Gå til innhold

Problemer med grensesetting etter oppvekst med narsissistiske foreldre


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Da jeg forsto at livet mitt ble veldig preget av oppvekst med narsissistisk mor, ble jeg forvirret. Jeg forsto at jeg var oppdratt til å bli en people pleaser, derav denne selvutslettende snillheten jeg alltid har hatt. Mine grenser var også brutt ned. 

 

Nå er jeg voksen, men vet ikke hvor grensene mine går. Jeg har venner og familie som behandler meg dårlig, naboer som gjør det samme. Jeg har latt meg behandle dårlig uten å forstå det, har trodd at jeg var raus og tålmodig.

 Dette er vanskelig å forklare, men saken er at jeg er forvirret. Jeg har kuttet ut alle mine dårlige venner og familie. 

Men stadig vekk, hvis jeg tror jeg ble dårlig behandlet, blir jeg usikker på om jeg faktisk ble det. 

Er det noen som har erfaring med noe lignende?

Anonymkode: a4671...0a4

  • Hjerte 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Du burde prøve terapi.

Anonymkode: c9342...228

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Terapi terapi terapi. Dem får deg til å se ting på en helt annen måte. Jeg har ei svigermor som er narsissistisk. Vi har hatt utallige samtaler om henne mannen min og jeg. Han viste ikke hva det var med moren før jeg stilte det spørsmålet om hun var det. Da falt alle brikkene på plass til han og faren hans. 

Anonymkode: 75ba5...e57

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Da jeg forsto at livet mitt ble veldig preget av oppvekst med narsissistisk mor, ble jeg forvirret. Jeg forsto at jeg var oppdratt til å bli en people pleaser, derav denne selvutslettende snillheten jeg alltid har hatt. Mine grenser var også brutt ned. 

 

Nå er jeg voksen, men vet ikke hvor grensene mine går. Jeg har venner og familie som behandler meg dårlig, naboer som gjør det samme. Jeg har latt meg behandle dårlig uten å forstå det, har trodd at jeg var raus og tålmodig.

 Dette er vanskelig å forklare, men saken er at jeg er forvirret. Jeg har kuttet ut alle mine dårlige venner og familie. 

Men stadig vekk, hvis jeg tror jeg ble dårlig behandlet, blir jeg usikker på om jeg faktisk ble det. 

Er det noen som har erfaring med noe lignende?

Anonymkode: a4671...0a4

Det å kutte ut dårlige påvirkninger er legitimt for alle. Også deg. Synes ikke du skal måtte føle at du må bruke så mye energi på å sette grenser overfor nære relasjoner. Jeg synes heller du skal kunne forvente et minimum av sosiale antenner fra din krets. 

Vet ikke, men du føler deg kanskje utnyttet? Du har endt opp med å bli et ubetinget JA menneske. Du blir tatt for gitt?

Når det kommer til noe så perifert som naboer så må du kanskje ta deg noen øvelser. Være forberedt på hva som kommer og hvilket repertoar du har å fronte med. Også du må nok i tilfeller i livet lære å sette hardt mot hardt, også verbalt. Skulle ideelt sett vært unødvendig, men du har dessverre møkkamennesker overalt..

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Da jeg forsto at livet mitt ble veldig preget av oppvekst med narsissistisk mor, ble jeg forvirret. Jeg forsto at jeg var oppdratt til å bli en people pleaser, derav denne selvutslettende snillheten jeg alltid har hatt. Mine grenser var også brutt ned. 

 

Nå er jeg voksen, men vet ikke hvor grensene mine går. Jeg har venner og familie som behandler meg dårlig, naboer som gjør det samme. Jeg har latt meg behandle dårlig uten å forstå det, har trodd at jeg var raus og tålmodig.

 Dette er vanskelig å forklare, men saken er at jeg er forvirret. Jeg har kuttet ut alle mine dårlige venner og familie. 

Men stadig vekk, hvis jeg tror jeg ble dårlig behandlet, blir jeg usikker på om jeg faktisk ble det. 

Er det noen som har erfaring med noe lignende?

Anonymkode: a4671...0a4

Hvor gammel er du? Det ordner seg etter hvert som man prøver seg frem. 

Jeg ble 30 før jeg satte grenser. 

Anonymkode: 37ce4...9d9

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er usikker på om du blir dårlig behandlet av venner og familie. Kan du gi noen eksempler på situasjoner når du er usikker. Må ikke være fra virkeligheten, men lignende (sånn i tilfelle du føler det blir veldig gjenkjennelig). 
 

Generelt sett, så er det normalt å føle at man blir respektert av venner og familie. Med det mener jeg at de rundt deg er vennlige og viser interesse for deg. Samtidig har de fleste det veldig travelt, så det kan ta lang tid mellom hver gang man treffes. Vennskap må pleies. Noen er flinkere til å ta kontakt enn andre. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er negativt om du alltid tar kontakt. Kanskje du er limet? 

 

Anonymkode: ec469...45d

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ts her

Det jeg prøvde å si er at jeg har hatt venner som har behandlet meg dårlig i mange år. Og jeg har ikke skjønt at de har vært slemme, fordi jeg er vant til å bli behandlet dårlig hjemme.

 Men nå som jeg har forstått det må alle vennene mine gå. Jeg har samlet på dårlige venner, men nå har jeg stoppet all kontakt med de, pluss noen i familien.

Jeg er klokere, men venneløs. 

Anonymkode: a4671...0a4

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hvor gammel er du? Det ordner seg etter hvert som man prøver seg frem. 

Jeg ble 30 før jeg satte grenser. 

Anonymkode: 37ce4...9d9

Jeg er 45 år.

Anonymkode: a4671...0a4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 7.11.2024 den 15.59):

Er det noen som har erfaring med noe lignende?

Ja, absolutt. Jeg blir også dårlig behandlet av mange, og grensene mine blir ikke respektert. En nabo jeg sa fra til sluttet å hilse på meg, folk på jobb tråkker over meg - hvis jeg sier fra tråkker de bare enda hardere. 

Er det verdt det å sette grenser, man blir jo bare visket ut uansett? Har du kuttet ut alle? Jeg får ikke det til… jeg vil jo ikke være helt alene 😕 

Anonymkode: cc246...98d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det viktige er å ha grenser for seg selv. Ikke alle kamper er så viktige, ikke alt trenger en grense. Jeg har folk i livet mitt som av og til trår over grenser eller presser litt på, da sier jeg takk for meg og ønsker de en fin dag og går videre. Avskriver det som bare pjatt og skitpreik.

Venner som bryter grenser, ikke stiller opp men selv forventer støtte fra meg, jeg bare lar det fase seg ut, jeg løper ikke etter de og det blir bare naturlig en avstand. 

Mye av dette kom med økt ro i meg selv, en trygghet og mer sånn "jaja det ordner seg sikkert". Man trenger ikke å slippe folk tett innpå seg, man kan velge hva man vil dele, snakke om, bli med på. 

Direkte dårlig behandling har jeg sagt fra om på fin måte, men da stakk de så. Søpla tok seg selv med ut tenker jeg da. 

Anonymkode: 827ef...5e9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...