Problemer med å håndtere tristhet hos andre

[AnonymBruker]

Hei.

Når andre gråter (venner/familie) så syntes jeg det r vanskelig å vite hva jeg skal gjøre? Jeg blir flau og veldig selvbevisst, og klein av å holde rundt og vise omsorg.

Jeg har veldig lyst til p hjelpe og blir helt besatt av å skulle være der for de, komme med råd, bidra til at de får det bedre. Men jeg fryser helt. På sms er jeg god men i virkeligheten blir jg helt rar og flau over megselv. Nesten så jeg tenker mer megselv om jeg er teit og dum...eller den andre ikke liker det jeg gjør.

Jobber innen psykisk helsearbeid så burde vært bedre på dette.. er i motsetning veldig god til å håndtere sinne hos abdre....

 

Tips/råd?? Noen i samme situasjon?

Anonymkode: 6ad0e...3aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Hei.

Når andre gråter (venner/familie) så syntes jeg det r vanskelig å vite hva jeg skal gjøre? Jeg blir flau og veldig selvbevisst, og klein av å holde rundt og vise omsorg.

Jeg har veldig lyst til p hjelpe og blir helt besatt av å skulle være der for de, komme med råd, bidra til at de får det bedre. Men jeg fryser helt. På sms er jeg god men i virkeligheten blir jg helt rar og flau over megselv. Nesten så jeg tenker mer megselv om jeg er teit og dum...eller den andre ikke liker det jeg gjør.

Jobber innen psykisk helsearbeid så burde vært bedre på dette.. er i motsetning veldig god til å håndtere sinne hos abdre....

 

Tips/råd?? Noen i samme situasjon?

Anonymkode: 6ad0e...3aa

Ja, jeg ble rar av å trøste andre før. Det beste har vært å se hvordan venner har håndtert meg når jeg er trist.

Hun ene spør alltid om jeg trenger råd eller om vi bare skal snakke litt dritt om situasjonen. Hun andre gir automatisk en klem. Så har jeg ei som alltid sier "fy faen så jævelig" lignende når jeg har opplevd noe ufint fra andre som gjorde meg trist. 

Så nå når andre er triste så sitter jeg helt rolig til de har tømt det som var å tømme. Jeg kommenterer det jeg syns var fælt, sier at "jeg ikke har opplevd selv, men det hadde jeg slitt med også." Jeg bekrefter underveis at de har gjort riktig eller reagert riktig. 

Men jeg er ikke en klemme-person. Så for meg blir det bare med ord. 

Anonymkode: d32fc...5a0

[AnonymBruker]

Jeg var som deg før. For å mestre dette trenger man emosjonell intelligens og emosjonell modenhet. Stikkord dersom du ønsker å lære mer, for det er en treningssak. 

Det første man må forstå, er at folk som oss lett tyr til å ville "fikse" ting. Vi vil løse situasjonen og gi råd eller oppmuntre dem om at det ikke er så ille. Vi vil ta vekk smerten deres. Men dette er helt feil med mindre det er råd folk ber om. For det er ikke sånn at jeg kan ta vekk noens smerte, sant. Står ei venninne i et brudd følger det med en serie vonde følelser, som regel, og det finnes ikke noe jeg som venninne kan si eller gjøre for å ta vekk denne smerten. Det finnes ikke noe råd, eller klem, som kan gjøre det mindre vondt for henne at partneren har forlatt henne.

Jeg kan ikke ta vekk, men jeg kan vise støtte slik at det blir lettere å leve med  det vonde som har skjedd. Når mennesker har det vondt, trenger de ofte bare å snakke om det. De søker validering av følelsene sine. En person som anerkjenner at dette var en skikkelig vond opplevelse og som tåler å sitte litt med dem i at livet faktisk er/var dritt for dem akkurat nå/da. Det er denne valideringen og anerkjennelsen som er helende. Man sier at "jeg skjønner godt at dette gjør vondt, jeg ville følt det samme hvis jeg var deg". Man trenger verken klemme, holde rundt eller gjøre noe sånt, det eneste man trenger er å lytte til opplevelsene og vise forståelse for de følelsene de har. 

Anonymkode: 1adce...e20