Svik på det groveste

[AnonymBruker]

Min mann igjennom 12 år og jeg gikk nylig fra hverandre. Vi har en gutt på 14 måneder. Det var veldig mye ugreit under graviditeten og etter baby ble født. Sexpress, kunne mase igjennom hele netter i løpet av helgene, vekke meg når jeg sårt trengte søvn. Han sov på dagtid hele lørdag og søndag, mens jeg tok meg av baby på minimal søvn. Det har vært så mye forskjellige rystende episoder at jeg orker ikke å skrive alle. Jeg ba han flytte ut for 3 måneder siden og har det veldig mye bedre. Men nå har det også kommet frem at han har vært utro, mens jeg var hjemme med vår nyfødte. Selv om vi ikke er sammen lenger, så var det som å få et slag i magen og jeg ble utrolig lei meg. Det gjør vondt. 

Ikke nok med det, men vi hører heller ikke fra ham og han har ikke sett sønnen sin på 1,5 måned. Jeg synes det er godt å slippe å se ham, men samtidig får jeg vondt mtp sønnen vår. 

Vi var sammen i mange år før vi fikk barn, men under graviditeten og etter fødsel var forholdet et mareritt. Jeg har blitt sveket, behandlet så dårlig mens jeg var på mitt mest sårbare. 

Akkurat nå er dett vanskelig å forstå, hvordan noen kan behandle andre sånn og hvordan man kommer seg videre fra dette? 

Anonymkode: 15df3...515

[lillevill]

Tror du må tenke at du og gutten din fortjener gode folk i deres liv, og at det er håp. Det finnes bra menn der ute som er glad i barn, og som vil ha barn i livet sitt fordi de er glad i å være omsorgspersoner. Din eks er ikke en omsorgsperson. Det finnes en mann der ute for deg som vil ha deg og ditt barn, i livet sitt.

[AnonymBruker]

Fyren er jo åpenbart en narsissist.

Anonymkode: d9ebd...906

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Fyren er jo åpenbart en narsissist.

Anonymkode: d9ebd...906

Ja, det er han. 

Anonymkode: 15df3...515

[AnonymBruker]

Har sønnen din godt av å være i nærheten av en narsissist? Eller bør du egentlig bare takke for at du slipper å kjempe med nebb og klør for at guttungen skal slippe å påvirkes av et ustabilt menneske? Skjønner selvsagt at det er vondt, men jeg lover deg at det finnes bedre alternativ. Sønnen din fortjener gode, trygge omsorgspersoner i livet sitt.

Anonymkode: c87ba...a7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har sønnen din godt av å være i nærheten av en narsissist? Eller bør du egentlig bare takke for at du slipper å kjempe med nebb og klør for at guttungen skal slippe å påvirkes av et ustabilt menneske? Skjønner selvsagt at det er vondt, men jeg lover deg at det finnes bedre alternativ. Sønnen din fortjener gode, trygge omsorgspersoner i livet sitt.

Anonymkode: c87ba...a7d

Ja, jeg er helt enig. Jeg tillegger ham kanskje et følelsesliv som han egentlig ikke har fordi det er så vanskelig for meg å forstå at man kan være så empatiløs. 

Anonymkode: 15df3...515

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Ikke nok med det, men vi hører heller ikke fra ham og han har ikke sett sønnen sin på 1,5 måned. Jeg synes det er godt å slippe å se ham, men samtidig får jeg vondt mtp sønnen vår.

Akkurat nå er dett vanskelig å forstå, hvordan noen kan behandle andre sånn og hvordan man kommer seg videre fra dette? 

Tenker du skal prise deg lykkelig for hver dag du ikke hører fra han. Sitt stille i båten og ikke kontakt han. Om mulig, flytt langt bort slik at du ikke trenger å informere han.

Fra barneloven: Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga.

Ikke noe vits å prøve å forstå, for en med en slik personlighetsforstyrrelse trenger ingen forståelse. Det er som det er.

