Hvordan har foreldrene våre oppdratt så mange som ikke ser mening?

[AnonymBruker]

Hei!

Kort sagt; jeg lurer på hva i vår oppdragelse som kan ha gjort at hele søskenflokken er uten drømmer, livsglede og mening?

Jeg har tre søsken, to jenter/damer og en gutt/mann. Foreldrene våre er ikke noe galt med egentlig, de fikk barn unge og har hatt normale jobber, vært der for oss i idrett og fritidsaktiviteter og vi har levd et ganske A4-liv. Variert økonomi, tror det ofte gikk på kreditt, men har aldri vært direkte fattige eller druknet i forbrukslån, men vi hadde dårligere råd enn venner.

Det jeg lurer på er som nevnt tidligere, hva kan ha gjort at alle vi unger har blitt så lei livet? Ingen har noen drømmer, og har aldri hatt det, vi klarer alt og synest alt er greit, men ingen jobb/karriere frister noen og ingen av oss har noe «driv» og heller ikke som sagt store drømmer, utenom det vanlige «skulle ønske vi var rike, vant lotto, ble idrettsproff». Vi blir jo alle forelsket og liker partnerne våre, men er alle ganske likegyldige til alt som skjer.

Er det noe jeg kan gjøre for mine barn som kanskje gir de mer driv og drømmer som voksne? Klarer ikke skjønne hvor våre drømmer ble av, men synest det er rart hele søskenflokken er sånn, søskenbarna våre har drømmer innen å bli lege, hundetrener, tannlege, lærer osv og har «alltid» ønsket det selv om det ikke kommer fra foreldrene. Ønsker så gjerne å gi barna mine slike ønsker og drømmer så jeg bare kan hjelpe den oppnå det, men skjønner ikke hvorfor vi endte opp med ikke noe? Er vi genetisk skadet eller noe?

Anonymkode: ec03b...9dc

[Seff]

Det trenger vel ikke være noe (galt) i oppdragelsen deres, kanskje dere bare er roligere og mer bedagelige typer som er tilfreds med livet slik det er? Og at søskenbarna deres er mer spenningssøkende og har større krav til utfordringer og variasjon i livet.

For dere er vel ikke helt uten livsglede, alle sammen? Det er jo noen som lett lar seg begeistre og er opp og ned i humøret, mens andre har jevnere humør uten de store toppene og dalene. Det siste gjelder vel deg og søsknene dine?

[AnonymBruker]

Personlighet er i stor grad genetisk, så fremt oppdragelsen ikke er svært avvikende. 

 

Anonymkode: 24568...05a

[AnonymBruker]

Kanskje dere egentlig er rett og slett fornøyd med livet? 

Selvrealisering nå til dags har gått over alle støvleskaft, og alt skal vere rimelig perfekt før en tenker att "nå, nå har jeg omsider fått det til" 

Vi skal alltid hige etter noe, jobbe mot ett bedre jeg, løpe mer, trene mer, ha penere barn, penere hus, penere bil. 

En skal på høyeste fjelltoppene, og når de er besteget så skal en hoppe fra de i fallskjerm. Det blir jo aldri godt nok, ekstremt nok, flott nok. 

Så er det noen inni den flokken der som er greit fornøyd med bilen sin, huset sitt, jobben sin, gubben sin, ungene sine, og de trenger ikke noe mer i livet, de har det fint der de er, en sofastrekk etter middag er selvrealisering nok det, en liten kaffidrøs på kafe innimellom er sosialisering nok. Livet er mye enklere og mye mindre komplisert og det pustes inn og ut og thats it. 

Og vettu, det er fader meg godt nok å vere i den siste gruppen også, for det er nok der vi er 85 % av oss, vi får bare la de andre kave på med sitt, og legge til sides all følelse av FOMO, for en blir stressa av de som alltid gir oss følelsen av å ikke strekke til å vere gode nok. 

