Bli fosterhjem/besøkshjem

[AnonymBruker]

Jeg er en skilt alenemor på 42 år. Mine to barn er voksne, og trenger meg ikke like mye som før. 

Jeg ønsker å bli fosterhjem/besøkshjem/avlastningshjem, evt ha en ungdom som trenger ekstra oppfølging boende i kjellerleiligheten i min enebolig. Noen her med erfaring fra noen av disse omsorgssituasjonenen? Jeg har mer omsorg å gi. Jobber i 100% stilling, men er villig til frikjøp. 
Ønsker å få få både positive og negative tilbakemeldinger. Hva bør jeg tenke over på forhånd? Tips? Råd?

Jeg fikk selv hjelp/samtaler av barnevernet grunnet utfordringer vedr. mine barns far da de var mindre, og har ikke akkurat et positivt inntrykk i forhold til tilgjengelighet. Fungerer privat barnevernsomsorg mer optimalt?

Anonymkode: 03e5b...9eb

[AnonymBruker]

Tilgjengeligheten på oppfølging er stort sett mye bedre hos de private, ja. 

Tidligere var det gjerne slik at om man var i privat, var barna mer krevende. Nå er det så krisemangel på både beredskaps- og fosterhjem at det er ganske likt. 

 

Anonymkode: 41fa5...329

[Irak]

Du må ihvertfall være veldig trygg på deg selv i møte med barnevernet. Det kommer helt an på saksbehandleren. Jeg har positive og negative erfaringer med ulike mennesker fra barnevernet. Det viktigste er at du er trygg på deg selv, og hva du kan tilby et barn. 

Det beste er å ha langtidsplassering. Da har du stor innflytelse på barnets liv. Barnevernet skal alltid legge barns beste til grunn i alle avgjørelser. Har opplevd noen utfordringer i forhold til samvær med biologiske foreldre. I senere tid så måtte jeg kreve samvær under tilsyn. Så det er viktig å være bevisst for hva som er bra for barnet det gjelder. 

[Bigdegyal]

Jeg jobber selv på omsorgssenter for EMA barn. Det er mange utrolig flotte og ressurssterke barn som fungerer godt i fosterhjem. Noen har så klart traumer og håndterer dette på forskjellige måter. Der gjøres gode vurderinger på hva barnet trenger når de flytter fra oss. 
Noen vil kreve oppfølgning hos BUP for å få bearbeidet ting, andre har vært mer skjermet. Noen kan ha familie i Norge men av forskjellige årsaker ikke kan plasseres der. Viktig med tett oppfølging og være på tilbudssiden i forhold til sosialt nettverk. Språk kan være en utfordring, men som regel kan de en del norsk da de flytter fra oss. 
Samarbeid og evt samtaler med foreldre som oppholder seg i utlandet om barnet har kontakt er viktig- skaper trygghet både hos voksne og barn, men spesielt barnet. 
Raushet, varme og tålmodighet er nøkkelord for å bygge gode relasjoner. Etterstrebe gode samtaler og veilede ved behov. Barna som bor på et omsorgssenter er like forskjellig som andre barn. Viktig og være ærlig på hva du har å tilby, hvem du er, hva du liker å gjøre etc. sånn at matchen blir best mulig. Norge trenger absolutt flere fosterhjem, og om man først har bestemt seg for å bli fosterhjem er de fleste av barna som bor på et omsorgssenter lettere å få inn i sitt private hjem enn mange andre som feks har blitt tatt med tvang fra foreldrene sine. Det er flere single som har blitt fosterhjem for de barna jeg kjenner, fosterhjem kommer også i mange ulike variasjoner, ikke bare a4 familien. 
 

[AnonymBruker]

Vi vurderte det som en familie. Var på møter og slik. Men vi fikk høre at det var lurt med alder på barna som var lik våre i alder. Det ønsket vi ikke da. No har begge flyttet ut og vi fikk smake på friheten av å bare være oss to. Så vi har slått det helt ifra oss. Vi er fortsatt veldig ung. Så hvem vet. Mulig den ideen kommer tilbake igjen. Men akkurat no så har vi det perfekt slik vi har det. Men jeg vet det er mangel på fosterfamilier. Så kjempe bra at flere ønsker å være det. 

Anonymkode: 4cf1f...6e9

[AnonymBruker]

Bli med på kurs i regi av BUF-etat, det heter vel Solid nå. Da får du mer informasjon, og får også mer grunnlag for å si noe om dette er noe for deg eller ikke. Det er helt uten forpliktelser å bli med å kurset.