Anonymkode: 89f03...dcd

[AnonymBruker]

Jeg har en nesten 100% lin historie!

Eksmannen og jeg var sammen i mange år (11 år når jeg ble gravid, 12 år når baby kom) før jeg ble gravid, med hjelp av ivf, og det var mye "greier" i svangerskapet. Han endret seg totalt under svangerskapet og etterhvert når baby kom, det er mye å fortelle, men orker ikke akkurat nå, men det ble ille. Han flydde på byn hver helg, han hjalp ikke med baby eller ellers i huset, han overlot nesten alt med hunden til meg, han var bare sur og kjeftet om han ble vekket for tidlig i helger osv. Jeg slet i tillegg med barselsdepresjon, men om jeg prøvde å snakke med han om det, så ble han bare sint og sur, og truet med å dra med barnet, heller enn å støtte og avlaste meg litt. Når barnet var halvannen år orket jeg ikke mer og ba om skilsmisse. Etter bruddet kom det frem at han hadde vært utro helt fra svangerskapet, og det gjorde utrolig vondt og det var vanskelig å håndtere selv om jeg hadde gått fra han. Jeg kjente lenge på sviket, og jeg kjente på hvor lite jeg plutselig betydde for han, han som hadde vært hele livet mitt i så mange år, og en gang i tiden så hadde jeg betydd like mye for han..

Det som er forskjellen mellom din historie og min, er at han ble sammen med den ene han hadde vært utro med ganske kjapt etter bruddet, vi snakker uker. Og han involverte barnet med en gang, barnet snakket plutselig om en kvinne, men barnet hadde dårlig språk ennå, så jeg fikk ikke helt tak i det. Etterhvert hørte jeg litt fra en kompis av han, som følte at jeg burde få vite hva som foregikk. For eksen og den nye damen lekte familie med "mitt" barn, der hun var mamma.. Og det var starten på mange år med dritt, konflikter og bråk. Hans nye mente at barnet burde bo fast der, siden de var to "foreldre" og jeg var singel og var visst ikke en god mor. Eksen hadde snudd noe helt vanvittig, ingen kjente han igjen, alt ble styrt av den nye damen. Vi hadde mange, mange møter på fvk, og ofte ba jeg henne komme også, men hun ville ikke forholde seg til meg, for hennes del så fantes jeg ikke i det hele tatt. Fellesvenner av eksen og meg kunne fortelle at hun feks klikket fullstendig om de var på fest, og det på en eller annen måte kom inn på meg, eller noe som handlet om livet hans før meg. Bla mimring om en valp, tidligere nevnte hund, ble det bråk av, for han hadde eid hunden sammen med meg. Så ja, det er mye sjukt og sprøtt som har skjedd oppigjennom årene. Barnet ble bla sendt på skolen i første klasse i shorts og tskjorte selv om det var surt og det regnet den dagen. Hn hadde riktignok hatt regnjakke på til skolen, men faren hadde tatt den med seg igjen, for ingenting derfra skulle inn i mitt hus. Hun var forøvrig kledd slik fordi det var sol og varmt vær den dagen, så jeg måtte passe på at det alltid lå div skiftetøy på skolen. En gang hadde barnet fått en stygg melding i sekken, der det sto at hun burde dø, ingen ville være med henne osv. Denne lappen fant nye damen, og hun skrev i den kommunikasjonsboken/meldeboken der hun kjeftet og litt sånt, og skrev under med "mamma"🤯 Så ja, her er et bittelite utdrag av hva jeg og barnet hsr vært gjennom. 