 

 

Anonymkode: de6cc...19a

[Nonstop1]

Jeg kjenner meg litt igjen i deg ts.

Jeg har hatt det både tøft og lett i livet gjennom ulike perioder. Vokste opp i relativ fattigdom, skilsmissebarn, men med en mor og stefar som var (og fremdeles er) alle tiders! Mye omsorg og kjærlighet i hjemmet. Ansvarsfulle foreldre.

Gikk igjennom en depressiv periode som tenåring fordi jeg ikke så meningen med livet.

Flyttet hjemmefra for å gå på videregående. Fikk første barn før fylte 20år med en mann som slet psykisk og etterhvert ble ufør. Studerte og fikk en mastergrad. Fikk raskt en skikkelig bra jobb. Søkte meg videre og fikk en enda bedre en med mye ansvar og høy lønn. Kjøpte hus og fikk enda ett barn. Har biler, dyr og det vi vil ha egentlig... 

Så nå sitter jeg her i dette A4-livet da.

Mine barn er vel den ene tingen jeg virkelig brenner for, de og mannen. Men alt annet er jeg ganske likegyldig til.

Jeg utdannet meg og tok jobbene av nødvendighet, hadde og har fremdeles ikke noe brennende engasjement for det, men jeg føler likevel jeg er flink.

Har inntrykk av at min helbror er ganske lik selv om vi aldri har snakket om det. Han er også veldig "vellykket" for sin alder mtp. jobb, utdanning og hva han har fått til. Mine tre litt yngre halvsøsken ser derimot ut til å ha mer driv. De har på en måte også mer personlighet hvis du skjønner. (Broren min er er en god person altså!).

Jeg er litt ambivalent. Fordelen er at jeg vanligvis heller ikke blir veldig misfornøyd. Jeg har ganske lave forventninger til ting.

Endret 9 timer siden av Nonstop1

[AnonymBruker]

Eksen min har mange drømmer. Både karriere, prestasjoner og utseende. Han har over gjennomsnittet god lønn, men har en lederstilling under flere ledere. Han er misfornøyd med livet, og mener at andre "normale" burde være misfornøyde også. Sikkert kjekt at pappa er sangstjerne eller toppsjef over 30 hoteller, bortsett fra at han ikke har tid til å være med familien. Hvordan skulle samfunnet gå rundt, og hvem skulle følge opp ungene hvis alle de voksne var piloter og astronauter?

Anonymkode: 4d7ae...756

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er genetisk. 

Jeg er en sånn som har en utrolig livsgnist og "brenner" for mange ting (inkl jobben min), og det gnistrer i hele kroppen når jeg kan lære nye ting for eksempel. Jeg er også en sånn som gleder meg som et barn til ulike hendelser, som f.eks jul eller ferie. Den ene forelderen min er akkurat som meg på dette punktet, så derfor tenker jeg at det har med genetikk og gjøre. 

Anonymkode: 8eb50...4c4

[AnonymBruker]

Det er verken oppdragelse eller genetisk. Det er dette sosialisme fører til. Når vi får like lite og like mye uansett hvor mye og hvor lite vi står på, så visner sjelen og vi blir likegyldige.

Anonymkode: 1c8ec...cd1

[AnonymBruker]

Jeg er en drømmer, og det er min bror også. Skulle egentlig ønske at jeg kunne slått meg til ro med et vanlig liv, vanlig jobb, familie og rekkehus. Men drømmene er rett og slett for store. 

På den positive siden har jeg opplevd ekstremt mye i forhold til gjennomsnittsnordmannen.

For å svare på spørsmålet ditt, TS, så vet jeg vi har disse drømmene fra vår far, både genetisk, og i oppdragelsen. Han har alltid «pushet» oss til å jobbe hardt og ha tro på at vi kanskje kan være de heldige som får det til. Han er 60+ og drømmer enda om å slå gjennom som musiker (han reiser snart på Europaturné). Aldri for sent! Mamma koser seg med strikking og The Bachelor på TV-en. 

