Mamma er ikke perfekt.

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje lufte litt tanker, høre om noen kan relatere, eller om noen mener noe. Tar alt i mot med takk. 
 

Jeg synes livet er vanskelig. Føler at det nettopp har gått opp for meg at «meg» som liten kanskje ikke hadde det så bra, eller kanskje kunne hatt det bedre. Vanskelig å bli voksen og faktisk forstå hva «normalen» er, og at mamma kanskje ikke er perfekt. Heldigvis bærer jeg ikke noe nag til mamma, for jeg vet at hun heller ikke hadde det så lett under sin egen oppvekst. Synes det bare er trist at alt arves gjennom generasjoner, og tenker at disse tingene i hvert fall nå skal stoppe med meg. Jeg vet at mine besteforeldre (på mammas side) gjorde alt de kunne, og for meg var de verdens beste besteforeldre.  Mamma og pappa har aldri vært sammen, men jeg så pappa og farmor+farfar ukentlig gjennom hele min oppvekst. Under oppveksten var mamma ganske sliten av hvor «perfekt» det skulle være hos pappa sin familie, hvor alle var så innmari glade i hverandre osv. Jeg har jo i etterkant skjønt at dette handler om at hun selv ikke hadde et sånt hjem, og at hun kanskje faktisk trodde at det ikke gikk an å ha det så harmonisk i en familie. meeeen, jeg er utrolig heldig som fikk oppleve farmor og farfar. Mamma var opptatt med mindre søsken (jeg er eldst), og hadde nok med dem. Hun var ung, hadde tatt over gård med min stefar og var sliten. Så fra jeg var 6 - 15 år, fikk jeg tre yngre søsken. Jeg tror mamma gjorde alt hun kunne, men at tiden og økonomien ikke alltid strakk til. Det var nok slitsomt å ha en 6 åring i hus med nyfødt baby, og jeg husker godt kommentarer som «du trenger ikke spørre om alt» eller «du trenger ikke si at du er glad i meg hver dag». Det ble nok fort til at de positive tilbakemeldingene kokte bort i stresset hjemme, mens de negative kommentarene har lagret seg - og det er kjipt men sånn er det. Men hos farmor og farfar var det annerledes. Mamma påpekte av og til at jeg var bortskjemt, og at uansett hva jeg tegnet/sa/spurte om så synes farmor og farfar at det var fantastisk. Hun gjorde litt narr av dem, men det er jo sikkert fordi hun aldri har opplevd det selv og at det for hun var helt fjernt å være sånn.  Alt jeg gjorde ble beundret, og jeg fikk høre dagen lang hvor glade de var i meg. Så utrolig heldig kjenner jeg på nå, men de er dessverre ikke her lenger. Farmor døde i fjor, og farfar for 7 år siden. Pappa har jeg er veldig godt forhold med den dag i dag.

Grunnen til dette innlegget er vel egentlig at jeg har litt panikk. Jeg er 29 år, og har surret bort de siste 10 årene mine på rus og dumme valg. Jeg har siden februar kommet meg ut av et forhold som jeg var av/på i siden jeg var 19 år, samtidig som jeg har kommet meg bort fra hasj, piller ect. Jeg har vært så utrolig heldig at jeg utrolig nok har klart å holde på noen venner, og jobb. Har ikke klart å fullføre utdanningen min, men tenker jeg skal starte opp og fortsette på dette til høsten når opptakene til universitetet starter igjen  - men det tar 2-3 år for å bli ferdig, og da er jeg 33 år. Jeg ryddet opp i dårlig økonomi i sommer, og har i grunn ingen store bekymringer bortsett fra at jeg har masse rot (bla. 2 boder) som må ordnes opp i. Så, jeg føler egentlig at jeg er veldig privilegert og heldig som har muligheten til å gjøre noe ut av livet, men har samtidig innerst inne helt panikk fordi jeg ikke er der jeg trodde jeg skulle være. Jeg vil bare ha en familie, et sted der familien samles, og ha et velfungerende liv.. men jeg føler at tiden drar fra meg. Jeg skulle gjerne møtt mannen min og fått 3 barn, i går 🥹. 
 