Ingen av dem tenkte på barnet, alt handlet om å straffe meg, ikke "gi" meg noe, kjempe for å få barnet 100%. På fvk så dem jo hvor ille det var, og far fikk rett og slett høre det derfra hver eneste gang, og at stemor burde trekke seg kraftig tilbake, men det skjedde aldri. Disse fikk etterhvert et par egne barn, og da ble det en ny epoke for mitt barn, nå var det som regel i veien for stemor, og far lot det skje. Mitt barn måtte tåle så utrolig mye kjip, vondt og urettferdig, men hn hadde også fått grei beskjed om at hn ikke hadde lov å fortelle noe derfra til meg, og så kuet som barnet var blitt, så fikk jeg ikke vite. Jeg skjønte en del, men når barnet ikke forteller, eller bekrefter, så var jeg låst, for far satt seg fullstendig på bakbena når jeg tok opp å endre samvær. 

Slik foregikk det til min var ca 12-14 år, da begynte det å komme, og plutselig en dag nektet hn å dra til far, og far var rasende, truet med å komne på døren og fysisk hente, og mye greier. Men da hadde jeg endelig mer kunnskap/info om hvordan barnet hadde det hos dem. En annen ting som skjedde i den perioden var at barnet begynte på bup for utredning av adhd (jeg har det, og jeg kjente igjen så mye i barnet), og hn endte med flere diagnoser, som selektiv mutisme, sosial angst og generalisert angst. Og de på bup var veldig tydelig på at de tror mange av hns problemer kommer etter år med det far og stemor har drevet med.

I dag er barnet ung voksen og går siste året på vgs, og hn trives og får gode karakterer. Og er minimalt hos far og stemor. Det sosiale har også alltid vært et problem, og hn har vært avhengig av at jeg var med på det meste, men det er også blitt mye bedre. "Ungen" er endelig, og plutselig, begynt å bli en vanlig tenåring❤️

Ble veldig langt dette, men jeg vil dele min historie der det kan passe, i håp om at andre tenker seg om, før det er for sent. Og til deg så tenker jeg at du skal bare være glad så lenge denne mannen holder seg unna, for det kan gå så veldig ille om far (eller mor, for all del) ikke er en som ser barnet, men bare ser seg og sitt, og hva som kan gagne han.

Altså, starten på din historie, er nesten helt lik min historie. Men jeg har ikke noe svar på hva som gjør at noen endrer seg så totalt, for jeg har tenkt og undret meg mange ganger oppigjennom, jeg har lurt på hva gale jeg har gjort han for å fortjene noe slik. Jeg har lurt på hva som gjorde at det gikk fra kjærlighet til hat og avsmak for hans del, men jeg kommer vel aldri til å få vite det.

Du må bare ta en dag om gangen, bygge opp ditt eget liv, slik du vil ha det. 

Anonymkode: 5d6fd...a70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Fyren er jo åpenbart en narsissist.

Anonymkode: d9ebd...906

Hobbypsykologen slår til igjen.

Man stiller ikke diagnoser på fremmede over nett. Og merkelapper er lite interessante uansett. Ts hadde det ikke bra, nå har hun det bedre. Jeg husker den forrige tråden, veldig godt å se at hun kom seg vekk.

Anonymkode: 74c4d...a0c

[AnonymBruker]

Du jubler og feirer at det mennesket ikke er en del av livet ditt lenger.

Jeg brøt ut av et lignende ekteskap der han viste seg å være en narsissist og uengasjert far. Det var ikke sexpress eller utroskap involvert, men det var konstant mas om han og hans behov. 
 

Han ser også barnet minimalt. Jeg har null følelser for han og både jeg og ungen er lykkeligere enn noensinne. Jeg er åpen om at han kan ha samvær og kommunikasjon har kun vært på sms og ved henting og levering.
 

Ga klar beskjed at vi ikke har noen samtaler utenom barnet. Han ser barnet noen timer annenhver helg og da gjør de aktiviteter og ungen har synes det har vært fint og nok samvær. Så da får det være sånn uten at jeg gidder å bruke energi på å være sår for barnet om hvorfor han ikke har mer samvær.