Vi har vært det som kalles hybelvert med tilsyn (tror jeg). Det vil si at vi har hatt en ungdom boende i utleieleilighet hos oss, og har bistått med planlegging av økonomi, matlaging, husvask etc. Dette er som regel ungdom som skal få øve seg på å bo alene før de flytter hjemmefra (dette var siste året på vgs for ungdommen). Vi fikk god oppfølging av ettervernet i barnevernstjenesten syntes vi, og det var hyggelig å få følge en ungdom på veien mot ung voksen-livet. Og se at det går veldig bra med ungdommen i ettertid også 🙂

Mitt beste råd er å være ærlig med hva du ser for deg, og hva slags ungdom du tenker deg er en god match for deg.

Lykke til 💖

Anonymkode: 4df62...f50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er en skilt alenemor på 42 år. Mine to barn er voksne, og trenger meg ikke like mye som før. 

Jeg ønsker å bli fosterhjem/besøkshjem/avlastningshjem, evt ha en ungdom som trenger ekstra oppfølging boende i kjellerleiligheten i min enebolig. Noen her med erfaring fra noen av disse omsorgssituasjonenen? Jeg har mer omsorg å gi. Jobber i 100% stilling, men er villig til frikjøp. 
Ønsker å få få både positive og negative tilbakemeldinger. Hva bør jeg tenke over på forhånd? Tips? Råd?

Jeg fikk selv hjelp/samtaler av barnevernet grunnet utfordringer vedr. mine barns far da de var mindre, og har ikke akkurat et positivt inntrykk i forhold til tilgjengelighet. Fungerer privat barnevernsomsorg mer optimalt?

Anonymkode: 03e5b...9eb

Ungdom som er under kommunens omsorg kan barneverntjenesten ikke plassere i egen leilighet. Det kan kun skje tidligst 3 måneder før fylte 18 år, som ledd i "hybeltrening", eller ungdom på ettervern.

Skal du være fosterhjem skal barnet bo samme med deg, ikke i leiligheten. Du kan da begynne med å melde deg på Solid-kurs i regi av Bufetat for å eventuelt bli generelt godkjent.

Ungdom er sjelden i besøkshjem eller på avlastning, og de skal heller ikke bo i egen leilighet. 

Det du kan gjøre er å melde deg som vertsfamilie hos fylkeskommunen. 

Anonymkode: 137b0...8de

[kjærring]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er en skilt alenemor på 42 år. Mine to barn er voksne, og trenger meg ikke like mye som før. 

Jeg ønsker å bli fosterhjem/besøkshjem/avlastningshjem, evt ha en ungdom som trenger ekstra oppfølging boende i kjellerleiligheten i min enebolig. Noen her med erfaring fra noen av disse omsorgssituasjonenen? Jeg har mer omsorg å gi. Jobber i 100% stilling, men er villig til frikjøp. 
Ønsker å få få både positive og negative tilbakemeldinger. Hva bør jeg tenke over på forhånd? Tips? Råd?

Jeg fikk selv hjelp/samtaler av barnevernet grunnet utfordringer vedr. mine barns far da de var mindre, og har ikke akkurat et positivt inntrykk i forhold til tilgjengelighet. Fungerer privat barnevernsomsorg mer optimalt?

Anonymkode: 03e5b...9eb

jeg har ikke vært fosterhjem eller noe, men jeg har bodd i. jeg håper du tar med i betraktning at mange har tunge sekker å bære. 

jeg bodde i et fosterhjem med tre voksne barn. fosterforeldrene mine ønsket gjerne å høre om min bakgrunn, og jeg fortalte. det ble tatt i mot med gråt og mer til. kjempe ekkelt. jeg fortalte ikke for at de skulle reagere slikt. i tillegg tålte de ikke at jeg ikke oppførte meg som deres barn. de krevde at jeg skulle sitte mye på stuen, når jeg hadde omtrent bodd på mitt rom når jeg var liten. jeg trengte og trenger fortsatt mye alenetid. hver gang slike hendelser oppsto- hvor jeg ikke gjorde ting som de forventet fikk jeg høre "slik har våres barn aldri gjort" .. vel nei, men så har ikke de hatt samme opplevelser i livet heller. 

bortsett fra det så håper jeg du har med deg hjertet ❤️ det er forskjell på problembarn og barn med problemer. jeg synes også det er flott at du tenker å åpne hjemmet ditt for noen som trenger kjærlighet og omsorg ❤️