Anonymkode: 206fe...c49

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei!

Kort sagt; jeg lurer på hva i vår oppdragelse som kan ha gjort at hele søskenflokken er uten drømmer, livsglede og mening?

Jeg har tre søsken, to jenter/damer og en gutt/mann. Foreldrene våre er ikke noe galt med egentlig, de fikk barn unge og har hatt normale jobber, vært der for oss i idrett og fritidsaktiviteter og vi har levd et ganske A4-liv. Variert økonomi, tror det ofte gikk på kreditt, men har aldri vært direkte fattige eller druknet i forbrukslån, men vi hadde dårligere råd enn venner.

Det jeg lurer på er som nevnt tidligere, hva kan ha gjort at alle vi unger har blitt så lei livet? Ingen har noen drømmer, og har aldri hatt det, vi klarer alt og synest alt er greit, men ingen jobb/karriere frister noen og ingen av oss har noe «driv» og heller ikke som sagt store drømmer, utenom det vanlige «skulle ønske vi var rike, vant lotto, ble idrettsproff». Vi blir jo alle forelsket og liker partnerne våre, men er alle ganske likegyldige til alt som skjer.

Er det noe jeg kan gjøre for mine barn som kanskje gir de mer driv og drømmer som voksne? Klarer ikke skjønne hvor våre drømmer ble av, men synest det er rart hele søskenflokken er sånn, søskenbarna våre har drømmer innen å bli lege, hundetrener, tannlege, lærer osv og har «alltid» ønsket det selv om det ikke kommer fra foreldrene. Ønsker så gjerne å gi barna mine slike ønsker og drømmer så jeg bare kan hjelpe den oppnå det, men skjønner ikke hvorfor vi endte opp med ikke noe? Er vi genetisk skadet eller noe?

Anonymkode: ec03b...9dc

En mor skal en gang ha oppsøkt den berømte fysikeren Einstein. Hun ville ha råd om hva hun kunne gjøre for å stimulere intelligensen til sin sønn. 

E: Fortell han eventyr!

Moren: Ja, vel. Men etterpå da? 

E: Fortell han enda flere eventyr. 

[AnonymBruker]

Jeg tror også mye er knyttet til personlighet og genetikk. Selv har jeg aldri drømt om én spesiell jobb, men om mange - og har ingen av dem. Men er glad i og engasjert i jobben. Imidlertid var aldri mine drømmer om penger eller berømmelse - da jeg var ung.

Jeg drømte om å reise og oppdage verden, oppleve kjærligheten, lære og utforske. Som voksen er jeg interessert i og har glede av veldig mye forskjellig. Føler at det gir meg mye glede i livet, i motsetning til andre jeg kjenner som har veldig snevre interesser.

Anonymkode: a8655...873

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei!

Kort sagt; jeg lurer på hva i vår oppdragelse som kan ha gjort at hele søskenflokken er uten drømmer, livsglede og mening?

Jeg har tre søsken, to jenter/damer og en gutt/mann. Foreldrene våre er ikke noe galt med egentlig, de fikk barn unge og har hatt normale jobber, vært der for oss i idrett og fritidsaktiviteter og vi har levd et ganske A4-liv. Variert økonomi, tror det ofte gikk på kreditt, men har aldri vært direkte fattige eller druknet i forbrukslån, men vi hadde dårligere råd enn venner.

Det jeg lurer på er som nevnt tidligere, hva kan ha gjort at alle vi unger har blitt så lei livet? Ingen har noen drømmer, og har aldri hatt det, vi klarer alt og synest alt er greit, men ingen jobb/karriere frister noen og ingen av oss har noe «driv» og heller ikke som sagt store drømmer, utenom det vanlige «skulle ønske vi var rike, vant lotto, ble idrettsproff». Vi blir jo alle forelsket og liker partnerne våre, men er alle ganske likegyldige til alt som skjer.