Har forresten en ny kjæreste som er verdens beste og som har tatt til seg ungen som sin egen. Så barnet får det han trenger mht en god farsfigur❤️

Anonymkode: 42885...0e9

[Irak]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Min mann igjennom 12 år og jeg gikk nylig fra hverandre. Vi har en gutt på 14 måneder. Det var veldig mye ugreit under graviditeten og etter baby ble født. Sexpress, kunne mase igjennom hele netter i løpet av helgene, vekke meg når jeg sårt trengte søvn. Han sov på dagtid hele lørdag og søndag, mens jeg tok meg av baby på minimal søvn. Det har vært så mye forskjellige rystende episoder at jeg orker ikke å skrive alle. Jeg ba han flytte ut for 3 måneder siden og har det veldig mye bedre. Men nå har det også kommet frem at han har vært utro, mens jeg var hjemme med vår nyfødte. Selv om vi ikke er sammen lenger, så var det som å få et slag i magen og jeg ble utrolig lei meg. Det gjør vondt. 

Ikke nok med det, men vi hører heller ikke fra ham og han har ikke sett sønnen sin på 1,5 måned. Jeg synes det er godt å slippe å se ham, men samtidig får jeg vondt mtp sønnen vår. 

Vi var sammen i mange år før vi fikk barn, men under graviditeten og etter fødsel var forholdet et mareritt. Jeg har blitt sveket, behandlet så dårlig mens jeg var på mitt mest sårbare. 

Akkurat nå er dett vanskelig å forstå, hvordan noen kan behandle andre sånn og hvordan man kommer seg videre fra dette? 

Anonymkode: 15df3...515

Det er ikke alt man kan eller skal forstå...

Fokuser på å ha det bra dere to. Det er mye kjærlighet bare der 💕. 

[Pippi Lotta]

Er det du som har skrevet en tråd om dette før? Uanset gratulere med å bli kvit mannen!!! Du har gjort det rette for både deg og barne dit! Det er trist faren ikke stiller opp, men samtidig høres ikke far ut som en som kommer til å bidra med mye posetivt her. Så jeg synes du skal la han "gleme" dere, ikke mass for samvær eller minn han på at tiden flyr. Hvor mindre kontalt han har med barnet, hvor mindre samvær kan han kreve senere om han ombestemer seg og hvor mindre sammvær han har hvor mindre skade kan han gjør på barnet. 

[AnonymBruker]

lillevill skrev (8 timer siden):

Tror du må tenke at du og gutten din fortjener gode folk i deres liv, og at det er håp. Det finnes bra menn der ute som er glad i barn, og som vil ha barn i livet sitt fordi de er glad i å være omsorgspersoner. Din eks er ikke en omsorgsperson. Det finnes en mann der ute for deg som vil ha deg og ditt barn, i livet sitt.

Det siste hun skal tenke på nå er en ny mann.

Anonymkode: d03fe...c7f

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du er skuffet. Du så for deg en fin fremtid. Du, barnet og mannen som du trodde ville bli en fantastisk far. Så blir det brudd. Og den resterende illustrasjonen om at han er en god mann, blir fullstendig knust. En ekstra sorg oppå alt det andre. Og han skal du liksom samarbeide med. Prøve å få til samvære selv om du egentlig ønsker han dit peppern gror.

Anonymkode: fd6a0...a59

[AnonymBruker]

Jeg forstår 100% hva du føler. Selv om bruddet er et faktum for lenge siden, og han ikke var snill med deg og du tok valget. Du føler seg grovt sviktet nå, for deg skjedde det når du fikk vite det, ikke når det skjedde- fordi du ikke visste noe. 
Selv om det er slutt så vil du få en reaksjon. La deg selv føle på det, du kommer igjennom det fortere enn du aner ❤️

Enig i det andre skriver om at du skal være glad forholdet er over osv, men det endrer ikke det du føler nå. Og du skal få lov å føle på det. Du nytter ikke å tenke at du bare er glad det er over for lengst osv, det må bearbeides uansett. Lykke til, du kommer igjennom dette ❤️ 

