Bitter på forelder for å ha unnlatt å ta meg til lege som barn

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er nå voksen men sliter med at jeg har hatt en vanskelig barndom. 

Da jeg var yngre hadde jeg anfall. Min far sa at dette kom av angst på grunn av tidligere hendelser. Det var aldri snakk om å ta meg til lege angående dette.
 

Jeg forsto ikke selv hva jeg hadde angst for og reflekterte over dette i mange mange år. Jeg forsøkte alt for å bli kvitt min «psykiske lidelse». Det har gått kraftig utover mitt liv, både sosialt og økonomisk.
 

Som voksen viser det seg at mine anfall kom av epilepsi. Jeg kjenner på en enorm bitterhet for min fars unnlatelse i tidligere år og hva det har forårsaket. 
 

Jeg lurer på om det er feil av meg å kjenne på dette? 

Anonymkode: 01147...9ee

[mommyaka]

Så du gikk igjennom hele barndommen med epilepsi...anfall..uten medisiner og lege 😱 det er jo farlig 

[AnonymBruker]

Feil er det ikke, du føler det du føler. Så kan du velge selv hvor mye du vil bitterheten skal prege resten av ditt liv. 

Nå har du fått svar og kan jobbe med deg selv ut i fra dette.

Jeg har også hatt en tøff oppvekst, men da jeg ble 30, bestemte jeg meg rett og slett for å legge alt bak meg og ikke henge alle problemene mine på knaggene fra oppveksten. Jeg tok ansvar for eget liv, som det så fint heter. 

Var ikke enkelt, for all del, men jeg klarte det til slutt. 

Skjønner at du er bitter altså, men det hjelper så lite ❤️ 

Anonymkode: 28431...d62

[AnonymBruker]

Ikke feil, men lite produktivt. Hverken du eller din far kan skru tiden tilbake og ta et annet valg. Vil også tro at han ikke valgte som han gjorde for å være slem, men at det handlet om uvitenhet. 

Du vil ha det bedre nå om du tenker at det ikke er mulig å endre og tilgir din far denne beslutningen. Å la dette tære på deg nå går jun ut over deg selv og reduserer livskvaliteten din.

Anonymkode: 99235...f78

[AnonymBruker]

Det er jo omsorgssvikt at foreldrene dine ikke tok deg til lege for dette. Så det er ikke rart du føler på dette nå.

Anonymkode: 61e15...86b

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er sunt for deg å kjenne på de følelsene. Hvis du bare skyver følelsene unna vil de fortsette å tære på deg.

Kjenn på følelsene fullt ut, tillat dem å være der, kjenn på andre følelser som kanskje også kommer som sorg og sinne. Dette er følelser du må tillate, men så må du bearbeide for egen del.

Hvis bitterheten blir så sterk og vedvarende at det blir ødeleggende for deg over tid bør du vurdere samtalehjelp for å finne ut av det. 

Anonymkode: 92879...bfc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ikke feil, men lite produktivt. Hverken du eller din far kan skru tiden tilbake og ta et annet valg. Vil også tro at han ikke valgte som han gjorde for å være slem, men at det handlet om uvitenhet. 

Du vil ha det bedre nå om du tenker at det ikke er mulig å endre og tilgir din far denne beslutningen. Å la dette tære på deg nå går jun ut over deg selv og reduserer livskvaliteten din.

Anonymkode: 99235...f78

Her tenker jeg TS må slippe følelsene til og tillate dem før hun/han kan tenke på å tilgi.

Hvis man bare skal være flink og tilgi uten å gi seg selv tillatelse til virkelig å kjenne på og tillate de negative følelsene vil man bare undertrykke og ødelegge seg selv.

Tilgivelse kommer evt mye senere i prosessen, men man må ta hensyn til seg selv først og egne ting man har å bearbeide før man er klar for det.

Anonymkode: 92879...bfc

[AnonymBruker]

Du burde gå på et slags mestringskurs så ikke bitterheten ødelegger resten av livet ditt. 

Anonymkode: 1f55f...590

[Liljerød]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hei. Jeg er nå voksen men sliter med at jeg har hatt en vanskelig barndom. 

