Tror jeg lever i et destruktivt forhold

[AnonymBruker]

Etter 13 år sammen kjenner jeg stadig mer på følelesen at forholdet egentlig ikke er helt bra for meg. Vi har tre barn sammen. Samboer jobber svært mye, så jeg tar det meste hjemme. Dette har gått greit, men det er klart jeg blir sliten. Jeg jobber også fulltid. Problemet mitt med samboer er at han kan bli svært sint og hisse seg opp såpass at han kan storme opp og skrike når han går inn i en krangel. Dette skjer ikke ofte, men det er ubehagelig når det skjer. Han kan skjelle ut eldste barn og meg og tar ikke hensyn. Jeg forholder meg rolig, men dette synes å provosere ham mer. Han har ikke vært fysisk, og jeg har aldri sett slike tendenser fra ham. Men det er svært ukomfortabelt når han overdriver sånn, og jeg opplever det som maktmisbruk for å vinne en diskusjon. Jeg har gjentatte ganger forsøkt å forklare at vi må forholde oss fattet overfor barna, og kontrollere følelsene våre.

Jeg prøver å forstå ham og møte ham på hva han opplever når ting roer seg. Men det er svært vanskelig å nå inn til ham, og vi får ikke reparert ordentlig. Jeg føler han snur det over på meg, og påpeker at jeg må stoppe ham før han blir så provosert at han reagerer som han gjør. Jeg føler meg ofte ikke bedre etter vi forsøker å snakke om kranglene i etterkant, føler meg ofte trist og lite verdsatt. Virker ikke som han klarer eller ønsker å forstå hvordan det er for meg. Slik har det vært over en lengre periode, flere år. Jeg er på ingen måte perfekt jeg heller, men jeg er opptatt av å gprhoøde meg rolig og snakke om uenigheter og forsøke å forstå hverandre. Det siste året kjenner jeg at jeg er svært mye nedfor, og begynner gradvis å tenke at det har med samlivet mitt å gjøre. Tidligere har jeg tenkt det kun handler om meg, da jeg blir deprimert i perioder. Jeg har gått på antidepressiva snart ett år, men kan kjenne meg skikkelig deppa og trist likevel, særlig den siste tiden. Vi ble enige om å oppsøke FVK, da vi begge ser at forskjellene mellom oss ødelegger forholdet. Har time der om noen uker.

Har noen lignende erfaringer eller noen råd til meg? Hvordan skal jeg håndtere situasjonen min? Hvor mye er det normalt å tåle og akseptere fra partneren sin?

Anonymkode: a73d1...c4f

[AnonymBruker]

Ja. Gå!

Var gift med en sånn en. Null selvinnsikt og så kun seg selv og egne behov.

Skilte meg og ble så mye lykkeligere. Har fullt foreldreansvar for ungen og ser ungen også har blomstret.

Har nå en fantastisk kjæreste og har det bedre enn noensinne. Jeg har endelig en likeverdig partner, elsker, kjæreste og bestevenn.

Anonymkode: 7e689...17a

[AnonymBruker]

Oppsøk hjelp. Familieterapi kan vær fruktbart. Noen kommuner har tilbud om sinnemestringskurs. Det et er verd å gå noen ekstra runder når dere har barn sammen. 

Anonymkode: 2beb0...ce7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

1. Samboer jobber svært mye, så jeg tar det meste hjemme.

2. Han kan skjelle ut eldste barn og meg og tar ikke hensyn. Jeg forholder meg rolig, men dette synes å provosere ham mer.

3. Jeg føler han snur det over på meg, og påpeker at jeg må stoppe ham før han blir så provosert at han reagerer som han gjør.

4. Virker ikke som han klarer eller ønsker å forstå hvordan det er for meg. Slik har det vært over en lengre periode, flere år.

5. Hvor mye er det normalt å tåle og akseptere fra partneren sin?

Anonymkode: a73d1...c4f

1. Har dere økonomi hvor dere eier likt og han betaler prosentvis mer av annet enn deg, siden han - fordi du gjør alt hjemme - har muligheten til å tjene mer?

2. Han har et alvorlig sinneproblem.

3. Han mener altså i fullt alvor at DU skal stoppe ham før han blir provosert?! Med det viser han at han tar null ansvar for sin rolle i diskusjoner og krangler, han tar null ansvar for egne følelser og egen adferd - men skylder egen adferd på deg.

4. + 5. Dere har hatt det slik i flere år - det er flere år for mye!