Anonymkode: c65ac...96c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Min mann igjennom 12 år og jeg gikk nylig fra hverandre. Vi har en gutt på 14 måneder. Det var veldig mye ugreit under graviditeten og etter baby ble født. Sexpress, kunne mase igjennom hele netter i løpet av helgene, vekke meg når jeg sårt trengte søvn. Han sov på dagtid hele lørdag og søndag, mens jeg tok meg av baby på minimal søvn. Det har vært så mye forskjellige rystende episoder at jeg orker ikke å skrive alle. Jeg ba han flytte ut for 3 måneder siden og har det veldig mye bedre. Men nå har det også kommet frem at han har vært utro, mens jeg var hjemme med vår nyfødte. Selv om vi ikke er sammen lenger, så var det som å få et slag i magen og jeg ble utrolig lei meg. Det gjør vondt. 

Ikke nok med det, men vi hører heller ikke fra ham og han har ikke sett sønnen sin på 1,5 måned. Jeg synes det er godt å slippe å se ham, men samtidig får jeg vondt mtp sønnen vår. 

Vi var sammen i mange år før vi fikk barn, men under graviditeten og etter fødsel var forholdet et mareritt. Jeg har blitt sveket, behandlet så dårlig mens jeg var på mitt mest sårbare. 

Akkurat nå er dett vanskelig å forstå, hvordan noen kan behandle andre sånn og hvordan man kommer seg videre fra dette? 

Anonymkode: 15df3...515

Det du strever med nå kommer til å være forduftet om et lite år...du må bare tenke at ting skjer for en grunn...og ta lærdom....livserfaringer..

Anonymkode: 445d4...2cd

[AnonymBruker]

Pippi Lotta skrev (7 timer siden):

Er det du som har skrevet en tråd om dette før? Uanset gratulere med å bli kvit mannen!!! Du har gjort det rette for både deg og barne dit! Det er trist faren ikke stiller opp, men samtidig høres ikke far ut som en som kommer til å bidra med mye posetivt her. Så jeg synes du skal la han "gleme" dere, ikke mass for samvær eller minn han på at tiden flyr. Hvor mindre kontalt han har med barnet, hvor mindre samvær kan han kreve senere om han ombestemer seg og hvor mindre sammvær han har hvor mindre skade kan han gjør på barnet. 

Ja, det stemmer. Vi dro på Krisesenter siden han nektet å flytte ut og ble der til han flyttet. Siden jeg ønsker å være anonym er sikkert månedene på barnet litt forskjellig i innleggene. 

Men vi har det MYE bedre etter at vi nå bor alene, kommet inn i hverdagen med våre rutiner og har et harmonisk hjem. Det var uansett et slag i magen at han på toppen av det hele har vært utro. Fysj for en fyr. 

Anonymkode: 15df3...515

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det du strever med nå kommer til å være forduftet om et lite år...du må bare tenke at ting skjer for en grunn...og ta lærdom....livserfaringer..

Anonymkode: 445d4...2cd

Takk, det tror jeg også!

Anonymkode: 15df3...515

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det siste hun skal tenke på nå er en ny mann.

Anonymkode: d03fe...c7f

Nei, vil virkelig ikke ha noen ny mann. Nå er det stabilitet for meg og barnet som gjelder. Vi har heldigvis gode venner og familie rundt oss som er stabile og ordentlige mennesker - så det vil bli bra. Men fy søren for en forferdelig reise. 

Anonymkode: 15df3...515

[Nymerïa]

Prøv å tenke at du ender opp som den gode forelderen her og eksen din frarøver seg selv tid med barnet. Og det hadde ikke vært noe hyggelig å sende en ettåring på samvær til han der. Hold en lav profil og kryss fingrene på at han ikke tenker på dere i det hele tatt før barnet ditt er stort nok til at du kan ta sjansen på å la han være med far.