Da jeg var yngre hadde jeg anfall. Min far sa at dette kom av angst på grunn av tidligere hendelser. Det var aldri snakk om å ta meg til lege angående dette.
 

Jeg forsto ikke selv hva jeg hadde angst for og reflekterte over dette i mange mange år. Jeg forsøkte alt for å bli kvitt min «psykiske lidelse». Det har gått kraftig utover mitt liv, både sosialt og økonomisk.
 

Som voksen viser det seg at mine anfall kom av epilepsi. Jeg kjenner på en enorm bitterhet for min fars unnlatelse i tidligere år og hva det har forårsaket. 
 

Jeg lurer på om det er feil av meg å kjenne på dette? 

Anonymkode: 01147...9ee

nei, selvsagt er ikke det feil. Du har rett til å føle på sinne ovenfor din far, sorg og andre følelser.

Har du snakket med din far om dette og hørt hans versjon?

[AnonymBruker]

Det som har fungert best for meg er å akseptere at det er som det er. Jeg har også hatt en vanskelig barndom, selv om den ikke kan sammenlignes med din, og har hatt mye sinne og frustrasjon mot mine foreldre. Jeg kommer aldri til å tilgi det de har gjort, men jeg har valgt å akseptere at det ble som det ble. Det har hjulpet meg til å finne "ro". Så lenge man ikke klarer å akseptere det, så vil det påvirke deg veldig. Har du snakket med noen om dette? 

Anonymkode: c08f7...9f1

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er helt naturlig å kjenne på dette her. Jeg var også igjennom omsorgssvikt i forhold til medisinsk behandling (samt annet). Jeg sliter med konsekvensene av den manglende hjelpen, mens mine foreldre er stolte over at de droppet behandling på flere av tingene. Fremdeles så mener de at det ikke trengs behandling for det, mens helsevesenet mener det er strengt nødvendig.  Jeg håper du får den hjelpen du trenger idag, og blir tatt seriøst nå. 

Jeg fikk et råd en gang om at jeg burde snakke om tingene for å ikke bli bitter, for bitterhet vil bare spise en opp og ødelegge. Har du noen å snakke med det om? Trenger ikke å være en psykolog, men en god venninne, søsken, fastlegen, prest, eller andre. Noen som kan lytte, og støtte deg. Du får ikke gjort noe med det nå, men du kan få snakket om det for å lettere å gå videre. For meg har det hjulpet veldig at både fastlege, andre oppfølgere og spesialister har vært tydelige med meg på at det jeg har vært igjennom var galt, og at jeg skulle hatt hjelp som barn. Helsepersonell har også laget tilpasninger ved behandlingen av meg basert på at jeg ikke fikk den hjelpen jeg skulle ha som barn. Det er for eksempel viktig at du nå får opplæring som voksen i hvordan leve et godt liv med epilepsi. For meg så har enkelte tenkt jeg har fått opplæring i en del fra barndommen, men så skjønt at her må en begynne mer eller mindre fra bunn av. Mulig en er mer vant med at epilepsi kan komme med årene og det ikke er så aktuelt som det jeg er født med. Jeg har trengt mye trygging i at jeg fortjener behandling, men det er gjerne mer spesifikt om min situasjon. 

Anonymkode: 1f5e8...5ae

[AnonymBruker]

Jeg gikk igjennom en traumatisk livsendring selv da jeg ble 30. Gikk til psykiatrisk sykepleier ukentlig i et år. 
 

hun sa at å være sint, lei meg, irritert og alt var nyttige følelser. Gå ut i skogen å brøl for å få det ut. Gråt.  Snakk med henne og de rundt meg om følelsene mine rundt det som skjedde. 
 

MEN å være bitter skadet bare meg selv, å det kom jeg ingen vei med. 

Anonymkode: 471df...112

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hei. Jeg er nå voksen men sliter med at jeg har hatt en vanskelig barndom. 

Da jeg var yngre hadde jeg anfall. Min far sa at dette kom av angst på grunn av tidligere hendelser. Det var aldri snakk om å ta meg til lege angående dette.
 