Jeg vet bare ikke helt hvor jeg skal begynne.. Må finne meg noen som forstår at livet ikke alltid har vært helt optimalt, og som tåler at hos familien min så er det litt så som så. Ting er litt snålt mtp dagens samfunn, men det er jeg vandt til - men er redd for å inkludere noen andre i det. Jeg har stort sett tatt vare på meg selv, og er rotete og surrete til de grader. Jeg er ikke så fan av å vise kjærlighet, og synes det er kleint og teit når det blir for mye - men er såpass selv bevisst at jeg skjønner at det bare er koselig og fint, og at folk har forskjellige kjærlighetsspråk som et resultat av hva de er vant til. Når det kommer til rot og rutiner, så jobber jeg selvfølgelig med saken, men motivasjonen er ikke helt inne.. nettopp fordi jeg bare har meg selv tror jeg. Hadde jeg hatt noen andre enn meg selv å våkne for, så tror jeg at ting hadde gitt mer mening. Vet heller ikke om jeg vil bo i hjembygda, eller i byen, - og sliter utrolig med å ta avgjørelser store som små. Utrolig frustrerende..
 

så.. hvordan skal jeg starte livet? 🐵

Anonymkode: c3dbe...a8a

[AnonymBruker]

Litt rar overskrift kanskje. Litt vell dramatisk, men dere skjønner sikkert formuleringen ☺️

Anonymkode: c3dbe...a8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Litt rar overskrift kanskje. Litt vell dramatisk, men dere skjønner sikkert formuleringen ☺️

Anonymkode: c3dbe...a8a

Kan du oppsummere kort? 

Anonymkode: d38c7...baa

[AnonymBruker]

Sikkert ADHD på dere begge.

Anonymkode: b0f8b...df1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Sikkert ADHD på dere begge.

Anonymkode: b0f8b...df1

Det er nok spot on

Anonymkode: c3dbe...a8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

så.. hvordan skal jeg starte livet? 🐵

Anonymkode: c3dbe...a8a

Du fortsetter livet, for det har startet for lenge siden, med å ta en utdannelse og ta vare på deg selv. Det er viktigste du gjør. Barn og partner kan evt komme etter hvert. Du har hatt trøblete ti år, nå må du ta vare på deg selv. Ta en utdannelse og skaff deg bein å stå på og bein i nesa. 
Da først blir du i stand til å ta hånd om barn. 

Anonymkode: 59eb6...216

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du fortsetter livet, for det har startet for lenge siden, med å ta en utdannelse og ta vare på deg selv. Det er viktigste du gjør. Barn og partner kan evt komme etter hvert. Du har hatt trøblete ti år, nå må du ta vare på deg selv. Ta en utdannelse og skaff deg bein å stå på og bein i nesa. 
Da først blir du i stand til å ta hånd om barn. 

Anonymkode: 59eb6...216

Du sier noe der!☺️

Anonymkode: c3dbe...a8a

[Violetta]

Så flink du har vært til å få orden på livet ditt! 

Husk at det du ser hos andre ofte kun er en fasade. De aller fleste har noe de er misfornøyd med. Kanskje de valgte feil mann, utdanning eller vei i livet generelt. Kanskje de selv sliter med vanskelige relasjoner i familien eller ellers. Kanskje de føler seg låst i noe de ikke kommer seg ut av...

Du har fremdeles massevis av muligheter. Prioriter utdanning og å ha det bra der du er i livet, så ordner nok det andre seg etter hvert. 

[AnonymBruker]

Violetta skrev (1 minutt siden):

Så flink du har vært til å få orden på livet ditt! 

Husk at det du ser hos andre ofte kun er en fasade. De aller fleste har noe de er misfornøyd med. Kanskje de valgte feil mann, utdanning eller vei i livet generelt. Kanskje de selv sliter med vanskelige relasjoner i familien eller ellers. Kanskje de føler seg låst i noe de ikke kommer seg ut av...

Du har fremdeles massevis av muligheter. Prioriter utdanning og å ha det bra der du er i livet, så ordner nok det andre seg etter hvert. 

Takk for fin tilbakemelding!  Ja, håper utdanningen er på plass innen et par år ❤️

Anonymkode: c3dbe...a8a