Er det noe jeg kan gjøre for mine barn som kanskje gir de mer driv og drømmer som voksne? Klarer ikke skjønne hvor våre drømmer ble av, men synest det er rart hele søskenflokken er sånn, søskenbarna våre har drømmer innen å bli lege, hundetrener, tannlege, lærer osv og har «alltid» ønsket det selv om det ikke kommer fra foreldrene. Ønsker så gjerne å gi barna mine slike ønsker og drømmer så jeg bare kan hjelpe den oppnå det, men skjønner ikke hvorfor vi endte opp med ikke noe? Er vi genetisk skadet eller noe?

Anonymkode: ec03b...9dc

Jeg kjenner meg igjen i dette - men har absolutt ikke tenkt at et er et problem. Jeg er fornøyd med livet. Har alltid klart meg bra på skole og med utdannelse, men aldri hatt en stor drøm eller altoppslukende hobby. Veien ble til mens jeg gikk. Jeg har alltid vært litt misunnelig på de som fra ung alder hadde ett mål og var fokusert på det, men det har aldri slått meg at det er noe galt med meg. Hadde også en veldig fin oppvekst, trygge foreldre, fantastiske søsken og masse venner. Men kommer ikke fra en familie hvor det er store følelser, drømmer, prosjekt, karrieredriv. Alle oss søsken er sånn. Og alle har det veldig fint. Tror nok det har minst like mye mer personlighet å gjøre. 

Anonymkode: 9b933...f94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det er verken oppdragelse eller genetisk. Det er dette sosialisme fører til. Når vi får like lite og like mye uansett hvor mye og hvor lite vi står på, så visner sjelen og vi blir likegyldige.

Anonymkode: 1c8ec...cd1

Er vel mer kapitalismen som fører til  dette enorme jaget etter mer. I en såpass konform tilværelse som ett sosialistisk verdensbilde er lagt opp til, så burde en vere storfornøyd med å ha tak over hodet og mat på bordet, - det er vi ikke lenger. 

I land der de aller fleste har ekstremt lite og ingenting er det samhold, trygghet, famile og nærhet til de rundt som er hovudfokus i livet. 

Vi har egentlig alle muligheter, derfor vil vi også ha mer, for det er teoretisk sett innen rekkevidde. ( og naboen får det jo til) 

Anonymkode: de6cc...19a

[AnonymBruker]

Tre ting har endret seg vesentlig siden årtusenskiftet:

1. Barndommens frie lek er blitt institusjonalisert der de voksne bestemmer. Barna begynner altfor tidlig i barnehagen, og når de blir eldre er de med på planlagte aktiviteter i stedet for spontan lek eller fotball på løkka. Dette tar knekken på initiativet og kreativiteten.

2. Velstand. Barn som får alt de peker på av leker har ikke mulighet til å ønske seg noe, og drømme om det. Før i tiden var barna forventningsfulle før juleaften; de vakreste lekene i barndommen min var lekene jeg aldri fikk, men kunne drømme om, og Lego-settene jeg ikke fikk ble erstattet med egenkomponerte bygninger av klossene jeg allerede hadde. Dagens oppdragelse med barnerom fulle av leker som ikke blir brukt tar knekken på drømmene.

3. Forholdet til skjermen, som tar knekken på fantasien; når et barn får underholdningen ferdig servert ved å trykke på en knapp, slutter hjernen å arbeide på vanlig måte; den har ikke lenger noe å strekke seg mot.

Ingenting av dette har sammenheng med arv; alt dette er en villet, bevisst utvikling som både foreldre og politikere bidrar til.

Anonymkode: 7a17a...e9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er verken oppdragelse eller genetisk. Det er dette sosialisme fører til. Når vi får like lite og like mye uansett hvor mye og hvor lite vi står på, så visner sjelen og vi blir likegyldige.

Anonymkode: 1c8ec...cd1

Forstår ikke helt hva du mener, vi bor jo i Norge.

Anonymkode: aa370...973