notat for å minne meg selv på at det ikke er kun meg. Her er ekspemler på hva han kan si til meg:

»Jævla kjærring. Jeg hater deg! Fuck deg!»

«En idiot er du! Fuck deg!»

«Din stygge feite hore!»

Nå har vi jobbet oss gjennom dette, og han sier betydelig mindre stygt til meg. Nå vender han det mot barna i stedet.

»Jeg skal putte deg i fengsel for at du ropte så høyt i øret mitt» sa han til vår datter her om dagen. 
Roper, hever stemmen. Gjør seg stor og sterk. Noen ganger er han mer tålmodig enn meg også altså, bare at når han reagerer er det så intenst!

jeg og sønnen står å skal henge opp julelys, ganske tidlig vi vet. Han kommer ut, roper at vi henger det opp feil. Blir sint på meg for at jeg fortsetter å henge opp. Etterpå prater han på inn og utpust, oppkavet og stresset. For at vi utsatte han unødvenig for slik stress.

Vi hadde avtalt at han tok levering dagen før. Han ble stresset på morgen, sa at jeg måtte levere i stedet. Rakk det ikke pga jeg skulle ta buss. Han pratet ikke til meg mer resten av den dagen. Går fordi meg, tydelig sint og møter ikke blikket mitt. 

Jeg var irrasjonell og ble sint fordi han drakk opp en brus jeg hadde kjøpt til meg selv. Jeg forlanget at han skulle kjøpe ny på butikken. Som jeg i ettertid ser er skikkelig teit og dumt av meg. Jeg innså det etterhvert. Han står iskaldt å ser på meg, sier at han gleder seg til å gå i fra meg. Gleder seg til at jeg endelig er ute av livet hans og det fengselet jeg putter han i.

 

Dette er bare noen eksempel på årevis lang konflikt. Jeg vet jeg ikke er enkel. Jeg vet at jeg er skikkelig dum og irrasjonell når jeg har PMS, innser det alltid litt for seint. Jeg vet jeg maser og klager. Så jeg er kanskje ikke skapt for relasjoner og nære forhold. 

Anonymkode: 22db6...cbc

[HMK]

Ingenting av det du beskriver at han sier/gjør er greit. Dette er psykisk vold. Mot deg og mot barna. 

Det kan selvsagt hende at du også er en skikkelig dritkjerring som tilfører mye gift til denne syke dynamikken. Det kan jeg ikke uttale meg om. 

Men altså, hallo. Dette oppvekstmiljøet er helt uakseptabelt. 

[AnonymBruker]

Krisesenter ❤️ snakk med dem om dette

Anonymkode: b92bb...4e0

[AnonymBruker]

Ut i fra beskrivelsen hadde jeg tippet at han har massevis av ubearbeidete traumer i bagasjen, og at han burde gått i terapi. 

Samtidig bør du ikke være i et forhold med en mann som oppfører seg slik. Det ødelegger både deg og barna. 

Anonymkode: 120c3...6c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ut i fra beskrivelsen hadde jeg tippet at han har massevis av ubearbeidete traumer i bagasjen, og at han burde gått i terapi. 

Samtidig bør du ikke være i et forhold med en mann som oppfører seg slik. Det ødelegger både deg og barna. 

Anonymkode: 120c3...6c4

Det høres ut som om TS også virkelig trenger terapi. Hvis hun tror det hun skriver: 

" Tenker samtidig at jeg ikke er noen som noen noen gang kan elske. Jeg er årsak til alt vondt. "

Anonymkode: 89fe1...bd3

[Hmmmmmm]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Krisesenter ❤️ snakk med dem om dette

Anonymkode: b92bb...4e0

Skal man henvende seg til krisesenter for alt snart?! 

 

Ts må gå fra gubben slik alle må gjøre. 

[Gjest issoras]

Men hvorfor blir du? 

Dette er ikke et godt oppvekstmiljø for barna. Kanskje får dere det begge bedre hvis dere går fra hverandre. Kanskje får han mer kapasitet til å håndtere barna godt hvis han ikke lever i det fengselet han tror han er i. 

Dere må være voksne her og avslutte. 

Uavhengig av hva menn tenker om deg ts - barna dine elsker deg og de fortjener et hjem der de voksne ikke forakter hverandre. 

[AnonymBruker]

Avslutt, TS. 

Dere kan ikke utsette dere for et slikt forhold lenger 

Veldig giftig 

Anonymkode: c36c8...8c3

[Nonstop1]

Dette er ikke bra for noen av dere. Ikke deg, ikke han, og ikke barna deres. Det virker som dere bare seigpiner familien med å holde sammen. Og han sier rett ut at han gleder seg til å forlate deg.