Jeg forsto ikke selv hva jeg hadde angst for og reflekterte over dette i mange mange år. Jeg forsøkte alt for å bli kvitt min «psykiske lidelse». Det har gått kraftig utover mitt liv, både sosialt og økonomisk.
 

Som voksen viser det seg at mine anfall kom av epilepsi. Jeg kjenner på en enorm bitterhet for min fars unnlatelse i tidligere år og hva det har forårsaket. 
 

Jeg lurer på om det er feil av meg å kjenne på dette? 

Anonymkode: 01147...9ee

Jeg fikk beskjed om at jeg var så svak så derfor var jeg alltid dårlig i magen. "Xxxx er så psykisk svak, pinglete, tåler ikke motgang så hun blir dårlig i magen hele tiden." Det ble en gjenganger at jeg var ei pingle. Viser seg at jeg har veldig mange matallergier. Fant ut av dette etter jeg ble 20.

Det var samme da jeg ofte besvimte helt ut av der blå. Besvimte jevnlig fra jeg var 6 - 11 år. Den gangen jeg var 11 så besvimte jeg på et offentlig sted, var borte i 20 minutter og sleit med gange og tale etterpå. Først da det skjedde offentlig ble jeg hentet av ambulanse og fikk full sjekk på sykehuset. Likevel ble det sagt hjemme at det var fordi jeg ikke tålte noe/var ei pingle. 

Sleit med sterke smerter i hælen og gikk i perioder over år med krykker som barn. Har slitt med dette som voksen også, helt til jeg fant ut selv at det er kronisk slimposebetennelse. 

Min søster hadde fått med brev hjem fra skolen flere ganger om at hun burde utredes. Dette ble ikke tatt tak i, men hun tok utredning som voksen og fikk flere sterke diagnoser. Hun er i dag ufør. Hvis hun ble utredet som barn, som skolen anbefalte så hadde hun nok fungert bedre.

Moren vår var hypokonder når det kom til seg selv, var til legen for alt mulig. Det er rart at vi aldri ble fulgt opp. 

Føler meg ikke så bitter lengre, men kjenner at jeg ikke har en eneste positiv tanke om moren min. Det var verre ting som foregikk hjemme. 

Velger å bruke det som noe positivt og følger opp barna mine veldig bra. 

Anonymkode: c026a...c0d

[AnonymBruker]

Dette er omsorgssvikt!!

Hvordan epilepsi har du? 

Anonymkode: 5578f...0cf

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg tenker det er helt naturlig å kjenne på dette her. Jeg var også igjennom omsorgssvikt i forhold til medisinsk behandling (samt annet). Jeg sliter med konsekvensene av den manglende hjelpen, mens mine foreldre er stolte over at de droppet behandling på flere av tingene. Fremdeles så mener de at det ikke trengs behandling for det, mens helsevesenet mener det er strengt nødvendig.  Jeg håper du får den hjelpen du trenger idag, og blir tatt seriøst nå. 

Jeg fikk et råd en gang om at jeg burde snakke om tingene for å ikke bli bitter, for bitterhet vil bare spise en opp og ødelegge. Har du noen å snakke med det om? Trenger ikke å være en psykolog, men en god venninne, søsken, fastlegen, prest, eller andre. Noen som kan lytte, og støtte deg. Du får ikke gjort noe med det nå, men du kan få snakket om det for å lettere å gå videre. For meg har det hjulpet veldig at både fastlege, andre oppfølgere og spesialister har vært tydelige med meg på at det jeg har vært igjennom var galt, og at jeg skulle hatt hjelp som barn. Helsepersonell har også laget tilpasninger ved behandlingen av meg basert på at jeg ikke fikk den hjelpen jeg skulle ha som barn. Det er for eksempel viktig at du nå får opplæring som voksen i hvordan leve et godt liv med epilepsi. For meg så har enkelte tenkt jeg har fått opplæring i en del fra barndommen, men så skjønt at her må en begynne mer eller mindre fra bunn av. Mulig en er mer vant med at epilepsi kan komme med årene og det ikke er så aktuelt som det jeg er født med. Jeg har trengt mye trygging i at jeg fortjener behandling, men det er gjerne mer spesifikt om min situasjon. 