Han ser virkelig ikke hva du gjør for familien eller ham, han ser ikke at du i praksis egentlig allerede er alenemor, med en ekstra gjest som klager på henne og gjør livet til ungene ugreit. Og han vil ikke, eller evner ikke, å se din side av saken. At han ikke vil se din side av saken, det er kanskje ikke så rart, siden han allerede på alle andre måter viser at han ikke tar noe ansvar for egen oppførsel og egne følelser og hvordan han påvirker deg og barna.

Jeg tenker du har holdt ut dette altfor lenge. Jeg tviler sterkt på at dette kommer til å snu. Hvis det skal snu så tror jeg det må store endringer til, og han virker ikke akkurat motivert for å endre seg.

Du må stille krav til ham også!

Han må bidra hjemme! Han må gå sinnemestringskurs og ev. annen nødvendig behandling, dere må gå i parterapi sammen. Han bør be eldste barnet om unnskyldning for sin urimelige og skadelige oppførsel, og han må gjennom handling vise at han både vil og evner å endre seg.

Du har levd med dette i så mange år at jeg ville gått i samtaler med fagperson selv, om jeg var deg. Det å leve med å bli så dårlig behandlet, det er som å leve med psykisk vold, det er en form for psykisk vold, og det er skadelig og ødeleggende - noe du merker ved at du har blitt deprimert.

Skal han få en sjanse så bør det også være tydelig hva han må endre umiddelbart, og hva han må jobbe mer med over tid. Han må i praksis allerede nå før dere begynner i parterapi vise at han mener alvor med å ville beholde familien, og det betyr at han slutter å oppføre seg som en voldelig drittsekk mot deg og eldste barnet, og han bør begynne å delta med oppgaver i hus, med ungene.

Om han ikke vil, ikke kast bort mer av din psykiske helse på ham, da har du og barna det bedre alene!

❤️

 

Anonymkode: dcc99...806

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Etter 13 år sammen kjenner jeg stadig mer på følelesen at forholdet egentlig ikke er helt bra for meg. Vi har tre barn sammen. Samboer jobber svært mye, så jeg tar det meste hjemme. Dette har gått greit, men det er klart jeg blir sliten. Jeg jobber også fulltid. Problemet mitt med samboer er at han kan bli svært sint og hisse seg opp såpass at han kan storme opp og skrike når han går inn i en krangel. Dette skjer ikke ofte, men det er ubehagelig når det skjer. Han kan skjelle ut eldste barn og meg og tar ikke hensyn. Jeg forholder meg rolig, men dette synes å provosere ham mer. Han har ikke vært fysisk, og jeg har aldri sett slike tendenser fra ham. Men det er svært ukomfortabelt når han overdriver sånn, og jeg opplever det som maktmisbruk for å vinne en diskusjon. Jeg har gjentatte ganger forsøkt å forklare at vi må forholde oss fattet overfor barna, og kontrollere følelsene våre.

Jeg prøver å forstå ham og møte ham på hva han opplever når ting roer seg. Men det er svært vanskelig å nå inn til ham, og vi får ikke reparert ordentlig. Jeg føler han snur det over på meg, og påpeker at jeg må stoppe ham før han blir så provosert at han reagerer som han gjør. Jeg føler meg ofte ikke bedre etter vi forsøker å snakke om kranglene i etterkant, føler meg ofte trist og lite verdsatt. Virker ikke som han klarer eller ønsker å forstå hvordan det er for meg. Slik har det vært over en lengre periode, flere år. Jeg er på ingen måte perfekt jeg heller, men jeg er opptatt av å gprhoøde meg rolig og snakke om uenigheter og forsøke å forstå hverandre. Det siste året kjenner jeg at jeg er svært mye nedfor, og begynner gradvis å tenke at det har med samlivet mitt å gjøre. Tidligere har jeg tenkt det kun handler om meg, da jeg blir deprimert i perioder. Jeg har gått på antidepressiva snart ett år, men kan kjenne meg skikkelig deppa og trist likevel, særlig den siste tiden. Vi ble enige om å oppsøke FVK, da vi begge ser at forskjellene mellom oss ødelegger forholdet. Har time der om noen uker.

Har noen lignende erfaringer eller noen råd til meg? Hvordan skal jeg håndtere situasjonen min? Hvor mye er det normalt å tåle og akseptere fra partneren sin?

Anonymkode: a73d1...c4f

Dette skal du i k k e godta. Du må ikke gjør det slutt i samme rom som en slik kar.......partnerdrapsstatistikken taler for seg....jeg ville dumpet han..

Anonymkode: 8d0b5...5bc