«Kjærlighetshistorier»

[FrøkenJ]

 

Jeg ser rundt meg (kanskje spesielt på sosiale medier), at par som har holdt sammen i mange år forteller om kjærlighetshistorien sin. Den virker alltid så søt eller stormende. Så grunnleggende. Får meg til å tenke på eget forhold…

Vi ble sammen tidlig i 20-årene, traff hverandre gjennom felles venner på noen fester. Hang mer og mer sammen fordi det passa sånn. Vi klaffet på en del ting, men det var aldri noen stormende forelskelse. Vi krangla jo også en del, men vi var liksom sammen, var unge og hadde vel ikke rukket å tenke på å ha så store krav til en partner ennå. Flyttet sammen etter et års tid, fordi det passa sånn. Og vi likte jo hverandre, det er ikke det, men likevel… Ting ble vel mye det det ble fordi det bare passa sånn. På en måte. Kjenner det er litt vanskelig å forklare. Vi er gode venner, har det generelt fint sammen, bygde hus etterhvert, fikk barn, ble forlovet. Men så stoppet det liksom der. Etter rundt 20 år sammen er vi nå i starten av 40-årene. Giftet oss aldri. Ikke fordi vi ikke elsker hverandre, men kanskje fordi vi ikke føler vi er «nok» til å gifte oss. At vi ikke har et bra nok forhold på en måte. Hva skulle jeg sagt i talen liksom? Andre ser på hverandre med så mye ømhet i blikket, sier så masse klissete pent om hverandre. Jeg har jo mye pent å si om han jeg lever med, men føler ikke det er nok på en måte… Tror jeg føler at det mangler noe modenhet på et vis. At vi bare er to ungdommer som tilfeldigvis ble oss to. Den store kjærligheten vet jeg ikke om det er. Vi har mye hverdag. Og jeg er egentlig stort sett fornøyd med det. Men så hender det at jeg innimellom tenker på noe mer.. Når jeg ser hvordan andre kan ha det. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget.. Kanskje å høre fra noen som er i samme situasjon. Jeg blir så usikker.. Er det jeg som overtenker hele kjærlighetsgreia? Eller er det vårt forhold som faktisk egentlig ikke er helt riktig?

[AnonymBruker]

Vel trur det er mange som har det slik, at det berre blei slik, eg er også der, kan ikkje hugse nokon stor forelskelse, men vi hadde det kjekt saman, vi var unge, møttes ved felles bekjente og interesser, fortsatte å møtes, og flytta fort saman fordi det var praktisk, så vart det oss då, og er fortsatt oss etter mange år, men ja savner den kjærligheten som eg av og til innbiller meg at enkelte andre har, men trur kanskje at dei fleste ikkje har så spesielle forhold heller

Anonymkode: 01e9d...3f1

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske jeg og min elskede fant veien til hverandre. Det kunne vært romantisk. Hittil dater, ikke funnet noen. 

Anonymkode: cf60a...593

[AnonymBruker]

Høres fint syns jeg. Hvordan ville livet ditt vært om han plutselig forsvant ? Ville det vært en lettelse og satt deg "fri " eller ville det vært knusende og ubegripelig?

Kjærlighet kommer jo i ulike former og det ligger ikke for alle å ha et ildfullt forhold med mange og og sterke signaler utad. 

Jeg kan også lengte etter en partner som sender lengselsfulle og ømme blikk. Men jeg tror det handler mer om lyst og begjær enn Kjærlighet... og begge deler er jo forsåvidt fint. Men syns ikke et forhold basert på gjensidig Kjærlighet og respekt er noe mindre vært enn ett basert på begjær. 

Tenker ofte at vi blander Kjærlighet og begjær. Den sterke altoppslukende første delen av er kjærlighetsforhold som noen beskriver er etter min erfaring lyst  ikke Kjærlighet...

Anonymkode: 14392...e99

[AnonymBruker]

Har dere sex da? Er dere intime? 

Jeg sitter med samme følelse, eller jeg har vært forelsket i han, kan fortsatt kjenne det i magen av og til når jeg ser på han. Men jeg føler heller ikke at vi kunne giftet oss. Blir oppriktig lei meg av det av og til. 

Ikke det at jeg på død og liv er så giret på å bli gift, men jeg vet at vi kunne ikke blitt det, fordi vi heller ikke føles "nok" (ikke fra min side, men tror ikke han er der jeg er). Hva skulle blitt sagt i taler? Ja, nei. 

Ikke er vi intime på noe vis. 

Samtidig føler jeg på et dypt bånd, begge to er litt "skadet", og jeg føler på at han er "min person". Det skal nevnes at han er min første. Og jeg har en eller annen greie med at jeg føler jeg ikke kunne hatt sex med noen andre, eller vært i forhold med noen andre, hvis det skulle blitt slutt. Jeg er jo hans, og på en måte "brukt og ikke ny". Er ikke kristen, selvom det høres slik ut. 

Sporet litt av, men du er ikke alene. Men hvis han er en bra person, og du føler du får behovene dine dekket og dere ikke krangler, så tror jeg ikke man skal tenke så hardt over hvordan man møttes. Møttes via nett her, skrev med hverandre før vi møttes etter 14 dager og etter det ble det bare oss naturlig.  

Anonymkode: ce3b5...0f4

[AnonymBruker]

Høres ut som du sammenligner deg med nyforelskede 🙂

Anonymkode: 7df2b...dea