Er han fæl mot barna bør du kjempe for mest mulig av samvær selv. Er han bare litt strengere enn deg, men du vet han er glad i dem og vil ta godt vare på dem så kan det hende det blir bedre når han ikke står i ett destruktivt forhold også. Da får dere lære å samarbeide som skilte foreldre. 

[AnonymBruker]

Må bare si at det ikke bare er slike dager, og han er også en fantastisk far. Men tåler stress dårlig. Han har jobbet med seg selv, så ordbruk mot meg har sluttet. Nå jobber han med sinnemestring og at han ikke hever stemmen mot barna. Det er bra uansett om det blir med meg i bildet eller han alene med barna.

Vi er begge klar over at det er destruktivt. At vi er det sammen. Kan ikke huske hvor mange ganger jeg tenker at jeg skal dra, men som om noe stopper meg fra å dra. Føler jeg står klar til å hoppe fra stupebrettet, men hopper ikke. Feiger ut. Prøver å forstå årsak til det. Økonomi? Frykt for et ukjente? Jeg forstår det ikke selv. 
 

Selv om han har blitt bedre, så har det endt opp i å sette seg et forakt der mot han fra meg. Ord sårer. Ord setter seg. Jeg tror ikke jeg klarer å tilgi han. Jeg har også sagt noe stygt til han tilbake, så som dere sier er jo jeg med å danser dansen. Dette er min versjon, det er alltid to sider av en sak.

Krisesenter er ikke aktuelt, jeg knakk sammen til fastlegen, og da ble det koblet på hjelp. Som er bra. Jeg har også søkt om hjelp, til du som mener jeg må i terapi. Jeg går raskt til antagelsen at det er min skyld, at det er noe galt med meg. At de hadde fått det bedre uten meg. Ingen vil jo kunne elske meg, det har jeg hørt mange ganger i løpet av de siste 12 årene. 
 

Ts

Anonymkode: 22db6...cbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Må bare si at det ikke bare er slike dager, og han er også en fantastisk far. Men tåler stress dårlig. Han har jobbet med seg selv, så ordbruk mot meg har sluttet. Nå jobber han med sinnemestring og at han ikke hever stemmen mot barna. Det er bra uansett om det blir med meg i bildet eller han alene med barna.

Vi er begge klar over at det er destruktivt. At vi er det sammen. Kan ikke huske hvor mange ganger jeg tenker at jeg skal dra, men som om noe stopper meg fra å dra. Føler jeg står klar til å hoppe fra stupebrettet, men hopper ikke. Feiger ut. Prøver å forstå årsak til det. Økonomi? Frykt for et ukjente? Jeg forstår det ikke selv. 
 

Selv om han har blitt bedre, så har det endt opp i å sette seg et forakt der mot han fra meg. Ord sårer. Ord setter seg. Jeg tror ikke jeg klarer å tilgi han. Jeg har også sagt noe stygt til han tilbake, så som dere sier er jo jeg med å danser dansen. Dette er min versjon, det er alltid to sider av en sak.

Krisesenter er ikke aktuelt, jeg knakk sammen til fastlegen, og da ble det koblet på hjelp. Som er bra. Jeg har også søkt om hjelp, til du som mener jeg må i terapi. Jeg går raskt til antagelsen at det er min skyld, at det er noe galt med meg. At de hadde fått det bedre uten meg. Ingen vil jo kunne elske meg, det har jeg hørt mange ganger i løpet av de siste 12 årene. 
 

Ts

Anonymkode: 22db6...cbc

Jeg har det litt som deg. Samtidig vokst opp med foreldre som er mer negative og ufine enn samboer. Så gjennom et helt liv har jeg ikke kunne føle meg elsket eller kunne stole på noen. Likevel har jeg et annet syn enn deg.

Hva så om jeg blir alene for alltid? Jeg kan fokusere på jobb, fokusere på barna og fokusere på meg selv. De tre tingene kan oppta så mye av min tid at jeg ikke trenger å bli elsket av noen andre. 

Jeg er såpass glad i meg selv at jeg nekter å godta dårlig behandling.

Er jeg ikke allerede alene og uelsket, i dette forholdet? Å bli alene fjerner bare en evig negativ fyr ved min side. 

Livet kan ikke planlegges bestandig, men jeg vil bygge mitt eget liv og følge min sti. 