Anonymkode: 1f5e8...5ae

Hva slags medisinsk behandling fikk du ikke?

[AnonymBruker]

Var det ikke helsesøster på skolen? Ingen lærere som reagerte?  Foreldre til venner, dine besteforeldre? Veldig rart.

Anonymkode: 30230...602

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (1 time siden):

Hva slags medisinsk behandling fikk du ikke?

Er flere ting, men vil være litt forsiktig her. Jeg er blant annet født uten fullverdige ledd i kroppen. Det er en sjelden sykdom, og mitt tilfelle var veldig alvorlig. Normalt får en smertestillende og annet for det, mens jeg fikk ingenting. Jeg har fått proteser i ung alder, samt står på medisiner. Foreldre er ikke enige i disse avgjørelsene. De er stolt over at deres barn aldri fikk smertelindring. Det inkluderer Paracet og Ibux. De er faktisk ikke alternative heller, mer konservative og forsiktige til medisinbruk og å sette i gang tiltak. 
Vært flere andre ting også, som har blitt oppdaget ved mer tilfeldigheter, som har vært alvorlig, men ikke blitt tatt tak i. Jeg har vokst opp med at ekstreme smerter må jeg bare tåle, og ellers trodd en del var «normalt», før ting har blitt oppdaget og det har blitt krevd tiltak fra andre (helsepersonell i jobb). 

Anonymkode: 1f5e8...5ae

[AnonymBruker]

Var aldri til lege som barn heller, hadde foreldre som aldri var til lege heller, jeg hadde knekt nese, knekte tær, knekte ribbebein. Paracet tror jeg aldri var innkjøpt i det huset engang. Jeg var totalt bevisstløs av feber flere ganger, - har fått konstantert medfødte relativt alvorlige tilstander og sykdommer i voksen alder, noen nedarva. Men lege? Lege var noe en gikk til når en var død, så lenge en pusta var en levende, så da behøvde en jo ikke lege, slik var besteforeldrene mine også, bestefar ramla om og kom seg omsider til lege som 62 åring. Han kom jo aldri ut fra legekontoret igjen da, han hadde nok samme tilstanden som meg, og hadde nok kjent på mye rart i kroppen for å si det slik, det tok jo livet av han tilslutt.

Lurer på om det var noe med den generasjonen som rett og slett gjorde att en ikke gikk til lege? Selv har jeg jo  en måte arva dette tøvet her, har blitt kjørt halvdau til lege av samboer og legen er helt sjokkert over att jeg ikke har komt der før! 

Har jobba masse med meg selv for å gå til lege med ungene om ikke anna, er jeg til lege med de typ hvert tredje år så føler jeg att jeg maser og er hysterisk mor! Heldigvis har ungene vært friske sjeler uten å trenge mer en nettopp de legebesøkene, hadde de vært syke oftere så kan det faktisk godt være att jeg hadde vegra meg til legebesøkene, og det er så fryktelig å tenke på. For min del er dette så nedarva og innlagt i ryggmargen, att legen plager en ikke med "småsutring"

Jeg vet ikke, råd kan jeg ikke gi deg, anna en att noen av den eldre generasjonene bak oss, hadde en legevegring som var helt vill, selv reddet en samboer meg, og han er heldigvis flink å passe opp ungene og meg på nettopp helsefronten, jeg vil fremdeles ikke "plage" legen nemlig 

Anonymkode: 4c48c...fd7

[AnonymBruker]

Syns skremmende at de lott deg gå med ubehandlet epilepsi.  Som i værste tilfelle betyr død. Og er så mye følger av anfall en kan få og vansker med skolegang osv

Forstår du er bitter. Er nok lurt du får noen å prate med. Er rett og slett omsorgssvikt du har blitt utsatt for

Anonymkode: 51ca4...a3e

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du er bitter - men hvis d

Anonymkode: 3f5f6...76a