Snu litt på tankegangen din. Dropp tanken om å aldri bli elsket, du har jo klart å kreve uten det hittil. Om du er alene en lengre periode så vil selvtillit blomstre, selvom du ikke prøver. Du kan tenke på det etter 6 mnd i egen bolig. For fyren din kommer sikkert til å si "du kommer ikke til å klare deg alene." Så setter du notis i kalenderen din, 6 mnd frem. Oi, se, du har klart deg alene! Mestringsfølelse. 

Da jeg klarte å flytte en kommode fra første til andre etasje. Da jeg klarte å male innvendig, ganske pent. Da jeg klarte å bytte hjul selv. Da jeg klarte å skru sammen møbler og ordne et helt hjem selv. Da jeg klarte å ordne god mat til barna. 

Alt dette vil bygge deg opp, men kun når du er borte fra mr. Evig negativ. 

Anonymkode: dfdc0...9d5

[AnonymBruker]

I en familie så skal man ha en partner man setter pris på og har det godt med. Om du føler at dette ikke kan repareres, at du har god grunn til å forakte han, så ser jeg ikke poenget med å fortsette. Da har ingen av dere det godt. Da er det bedre å gå fra hverandre, og forhåpentligvis greie å samarbeide godt som foreldre.

Anonymkode: 5a464...5dc

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen.

Jeg har brukt helga på å tenke. Jeg ser sammenheng med at jeg ikke føler på høy egenverdi. Jeg fortjener å ha det bra, jeg fortjener å være lykkelig. Jeg trener og har egenomsorg i den grad, kler meg bra og tar vare på meg selv.

I løpet av det siste året har jeg utrolig mange bilder av meg selv, oppløst i tårer fordi han sier at han skal gå fra meg. I natt har jeg ligget våken å tenkt, og jeg fortjener bedre enn dette. Det gjør faktisk han også, jeg unner han til tross at han skal ha det bra. Føler det gjør så vondt å vite at jeg er skyld i at noen er ulykkelig og ikke har det bra. Jeg er så ensom og fortvilt, at jeg tror ikke jeg vil få det så mye verre alene?

Bare så skummelt å ta det siste steget. Jeg er også ikke interessert i å selge huset vårt før til våren, pga boligprisene er så dårlig nå. Tar jeg det opp nå, så kommer han til å selge huset med en gang. Jeg må flytte ut. Er det lurt å vente til våren? Jeg er mer økonomisk avhengig av å få igjen litt kapital på vårt felles hus, enn han. Jeg skal ta små steg nå. Er det andre som har forslag til en prosess?

Ts

Anonymkode: 22db6...cbc

[AnonymBruker]

Ikke minst barna! De er og kommer alltid til å være drivkraften min. Hvilket eksempel vil jeg være for de? Hva fortjener de å oppleve og se av kjærlige, gode nære relasjoner.
 

Men er også litt redd for å være alenemor til 3, som er relativt små. Blir hardt, og jeg tenker ikke gresset er grønnere på den andre siden. Det blir beintøft alene også.

Ts

 

Anonymkode: 22db6...cbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Takk for svar alle sammen.

Jeg har brukt helga på å tenke. Jeg ser sammenheng med at jeg ikke føler på høy egenverdi. Jeg fortjener å ha det bra, jeg fortjener å være lykkelig. Jeg trener og har egenomsorg i den grad, kler meg bra og tar vare på meg selv.

I løpet av det siste året har jeg utrolig mange bilder av meg selv, oppløst i tårer fordi han sier at han skal gå fra meg. I natt har jeg ligget våken å tenkt, og jeg fortjener bedre enn dette. Det gjør faktisk han også, jeg unner han til tross at han skal ha det bra. Føler det gjør så vondt å vite at jeg er skyld i at noen er ulykkelig og ikke har det bra. Jeg er så ensom og fortvilt, at jeg tror ikke jeg vil få det så mye verre alene?

Bare så skummelt å ta det siste steget. Jeg er også ikke interessert i å selge huset vårt før til våren, pga boligprisene er så dårlig nå. Tar jeg det opp nå, så kommer han til å selge huset med en gang. Jeg må flytte ut. Er det lurt å vente til våren? Jeg er mer økonomisk avhengig av å få igjen litt kapital på vårt felles hus, enn han. Jeg skal ta små steg nå. Er det andre som har forslag til en prosess?

Ts

Anonymkode: 22db6...cbc

Ta det når du er klar, legg av penger frem til det. Og vit at alenemødre kan få hjelp via husbanken. Kanskje du kan få beholde huset og få bostøtte. 

Anonymkode: dfdc0...9d5